.

[stikkelsbær]

.

Endret 11. desember 2009 av stikkelsbær

[Lissi]

Min var sånn! Det lå en depresjon bak. Han er enebarn og var ikke vant til å åpne seg. Heller ikke vise følelser.

For oss var det håp. Jeg klarte komme forbi muren hans. Han sliter fortsatt noen ganger med å åpne seg å fortelle hva han tenker og føler om alt, men er veldig flink å vise meg det fysisk. Han koser og klemmer på meg og gir meg veldig mye nærhet slik at jeg slipper være i tvil om at han virkelig elsker meg.

Jeg skulle noen ganger ønske at han kom av seg selv for å snakke om ting, men som oftest fanger jeg opp ting, og spør selv. Da får vi som regel en kommunikasjon på det.

Men jeg forstår deg godt. Det er ikke så lett men kan hende han sliter litt?

[Noli]

Østersmann. Min er sånn, og det kan være frustrerende til tider, men det er jo ikke annet å gjøre enn å akseptere det. Dere kan gå i terapi om dere vil, lære å kommunisere bedre, jeg ville heller gjort det enn å gå fra hverandre.

[Gjest Chrissy82]

Min er også sånn! Han har blitt flinkere til å åpne seg og komme til meg og snakke om ting. Men fortsatt ikke alltid. Jeg er også flink til å plukke opp når det er noe galt og da spør jeg. Jeg skulle ønske han var flinkere til å åpne seg for meg men jeg kan leve med det så lenge han ikke er helt innesluttet!

[Gjest Gjest]

Jeg har også nettopp gjort det slutt med min samboer pga. kommunikasjonsproblemer. Vi har det helt topp, men med en gang det kommer til litt vonde ting så kan vi ikke kommunisere.

Han blir irritert og stille og svarer bare på det aller nødvendigste. Taushet er det verste som finnes. Det har endt med at jeg ikke har tatt opp alt jeg har på hjertet for jeg orker ikke den tausheten. Han vrir også ting litt så det hørtes ut som små bagateller, men for meg betyr det mye. Kommunikasjon er noe av det viktigste for meg i ett forhold. Kan jeg ikke si det jeg har på hjertet eller det jeg føler uten at det blir galt så kan jeg ikke være meg selv.

Å gå var noe av det vanskligste jeg har gjort. Det er ikke følelser for han det står på. Når jeg gikk så ble han bitter og sier at han alltid har vært sånn og det har jeg visst hele tiden. Vi prater ikke så mye sammen lenger og det er trist. Men hvis det virkelig er meg han ville ha så hadde han kjempet litt for det. Jeg har nå prøvd i åtte måneder å få det til å fungere noe det desverre ikke gjør. Vi kommuniserer ikke bedre. Mitt råd til deg er at om han virkelig prøver å bli flinkere så gi han en sjanse, men noen kan bare desverre ikke forandre.

[Frustrert]

Hos oss er det motsatt. Det er meg som ikke klarer å kommunisere godt nok. Jeg har vokst opp i et hjem hvor det ble vist lite følelser. Jeg fikk den oppfatning at det er en svakhet å vise følelser, da dette kunne bli brukt mot meg. (Eks: På ungdomskolen: Dersom jeg ble sett gråtende, kunne jeg jo bli mobbet for det). Jeg har ikke vist tårer for noen siden barneskolen (annet enn typen min de siste 4 årene, men det tok tid å komme dithen)

Jeg er også veldig sta, og sliter med å "tape" en diskusjon. Jeg føler meg ofte dum(ikke smart), og derfor har jeg dårlig selvtillitt.

Når vi har det bra sammen stiger selvtillitten og jeg stråler. Men det skal fryktelig lite til før jeg synker ned igjen og blir nesten deprimert. Jeg er veldig usikker på meg selv, og på at jeg er god nok for typen.

Jeg vet at han vil ha meg, men "bare" når vi har det bra. Når vi krangler har vi det helt for j***** (for begge) og det ender med at han ber meg dra til en leilighet jeg eier utenom huset vårt. Jeg blir lei og sint fordi han "gir opp", når jeg innerst inne innser at det er meg som ikke prøver hardt nok. Det er meg som er sta og ikke gir meg, til tross for at jeg ser feilene og kan rette dem opp før det går så langt. Jeg er redd for å "miste ansikt" på en måte. Redd for å være "svak".

Jeg tar gjerne imot tips fra dere som er i samme situasjon som typen min...?

Tips til trådstarter:

Jeg tror at dersom han ønsker å endre seg, så kan han klare det. Men du å være tålmodig og gi ham masse tid. Det tar langt tid (år, kanskje).

Jeg som er i samme situasjon, vil så veldig gjerne endre meg, men vet ikke hvordan.

Kanskje han trenger litt starthjelp? Prøv å hjelp han inn på emner om følelser feks. Be ham bruke ord som "Jeg føler at..." osv, så blir han mer vant til ordene. Det kan være noe så enkelt som "Jeg føler at jeg har lyst på hamburger i dag". Det kan føles kjempeteit i begynnelsen, men da blir han vant til å bruke ordet "føler", som jeg tror kan være en sperre. Etterhvert vil det bli lettere å si "Jeg føler meg sint, jeg føler meg skuffet, jeg føler meg glad, jeg føler at du...." osv.

Så må du spør ham hvorfor han er stille. Jeg pleier å sitte og tenke på tingene etter en krangel. Jeg sitter med dårlig samvittighet og tenker negative tanker om meg selv. Jeg har behov for at typen sier "La oss begynne på nytt, akkurat nå. Så er vi venner fra nå av, ok?" og gi meg en god lang klem. MEN han gjør ikke det. Han har ikke lyst til å gi meg noe klem, fordi jeg oppfører meg/reagerer slik jeg gjør.

Jeg tror at "alt" hadde blitt bedre hvis han hadde kunne senket kravene og gitt meg den klemmen jeg så sårt trenger, selv om jeg er enig i at jeg ikke fortjener det.

Dere bør prate om hva dere trenger/forventer i forholdet. Han klarer sannsynligvis ikke det, men kanskje han kan skrive det på en mail til deg? Jeg synes alt er mye lettere å skrive enn å si face-to-face.

Min type har pleid å si at dersom jeg skriver lange "følelsesmail", så vil han ikke lese dem og jeg må fortelle det. Det har hjulpet meg til å presse meg selv til å klare å si det jeg føler. Kanskje du kan be ham skrive en setning om hva han føler, så "glemme" å lese den, og spør om han kan fortelle hva han skrev?

Jeg håper dere finner sammen igjen. Hvertfall hvis de gode tingene veier opp for de dårlige (slik de gjør hos oss)

[Gjest Gjest34]

De fleste menn blir kommunisert til døde av kvinner som vil snakke om alt mulig og dra frem alt som er vondt fra alle hjørner og kroker.

Etterpå når en er på bunn etter å ha blitt dradd ned i alt det negative, får en høre at en er for negativ og ødelegger forholdet.

[Lissi]

De fleste menn blir kommunisert til døde av kvinner som vil snakke om alt mulig og dra frem alt som er vondt fra alle hjørner og kroker.

jeg er i feil tråd å kjæfter

Endret 18. september 2008 av Lissi33

[Ce'Nedra]

Min snakket sjelden om ting før. Han vokste opp i en trygg og god familie, men som sjelden snakket om dypere følelser.

Etter hvert som jeg har åpnet meg selv og snakker om alt om himmel og jord og ytret ønske om at han skal si ting han tenker på, har han faktisk begynt å fortelle meg ting når han bekymrer seg for noe etc.

Men som han sier; han tenker jo ikke så mye som oss damer, så han har ikke så mye å si heller..

[Gjest thea]

Hos oss er det motsatt. Det er meg som ikke klarer å kommunisere godt nok. Jeg har vokst opp i et hjem hvor det ble vist lite følelser. Jeg fikk den oppfatning at det er en svakhet å vise følelser, da dette kunne bli brukt mot meg. (Eks: På ungdomskolen: Dersom jeg ble sett gråtende, kunne jeg jo bli mobbet for det). Jeg har ikke vist tårer for noen siden barneskolen (annet enn typen min de siste 4 årene, men det tok tid å komme dithen)

Jeg er også veldig sta, og sliter med å "tape" en diskusjon. Jeg føler meg ofte dum(ikke smart), og derfor har jeg dårlig selvtillitt.

Når vi har det bra sammen stiger selvtillitten og jeg stråler. Men det skal fryktelig lite til før jeg synker ned igjen og blir nesten deprimert. Jeg er veldig usikker på meg selv, og på at jeg er god nok for typen.

Jeg vet at han vil ha meg, men "bare" når vi har det bra. Når vi krangler har vi det helt for j***** (for begge) og det ender med at han ber meg dra til en leilighet jeg eier utenom huset vårt. Jeg blir lei og sint fordi han "gir opp", når jeg innerst inne innser at det er meg som ikke prøver hardt nok. Det er meg som er sta og ikke gir meg, til tross for at jeg ser feilene og kan rette dem opp før det går så langt. Jeg er redd for å "miste ansikt" på en måte. Redd for å være "svak".

Jeg tar gjerne imot tips fra dere som er i samme situasjon som typen min...?

Tips til trådstarter:

Jeg tror at dersom han ønsker å endre seg, så kan han klare det. Men du å være tålmodig og gi ham masse tid. Det tar langt tid (år, kanskje).

Jeg som er i samme situasjon, vil så veldig gjerne endre meg, men vet ikke hvordan.

Kanskje han trenger litt starthjelp? Prøv å hjelp han inn på emner om følelser feks. Be ham bruke ord som "Jeg føler at..." osv, så blir han mer vant til ordene. Det kan være noe så enkelt som "Jeg føler at jeg har lyst på hamburger i dag". Det kan føles kjempeteit i begynnelsen, men da blir han vant til å bruke ordet "føler", som jeg tror kan være en sperre. Etterhvert vil det bli lettere å si "Jeg føler meg sint, jeg føler meg skuffet, jeg føler meg glad, jeg føler at du...." osv.

Så må du spør ham hvorfor han er stille. Jeg pleier å sitte og tenke på tingene etter en krangel. Jeg sitter med dårlig samvittighet og tenker negative tanker om meg selv. Jeg har behov for at typen sier "La oss begynne på nytt, akkurat nå. Så er vi venner fra nå av, ok?" og gi meg en god lang klem. MEN han gjør ikke det. Han har ikke lyst til å gi meg noe klem, fordi jeg oppfører meg/reagerer slik jeg gjør.

Jeg tror at "alt" hadde blitt bedre hvis han hadde kunne senket kravene og gitt meg den klemmen jeg så sårt trenger, selv om jeg er enig i at jeg ikke fortjener det.

Dere bør prate om hva dere trenger/forventer i forholdet. Han klarer sannsynligvis ikke det, men kanskje han kan skrive det på en mail til deg? Jeg synes alt er mye lettere å skrive enn å si face-to-face.

Min type har pleid å si at dersom jeg skriver lange "følelsesmail", så vil han ikke lese dem og jeg må fortelle det. Det har hjulpet meg til å presse meg selv til å klare å si det jeg føler. Kanskje du kan be ham skrive en setning om hva han føler, så "glemme" å lese den, og spør om han kan fortelle hva han skrev?

Jeg håper dere finner sammen igjen. Hvertfall hvis de gode tingene veier opp for de dårlige (slik de gjør hos oss)

[Gjest thea]

Hei.

Jeg har det på samme måte som deg. Det er meg som har problemer med å åpne meg opp.

Kjæresten min (vært sammen i 7 år) har nå sagt at dersom det fortsetter slik, at jeg ikke åpner meg opp, så vil han ikke lenger være i forholdet.

Det skjønner jeg veldig godt!

Jeg vil gjerne åpne meg opp, tørre å si det jeg mener der og da. I stede så lukker jeg meg litt inn, sier OK, greit o.l.

Hvor skal man begynne når man ikke tør? Er redd for at jeg ikke får den responsen jeg ønsker eller håper på.

Jeg vil jo ha han som min beste venn, kjæreste, samboer og livspartner.

Jeg vet a han er veldig glad i meg, og tenner på meg, så det er ikke der det ligger. Det er meg og min åpenhet.

Er veldig flink til å si at jeg er glad i han og viser de følelsene, men det er mer i det daglige. Som f.eks å komme med mine meninger. Spør om vi skal bli samboere (redd for å få nei), få barn sammen...rett og slett diskuterer fremtiden vår.

Noen som vet hvor man begynner eller hvordan man starter med å åpne seg?