Karriere vs kjæreste

[Gjest Gjest]

Jeg har tatt en høyere utdanning i et kreativt yrke. Det er veldig vanskelig å få en "drømmejobb" om ikke så å si umulig her jeg bor. Skal jeg følge drømmen må jeg nok til hovedstaden. Problemet er at jeg vet at kjæresten min nekter å flytte til Oslo. Han har en ok jobb her vi bor og trives veldig godt. Jeg trives veldig dårlig. Finner ingen jobb jeg liker, og begynner nesten å lure på hvorfor jeg tok denne utdanningen om jeg ikke skal få jobbe med det jeg vil. Bare nøye meg med en grei inntekt i en middels jobb fordi jeg satser på kjærligheten. Har ingen venner her, ingen jobb jeg trives i, og ting går veldig dårlig med samboeren. Muligens også fordi jeg mistrives. Men nå har tankene begynt å gå stadig mer til drømmejobben, som jeg vet jeg kan få om jeg står på litt for det.

Hvordan er det egentlig med dere? Hvor viktig er egentlig en jobb for livsglede og livskvalitet? Er det noen lur ide å leve med en jobb du egentlig ikke vil ha, bare for å få inntekt slik at du kan leve. Fordi du vil være der kjæresten er..?

[Rawien]

Nei, jeg ville absolutt aldri blitt et sted bare på grunn av kjæresten, det måtte vært flere grunner til å være der!

Et forhold blir jo ikke bra når den ene parten er ulykkelig.

Selv tar jeg en utdanning jeg får brukt flere steder enn i hovedstaden, men det er jo noen begrensninger. Jeg satser mye på utdanningen min, og jeg skal bruke den for det den er verdt når jeg er ferdig. Men det skal sies at vi utdanner oss til det samme da (og er enige om steder vi kunne tenke oss å bo)

[Jade]

Utifra posten din, ser det ikke ut som om det er et vanskelig valg. Du har problemer med kjæresten, og du drømmer om drømmejobben. Du trives ikke der du bor. Flytt til Oslo - kanskje drømmemannen finnes der også? Kanskje kjæresten din ombestemmer seg og flytter med deg? Det er alltids noen du kjenner som bor i Oslo også!

Lykke til!

[AnetteR]

For oss har det med jobb kontra hvor vi vil bo alltid vært en felles beslutning. Vi har tatt hensyn til hva som er best for den andre, og begge har innimellom måtte bo på steder som kanskje ikke er helt optimale.

For meg hadde nok karrieren vært viktigst, med mindre jeg var helt sikker på at forholdet var helt riktig. Men helt ærlig ville jeg neppe følt forholdet var så sterkt om han hadde nektet meg å flytte et sted for å få jobbet med noe som var viktig for meg.

[Gjest ts]

Selv om vi kanskje har litt problemer nå, og jeg ikke er helt sikker på om vi kommer oss gjennom dem, så er det vanskelig å flytte når jeg vet at det helt sikkert blir slutt. Jeg har prøvd å snakke med han om dette før, fordi jeg vet at også han ikke stortrives i jobben sin, og kunne nok fint funnet en som passet bedre i hovedstaden. Jeg vet at han ikke vil trives i Oslo, bylivet er ikke for han.

Jeg liker heller ikke Oslo så veldig, men jeg merker at jo mer jeg tenker over det, jo mer overbevist er jeg om at jeg har mistet meg selv. Jeg har alltid hatt drømmer, og planer for fremtiden. Jeg har ikke det lenger, og liksom tatt til takke med det som dukker opp av jobb bare for å ha mulighet til å bo her jeg bor sammen med kjæresten min. Det er ikke bare han som holder meg her da, det er jo venner og familie også, men jeg vet at både familiemedlemmer og noen venner er i ferd med å flytte til Oslo, og da blir det enda en grunn for meg til å tenke i den retning.

Jeg skal innrømme at jeg har prøvd å følge drømmen om jobb i hovedstaden. Jeg var kjempeheldig og fikk en skikkelig kul jobb. Var overlykkelig og flyttet full av entuiasme. Kjæresten ble igjen hjemme den gangen, men vi la planer om at han skulle flytte etter. Problemet kom da jeg mistrivdes skikkelig på jobben. Det var ikke så kult som jeg trodde. Folk behandlet meg skikkelig dårlig og jeg lengtet hjem. Jeg sa opp jobben, og fikk et bra tilbud hjemme. Så jeg dro hjem igjen og jobbet i en engasjement som nå er over. Det var liksom heller ikke helt det store. Så nå sitter jeg her igjen. Jeg føler ikke at jeg skal gi opp drømmen bare fordi den ene plassen var kjip. Men jeg innser at jeg virker litt vinglete... Er det kanskje litt mye å snakke med kjæresten om igjen?

[Gjest Gjest]

Oi - jeg kjenner meg veldig godt igjen i innleggene til trådstarter, selv om jeg kanskje er på et annet sted i prosessen (har ikke prøvd å bo borte fra samboer, og han støtter meg fullt ut om jeg vil jobbe andre steder en stund. Men det jeg tror jeg helst vil er å etablere meg og kanskje få barn med ham et annet sted enn der vi bor nå, ikke pendle over lange avstander osv). Jeg kjenner også igjen vinglingen - og jeg tror man vingler fordi man tenker for mye, uten at man får prøvd ut de alternativene man tenker på.

Kunne dere bodd utenfor Oslo i et av tettstedene/småbyene i pendleravstand? Er du sikker på at forholdet vil ta slutt om du flytter (i såfall, vil det da være verdt det å bli boende for at det skal vare, på hans premisser? Det er i hvert fall et av mine dilemmaer)? Jeg synes du bør ta det opp med ham igjen, det er et stort og viktig tema. Det kan kanskje være lurt at du enten bestemmer deg for hva du vil og kan godta, eller at du er åpen for hans tanker også så dere ikke begynner å anklage hverandre for å hindre hverandres liv etc.

[Gjest Gjest]

Jeg liker heller ikke Oslo så veldig, men jeg merker at jo mer jeg tenker over det, jo mer overbevist er jeg om at jeg har mistet meg selv. Jeg har alltid hatt drømmer, og planer for fremtiden. Jeg har ikke det lenger, og liksom tatt til takke med det som dukker opp av jobb bare for å ha mulighet til å bo her jeg bor sammen med kjæresten min. Det er ikke bare han som holder meg her da, det er jo venner og familie også, men jeg vet at både familiemedlemmer og noen venner er i ferd med å flytte til Oslo, og da blir det enda en grunn for meg til å tenke i den retning.

Hei ts,

Ikke enkelt dette, nei. Jeg synes likevel at du bør prøve å satse på karrieren din. Da har du prøvd, og forholdet til kjæresten vil ikke bli "bittert" pga at du ofret deg pga han. Jeg synes også at han skylder deg å gi det hele et forsøk i det minste - det er vel også i hans interesse at du har det bra?!

Så en ting til - som Oslo-borger :-) Byen er stor og med både urbane og landlige områder man kan slå seg ned i. Dette er du selvsagt klar over.. men er kjæresten din det? Det er masse fine områder som ligger mot marka med skog og vann, eller ned mot sjøen. Så man må faktisk ikke leve "bylivet", selv om man bor her.