Barneoppdraglese

[Gjest Gjest_Melon_*]

Hei

Som kommende mamma om 3 mnd så tenker jeg mye på barneoppdragelse.

Finnes jo så mange sider og meninger om dette.

Må jo innrømme at jeg ser på mine tantebarn innimellom og tenker. "Ok jeg ville ha taklet den situasjone bedre/anderledes".

Men ville jeg egentlig det, har aldri vært foreldre jeg.

Hvordan føler dere at dere takler foreldrerollen? Er den lettere/vannskligere en dere trodde?

Har dere fått dere noen store vekkere under veis. At ting har vist seg å være stikk motsatt av sånn dere trodde det var.

Hvordan vil dere beskrive dere selv som forelder (svakheter, styrke)

Er dere/ble dere slike foreldre dere trodde dere skulle bli?

[Gjest Piper]

Den er mye vanskeligere enn jeg trodde, for det er mye lettere å oppdra andre sine barn. De andre barna behøver man ikke å ha rundt seg hele tiden, og man kan levere de tilbake til foreldrene når man måtte ønske det. Det kan man ikke gjøre med sine egne, for de er der hele tiden enten man er trøtt og sliten eller veldig opplagt.

Noen ting går bedre enn andre ting, men det er utrolig utfordrende å være foreldre. En vanskelig jobb rett og slett, men som gir en mange gleder.

Jeg ble ikke slik jeg trodde jeg ville bli, for det var noe helt annet i teorien enn i praksis.

Endret 18. september 2008 av Piper

[Brukernavn]

To nøkkelord er konsekvent og konsekvens.

[Gjest Gjest_Melon_*]

Den er mye vanskeligere enn jeg trodde, for det er mye lettere å oppdra andre sine barn. De andre barna behøver man ikke å ha rundt seg hele tiden, og man kan levere de tilbake til foreldrene når man måtte ønske det. Det kan man ikke gjøre med sine egne, for de er der hele tiden enten man er trøtt og sliten eller veldig opplagt.

Noen ting går bedre enn andre ting, men det er utrolig utfordrende å være foreldre. En vanskelig jobb rett og slett, men som gir en mange gleder.

Ja det kan jeg tenke meg at det er. Sitter å funderer på hvaslags mor jeg blir. Jeg er utrolig tolmodig og lite dømmende av meg. Men hvor tolmodig kommer jeg til å være etter flere netter med lite søvn, en sur mann og en unge som are skriker?

Føler ligsom at dette er den situasjonen som virkelig kommer til å vise meg hvem jeg er. Blir man ikke kjent med seg selv nå så blir man det vel aldri

[suzie]

Når de er bare babyer så er det ikke så mye oppdragelse - da er det meste å se til at de har det fint, har tørr bleie, får mat og at alt kommer ut som det skal. Det er egentlig ganske fint - så får man en litt myk start på det hele:)

Jeg har hele tiden tenkt at det du sier må også kunne gjennomføres - altså av type om du ikke rydder rommet ditt/ gjør leksene/ etc. blir det heller ingen trening, eller om du ikke spiser middag blir det heller ingen dessert. Og da også gjennomføre det du sier. Dette er etter min erfaring supereffektivt - du trenger ikke "gjennomføre" det hele mange ganger før de skjønner at det du sier det mener du, og sånn blir det. Og det er også ganske enkelt for barna og forholde seg til.

Ellers er det mange veier til Rom, og man kommer fram - selv om man velger forskjellig.

[Gjest *Mim*]

Siden jeg ble mor tidlig hadde jeg få bestemte meninger, men det har gått seg til etterhvert. Tror kanskje det var en fordel at jeg ikke hadde tenkt så mye om andres unger og oppdragelse.

Tidligere var jeg veldig opptatt av konsekvens, men nå synes jeg det i gitte situasjoner kan være vel så viktig å være fleksibel og menneskelig - jeg er ingen "konsekvensmaskin". Jeg ønsker at de skal være empatiske mennesker, da må også jeg vise empati.

For meg er det viktig at barna mine lærer å tilpasse seg sammen med andre - i familien, i klassen, i samfunnet. De skal være høflige, hyggelige og ha respekt - men samtidig mot og trygghet til å si fra om noen tråkker over grensene deres.

Anbefaler Jesper Juuls bøker - ikke nødvendigvis fordi du trenger å følge tankene hans, men fordi han får deg til å tenke og reflektere. Også Anna Wahlgrens "Barneboka" kan være nyttig å lese.

[Tusenfryd]

Og når ungen blir to år, så funker ikke lenger det samme som før, og når man endelig kommer til fred og fordragelighet så blir ungen tre og endrer seg igjen. Min - vår - erfaring er at hver gang vi har funnet en løsning på hvordan håndtere en situasjon som fx bordskikk, så endrer premissene seg. Ungen lurer deg og finner løsninger for å få det som den vil. Vårt barn fx vet at det å skulle på do går foran alt. Og dermed blir det brukt som argument for å ikke kle på seg, sitte stille ved bordet etc "skal bare på do".

Jeg tror at å være forelder (i hvert fall førstegangs) er som å være dopingjeger, ungen er alltid et skritt foran. Man bli utmanøvrert før man aner det ... hehe - i tillegg har man jo med et menneske å gjøre, som er i kraftig utvikling - hele tiden og hver eneste dag. Også må man etterhvert tenke på egne fakter og ordbruk (vårt barn begynte plutselig å si jøss! og vifte med pekefingeren - hvor i all verden lærer man sånt - vel, still deg for an et speil...9 så man utvikler seg ganske kraftig som forelder også.

Å ha enkelte ting som basis er veldig viktig. Foreldrene MÅ være enig om grunnprinsippene, også må man jobbe seg utfra der. Dvs ord som vi ikke bruker, vi skriker ikke, bruker vi skammekrok eller ikke, sender vi på rommet eller ikke (vi gjør ikke det, heller ikke i seng uten mat etc) - og er man ikke enige om sånne ting må man bli det. Som en nevner her - konsekvens! men samtidig, helt klart, fleksibilitet. Rutiner og at man må være forelder, ikke kompis.

Endret 18. september 2008 av Tusenfryd

[Gjest Gjest_lykken_*]

Ta et kurs i barneoppdragelse. ellers enig med "Mim"

Jesper Juul har mye fornuftig å si.

[Far til 2]

Hei

Som kommende mamma om 3 mnd så tenker jeg mye på barneoppdragelse.

Finnes jo så mange sider og meninger om dette.

Må jo innrømme at jeg ser på mine tantebarn innimellom og tenker. "Ok jeg ville ha taklet den situasjone bedre/anderledes".

Men ville jeg egentlig det, har aldri vært foreldre jeg.

Hvordan føler dere at dere takler foreldrerollen? Er den lettere/vannskligere en dere trodde?

Har dere fått dere noen store vekkere under veis. At ting har vist seg å være stikk motsatt av sånn dere trodde det var.

Hvordan vil dere beskrive dere selv som forelder (svakheter, styrke)

Er dere/ble dere slike foreldre dere trodde dere skulle bli?

Velkommen i klubben. Jeg tror det er mange skulle ha tenkt slik du gjør. At du klarer å se det hele fra utsiden sier imidlertid at du er mer åpen for denne problemstillingen enn mange andre av oss var. Du ligger mao et skritt foran meg fra første stavtak.

Oppretthold den objektiviteten så har du et godt utgangspunkt når problemene tårner seg opp.

Å være en "bedreviter" uten erfaring er noe av det værste du kan være gjøre. "Det er nok av "fagfolk" som aldri burde tatt ordet "barn" i sin munn fordi de ikke har noen innlevelse/erfaring i de problemene som dukker opp. Personlig sitter jeg med best erfaring fra barnehagepersonale som har fungert der 2?, 3?, 4? år. Noen av disse har ikke lang skolegang, men har bygd seg opp en erfaring som er MER verd slik jeg ser det. Om de i tillegg har litt utdannelse innenfor pedagogikk er det sikkert bare en fordel.

Forsøk å se de positive sidene i en sak hver gang (for det vil skje ofte ) du blir sint. Se hvilke erfaringer barnet gjør og bygg videre på både den analytiske og kreative delen du og barnet har. Utgangspunktet ditt er ihvertfall godt.

[thapara]

..også trenger man ikke vente til ungen er to år før man begynner oppdragelsen. (det trenger for eksempel aldri være lov å kaste asjetten i gulvet, slå ol)

Det er egentlig bare på ting som virkelig ikke er greit jeg synes man skal være helt konsekvent. Mamma lot meg f.ex få dessert selv om jeg ikke spiste opp maten om jeg virkelig ikke likte middagen, men det var min yndlingsdessert. Det gjorde ikke at jeg prøvde meg på å ikke spise opp neste gang. Og noe som ikke er greit en dag kan faktisk være greit neste dag. Det tror jeg også det er viktig at unger lærer..

[Gjest imli]

Jeg tenker veldig mye på barneoppdragelse. Klart det er lett å oppdra andres barn som man sier, men jeg ser jo ofte foreldre med unger og tenker at "det ville jeg takla annerledes". Nå er jo min unge bare fem mnd, så så mye oppdragelse er det ikke blitt ennå. Men jeg tror i alle fall på å gi ungene masse kjærlighet og ros, men samtidig være litt streng, og fremfor alt konsekvent.

[thapara]

Forresten tror jeg konsekvens er mye viktigere enn å være konsekvent.

Om du først har sagt noe må du følge det opp! Så mange foreldre i barnehager som øser ut tomme trusler til ungene. "Hvis du ikke kommer NÅ så drar jeg uten deg!" (for en tåpelig ting å si, de kan jo ikke akkurat la unge være igjen i barnehagen!)

Vesla var ganske liten da hun begynte å kaste (med vitende vilje) asjetten i gulvet, hvor vi først sa: "ikke kast asjetten i gulvet..", også:"om du kaster den en gang til kan du ikke ha asjetten selv". Neste gang (under samme måltid) den gikk i gulvet måtte hun bli matet (noe hun synes er skikkelig ukult). Var ikke mange rundene før hun sluttet å kaste ting på gulvet akkurat!

Gruer meg til jeg får min egen og ingen av tantetriksene mine funker mer.. :/

[Gjest Gjest]

Mitt motto er choose your battles. Det er enkelte ting som aldri er greit (typ slå/bite), men det er mange små "uvaner" som kommer og går, og hvis jeg skulle brukt tid på å plukke av snuppa alle disse når de likevel blir borte av seg selv (grunnet nye sjarmerende uvaner ), etter kort tid hadde jeg ikke gjort annet.

Hun har fått melk på flaske i senga, kommet inn om natta, sovnet sent, sølt, kastet mat etc. etc. etc., og samtlige ting har gått seg til etter hvert, evt. jeg har faset ut f.eks det å legge meg sammen med henne på kvelden over en periode.

Avledning fungerer helt fint de første årene, så tar jeg heller de større fightene når hun har større forutsetning for å skjønen hva jeg snakker om. Det er ikke det at jeg er konfliktsky, men å "krangle" med ei som ikke skjønner stort utover at noe kjipt skjer orker jeg ikke.

Hovedsaken er å se an sitt eget barn; noen MÅ ha rutiner og veldig klare grenser fra dag én, andre er "enkle" å ha med å gjøre i forhold til at det ikke er vanskelig å få dem til å endre oppførsel/vaner.

[Far til 2]

Jeg synes jeg har oppnådd en del ved å oppfordre til "å snakke om problemet" og eventuelt diskutere seg frem til en løsning. Det har medført at jeg faktisk aldri (utifra det jeg husker) har opplevd skriking eller slå, sparke, etc om barnet ikke har fått det som det vil. Noen ganger har det også medført at jeg har gitt etter for barnets ønsker utifra viljen til å argumentere seg frem til en løsning, selv om jeg ikke har vært enig.

Som en annen sier er det viktig å velge sine slag. Det medfører bl.a. at "mindre viktige ting" (kommer an på øynene som ser) kan medføre at jeg gir meg.

Men det er vanskelig å si om min mening er reell ettersom de fleste vil si at jeg er part i saken når jeg beskriver hva jeg har gjort for å bli fornøyd .

[Elle Melle]

Jeg er blitt opptatt av noen ting som jeg synes er grunnleggende.

Barn er mennesker. Deres følelser og opplevelser er like mye verd som mine. Det er galt av meg som mor å ikke anerkjenne det barnet mitt føler, eller avfeie det som "feil".

F.eks. "Det der er ingen ting å gråte for." Kanskje ikke for meg, men for barnet var det det.

Barn er ikke manipulerende skapninger som er ute etter å kuppe foreldrene. De er bare mennesker med helt legitime ønsker og behov, som de ofte men slett ikke alltid kan få tilfredsstilt.

Og de kan alltid få anerkjennelse og forståelse på det de ønsker, selv om de ikke kan få det de vil. Mitt barn skal aldri måtte godta at jeg bestemmer hva som er rett eller galt å føle.

Med disse tankene i bunn, forsøker jeg å utføre min rolle som mor på en god måte. Alle i familien er like mye verd, men det er vi voksne som har ansvaret for at barnet lærer de viktige tingene man må kunne i livet. Å kjenne seg selv, å uttrykke sine behov på en måte vi andre kan forstå, å ta hensyn til at andre har samme retten og andre behov enn dem selv.

Jeg anbefaler boken "Hvorfor gråter barnet". Den ga meg mange aha-opplevelser om mine egne ureflekterte greier rundt babyer. Man tenker og godtar ofte en hel del forestillinger fordi "det bare er sånn". Da er det godt å få noen tanker om hvorfor det faktisk er sånn, og kanskje noen idéer om at det finnes alternativer.

Jesper Jul er også inspirerende om enn irriterende av og til.

Det var mye, men jeg er opptatt av at folk skal ta gode og gjennomtenkte valg i foreldrerollen og ikke bare skli med i allmenne oppfatninger som kanskje ikke alltid er så gjennomtenkte. Ja til foreldre som er klar over sine egne verdier!

[Gjest imli]

Forresten tror jeg konsekvens er mye viktigere enn å være konsekvent.

Er vel det jeg mener. Altfor mange kommer med "tomme trusler" til ungene sine. Ikke rart de aldri hører da. Skal man "true" med noe, må det være noe man kan gjennomføre, om ungen ikke hører. Å dra fra ungen kommer man jo ikke til å gjennomføre, så det er best å la vær å si det. Men så er det lett å bli sinna og frustrert å si ting man ikke mener...