aner ikke hvor jeg har han...

[Gjest Minnimii]

For snart tre måneder siden traff jeg verdens herligste gutt. Han var nettopp blitt separert, men følte seg veldig ferdig med eksen og ble stups forelsket i meg. Jeg ble det i han også, så det tok ikke lang tid før vi ble ett par. Hadde det supert!

Men så, for ett par tre uker siden kjendte jeg at ikke alt var som det skulle være. Kontakten ble sporadisk, hørte lite fra han da vi ikke var ilag og slike ting. Jeg tok det opp for å høre hvor forholdet vårt var hen, for å vite litt mer hvor vi er i forhold til den første forelskelsen og slike ting. Han har jo sagt en gang at han elsker meg og greier. Jeg sa at jeg er utrolig forelsket fortsatt og vil gjerne ringe han og høre hvordan han har det, men har på en måte følt at da blir jeg "masete" i og med at han ikke ringer meg. For å gi meg en forklaring, sa han at han den siste tiden hadde gått å kjendt på en "vennskapstanke", kanskje han blandet kortene med meg. Han har jo tross alt masse å ta seg av i forhold til barna sine, mekling og diverse salg av hus og slikt. Og kanskje det han trengte var en venn.

Det var ikke meningen hans å ta det opp med meg da, men han følte han måtte gi meg en forklaring når jeg først tok det opp.

Så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Vi har det fint når vi er ilag (har annenhver uke, da jeg har en unge og han har to som vi har samtidig, og da har samtidig "fri"), men når vi ikke er ilag føler jeg det som om han ikke er intr i å sende meg en melding, høre hvordan det går eller noe. Venter på at han skal ringe, men er ikke sikker på om han gjør det i det heletatt den dagen. Og i og med at han har ganske myke hodebry med tanke på hussalg og slikt, så føler jeg meg mer som er terapaut når vi snakker ilag, enn en kjæreste. For som sagt så virker han ikke intr i å høre hva jeg har gjort på den dagen...

Det gjør faen meg så vondt! Ja, vi er fortsatt kjærester, og det er klart jeg skal gi han tid til å bearbeide alt som har med skilsmissen å gjøre, men JEG trenger å vite at det er meg han vil ha! Ikke som bare en venn...

Det aller verste er jo at jeg ikke vet hvor jeg har han henne. Ikke kan jeg snakke med han om det som foregår inni hodet mitt heller, for da legger jeg jo press på han - og det vil jeg ikke!

Hvordan skal jeg komme gjennom dette? De dagene jeg ikke er ilag med han så griner jeg jo mer enn sundt er! Og det er så vanskelig at jeg ikke har noen som kan støtte meg, at HAN ikke kan støtte meg i denne situasjonen....

Noen tips?

Når vi kommer hjem fra sydenturen vår om en mnd, skal jeg gi han et ultimatum viss tingene ikke er endret til det bedre. For å gå som en sombie så mye lenger klarer jeg ikke. Skal nok klare å komme meg gjennom en liten mnd til, men så er det på tide å ta et standpunkt til mitt eget liv og min egen lykke...

Noen med erfaring? Hva skal jeg gjøre? Trenger desperat litt backup her...

På forhånd, takk!

[Frustrert]

Jeg synes du skal ta en dag om gangen. Ta tiden til hjelp og ikke tenk så mye på fremtiden.

Han trenger tid for å komme seg gjennomm skilsmissen. Dere har begge egne barn. Bruk tiden med ditt barn den uka, ikke tenk så mye på ham. Den uka dere har "fri", kan dere heller prate om tingene. Jeg synes ikke du skal gi ham noe ultimatum. Du kan fortelle om din frykt, men gir du ham et ultimatum, risikerer du at han trekker seg unna, selv om han kanskje ikke ønsker det.

Lev i nuet og kos deg. Ikke vær så nøye på om han vil ha deg i fremtiden. Ta de dagene du får sammen med ham, og vær fornøyd med det.

Skal være litt slem, men håper du klarer å se dette litt utenfra:

Dere har jo bare vært sammen i 3 mnd! Vil du vite at han vil leve resten av livet sitt med deg? Han er mitt oppi et brudd, og du forventer at han skal vite om han vil være kjæresten din etter bruddet!? Han har masse følelser som raser rundt oppi hodet, og du kan umulig be ham bestemme seg på 1 mnd.

Du har urimelige krav, og bør være mye mer tålmodig. Som sagt, ta tiden til hjelp og lev dag for dag.

Men ønsker deg lykke

[Gjest Gjest]

Du møtte ham for SNART tre mnd siden og dere har hatt problemer de siste par-tre ukene? han var akkurat ferdig med sitt gamle forhold med både kone og barn da du traff ham? Jeg synes du går vellllldig fort fram her! Han trenger nok tid til alt som skjer. det er nok vanskelig for ham og skulle bytte livsstil, vende seg til å ikke være med barna hver dag, etc...! Han møtte deg mens alt var nytt for ham, denne singeltilværelsen etc? Og nå tar han ikke kontakt med deg med mindre du gjør det? Jeg ville ikke akkurat gitt ham noe ultimatum om en mnd... hvis du gjør det, kommer han hvertfall ikke til å velge deg. Han sa at han elsket deg så raskt? Han har vel hatt behov for noen han også, etter et vanskelig brudd. Synes du burde bare la alt roe seg ned, ikke mas på ham da dytter du han bare lenger unna deg... la HAN ta kontakt med deg, og gi ham tid!!

[Gjest Gjest_Anna_*]

Du møtte ham for SNART tre mnd siden og dere har hatt problemer de siste par-tre ukene? han var akkurat ferdig med sitt gamle forhold med både kone og barn da du traff ham? Jeg synes du går vellllldig fort fram her! Han trenger nok tid til alt som skjer. det er nok vanskelig for ham og skulle bytte livsstil, vende seg til å ikke være med barna hver dag, etc...! Han møtte deg mens alt var nytt for ham, denne singeltilværelsen etc? Og nå tar han ikke kontakt med deg med mindre du gjør det? Jeg ville ikke akkurat gitt ham noe ultimatum om en mnd... hvis du gjør det, kommer han hvertfall ikke til å velge deg. Han sa at han elsket deg så raskt? Han har vel hatt behov for noen han også, etter et vanskelig brudd. Synes du burde bare la alt roe seg ned, ikke mas på ham da dytter du han bare lenger unna deg... la HAN ta kontakt med deg, og gi ham tid!!

[Gjest Gjest]

Hei! Dette skjedde meg akkurat for 4 år siden, kjenner meg så godt igjen, eneste at jeg også midt opp i en skilsmisse. Du må bare slappe av og gi han tid. Han har det sikkert helt forferdelig med skilsmisse, oppgjør av hus + unger. 3 mnd. er utrolig kort tid, hvis du gir han et ultimatum kommer du garantert til å miste han. Han har sikkert nå altfor mye å forholde seg til.

Vil bare fortelle deg for min del så gikk det fint etter hvert. Vi er nå samboere, ble det i sommer og vi har to unger hver, så til sammen så er vi 4 stk. på det meste, men vi har ungene samtidig i de ukene. (Annehver uke fri).

Bare ta det med ro, hvis han er verdt å vente på så bare vent. Det gjorde jeg og angrer ikke et sekund. Gi han støtte når han trenger det, da får du antagligvis det dobbelte når han er klar.

Lykke til!