Tabubelagt tema

[Gjest Gjest]

Er det noen som kjenner seg igjen?

Min mann har 2 særkullsbarn, en gutt og en jente. Han er såklart glad i begge og er en god far for begge. Men jeg synes det virker som om han er mer glad i gutten enn i jenta. Han snakker bare positivt om gutten, men om jenta snakker han både positivt og negativt. Gutten slipper plikter hjemme, mens jenta stadig får beskjed om å rydde rommet sitt, gjøre lekser, rydde av bordet etc. Han tar på gutten med silkehansker. Selv sier han at det er fordi gutten er så tander, men gutten er ikke spesielt tander, han er bare litt innadvendt.

Mitt inntrykk er at han rett og slett er mer glad i gutten sin enn i jenta. Jeg synes det er rart, ettersom han er far far til begge.

Omgivelsene ellers setter også mer pris på gutten, han er skoleflink, sportsflink og kjekk. Jenta er mindre skoleflink, har ustabilt pubertetshumør, ikke like sportslig flink. Hun sliter mer, og jeg syns hun trenger mer støtte, og at faren kunne fokusere mer på henne framfor på broren.

Jeg (stemor) har sagt det til han, men han kjenner seg ikke igjen. Jeg tror jeg har truffet spikeren på hodet, og at han bare skammer seg over situasjonen/sannheten, nemlig den at han kanskje ikke liker datteren sin like godt som han liker sønnen sin.

[Honey Bee]

Handler vel ikke om å like noen av dem bedre,men om en gammeldags patetisk oppfatning av at sønner er gull og døtre er sølv.Guttene bæres frem mens jentene tidlig skal lære sin plass.Æsj

[Gjest Gjest_Jente21_*]

Jeg leste en artikkel i dagbladet eller vg om den problemstillingen en gang, tror jeg. At det er ganske vanlig å like et (eller fler) av barna sine bedre enn de andre barna.

Men, at man allikevel kan være like glad i alle barna sine for det.

På en måte er det logisk, synes jeg, da barna er ulike individer, og man liker jo noen mennesker bedre enn andre, så ikke så rart at det samme kan gjelde barna. Det ene barnets personlighet passer kanskje bedre til forelderens en det andre barnets, f. eks.

Om det ble forståelig hva jeg mente...

[Gjest Gjest]

Jeg leste en artikkel i dagbladet eller vg om den problemstillingen en gang, tror jeg. At det er ganske vanlig å like et (eller fler) av barna sine bedre enn de andre barna.

Men, at man allikevel kan være like glad i alle barna sine for det.

På en måte er det logisk, synes jeg, da barna er ulike individer, og man liker jo noen mennesker bedre enn andre, så ikke så rart at det samme kan gjelde barna. Det ene barnets personlighet passer kanskje bedre til forelderens en det andre barnets, f. eks.

Om det ble forståelig hva jeg mente...

Har også lest at det er ganske vanlig at det kan oppstå helt spesielle bånd mellom en forelder og et barn, at man er åndelig like på et vis, uten at man er mindre gald i søsken av den grunn.

[bella domina]

Det med plikter og ikke kan vel være mer tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Jeg har to "helsøsken-barn" og en stesønn, og behandler dem alle ulikt. De er ulike individer som trenger ulik behandling, kjærlighet og omsorg. Det har ikke med å være glad i å gjøre.

Jeg tror ikke mannen din nødvendigvis føler du har truffet spikeren. Kanskje han heller tror du ikke forstår?

En annen ting er at det er lett å behandle barna ulikt når de er i faser der de er fullstendig ufyselige. Lett å miste tålmodigheten med et pubertalt barn, uten å gjøre det samme med den "tandre" eller innadvendte. De to vil også trenge ulik behandling, den pubertale mer disiplin, den innadvendte mer oppmuntring.