Ung i Oslo

[Siljefar]

Jeg er en singel jente på 24 år som jobber i Oslo.

Jeg leier for tiden rom i et forferdelig kollektiv som er ukoslig, maurinfisert og på toppen av det hele er husverten ganske innpåsliten og masete. (Ikke seksuelt, bare generelt )

Det er faktisk så ille at jeg gruer meg å dra hjem fra jobb og jeg er der så lite som mulig... nå har jeg sett meg om etter ny leilighet men pga en del gjeld har jeg ikke råd til noe i Oslo og omegn om jeg vil ha eget bad og kjøkken...

Jeg er ikke storforlangende... kan bo på 20 kvadrat bare jeg får ha privatliv.

Finnes det tiltak og hjelp for en i min situasjon? Økonomisk støtte? Mulighet for sosialgaranti ved depositum og lignende?

[Gjest Ms.GuineaPig]

Sånn er livet. Jeg begynner å lure litt hvis folk skal få sosialstøtte til leiligheter av høy kvalitet. Spesielt når de jobber ...

[Gjest Pia 30.08.08]

Enig med den over. Og hvertfall når man har valgt å bosette seg i Oslo. Det er et dyrt sted og bo, og det har det alltid vært... Dessverre så er det nok slik at hvis man vil bo i Oslo som ung, så må man nok "finne seg i" å bo slik. Men så står man jo fritt til å flytte på seg hvis det blir for ille, og da...

[Atea]

Dette ble dumt, for foreksempel i Bærum der både utleieboliger og boliger genelrelt var og er ? høye, har de problemer med (hadde, er noen år siden) å skaffe arbeidskraft dvs til lavtlønnsyrker.

Og noen må jo jobbe innen helsesektoren, i butikker m.m.

Men det må vel gå an å finne ett annet kollektiv. Søk på finn.no. foreksempel eller sett inn egen annonse. Det kan være fint å bo i kollektiv, men man må passe sammen selv om man nødvendigvis ikke må kjenne hverandre fra før.

Lykke til ts. Du har bare vært uheldig, men egen bolig fra foreksempel et utleiefirma vil ikke godta sosialgaranti, i alle fall tror jeg ikke det.

(Du kan jo snakke med dine foreldre hvis de er kredittverdige og leie i deres navn uten at noen trenger melde adresseforandring til folkeregisteret. Men prisene er høye også på ettromsboliger)

[Gjest Ms.GuineaPig]

Det var jo ikke meningen å være slem her. Men jeg har selv bodd i trange kollektiv i Oslo. I tre år faktisk.

Tanken om sosialhjelp/-stønad/trygde-whatever streifet meg ikke engang. Jeg har alltid vært frisk og rask, og jeg forsørget meg selv. Jeg hadde ikke mye penger. Neivel, da bodde jeg heller ikke fint. Sånn ER det :-)

Hvorfor flytter du ikke? Kanskje du til og med finner et kollektiv uten maur, innpåslitne huseiere og det som verre er ... :-)

[Gjest ok]

Jeg bodde i et helt forferdelig bofelleskap, og såg ingen annen utvei enn å bo for meg selv. Jeg gjør det nå, og har det for så vidt supert - jeg er så heldig å bo en plass der det er mulig.

Jeg ser selv i ettertid at så lenge jeg hadde flyttet til en plass der jeg likte folka, trivdes og hadde det fint, så er toleransegrensa MYE høyere. Noen i klassa mi måtte det samme - første året på nytt studie, flytte inn med mennesker du ikke kjenner - det kan gå skikkelig ille. En av de flyttet inn i nytt bofelleskap, og har det riktig så fint! Det handler bare om å trives, så får man det mye bedre.

Poenget er at du trenger ikke ha ditt eget sted for å ha det fint, selv om man noen ganger føler det slik. Jeg vet selvsagt ikke om det kan stemme for deg, men jeg vet at jeg ville fungert godt i et felleskap der jeg trivdes (jeg gjorde det det gang jeg bodde i sånt et, og). Trives man ikke blir absolutt ALT galt. En vasker ikke opp kjelen sin, noen hårer mye i vasken på badet, en setter alltid skoa sine rett innenfor døra. Det er mye man kan irritere seg over....

[Glynis]

Finnes det tiltak og hjelp for en i min situasjon?

Og hva er nå egentlig din situasjon? At du er singel og har fulltidsjobb? Ja huff, stakkars.