Skal jeg forlate han?

[Gjest TS]

Jeg elsker min kjære samboer, vi har det bra sammen, men samtidig er det en del krøll. Og det går på kommunikasjon, leste en annen tråd her som var ganske lik min situasjon og jeg keste ut fra svarene at mange har menn der ute som snakker lite. jeg finner meg i det og respekterer mannen min selv om han lukker seg og ikke snakker så mye om følelser og alvorlige ting.

Det som er saken, jeg er gravid (ble gravid på prevansjon) har nylig funnet ut av dette og jeg er allerere en 10 uker på vei. Så vi har det jo travelt om jeg skal rekke en abort. Poenget er at han skjønner ikke hva det er å snakke om. han vil ikke ha flere barn, thats it. Han kan ikke si noe om hvorfor. feks. dårlig plass, dårlig økonomi osv, eller for mye ansvar eller noen ting. han skal bare ikke ha barn. ferdig med det og da er det ikke mer å snakke om.

jeg prøver å fortelle han at jeg klarer ikke å gjennomføre en abort uten hans støtte, jeg er redd for at jeg skal slite med aborten i ettertid og at det vil ødelegge forholdet vårt siden han mener det er tull å tenke på fortid og være lei seg osv.... Vi har et barn fra før på 2 år. Han elsker henne og stråler når de er sammen. Han er kjempeglad i barn.

For min egen del vet jeg at jeg ikke kan klare en abort, egentlig er det uaktuelt, men samtidig vil jeg jo ikke kaste et barn til på ham... jeg vil gjerne at barnet vårt skal få et søsket som er på samme alder. Men blir jeg da alene mor? jeg synes det er sårt at jeg aldri får oppleve det å planlegge det å øke familien, det å være lykkelige gravide sammen. Det fikk jeg ikke oppleve sist da det var mye trøbbel mellom oss og det var først likefør barnet var født at mannen bestemmte seg for å ville ha oss (meg og barnet i magen).

Dette ble et langt og kaotisk innlegg, men kort og greit hva bør man gjøre?

Ta abort? men skal jeg være ærlig med meg selv tror jeg at jeg ikke kan leve med det og forholdet blir å ryke.

Bære barnet frem? men alene eller sammen med ham?

Hvilken 3.pers. kunne vi dratt til for å få hjelp til å snakke. En som er objektiv og som kan forstå oss begge å få oss til å forst¨hverandre? Må vi til psykolog, er det andre det kan være like greit å prate med? tviler på at jeg får ham med på noe sånnt. men jeg vil redde familien og forholdet. Men samtidig vet jeg at jeg vil ha dette barnet.

[Gir]

Ikke ta abort mot din egen vilje. Dette kommer du til å slite med lenge, og det kommer til å ødelegge forholdet for din del. Husk at det er du som må gå gjennom aborten (som jeg har hørt at kan oppleves som helt jævlig), og det er du som kommer til å slite med tankene i etterkant.

Han har dessuten også vært med på å lage denne ungen, og jeg syns det er respektløst av han å ikke fortelle deg hvorfor han ikke ønsker flere barn. Ja, det finnes mennesker som ikke liker å snakke om følelser og bruke store ord, men dette handler da for pokker om liv og død til et potensielt felles barn!

[thumbalina]

Snakk med familiekontoret i kommunen/fylket du bor i... hvis du forklarer saken over telefon så får du nok time tidlig... men hør på magefølelsen din.. den har alltid rett... ikke gå i mot instinktene dine her. Tar du abort mot din egen vilje så vil du nok slite med det, og da er det fort at de negative følelsene blir vendt mot mannen din.... da vil jeg jo tro det er bedre å være alenemor for to barn som er så heldige at de har en mamma som er villig til å ta ansvar og være glad i de.. du må gjøre det som er riktig for deg - så får han finne ut av hva han vil. Du overlever uansett - du er sterkere enn du tror.

[Gjest TS]

Takk. Man innbiller seg at man skal være sterk, og jeg har ofte tenkt at jeg vil klare meg fint om jeg må klare meg alene som alenemor for en eller to. Har tatt en abort før og derfor vet jeg at jeg ikke klarer det igjenn. Prøver å skrive liste på fordeler og ulemper og div med det å få dette barnet eller ikke. Uansett hvordan jeg vrir og vender på det så ender jeg opp med at jeg vil ha barnet. da er sakens kjerne det at hjeg får dårlig samvittighet og må klare å leve med at jeg prakker på han et barn til, selv om han event. velger å ikke vil ha noe med barnet å gjøre.

Ulempene for oss med å få barn er boforhold, jobbsituasjon og økonomi, slike ting sliter litt på oss den dag i dag, men jeg vet at vi klarer oss. Og at ting vil bli bedre om max 2år da jeg er ferdig utdannet og vil få bedre lønn i ny jobb.

Problemet er det å få til å prate greit om temaet uten at det blir krangling. Så time hos en familierådgiver ville nok være lurt.

Jeg respekterer han og vil han ikke ha flere barn så vil han ikke, jeg skal ikke tvinge han, men jeg klarer ike at han psykisk skal tvinge meg til abort heller. Spørsmålet jeg bør stille ham er vel hvor mye jeg betyr for han og hvor mye er han villig til for å ha meg i livet hans? Eller bør jeg stille ham et annet spørsmål? Er jeg grusom om jeg stiller han ultimatium om at jeg beholder barnet og han selv får finne ut om han vil delta eller ikke, om vi skal holde sammen eller ikke? At jeg bare forventer å få vite hva han vil før det går for lang tid, for 9mnd i uvisshet orker jeg ikke. Enten vil jeg instille meg på å klare dette alene, eller så vil jeg jobbe for å få en god start sammen med babyen vokser i magen.

[Lissi]

Nei du er ikke urimelig om du stiller et ultimatum. Barnet er tross alt laget og i livet i magen din. Det begynner å bli stort nå, det er ikke bare en klump lenger.

Hvordan kan han kreve at du skal ta livet av barnet deres?

Jeg hadde ikke tatt abort bare fordi han vil det. Det er din kropp, ditt barn!

Du har også noe du skulle ha sagt:)

[Wildrose]

Jeg elsker min kjære samboer, vi har det bra sammen, men samtidig er det en del krøll. Og det går på kommunikasjon, leste en annen tråd her som var ganske lik min situasjon og jeg keste ut fra svarene at mange har menn der ute som snakker lite. jeg finner meg i det og respekterer mannen min selv om han lukker seg og ikke snakker så mye om følelser og alvorlige ting.

Det som er saken, jeg er gravid (ble gravid på prevansjon) har nylig funnet ut av dette og jeg er allerere en 10 uker på vei. Så vi har det jo travelt om jeg skal rekke en abort. Poenget er at han skjønner ikke hva det er å snakke om. han vil ikke ha flere barn, thats it. Han kan ikke si noe om hvorfor. feks. dårlig plass, dårlig økonomi osv, eller for mye ansvar eller noen ting. han skal bare ikke ha barn. ferdig med det og da er det ikke mer å snakke om.

jeg prøver å fortelle han at jeg klarer ikke å gjennomføre en abort uten hans støtte, jeg er redd for at jeg skal slite med aborten i ettertid og at det vil ødelegge forholdet vårt siden han mener det er tull å tenke på fortid og være lei seg osv.... Vi har et barn fra før på 2 år. Han elsker henne og stråler når de er sammen. Han er kjempeglad i barn.

For min egen del vet jeg at jeg ikke kan klare en abort, egentlig er det uaktuelt, men samtidig vil jeg jo ikke kaste et barn til på ham... jeg vil gjerne at barnet vårt skal få et søsket som er på samme alder. Men blir jeg da alene mor? jeg synes det er sårt at jeg aldri får oppleve det å planlegge det å øke familien, det å være lykkelige gravide sammen. Det fikk jeg ikke oppleve sist da det var mye trøbbel mellom oss og det var først likefør barnet var født at mannen bestemmte seg for å ville ha oss (meg og barnet i magen).

Dette ble et langt og kaotisk innlegg, men kort og greit hva bør man gjøre?

Ta abort? men skal jeg være ærlig med meg selv tror jeg at jeg ikke kan leve med det og forholdet blir å ryke.

Bære barnet frem? men alene eller sammen med ham?

Hvilken 3.pers. kunne vi dratt til for å få hjelp til å snakke. En som er objektiv og som kan forstå oss begge å få oss til å forst¨hverandre? Må vi til psykolog, er det andre det kan være like greit å prate med? tviler på at jeg får ham med på noe sånnt. men jeg vil redde familien og forholdet. Men samtidig vet jeg at jeg vil ha dette barnet.

Når jeg var en del år yngre, var jeg sammen med en mann(over mange år) og jeg ble gravid. Han ønsket ikke barn, jeg var selv usikker, men hadde problem med aborttanken. Det endte med at jeg tok abort, følte meg veldig presset til det og i ettertid fikk jeg ganske store psykiske problemer med at jeg hadde tatt abort mot min vilje. Forholdet ble også endret, jeg følte at han ikke støttet meg i det hele tatt og nærmest tvang meg til aborten. Jeg følte at han virkelig ikke var der for meg da, en del følelser som ble borte da. Du er nødt til å kjenne på din egen magefølelese her,kan du klare å være alenemor? Kan du leve med å ta en abort tror du? Lykke til.

[thumbalina]

Takk. Man innbiller seg at man skal være sterk, og jeg har ofte tenkt at jeg vil klare meg fint om jeg må klare meg alene som alenemor for en eller to. Har tatt en abort før og derfor vet jeg at jeg ikke klarer det igjenn. Prøver å skrive liste på fordeler og ulemper og div med det å få dette barnet eller ikke. Uansett hvordan jeg vrir og vender på det så ender jeg opp med at jeg vil ha barnet. da er sakens kjerne det at hjeg får dårlig samvittighet og må klare å leve med at jeg prakker på han et barn til, selv om han event. velger å ikke vil ha noe med barnet å gjøre.

Ulempene for oss med å få barn er boforhold, jobbsituasjon og økonomi, slike ting sliter litt på oss den dag i dag, men jeg vet at vi klarer oss. Og at ting vil bli bedre om max 2år da jeg er ferdig utdannet og vil få bedre lønn i ny jobb.

Problemet er det å få til å prate greit om temaet uten at det blir krangling. Så time hos en familierådgiver ville nok være lurt.

Jeg respekterer han og vil han ikke ha flere barn så vil han ikke, jeg skal ikke tvinge han, men jeg klarer ike at han psykisk skal tvinge meg til abort heller. Spørsmålet jeg bør stille ham er vel hvor mye jeg betyr for han og hvor mye er han villig til for å ha meg i livet hans? Eller bør jeg stille ham et annet spørsmål? Er jeg grusom om jeg stiller han ultimatium om at jeg beholder barnet og han selv får finne ut om han vil delta eller ikke, om vi skal holde sammen eller ikke? At jeg bare forventer å få vite hva han vil før det går for lang tid, for 9mnd i uvisshet orker jeg ikke. Enten vil jeg instille meg på å klare dette alene, eller så vil jeg jobbe for å få en god start sammen med babyen vokser i magen.

Jeg ville sagt det du sier i innlegget ditt her.. at du ikke klarer tanken på en abort.. og at du dermed vil beholde barnet.. så må han finne ut hvor han står i situasjonen. . det er ikke urimelig av deg å kreve at han tar såpass mye ansvar at han i alle fall kan gi deg en klar beskjed om hva han vil - slik at du kan komme i gang å planlegge situasjonen fremover. Det er like mye hans barn og hans ansvar - men det er din kropp og din psyke - så din avgjørelse.