Hvor lenge trenger barn foreldrene sine?

[Gjest Gjest]

Før tenkte jeg at når barna blir 18 år så trenger de meg ikke lengre. Det var målet mitt å leve til barna var minst 18. Nå er eldste 18 år og hun trenger meg fortsatt. Hun er selvstendig og klarer seg stort sett selv, men når hun møter motgang kommer hun fortsatt til meg. Hun bor fortsatt hjemme og kommer ikke til å flytte ut før tidligst neste sommer, når hun er ferdig med videregående. Et par av vennene hennes har mistet en av foreldrene sine det siste året. De taklet ikke foreldrenes sykdom og død særlig bra.

Nå har jeg begynt å tenke at de trenger oss selv om de er myndige. På noen områder er de fortsatt barn.

Jeg flyttet hjemmenfra sommeren jeg fylte 19, og hadde fint klart meg alene i verden da. Men det er over 20 år siden. Tidene har kanskje forandret seg?

Hvor lenge mener dere at barn trenger foreldrene sine?

Når klarte du deg alene uten hjelp og støtte fra dine foreldre?

[LukaFrost]

Man trenger vel sine foreldre selv om man har blitt voksen, men man trenger dem på en annen måte. Det er vel mer det at det er godt at de bare er der. Litt sånn stand-by på en måte. Jeg har ikke sansen for å kaste ut ungene med en gang de er blitt myndige og la de seile sin egen sjø. Har man fått barn så har man de livet ut. Forhold bare forandrer seg.

Det handler ikke bare om det praktiske, men også det mentale. Man kan klare seg rent praktisk, men ikke nødvendig vis få til det mentale livet sitt. Man skal tros alt gjennom en del faser i løpet av livet.

Jeg klarer meg fint uten foreldrene mine i det daglige, men det er godt å ha noen som alltid er der for en. Hvis det skulle være noe vet jeg at jeg alltid kan ringe dem og jeg er alltid velkommen hjem på besøk.

Jeg vil anta at de ter annerledes for de som har dårlige familieforhold.

[poia]

Jeg flytta ut som sekstenåring, noe som gikk helt fint. Har aldri flyttet hjem igjen, men synes det er fint å ha pappa og/eller mamma der hvis det er noe.

Nå er jeg snart tjue, men hvis jeg f.eks har en større teaterforestilling synes jeg det er stas om en av dem kommer og ser på.

Pappa har på sin måte bidratt i det daglige mtp. at vi nå bor i hans leilighet (betaler såklart leie og strøm), han hjelper både meg og kjæresten med bilforsikring frem til vi er 23, samt at jeg ikke "får lov" til å bruke penger på bil før jeg er ferdig på høyskolen om halvannet år.

Mamma ga meg to poser med hjemmebakt brød når jeg flytta ut, fire lp-er og et skrivebord. Fra henne fikk jeg barnebidraget flytta over på min konto en gang i måneden frem til jeg var 18. Etter det har hun spandert middag på meg noen ganger.

Jeg bodde mine første 14 år hos pappa og hos mamma de siste to årene før jeg flytta for meg selv.

Om jeg selv får barn vil jeg bidra som pappa har gjort, så barna ikke trenger å jobbe deltid ved siden av studier om de ikke vil selv. Jeg tror at helt normalt utviklede mennesker får en trang til å klare seg selv i 16-18 årsalderen og det går ann å legge det til rette for det. Ikke pøse ut penger fordi poden vil ha "den" leiligheten, men at poden vet at den har stipendpenger og barnebidrag og selv finner hybel og prioriterer selv.

[Gjest Gjest]

Jeg er 33 og har mistet begge foreldrene mine. Føler meg ganske fortapt i den store, skumle verden uten dem. Ikke fordi jeg har vært avhengig av dem siden jeg flyttet hjemmefra som 19-åring. Men fordi de var mamma og pappa. De to trygge, gode pilarene i livet mitt. De som alltid har vært der for meg, og som jeg visste alltid ville være der for meg så lenge de levde.

Jeg har samboer og barn og klarer meg fint uten foreldrene mine i det daglige, praktiske og økonomiske. Men likevel føles verden tom og rar uten dem. Jeg føler meg iblant som ei foreldreløs jente på ni.

Så jeg tror at dersom man har et godt forhold til foreldrene sine så vil man alltid trenge dem. Og uansett alder er det et sjokk når de plutselig er borte.

[la Flaca]

Når man får egne barn føles det som historien gjentar seg, på barnas vegne. Jeg har stor glede av besteforeldrene nå, og trenger dem på mange måter mer nå enn på lenge. Så har man først satt barn til verden må blir man nok ikke kvitt dem før man ikke finnes mer.

[Gjest ts]

Takk for svar!

Jeg ønsker å være her for dem så lenge jeg kan. Og jeg har ingen planer om å kaste dem ut. Jeg er veldig glad i barna mine og vi har et godt forhold. Grunnen til at jeg tenker på dette er fordi jeg har vært syk i det siste og er under utredning. Jeg er bekymret for at jeg ikke får muligheten til å være her så lenge de trenger meg. Sannsynligvis er jeg ikke alvorlig syk, men jeg gjør meg noen tanker likevel. Jeg vet at den dagen jeg dør har de bare hverandre. Faren deres meldte seg ut fra livet deres for mange år siden. De får nok ingen hjelp og støtte fra han. Han har mer enn nok med sin nye familie. De har ingen annen nær familie. Jeg er enebarn. Når de er over 16 får de vel heller ingen oppfølging fra barnevernet?

Økonomisk er jeg ikke så bekymret for dem. Hvis jeg dør så arver de huset og får over 1 mill hvis de selger det. Det er mer det praktiske og følelsesmessige som bekymrer meg. Noen gange trenger de en voksen å spørre om råd og de trenger fortsatt en stabil voksen som er der for dem og som er glad i dem. Jeg vil så gjerne være sikker på at de klarer seg bra på egenhånd den dagen jeg ikke er her mer. Det må være så vondt å dø fra barn som blir overlatt til seg selv når de klar for det enda.

Virker som du har klart deg veldig bra, barbeina, selv om du bare var 16 år da du flyttet for deg selv.

Og ja, verden føles tom og rar når man mister noen man er glad i som alltid har vært der. Uansett alder er det vondt. Men jeg tenker at det er lettere å miste fotfestet hvis verden rundt også er uforutsigbar. Det er nok det jeg er mest redd for - at det blir for mange utfordringer i for ung alder, slik at de sporer av og gir opp.

Uff, nå depper jeg fælt...jeg er så flink til å bekymre meg...sannsynligvis går det helt greit...bare godt å lufte tankene litt..

[Chianty]

Barn trenger sin mor så lenge man kan.

Jeg er 37 og trenger min mor enda, - følelsesmessig

[Gjest Gjest]

Jeg skulle ønske jeg hadde en mamma som stilte opp for meg på alle måter fra jeg var baby. Hun sviktet på absolutt alle områder, og jeg har vært mer eller mindre alene siden jeg var 16. Nå er jeg 28 og mamma, og jeg klarer ikke for alt i verden å forstå hvordan mora mi tenkte. Jeg savner å ha en mamma som jeg kan ringe til, besøke, som kommer på besøk, som jeg kan be om råd når det gjelder barna osv.

Håper jeg får muligheten til å være der for mine barn "for alltid", og jeg har ingen planer om å be dem flytte når de fyller 18. Noen ønsker selv å flytte når de begynner på vgs, som f.eks en internatskole, andre vil bo hjemme til de er ferdige med utdannelsen. Greit for meg!

[Gjest Gjest]

Før tenkte jeg at når barna blir 18 år så trenger de meg ikke lengre. Det var målet mitt å leve til barna var minst 18. Nå er eldste 18 år og hun trenger meg fortsatt. Hun er selvstendig og klarer seg stort sett selv, men når hun møter motgang kommer hun fortsatt til meg. Hun bor fortsatt hjemme og kommer ikke til å flytte ut før tidligst neste sommer, når hun er ferdig med videregående. Et par av vennene hennes har mistet en av foreldrene sine det siste året. De taklet ikke foreldrenes sykdom og død særlig bra.

Nå har jeg begynt å tenke at de trenger oss selv om de er myndige. På noen områder er de fortsatt barn.

Jeg flyttet hjemmenfra sommeren jeg fylte 19, og hadde fint klart meg alene i verden da. Men det er over 20 år siden. Tidene har kanskje forandret seg?

Hvor lenge mener dere at barn trenger foreldrene sine?

Når klarte du deg alene uten hjelp og støtte fra dine foreldre?

Du trenger foreldre hele livet. Støtte og help får man selv etter man får barnebarn. Hjelpen blir på en annen måte. Eks har mor lang erfaring og mye å bidra med i forhold til at barna er blitt voksne, du får barnebarn osv...

Å sette grense ved 18 er noe man tror når man er ung. man er hverken voksen eller barn når man er 18. En kunstig alder. Før var myndighetsalderen 21, den ble ikke satt ned pga de plutselig ble mere voksen ved 18.

Slik verden har blitt burde den fortsatt vert ved 21

[momo]

Nå hadde ikke jeg godt forhold til mine foreldre, så flyttet som 16 åring og klarte meg veldig bra selv. Har aldri trengt foreldrene mine etter den tid.

Men jeg skulle sefølgelig ønske det var annerledes, at jeg hadde gode foreldre, at jeg kunne bodd hjemme, at jeg kunne gått til de da det var noe som voksen.

Så her skal da jeg være mamma til mine barn så lenge jeg lever, de skal ikke måtte flytte bare for de er myndige. De skal få bo hjemme og de vil alltid være hjertelig velkommne. Og har de problemer ønsker jeg å hjelpe.

[Olive]

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 17, er nå 20. Er på ingen måte avhengig av foreldrene mine økonomisk eller i forhold til å ordne praktiske ting.

Men jeg trenger dem følelsesmessig, da vi er veldig nære og jeg er veldig glad i dem

Snakker med min mor omtrent hver dag, noen ganger lenge - andre ganger får jeg bare en tekstmelding med spørsmål om hvordan jeg har det.

Tror de trenger meg vel så mye som jeg trenger dem

TS, håper det ikke er noe alvorlig med deg og at du og barna dine kan kose dere med hverandre i mange år til

[thapara]

.

Endret 5. mars 2009 av thapara

[Gjest Gjest]

Jeg er 22 år og jeg savner sånn å ha foreldre! Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 16 år, mamma er død, pappa er psykisk syk så jeg har ingen. Har klart meg økonomisk bra, fordi jeg har jobbet mye. Men det å bare ha en støtte når noe uforesett skjer:(

[girlypai]

Hvor lenge mener dere at barn trenger foreldrene sine?

Når klarte du deg alene uten hjelp og støtte fra dine foreldre?

enig at man vil alltid trenge foreldrene sine uannsett alder..

jeg er langt fra et barn, men jeg trenger fortsatt foreldrene mine. spessielt moren min er jeg veldig knyttet til.. jeg hendvender meg til hun så fort jeg er trist og lei, frustert, glad eller overlykkelig selvom jeg har en samboer og gjør det samme til han. så er hun den første jeg går til fordi hun har så mange kloke ord og livserfaring!!

jeg er selvstendig og flyttet ut når jeg var 19 år, er 25 år nå.

jeg tenker noen ganger på at mamma skal en dag forsvinne vekk, og jeg blir så utrolig trist bare ved tanken.. føler jeg er veldig avhengig av henne selvom jeg er voksen og selvstendig, for hun er min samtale person/omsorg og støttespiller- rollemodell/kontaktperson og veileder på alle plan. hun har en lang livserfaringen som jeg søker.

mamma trenger jeg og det vil alltid trenge, selvom hun føler at hun ser opp til meg av mange av de tingene jeg har oppnådd som hun aldri har klart. men det er takket være hennes oppbacking og støtte som har gjort meg i stand til dette og til den jeg er..

gleder meg til den dagen jeg får et barn, det har vi snakket masse om. og jeg trenger hennes bistand, hjelp og støtte for dette. samt passing uten henne hadde det blitt utrolig vanskelig.

mamma er min bestevenninne og samtidig min mor og vill alltid være det

[Pippipp]

Hele livet! :rødme:

[Ida*]

Jeg trenger henne som reservekonto i tilfelle, som karriereveileder og personlig rådgiver, som oppskriftsbok, som psykolog, feriehjem, og generelt alt annet. Skjønner seriøst ikke hvordan jeg skulle klart meg uten henne.

[milla-mor]

Jeg blir snart 25, og jeg trenger mamma mer nå enn noensinne, føler jeg. Hun er veldig, veldig klok, og kan sette ord på følelser jeg ikke klarer å relatere meg til. Hun er verdens beste mormor for datteren min. Hun har alltid hjulpet meg, og stilt opp for meg. Jeg trodde jeg var kjempevoksen når jeg var 18, og flyttet hjemmefra, fikk samboer, studerte og jobbet, og følte meg skikkelig uavhengig. Først nå har jeg forstått at jeg aldri blir så voksen at jeg ikke trenger mamma.

[Gjest Gjest_meg_*]

Nå er ikke jeg forelder, men jeg tror at også foreldre trenger barna sine. Jeg er 23 år, og opplever at mine foreldre mer enn gjerne vil at jeg skal komme hjem en tur innimellom,helst ofte, og det virker som om de blir genuint glade når jeg kommer. Det er selvsagt hyggelig, og jeg får jo også mye ut av samværet.

[asterix]

Barn trenger sin mor så lenge man kan.

...

Det kommer helt an på hvordan moren er. Selv trenger jeg ikke moren min på noen som helst måte.

[poia]

Hei igjen gjest/ts!

Håper det går bra med deg og at det gikk greit på utredning!