til foreldrene!

[Gjest Gjest_jerry_*]

hei!

jente på 19 år her. fikk meg en tenkevekker da jeg leste et innlegg her fra en mor som lurte på når hennes "voksne barn" ikke trengte henne lenger, (aldri). for oss barna har jo foreldrene alltid vært der, og det er vanskelig å fatte at de faktisk har levd et langt liv før vi (livets midtpunkt!) kom til. det er jo faktisk ikke sånn at alle barn er planlagte kjærlighetsbarn, snarere tvert imot vil jeg tro! så med tanke på det kan jeg jo forstå at man kan glede seg litt til det er "over" også.

er det sånn at mange går rundt å tenker at de er litt lei av å ha oss boende hjemme, og tenker at nå vil dere fortsette det frie livet dere så vagt kan huske å en gang ha levd?

en annen ting jeg har lurt en del på; dersom man er helt annerledes enn sitt barn, og rett og slett ikke forstår seg på denne personen, aldri har fått noen særlig god kontakt med det eller lignende. blir man like glad i det alikevel? de fleste tenker på dette som en selvfølge. men det gjør ikke jeg. selv om det er ditt barn, så er det jo også en annen person. og alle kommer man bare ikke over ens med! klart man blir glad i en person man ser vokse opp osv, men det blir man vel uansett, om det er eget barn eller ikke..

ikke vær redd for å svare ærlig, logge dere ut kanskje;)

[Gjest Gjest_Bygdedyret_*]

Nå er jeg forelder og tidligere var jeg barnet til noen så jeg har vært på begge sider, og det gjelder vel de fleste av oss foreldre.

Det er ikke så lenge til min eldste kan flytte ut hvis han ønsker, deretter kommer de andre to i tur og orden. Jeg har blandede følelser om det, jeg ser fram til at de blir voksne og kan klare seg selv, at jeg har gjort dem i stand til å klare seg selv - håper jeg. Samtidig gruer jeg meg til stillheten og kommer til å savne å ikke ha dem her. Jeg håper de vil komme hjem på besøk og at jeg har vært en type forelder de fortsatt ønsker å ha god kontakt med. Jeg er aldri lei av barna, jeg blir lei av lekser, rot og ting som følger med i perioder men barna mine blir jeg ikke lei. De er forskjellige og en er veldig lik meg på godt og vondt, der må jeg ta meg i at jeg ikke overbeskytter. De andre to er både lik og ulik meg på forskjellige områder, og jeg setter pris på begge deler. Samtidig vil jeg nok sette pris på å kunne styre tiden min selv igjen, og ha mer penger til ting jeg har lyst til å kjøpe og gjøre.

I min familie, der jeg vokste opp, er jeg det sorte fåret - den det blir akseptert minst av. Særlig fra min far og jeg har forstått opp igjennom årene at grunnen til det er at jeg egentlig ikke skulle vært til. At hadde det ikke vært for at min mor ble gravid med meg så hadde mine foreldre ikke giftet seg med hverandre. Det gjør noe med kontakten med foreldre som voksen, den er svært begrenset. Hvem ønsker å ha kontakt med noen som ser på deg som en ulykke og som aldri er fornøyd med deg? I tillegg er jeg den som har gjort ting annerledes enn dem og mine søsken, jeg har annen utdanning, trives å bo helt andre steder enn dem, ferierer helt andre steder osv. Vi er veldig ulike og det kan være fordi jeg valgte ubevisst å ikke gjøre som dem for å få mer aksept, eller jeg bare fulgte min egen natur. At det å være familiens sorte får ga meg flere valgmuligheter kanskje, eller at jeg skulle vise at jeg klarte meg selv. Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg har det bra og er veldig fornøyd med de valgene jeg tok.

[Gjest Gjest]

Jeg må bare kommentere det innlegget som ble en tankevekker for deg: Den moren var ikke lei av å være der for barna sine, men hun hadde fått en diagnose som kan bety at hun vil dø fra dem. Derfor hun var bekymret og spurte.

For min egen del: Jeg tror de fleste en gang eller to har tenkt at tenåringen gjerne må ryke og reise, men samtidig er det vanligvis ingen grense for hva man vil gjøre for barna sine. Og barn er ulike personer, men fordi man kjenner dem så godt, får man sjansen til å se alt det som er verdt å elske i dem.

[Gjest Gjest_nanna_*]

Litt om min historie først:

Jeg er stemor til ei jente på 15. Da vi møttes for første gang var hun allerede 12, så jeg har ikke kjent henne i så mange år. Jeg har fått erfare tenåringshormoner og slamring med dører, sure miner osv. Jeg har ikke født henne, jeg har ikke sett henne som pludrende baby, ustø smårolling, stolt førsteklassing osv. Jeg har ikke fått små gaver fra henne, som blomster plukket på vei hjem fra skolen, ei tegning laget kun for meg el.l. Jeg har aldri hatt henne sittende på fanget eller fått/gitt en god klem (utenom korte høflighetsklemmer som takk for gaven osv). Jeg har gått glipp av alle disse tingene som knytter bånd mellom foreldre og barn. Likevel gruer jeg meg litt for den dagen hun skal flytte hjemmefra. Jeg ser for meg at jeg kommer til å være bekymret for om hun får i seg sunn og variert mat, om hun kommer til å føle seg ensom men være for stolt til å flytte tilbake, om hun kommer til å klare å følge opp forpliktelser som skole/jobb, om hun kommer til å ha det bra.

Til tross for at vi bare har kjent hverandre i tre år, og disse tre årene har vært preget av hormoner og sinte utbrudd, så har jeg fått lære denne jenta å kjenne. Sant nok har jeg til tider revet meg i håret i frustrasjon over hennes påfunn og holdninger, iblant har jeg vært så lei at jeg har grudd meg til neste gang jeg skulle møte henne. Men den følelsen satt på overflata, aldri har jeg virkelig ønsket henne ut av livet mitt. Jeg har blitt glad i henne, og vil henne kun det beste. Og jeg ser at selv om hun gjerne vil være en voksen, så er hun mange ganger et usikkert lite barn. Som vi alle kan være, uansett alder.

Det jeg tenker ut fra mine erfaringer er at foreldre som har fulgt barna sine hele deres liv MÅ være glad i barna sine, og neppe går lei av dem. Det må føles rart når barnet blir voksen og skal flytte for seg selv. Men likevel ønsker jo foreldrene at barna skal være selvstendige voksne, det er jo det de har jobbet for under hele oppdragelsen.

[Gjest Raptuza]

Vi har ett barn. Eg syns det er rimeleg at ho kan få bu heime gratis til ho er ferdig med utdanninga. Etter det kjem det vel eit naturle ønskje om å leva sitt eige liv.

[Mamma1]

Skjønner godt at foreldre kan bli lei av vanskelige og giddaløse tenåringer og at de kan glede seg til barna klarer seg selv. På samme måte vil jeg tro de fleste har blandede følelser i forhold til det fordi det er jo slett ikke sikkert at barna vil klare seg så bra og at det sikkert blir veldig tomt hjemme.