Sammen med en i 2 mnd (kjæreste?) Når kan jeg kalle ham det?

[Gjest Gjest_gambaray_*]

Hei!

Har datet/vært sammen men en fyr i 2 mnd. Ganske tett og ofte, vi har begge barn som kjenner hverandre som kjenner oss. Det gjør ting smule enkelere (å presentere barna til mulig kjærste, noe som alltid har gruet meg når jeg liker en fyr). Vi har gjort mye sammen, med og uten barn.

Vi trives veldig godt i hverandres selskap, vi er alt forelska i hverandre. Vi ses nesten hverdag (noen ganger flere ganger om dagen) i en eller annen anlednig. Ellers så snakker vi på telefon hver kveld.

I det siste har det seg slik at han har snakket mye om fremtiden. Om og når vi skal flytte sammen. han sier at han føler han har mye forpliktelser ovenfor oss, mine to gutter og jeg. Og selvfølgelig dattera hans. At han tenker å skaffe seg en fem-seters bil i stedet å ha to-seters. At vi kommer til å trenge et 4-soveroms-hus.

Jeg er student og blir ikke ferdig før om 4 år og jeg jobber ikke. Jeg har veldig dårlig inntekt, leier 3-roms leilighet og har ingen bil eller lappen.

Jeg føler at dette kan være dilemma. Av og til at jeg er mindre verdt enn ham, at han synes synd på meg og mine, at vi blir en byrde. Men han sier det motsatte, altså at han er stolt av meg.

På den andre siden så synes jeg at dette bare er "hypotetisk-samtale" om fremtiden, men DET gjorde at jeg må hele tide tenke på denne problemstillingen i stedet for å nyte det gode og deilige vi har.

Den var en slags "wake upp call" for meg at dette såpass korte forholdet ikke trenger å vare lenge. Men trenger man å avslutte et så fantastisk forhold (tross for lengden) etter hva man tenker om nærmeste fremtid ser ut? Ja, jeg vet at jeg må ta tiden til hjelp og ta det som det kommer, men det er som jeg sier, at denne samtalen fikk meg til å TENKE!!

Ble langt, forteller heller underveis:)

Er det noen som har innspill eller råd?

Takk:)

[Gjest missLady]

Er litt forvirret jeg! Vil DU være kjærester? Være sammen alltid eller vil du det ikke? Virket som du ikke ønsket å være sammen med han i lengden (framtiden) på slutten av innlegget ditt..

[Gjest Gjest_gambaray_*]

Er litt forvirret jeg! Vil DU være kjærester? Være sammen alltid eller vil du det ikke? Virket som du ikke ønsket å være sammen med han i lengden (framtiden) på slutten av innlegget ditt..

JO! Jeg vil være det, men er bare usikker og liker ikke den usikkerheten. At jeg fikk "wake up call" vil ikke si at jeg ville bare ha flørt og kos, men at jeg må faktisk innse problemet. Men trenger jeg å bekymre meg så fælt? Altså om bo og økonomi allrede nå? Vi har jo bare vært sammen i 2 mnd.

Men greia er at jeg føler at jeg fokuserer så mye på dette i de siste dagene i stede for å bare ha det hyggelig med han.

[Lissi]

Jeg tror det kan være en god ide og bare være kjærester noen mnd til før dere begynner å tenke på å flytte sammen med 3 barn.

Må jo være en grunn til at du får sånn panikk, da er det bare å vente til det føles naturlig.

Jeg hadde hvertfall ikke latt en mann forsørge meg. Det er jeg ikke typen til, så jeg skjønner at du bekymrer deg for økonomien. Men for noen så faller det dem veldig naturlig, så det ordner seg sikker når den dagen kommer:)

[Gjest Gjest_gambaray_*]

Jeg tror det kan være en god ide og bare være kjærester noen mnd til før dere begynner å tenke på å flytte sammen med 3 barn.

Må jo være en grunn til at du får sånn panikk, da er det bare å vente til det føles naturlig.

Jeg hadde hvertfall ikke latt en mann forsørge meg. Det er jeg ikke typen til, så jeg skjønner at du bekymrer deg for økonomien. Men for noen så faller det dem veldig naturlig, så det ordner seg sikker når den dagen kommer:)

Det er nettopp derfor, at jeg ikke ønsker at han forsørger oss eller føler på noen måte forpliktet! Men igjen, jeg vet at mitt økonomiske status ikke endrer seg i de neste 4-5 år ( det om jeg får en god jobb rett etter ferdig studie).

Så jeg føler at min "situasjon" kan være et problem for oss allerede nå. Hvor lenge skal jeg føle at han er "mer verdt" fordi han har mer inntekt og er godt etabelert og ikke jeg.

Jeg var mer eller mindre fornøyd med livet mitt som "fattig" for jeg har skolen min å tenke på og resultatene som forhåpentligvis kommer ut av den. Men nå ser jeg kjipt på hele situasjonen, for det føles uendelig lenge til.

[Lissi]

Det er nettopp derfor, at jeg ikke ønsker at han forsørger oss eller føler på noen måte forpliktet! Men igjen, jeg vet at mitt økonomiske status ikke endrer seg i de neste 4-5 år ( det om jeg får en god jobb rett etter ferdig studie).

Så jeg føler at min "situasjon" kan være et problem for oss allerede nå. Hvor lenge skal jeg føle at han er "mer verdt" fordi han har mer inntekt og er godt etabelert og ikke jeg.

Jeg var mer eller mindre fornøyd med livet mitt som "fattig" for jeg har skolen min å tenke på og resultatene som forhåpentligvis kommer ut av den. Men nå ser jeg kjipt på hele situasjonen, for det føles uendelig lenge til.

'

Men han vet jo hva han går til da:) Du kan jo ikke straffes for dette.

Så om han ønsker å bo sammen med deg selv om du ikke har så mye å bidra med blir det jo hans valg. Du kan jo snakke med han om dette, at det plager deg. Om du ikke tar det som en selvfølge er det jo enda hyggeligere for han å gjøre det:)

[Gjest Gjest_gambaray_*]

Saken er at det føles litt rart etter at vi har hatt denne samtalen. Jeg var jo klar over at dette var tilfellet, altså at jeg må bli ferdig med skolen min og at jeg ikke ønsket at noen forsørget meg. Men jeg tenkte ikke så mye på det, for vi var ikke så nære som vi nå har blitt kanskje. Og at det begynner å bli alvorlig (selv om vi er sammen i så kort tid)?

Hva skal jeg si til ham? At jeg ikke klarer å la være å tenke på det han sa "fra å være 2 til 5 er stort sprang. Eldstemann har begynt på skole, han må ha sitt og da må de andre to også ha hvert sitt. Vi trenger et 5-roms hus, hvordan i all verden skal jeg få det til? Hvordan skal jeg klare det?" Det var det han sa til meg forleden dag.

Jeg syntes at det var veldig søtt av ham å tenke på oss som helhet, men jeg ble kjempe lei meg for det. Jeg vet ikke hvorfor. Det er kanskje for de jeg vet at jeg ikke kan gjøre noe med at jeg ligger "langt bak" når det gjelder økonomi. Vil ikke slippe på ham heller. (kanskje han blir i lengden lei av skolen min) Men faen! Hvorfor trenger jeg å gruble sååååå mye om dette??? Gjør han det? Kanskje ikke, kanskje det bare var noe han sa den eneste gangen? Synes DU Lissi at jeg snakker med ham alt dette?

HJEEELP FOLKENS!!!!!

Hva kan jeg gjøre? Hvordan må jeg tenke? Selvfølgelig posistivt, men det er ikke i mine hender at jeg tenker slik jeg gjør. Det var heller ikke planlagt at jeg skulle bli sammen noen og blid så glad i ham.