Følge opp fritidsaktiviteter

[Gjest Gjest_Maya_*]

I hvor stor grad følger du som forelder opp barnas fritidsaktiviteter?

- Kjører/følger du barnet til og fra trening/øving?

- Er du observatør på barnets trening/øving?

- Dersom du har fulgt barnet til trening/øving og blitt der for å se på: Ved hvilken alder har det føltes naturlig for både foreldre og barn at barnet går på trening/øving alene?

- Stiller du på alle oppvisninger/kamper osv?

- Deltar du i dugnader for barnets forening/lag/klubb?

[Gjest Lily1]

Jeg kjører til og fra trening/øving dersom mannen er borte, og aktiviteten er lenger unna enn en vanlig sykkeltur.

Jeg ser på barnas trening/øving av og til, men ikke hver gang. Sjeldnere nå enn før.

Siden mannen er engasjert i styre og stell i de fritidsaktivitetene barna har, er han alltid til stede på trening/øvelser når han er hjemme fra jobb (i Nordsjøen).

Jeg stiller på alle kamper/konserter jeg kan, men jeg har dessverre gått glipp av noen. Kan ikke jeg eller mannen være tilstede, ordner vi det alltid slik at enten besteforeldre eller nære venner er tilstede for barna.

Mannen min deltar på alt av dugnader eller andre foreldreaktiviteter når han er hjemme fra jobb, mens jeg står for kakebaking (til alle arrangementer) og andre aktiviteter som ikke krever tilstedeværelse eller fysisk aktivitet.

For eksempel har jeg kopiert og klippet jeg 200 "flyers" forrige helg for det ene barnets fritidsaktivitet, og skal ta de siste 200 nå i helgen som kommer.

Jeg mener at vi følger opp så godt som vi har mulighet til.

Endret 16. september 2008 av Lily1

[Gjest Gjest]

Jeg kjører til og fra trening/øving dersom mannen er borte, og aktiviteten er lenger unna enn en vanlig sykkeltur.

Jeg ser på barnas trening/øving av og til, men ikke hver gang. Sjeldnere nå enn før.

Hvor gamle er barna dine?

Min samboer har en sønn som går i femte klasse nå. Han blir svært skuffet dersom ikke en av foreldrene overværer treningen HVER gang. Jeg lurer litt på når det vil være naturlig for han å ikke ønske foreldrene til stede. Husker at jeg selv ikke ville ha foreldrene med på fritidsaktiviteter i det hele tatt, unntatt kamp/konsert.

Ellers er det lite dugnad fra vår side. Vet ikke helt om det er lite som skjer i guttens klubb, men vi har aldri blitt forespurt. Og som fersk stemor har jeg ikke tenkt på det engang før nå.

[Gjest Lily1]

Hvor gamle er barna dine?

Min samboer har en sønn som går i femte klasse nå. Han blir svært skuffet dersom ikke en av foreldrene overværer treningen HVER gang. Jeg lurer litt på når det vil være naturlig for han å ikke ønske foreldrene til stede. Husker at jeg selv ikke ville ha foreldrene med på fritidsaktiviteter i det hele tatt, unntatt kamp/konsert.

De var vel rundt 10-11 da de syntes det var veldig greit at mamma og pappa ikke alltid var tilstede.

[Nigo-san]

Nå har jeg flere barn som er med på forskjellige ting, men forsøker å svare likevel:

- På aktiviteter som er "aleneaktiviteter" eller i små grupper, har barna fått gå alene fra åtte-niårsalder, litt avhengig av avstand, tidspunkt og trafikk. Men de tar buss/bane selv fra ganske tidlig alder, jeg har ingen planer om å være taxisjåfør for barn som klarer seg selv. På lagaktiviteter har det vært et ønske om at foreldrene er til stede fram til tiårsalderen, siden det lett kan oppstå skader, de trenger trøst etc, så da har vi gjort dette.

- Aktiviteter som innebærer øving, følges opp hjemme. Min erfaring er at de øver på eget initiativ etterhvert som de blir eldre, men det er alltid godt å ha noen å spørre, samt at det er litt morsommere å øve når noen hører på

- Stiller alltid på oppvisninger/kamper, dersom det ikke er full kræsj med noe annet. I så fall får vi som oftest litt hjelp av familie eller venner, jeg synes det er litt trist hvis barna ikke har tilskuere på oppvisning, konsert eller cup. Men jeg kommer sikkert ikke til å være tilstede på hver eneste kamp når de blir større, kanskje jeg ikke får lov en gang...

- Deltar i dugnader, ja, og tar på meg ett og annet verv innimellom. Ikke det morsomste, men det må jo til...

[Gjest *Mim*]

- Jeg kjører til og fra treninger, og overværer treningene noen ganger. Er litt forskjell på dem, men fra sju - åtteårsalderen har jeg ikke trengt å være der.

- Jeg er ofte med på kamper, men ikke alltid, siden vi samkjører med andre. Stevner og turneringer er vi med på.

- Jeg stiller på dugnader og avslutninger, og bidrar gjerne med baking e.l.

Som regel er det hyggelig og sosialt på treninger, kamper og stevner.

[Far til 2]

Enig med Lily1.

Jeg vil svare Ja på alle spørsmålene. Når barnet blir 10-12 år er det ikke like kult for barnet at mamma eller pappa står/sitter og ser på treninga.

[Gjest Gjest]

Har ikke sett på trening siden barna var 8-9 år. Men kommer gjerne 5 minutter før treningen er over. Kjører barna til og fra da avstandene er store. Har ingen verv, men stiller på dugnad med både baking, maling, kiosksalg etc. Er forresten trener på barneidretten for minstemann nå, men det er for første gang. Stiller på kamper, oppvisninger, konkurranser etc så sant jeg kan. Om ikke sender jeg noen andre som besteforeldre, tanter/onkler etc. Vi følger opp så godt vi kan, og det er godt nok.

[Gjest TS]

Bør barna selv bestemme når de ikke lenger vil ha mamma eller pappa på treningen? Eller bør foreldre prøve å oppmuntre barna til å være alene på trening når de når en viss alder?

Jeg er litt redd for at min stesønn i femteklasse hemmes litt i modningsprosessen av at foreldrene følger han hele tida, og ikke en eneste gang kan utebli fra trening uten at sønnen blir svært skuffet og fornærmet. Bør han oppmuntres til mer selvstendighet? (Treningen er på skolen hans, han går jo til og fra skole hver dag, den ligger i nærområdet) Eller skal foreldrene fortsette å følge han hver gang til han selv sier at han ikke ønsker det lenger?

[rugrat]

Jeg er med og trener 4-åringen i allidrett, så ja, jeg er med han på hver trening. Min mann er med 7-åringen på hver trening.

7-åringen synger i kor og jeg kjører han til og fra hver øvelse, sitter ofte og hører på og stiller opp når de synger på tilstelninger.

Annenhver uke går begge ungene på barnetreff, og da veksler jeg og mannen min på å kjøre de til og fra, vi blir ikke med inn.

[momo]

Vi har en 7 år gammel jente som først starta med turn, der fulgte vi alltid, var aldri dugnader eller annet. Hun har gått på kor, der møtte vi opp på alt og stilte opp med kjøring på turer.

Så er det svømming, der er vi på alle treninger.

Så er det motor cross, der må vi være med, for barna har jo sefølgelig ikke lov til å kjøre uten at de voksne er der å passer på. Og vi må der delta aktivt, være på banen og hjelpe til når de detter eller har andre problemer.

Nå er det svømming og motorcross som er hennes aktiviteter og noe vi må følge henne på og det må vi i mange år framover. Motorcrossen vet jeg ihvertfall blir i veldig mange år.

Men vi ønsker jo også og følge opp hennes aktiviteter. Men det kan jo bli litt vanskligere da vi plutselig får to barn i fulle aktiviteter. men vi kan jo håpe de begge driver på med motorcross for da er det trening til samme tider, noe som gjør det veldig lett for oss.

[Gjest Gjest]

Bør barna selv bestemme når de ikke lenger vil ha mamma eller pappa på treningen? Eller bør foreldre prøve å oppmuntre barna til å være alene på trening når de når en viss alder?

Jeg er litt redd for at min stesønn i femteklasse hemmes litt i modningsprosessen av at foreldrene følger han hele tida, og ikke en eneste gang kan utebli fra trening uten at sønnen blir svært skuffet og fornærmet. Bør han oppmuntres til mer selvstendighet? (Treningen er på skolen hans, han går jo til og fra skole hver dag, den ligger i nærområdet) Eller skal foreldrene fortsette å følge han hver gang til han selv sier at han ikke ønsker det lenger?

Han hemmes garantert ikke i modningsprosessen av at de følger ham på trening. Før eller siden vil han synes det er greit at de blir hjemme, og da får de nok beskjed. At du sikkert synes det hadde vært kjekt om samboeren din "slapp" å bruke så mye tid på det, er en annen sak. Men gutten trenger å oppleve at han er viktig for foreldrene sine, så jeg tror du bør være veldig forsiktig med å foreslå at han kan gå alene (fare for at han i så fall oppfatter deg som den onde stemoren da).

[Gjest Piper]

Vi er tilstede ved alle treninger, for han må ha noen med seg som er 18 eller eldre. Og det må han ha til han er 16, så han får bare akseptere at vi er tilstede. Vi er også med på alle konkurranser, og er med på dugnader ol i klubben også.

Jeg syns det er gøy å følge med han på dette, for jeg ser en utvikling på han fra uke til uke.

[Gjest Gjest]

Han hemmes garantert ikke i modningsprosessen av at de følger ham på trening. Før eller siden vil han synes det er greit at de blir hjemme, og da får de nok beskjed. At du sikkert synes det hadde vært kjekt om samboeren din "slapp" å bruke så mye tid på det, er en annen sak. Men gutten trenger å oppleve at han er viktig for foreldrene sine, så jeg tror du bør være veldig forsiktig med å foreslå at han kan gå alene (fare for at han i så fall oppfatter deg som den onde stemoren da).

Veldig så du skal legge ord i munnen på andre?

Det handler ikke om at jeg trenger mer tid med samboeren min. Langt ifra. Jeg er vanligvis opptatt med helt andre ting når gutten skal på trening. Det handler om at jeg bryr meg om gutten, og jeg er bekymret for modningen hans. Derfor lurer jeg på om det kan være greit å oppfordre til mer selvstendighet, eller om han skal få styre dette helt selv. Og jeg har da virkelig aldri tenkt at JEG skulle være den som oppmuntret han til selvstendighet, det er foreldrenes oppgave, ikke min.

Huff, nå ble jeg litt irritert, men er bare så lei av at man som stemor skal tillegges andre motiver enn man har.

[Gjest Lily1]

Bør barna selv bestemme når de ikke lenger vil ha mamma eller pappa på treningen? Eller bør foreldre prøve å oppmuntre barna til å være alene på trening når de når en viss alder?

Jeg er litt redd for at min stesønn i femteklasse hemmes litt i modningsprosessen av at foreldrene følger han hele tida, og ikke en eneste gang kan utebli fra trening uten at sønnen blir svært skuffet og fornærmet. Bør han oppmuntres til mer selvstendighet? (Treningen er på skolen hans, han går jo til og fra skole hver dag, den ligger i nærområdet) Eller skal foreldrene fortsette å følge han hver gang til han selv sier at han ikke ønsker det lenger?

Om han hemmes i modningsprosessen tror jeg avhenger av grunnen til at han ønsker en voksen tilstede.

Hvis han ønsker en voksen der fordi han føler seg usikker/utrygg, kunne det vært greit med å oppmuntre til økt selvstendighet. Med mestring kommer også trygghet og selvstendighet.

En gradvis tilvenning til å være der alene kunne da være greit... ikke for å påskynde modning, men for å gi mestringsfølelse.

Om han derimot ønsker å ha en voksen tilstede bare for å vise seg fram, har det nok ingenting med modning og selvstendighet å gjøre.

[Gjest ts]

Om han hemmes i modningsprosessen tror jeg avhenger av grunnen til at han ønsker en voksen tilstede.

Hvis han ønsker en voksen der fordi han føler seg usikker/utrygg, kunne det vært greit med å oppmuntre til økt selvstendighet. Med mestring kommer også trygghet og selvstendighet.

En gradvis tilvenning til å være der alene kunne da være greit... ikke for å påskynde modning, men for å gi mestringsfølelse.

Om han derimot ønsker å ha en voksen tilstede bare for å vise seg fram, har det nok ingenting med modning og selvstendighet å gjøre.

Takk for seriøst svar, Lily1.

Skal prøve å forske litt i kulissene på hvorfor han vil ha en voksen til stede. Tror det kan ha med usikkerhet å gjøre.

Grunnen til bekymringen min er at jeg har sett hvordan barn kan behandle hverandre dersom noen skiller seg ut. Jeg er redd gutten skal få et stempel som "mammadalt/pappadalt", for et sånt stempel er vanskelig å bli kvitt nå når han og klassekameratene vokser til og tester mer og mer sin selvstendighet.

Gutten er svært avhengig av mor og far. Han har for eksempel aldri sovet borte uten mamma eller pappa. Han går ikke på butikken alene, fordi han er redd han skal velge for mange varer i forhold til penger. (han er flink i matte, men stoler ikke på seg selv) I tillegg har han en bestekompis som heller ikke går langt uten mamma eller pappa med. Og jeg er bekymret, som nevnt. Jeg fikk selv et stempel på meg som barn, og slet i mange år med å bli kvitt det når det først var kommet.

[Gjest Elastica]

Mine går for tiden på speider og der kjører vi til og fra og stiller opp som hjelpemannskap fire ganger i løpet av høsten. Mellomsten er seks år, men han foretrekker at vi ikke er tilstede under aktiviteten.

Eldstemann har gått på svømming, og ville også gå alene. Vi kjørte han selvsagt til og fra, og stilte på fellesaktiviteter.

Hvor gamle er barna dine?

Min samboer har en sønn som går i femte klasse nå. Han blir svært skuffet dersom ikke en av foreldrene overværer treningen HVER gang. Jeg lurer litt på når det vil være naturlig for han å ikke ønske foreldrene til stede. Husker at jeg selv ikke ville ha foreldrene med på fritidsaktiviteter i det hele tatt, unntatt kamp/konsert.

Ellers er det lite dugnad fra vår side. Vet ikke helt om det er lite som skjer i guttens klubb, men vi har aldri blitt forespurt. Og som fersk stemor har jeg ikke tenkt på det engang før nå.

Jeg tror du fant svaret selv, lenger ned. Jeg forstår godt at du har tenkt over problematikken, for mitt inntrykk er at de fleste femteklassinger går alene på aktiviteter. Jeg tror imidlertid ikke du trenger å være bekymret, men selv ville jeg nok forsøkt å oppfordre til at han var litt alene også.

Det vil sikkert gå seg til.