Brev til en eks

[Gjest eksdama]

"Kjære" eks!

Det har gått mange år siden du kastet meg ut, og jeg burde ikke tenke på deg lengre, men det gjør jeg dessverre. Til tross for at du behandlet meg dårlig har forholdet vårt satt sine spor hos meg. Den første kjærligheten er ofte intens og dyp, det var den iallfall for meg, hvordan den var for deg vet jeg ikke- du snakket aldri om følelser.

Hvorfor behandlet du meg så dårlig? Hvorfor slo du opp gang på gang, for så å bli sammen med meg igjen, og så fortsette å prøve å forandre på meg? Jeg vet jeg sikkert ikke var den enkleste å være sammen med, det er greit nok. Jeg var sjalu og sikkert klengete etter din standard, du trengte jo ikke å se meg like ofte som jeg ville se deg. Det kunne gå mange dager mellom du kontaktet meg og ville ha besøk, hvis jeg ville se deg måtte jeg næremest mase på deg, det føltes iallfall slik for meg. Jeg trengte sikkert ikke å være sjalu, du var nok aldri utro men hvordan kunne jeg vite at det var meg du ville ha når du aldri sa du elsket meg (i løpet av tre hele år!) og du fortalte meg at du var glad i meg bare en håndfull ganger på like mange år? Kanskje ikke alle jenter trenger å bli like mye betrygget, men jeg trengte det. Jeg var ung og du var min første kjæreste og vi snakket jo om dette, men du ville ikke høre på meg, du var fest bestemt på at slik du mente det skulle være var det riktige. Du sa at jeg begynte å legge på meg for mye, selv om jeg fortsatt var alt annet enn tykk, og du burde ikke snakke, du hadde nok mage selv...

Du slo opp så mange ganger, og av så rare grunner at jeg den dag i dag er redd for at kjæresten skal slå opp når vi krangler, slik du gjorde. Jeg vet fortsatt ikke om du egentlig elsket meg eller var ordentlig glad i meg, eller hva du egentlig følte. Det er nok en av grunnene til at jeg fortsatt tenker på deg iblant.

Når jeg tenker tilbake skjønner jeg ikke hvorfor jeg ble hos deg så lenge, du var gjerrig, egoistisk, tenkte alltid på ditt eget beste først og så andres beste, jeg fikk aldri gaver/blomster o.l. og du tok meg aldri med hjem til foreldrene dine, selv om foreldrene dine sa du skulle ta meg med, ikke spanderte du noengang på meg, og å dele var du ikke glad i virket det som. Du ville ikke ha barn, og sa du skulle slå meg i magen om jeg ble gravid, ikke vet jeg om du mente det eller ikke... Gang på gang slo du opp med meg, fortsatte å være venn med meg og tok meg tilbake- men bare på nåde, og med krav om at jeg måtte forandre meg. Ja, jeg vet at jeg ikke er feilfri og at jeg også har gjort mine feil i forholdet og at dette bare er min versjon og din versjon sikkert er annerledes. Jeg skulle gjerne hørt din versjon, forresten, men du svarer jo ikke når jeg henvender meg til deg. Helt ærlig så lurer jeg på hvordan det går med deg, hva du gjør nå og hvor du er i livet, eller om du i hele tatt er i live. For alt jeg vet hater du meg, har glemt meg, fortrengt meg eller driter i hele greia. Sannsynligvis det siste.

Hvorfor var du så redd for å binde deg og for å stole på folk?Det virket som du har blitt såret før, og var redd for å bli glad i noen igjen, eller så er du bare sær. Jeg vet jo at du er sær, det var vel en av tingene som tiltrakk meg i begynnelsen, men som viste seg å bli en av tingene som gjorde at vi ikke fungerte sammen. De fleste vil jo ha en kjæreste som man gjør ting sammen med, ikke en som sitter én plass i leiligheten og gjør sine ting og ikke vil være sosial med kjæresten... Hvorfor flyttet du sammen med meg? For å spare penger på husleien, eller fordi du oppriktig var glad i meg? Hvis det var sistnevnte, hvorfor sa du det nesten aldri til meg?

Så klart hadde du gode sider, jeg forelsket meg jo tross alt i deg og var lenge sammen med deg. Problemet var bare at de gode sidene var sterkest i begynnelsen av forholdet, og dukket sjeldnere opp senere, dessverre.

Noe godt har jeg fått ut av forholdet med deg, du lært meg hvordan en kjæreste ikke skal være, slik at jeg setter ekstra stor pris på at jeg nå har funnet den perfekte kjæreste som verdsetter meg og forteller at han elsker meg, og jeg er endelig lykkelig.

Hilsen eksen din, som lurer på hvor mye hun betydde for deg

[Chianty]

Ville aldri ha sendt slikt et brev til en x.

en x er forde han ikke var den rette!

Gå heller videre i verden og glem ham!!

[Gjest Gjest]

He he, nei ikke send det brevet. Da driter du deg selv ut, og han forstår at du aldri har glemt han. Han kommer til å sitte og hånle av brevet, ikke send det.

Jeg hadde aldri sendt et brev til en x, hvorfor skal man det da? Gå videre med livet ditt og glem ham.

[Gjest eksdama]

Nei, nei- jeg hadde aldri i tankene å sende brevet, jeg er ikke gal heller! Jeg skrev det bare for å få det ut, få ut tankene mine og få den idioten ut av hodet mitt