forhold mellom barnløs og en med barn.

[Gjest Gjest_undrende_*]

Jeg sitter i en situasjon der jeg treffer en kvinne med barn fra tidligere forhold. Egentlig trodde jeg at det ikke kunne være noe problem, men plutselig er jeg litt usikker på hva man kan regne med og ikke i ett slikt forhold.

Hun er en aktiv kvinn, som både er aktiv i egen fritid og aktivt med på barnets fritid.

Jeg er en aktiv mann, som er aktiv i min egen fritid og har interesser som krever at jeg bruker litt tid på det.

Hun vet at jeg er aktiv og jeg vet at hun er aktiv og har barn hun er sammen med også på barnets aktiviteter.

Det jeg nå er blitt litt usikker på, jeg føler på en måte at dersom vi velger å satse på hverandre, så må jeg legge om livet mitt så det passer henne og hennes barn...

mens hun har sitt liv, sine regler og sitt løp, og jeg er ikke så sikker på at hun har tenkt tanken på at noe faktisk kan måtte endres også for henne dersom hun velger ett forhold til en aktiv mann som også har sine egne ting.

Jeg forventer på ingen måte at hun skal bruke mindre tid på sitt barn, og jeg skjønner også at dersom vi satser, så blir hennes barn endel av livet mitt som kommer til å ta tid fra noe annet jeg idag bruker tid på. Slik ville det jo vært om det bare var henne også, når det kommer noe nytt inn i livet ens, så må en finne måter å få tid til dette nye.

Er det da slik at det kun er den barnløse som må gi, og at det ikke kan forventes å møtes på veien så lenge den andre har barn? Er det slik at den som har barn, bare fortsetter livet sitt akkurat som før, med en partner med på slep som kaster seg med på alle interessene og aktivitetene vedkommende har, fordi det er eneste måten å få noe tid sammen?

Jeg føler meg veldig skeptisk til det, ikke fordi jeg ikke er villig til å gi, kutte ut noe av mitt, for å få noe med henne og på sikt hennes barn, men fordi jeg ikke har skjønt at det kun er meg som må gjøre endringer, kun meg som må tilpasse meg hennes liv.

Alle dere med barn og partnere og steforeldre, hvordan fungerer ting? Når en med barn og en uten, velger å bli sammen?

[Gjest Gjest]

For min del er jeg glad vi begge hadde barn da vi bestemte oss for å satse på hverandre. Er redd forståelsen kanskje ikke alltid er til stede for den med barn i forhold til den barnløse og vise versa. Hvem som er mest/mist egoist er ikke lett å si utifra det du skriver, men klart begge parter må ta og gi. Å finne ut av dette før forholdet blir mer seriøst er iallefall viktig, mener jeg.

[Gjest konni]

Har du tatt det opp med henne? For det er jo det viktigste dere må gjøre før dere i hele tatt tenker tanken på å flytte sammen. Kommunikasjon er alfa og omega i et forhold.

Forøvrig mener jeg at begge to må kunne tilpasse seg hverandre. Når det er barn med i bildet så er noen ting låst i forhold til barnet, samvær og lignende ting. Mens det som er utenfor barnet og de aktiviteter det medfører må dere bli enige om hvordan det skal fordeles. For å få til det så må dere prate sammen.

[Belit]

Hvis jeg var henne ville jeg ment at barnets hverdag i utgangspunktet ikke skal endres fordi jeg eventuelt går inn i et nytt forhold. Jeg mener det er rimelig at du som ikke har barn strekker deg langt for å ta hensyn til dette. Forholdet mellom foreldre og barn er per definisjon evig, mens mors forhold til deg er i en oppstartsfase. Det er jo heller ikke sikkert at dette barnet synes det er toppers at en annen trer inn ved mors side der hvor far etter barnets syn gjerne skulle ha vært.

Så blir det jo et spørsmål om mor etter at barnet er tatt hånd om og lønnsarbeidet unnagjort skal bruke resten av tiden på sine egne interesser, deg, eller prøve å klemme inn begge deler. Veldig mange kvinner går for å prøve å rekke over alt, og ikke så mange lykkes godt med dét i lengden.

Du må også tenke over om du synes at mor må prioritere ned eller bort sine egne fritidssyssler for å få plass til deg, slik at du ikke må kutte veldig mye av dine fritidssyssler for å tilpasse deg henne og barnet.

Hvis jeg var deg ville jeg sett etter muligheter hvor du og mor og barnet kunne dyrke felles interesser sammen og samtidig, slik at alle får det moro, endel konflikter unngås, og dere bygger et fellesskap sammen.

Uansett får du i denne prosessen rikelige muligheter til å bli kjent med dine egne grenser og evne til å finne gode kompromisser!

[Gjest TS]

Har du tatt det opp med henne? For det er jo det viktigste dere må gjøre før dere i hele tatt tenker tanken på å flytte sammen. Kommunikasjon er alfa og omega i et forhold.

Forøvrig mener jeg at begge to må kunne tilpasse seg hverandre. Når det er barn med i bildet så er noen ting låst i forhold til barnet, samvær og lignende ting. Mens det som er utenfor barnet og de aktiviteter det medfører må dere bli enige om hvordan det skal fordeles. For å få til det så må dere prate sammen.

bare så det er klart, så er vi aaaaaaltfor tidlig i forholdet til at vi engang tenker tanken på å flytte sammen. Vi har bare datet i noen måneder, og det var hun som begynte å snakke om at jeg måtte være klar for å endre livet mitt for å passe henne og barnet.

Jeg har spurt henne litt om det etterpå, og da har hun endret litt på det og innsett at det ikke bare er meg som må endre på livet mitt, men at det må være ett samarbeid dersom det skal fungere.

Jeg forventer eller tenker på ingen måte på at hun skal endre på tiden hun bruker med sitt barn, det er ikke der det ligger.

Hvis jeg var henne ville jeg ment at barnets hverdag i utgangspunktet ikke skal endres fordi jeg eventuelt går inn i et nytt forhold. Jeg mener det er rimelig at du som ikke har barn strekker deg langt for å ta hensyn til dette. Forholdet mellom foreldre og barn er per definisjon evig, mens mors forhold til deg er i en oppstartsfase. Det er jo heller ikke sikkert at dette barnet synes det er toppers at en annen trer inn ved mors side der hvor far etter barnets syn gjerne skulle ha vært.

Så blir det jo et spørsmål om mor etter at barnet er tatt hånd om og lønnsarbeidet unnagjort skal bruke resten av tiden på sine egne interesser, deg, eller prøve å klemme inn begge deler. Veldig mange kvinner går for å prøve å rekke over alt, og ikke så mange lykkes godt med dét i lengden.

Du må også tenke over om du synes at mor må prioritere ned eller bort sine egne fritidssyssler for å få plass til deg, slik at du ikke må kutte veldig mye av dine fritidssyssler for å tilpasse deg henne og barnet.

Hvis jeg var deg ville jeg sett etter muligheter hvor du og mor og barnet kunne dyrke felles interesser sammen og samtidig, slik at alle får det moro, endel konflikter unngås, og dere bygger et fellesskap sammen.

Uansett får du i denne prosessen rikelige muligheter til å bli kjent med dine egne grenser og evne til å finne gode kompromisser!

at barnets hverdag ikke skal endres utover at det faktisk kommer en person til inn i hverdagen dets, noe som jo VIL medføre noe endringer også for ett barn (skal man ikke endre noe, får man fortsette sammen med den andre forelderen eller forbli singel), er jeg helt helt enig i, det er ikke det det er snakk om.

Hun har delt omsorg, så barnet bor hos henne en uke og hos faren neste uke, 50/50 som fungerer fint. I tillegg deltar hun i endel aktiviterer barnet er aktiv i, noe jeg også synes er helt supert!

Også jobber hun, en jobb som på ingen måte er 8-16, tidvis mye overtid, og har masse venner og hobbyer i tillegg.

Jeg har full forståelse for det, og mener ikke at hun skal kutte ut verken barnets aktiviteter, jobb eller venner /hobbyer, jeg har ett liv selv som er fyllt opp av venner, jobb og tidkrevende aktiviteter, og har ikke noe ønske om ett forhold der vi sitter mesteparten av tiden etter jobb, hjemme i sofaen og holder hender. Jeg liker hennes aktivitet, go hun liker at jeg er aktiv.

Det virker derimot litt som at dersom vi ender opp med å satse på hverandre, så er det forventet at jeg slutter med mine ting og retter min aktivitet mot hennes og barnets aktiviterer istedenfor. Jeg skal endre alle mine ting til hennes, mens hun ikke skal endre på den minste lille ting.

DET føler jeg faktisk blir urettferdig.

jeg har allitd hatt en gylden tanke om at forhold er å gi og å få, at det er to som møter hverandre, at BEGGE må finne kompromisser som gjør at det fungerer. Det er dette jeg egentlig lurer på, er det jeg som har levd i en drømmeverden?

må jeg forvente at dersom jeg satser på henne, så forblir hennes liv det samme bare pluss meg, mens mitt liv kun vil være hennes?

Må jeg forvente at kompromiss er det kun meg som barnløs som må inngå? Det føles nemlig litt utslettende, at jeg skal legge hele mitt tidligere liv, mine interesser og venner og ting jeg har brukt tid på i mange mange år, på hylla for å flytte over i hennes liv.

Jeg vet ikke om det blir noe problem, har en bitteliten anelse av at hun tidvis snakker uten å tenke, og at når hun tenker, så skjønner hun at ikke det er heeelt slik det vil bli. Ihvertfalll ikke dersom hun også vil ha meg. Hun må jo velge meg også nemlig, med min personlighet og mine ting. Jeg er like fullt ett helt individ med at det fører med seg av følelser og interesser, selv om jeg ikke har barn.

Er fullt klar over at jeg må endre MEST, og har ingen problemer med det, men at det KUN er meg som må endre livet mitt.... (og, hennes og barnets aktiviteter er absolutt ikke noe som interesserer meg. Jeg kan ta del i det pga at det er viktig for dem, men dersom jeg skal kutte ut min lidenskap, for å kun holde på med deres ting, så vil jeg miste mye av meg selv. Og da blir jeg jo neppe en super partner for henne, og ikke noen super steforelder for hennes barn, og heller ikke ett supert menneske for meg.

Har ikke noe behov for å kalle meg eller henne mest eller minst egoisitisk forresten, det dreier seg ikke om å kalle noen noe, det er først og fremst ett spørsmål for å forsøke å forstå hva som forventes av meg som barnløs, og hva jeg må forvente om jeg velger en med barn.

[Humleblomst]

Jeg vet ikke helt om jeg skjønner hva det er du vil frem til, men jeg prøver. Hun har sitt liv, du har ditt. Du ønsker at hun for det meste skal fortsette å gjøre det hun gjør nå, og du er villig til å inntil en viss grad tilpasse deg hennes tilværelse med hennes barn. Det er ingen selvfølge at du skal gi opp alt ditt og bli familiefar og henge deg som en hale på den vesle familien. Men det er jo du som må sette grensene for deg, og ta ansvar for at hun forstår hva du ønsker og trenger. For om du går helhjertet inn i familiefar-rollen i begynnelsen, for så at du endrer deg tilbake når ting er etablert, vil hun nok føle seg lurt. Er du derimot konsekvent på hva som er viktig for deg, er det hun ser det hun får. Da vil det falle naturlig at dere finner ut om det fungerer at dere er sammen eller ikke.

Om hun har sagt at det er din jobb å endre deg, så har hun enten misforstått eller ikke tenkt (som du nevnte). Ett av to. Man er to om et parforhold, uansett hvordan utgangspunktene er. Men den dagen du eventuelt ønsker egne barn, må du selvfølgelig ta med i beregningen at du ikke bare kan separere deg fra familierollen, på samme måte som nå. For da har du også ansvar for barnet, ikke bare hun. Og hvordan det skal gå, bør dere gjerne snakke sammen om før dere satser på hverandre. For det kan virke som om hun ønsker seg en familiefar (men hva vet jeg?), og om du vil leve hele livet ditt uten egne barn er det viktig at hun vet det. Og har du en fritid som ikke kan forenes med barn (det kunne virke litt slik) og du ønsker deg egne barn, er det ikke sikkert du kan fortsette å ha fritiden din slik den er nå om dere får barn sammen. Da kan det være du må kutte ned (hvis det er mulig) eller eventuelt kutte ut, alt etter hvilke aktiviteter det er snakk om.

[Gjest TS]

Tusen takk for svar Humleblomst.

Ja, jeg ønsker at hun skal få drive med de tingene som hun idag gjør, fordi jeg opplever det slik at for alle som har interesser de bruker mye tid på, så gir det dem enda en positiv side i livet. Tror det er viktig. Jeg ønsker også å få fortsette med mitt (det er ikke noe som ikke er barnevenlig, siden det ble nevnt, men det er bare ikke hennes og hennes barns interesse. Det er masse både kvinner og menn med på mine interesser, og flere tar med seg barna, som ikke deltar forsåvidt, men som synes det er gøy å være med ser det ut som), i en viss grad ihvertfall, fordi det gir meg og mitt liv en positiv energi som jeg tror er med på å skape den mannen hun jo har fallt for. Hennes interesse, synes jeg ikke er noe morsom å drive med, og ville ikke gitt meg noe energi. Jeg kan være med å se på, delta på arrangementer med andre ting, og være en støtte, men det vil aldri være en aktivitet som kan erstatte min lidenskap. Selv ikke om jeg skulle kutte ut min/mine lidenskaper.

Jeg er mer en villig til å tilpasse meg henne og hennes barn, om det blir oss, jeg ser det som en selvfølge at jeg skal det, ellers vil det aldri bli noen helhet, det var det med om det KUN er meg som skal tilpasse meg, jeg ble litt usikker på.

Jeg vet jo hva jeg synes, altså at for at ting skal fungere, så må begge tilpasse seg, men så ble jeg plutselig usikker på om det ikke kan forventes tilpasning dersom en har barn... Og lurte på om det var ett fakta, eller om det var noe hun sa som jeg missforsto eller at hun pratet uten å tenke.

Veldig godt å se at jeg kanskje ikke er helt på jordet, og at selv om jeg nok må endre mest, legge mest til rette for å passe inn ideres liv, så er det en toveis ting. Følte en liten stund at det kun var enveis nemlig. Og da hadde jeg nok rett og slett avsluttet og blitt en av de som ikke aksepterer partnere med barn... og jeg har aldri trodd barn skulle være ett problem.

At ting blir annerledes den dagen jeg evt får barn selv, skjønner jeg. Jeg lurer riktignok på noen ting som kanskje er allmennkunnskap, men jeg er ikke dum. Jeg forstår konseptet barn/forelder, det jeg lurer på er når det kommer en barnløs inn i denne barn/forelder-gruppen. Den dagen jeg velger å få barn selv, er jo hele bildet endret.

Og at jeg KAN sette grenser, er greit å vite... hehe, ble litt usikker der og, om det igjen bare var å tilpasse seg. Jeg går ikke helhjertet inn i noen familiefar-rolle fra starten, vi er skjønt enige om at å innvolvere barnet så tidlig som vi er, er totalt uakseptabelt. Jeg ønsker det ikke og hun øsnker det ikke. Det får komme den dagen vi er kommet mye lenger i forholdet. Så hennes barn, vet ikke engang om meg enda.

Jeg trodde ikke egentlig at hun ønsket seg en familiefar, men ble veldig satt ut når denne lille seansen skjedde... nå var det midt på natten i en trøtt samtale før vi sovnet, og hun endret endel ting dagen etter når jeg konfronterte henne med noe av det, så tror kanskje det var litt raskt tenkt og ikke gjennomtenkt. Det er i utgangspunktet altfor tidlig i forholdet vårt å engang tenke på det, jeg bruker lang tid og det gjør hun og, noe vi begge synes er rett nettop fordi hun har barn.

Tror også det kan komme av at hun har noen dårlige erfaringer i forhold til noen hun har møtt før, som ikke har likt at hun bruker mye tid på sitt barn, og prøver kanskje sånn sett å "forberede" meg på hva hun ikke aksepterer. hehe...

Jeg er som sagt fullt ut klar over at mye må endres, og at enda mer må endres dersom jeg endag ønsker meg egne barn, det har jeg ingen problemer med i det hele tatt og tror jeg er like tilpasningsdyktig som enhver annen, mann som kvinne. Ble bare litt usikker, siden jeg ikke har datet så veldig seriøst kvinner med barn, og ikke tidligere har møtt en som jeg faktisk føler jeg kanskje kan fungere sammen med. Og dermed blir spørsmålet hvordan man løser barn, mye mer relevant, og jeg innser jeg har liten innsikt i hva som forventes av barnløse når de går inn i forhold med partnere med barn. Og hva som forventes og ikke forventes av den parten med barn.

[Nabodama]

Humleblomst sier mye klokt her:)

Da jeg ble sammen med min mann var den yngste datteren min 9 år. Jeg forventet at han skulle forholde seg til henne på en god og inkluderende måte, men ikke at han kuttet ut sine ting pga barnet. Hvorfor skulle han det?

Da vi ble sammen visste jeg at han hadde en hobby som tok endel tid. Denne hobbyen var det helt naturlig for oss begge at han fortsatte med, det eneste som skjedde med årene var at han måtte justere tidsbruken i forhold til meg, ikke barnet. Jeg var ikke interessert i å sitte alene hver eneste helg, så han måtte innskjerpe litt der, men sånn er det når man er i et forhold.

Utover det har vi begge tilpasset oss, ikke bare han. Barnet mitt, som nå er 16, har et godt forhold til ham, selv om han ikke aktivt har engasjert seg så mye i hennes fritidsaktiviteter.

Han har vært, og er, en real og god voksenperson i livet hennes, han har bidratt med gode råd, vist interesse og engasjement, og samtidig vært tydelig og har satt grenser på samme måte som jeg. Vi har i alle år fungert som en familie, men også som individer med forskjellige behov. Det tror jeg stort sett alle familier gjør.

Vi har begge justert oss i forhold til hverandre, vi er jo et par, ikke single og uavhengige. Men han har ikke justert seg mer enn jeg.

Jeg synes forresten at dine holdninger er gode i forhold til dette, og det er viktig å tenke gjennom ting på forhånd slik du gjør. Men hun må også tenke gjennom din og sin egen rolle i dette, både som din partner i et forhold og som mor.

[Gjest Gjest]

Her kommer et litt negativt innlegg

Jeg pleier å råde alle jeg kjenner som vurderer et forhold med et menneske som har barn: unngå det hvis du kan. Man kan jo ikke styre en forelskelse, men man bør kanskje forsøke noen ganger....

Man ønsker jo gjerne å være den viktigste og nærmeste personen i sin kjæres liv. Det blir du aldri når du etablerer deg med en som har barn. Et barn/barna vil alltid gå foran, uansett. Har dere planlagt søndagsskitur på fjellet og barnets andre forelder plutselig ikke gidder ha barna lengre, så må dere kansellere turen.

Hadde du tenkt deg en rolig stund i senga lørdags morgen? Glem det. Barnas mor vil ikke risikere at barna kjenner seg utenfor, så hun er ikke intim med deg så lenge barna er i nærheten.

Har moren en velfungerende samværsavtale med barnets far? Plutselig finner barnefaren ut at du er en stor dust, og går til sak for å få foreldreansvaret. Din kjære må gå på meklingskontorer og til advokater, pengene forsvinner og all hennes energi dreier seg om dette. Du blir redusert til hushjelp.

Hele morens familie kommer til å vurdere deg - ikke ut fra hvordan du er som person, eller hvordan du passer til kjæresten din, men ut fra hvordan du fungerer sammen med barnet. Du kommer til å bli studert nøye, som en zoologisk raritet i bur.

Hvem skal bestemme hvor skapet skal stå i forholdet deres? Hennes syn kommer til å ha førsteprioritet, helt til den dagen dere evt får felles barn. Da får du den samme irrasjonelle retten til å være suveren og overkjøre alle andre hensyn som du måtte oppfatte står i konflikt med ditt barns beste. Det blir kanskje første gangen din kjære opplever reell motstand fra deg, og denne gangen kan hun ikke argumente mot. Ingen kan argumentere mot en som argumenteret for sitt barns beste.

Dersom det skulle bli brudd mellom dere etter at dere har fått barn, og dere ikke blir enige om samværsfordeling, vil hun i en rettsak ha sterkere kort enn deg, fordi hun har barn fra før og det er en almen oppfatning at man ikke skal skille søsken. Dette selv om mors første barn er tenåring og helt uinteressert i en liten skrikerunge.

Evt kan det å få barn sammen spleise dere mer sammen, det blir lettere for deg å sette egne hobbyer til side og du får større respekt for den jobben din kjære har gjort med sitt første barn..

[Littlebird]

Her kommer et litt negativt innlegg

Jeg pleier å råde alle jeg kjenner som vurderer et forhold med et menneske som har barn: unngå det hvis du kan. Man kan jo ikke styre en forelskelse, men man bør kanskje forsøke noen ganger....

Man ønsker jo gjerne å være den viktigste og nærmeste personen i sin kjæres liv. Det blir du aldri når du etablerer deg med en som har barn. Et barn/barna vil alltid gå foran, uansett. Har dere planlagt søndagsskitur på fjellet og barnets andre forelder plutselig ikke gidder ha barna lengre, så må dere kansellere turen.

Hadde du tenkt deg en rolig stund i senga lørdags morgen? Glem det. Barnas mor vil ikke risikere at barna kjenner seg utenfor, så hun er ikke intim med deg så lenge barna er i nærheten.

Har moren en velfungerende samværsavtale med barnets far? Plutselig finner barnefaren ut at du er en stor dust, og går til sak for å få foreldreansvaret. Din kjære må gå på meklingskontorer og til advokater, pengene forsvinner og all hennes energi dreier seg om dette. Du blir redusert til hushjelp.

Hele morens familie kommer til å vurdere deg - ikke ut fra hvordan du er som person, eller hvordan du passer til kjæresten din, men ut fra hvordan du fungerer sammen med barnet. Du kommer til å bli studert nøye, som en zoologisk raritet i bur.

Hvem skal bestemme hvor skapet skal stå i forholdet deres? Hennes syn kommer til å ha førsteprioritet, helt til den dagen dere evt får felles barn. Da får du den samme irrasjonelle retten til å være suveren og overkjøre alle andre hensyn som du måtte oppfatte står i konflikt med ditt barns beste. Det blir kanskje første gangen din kjære opplever reell motstand fra deg, og denne gangen kan hun ikke argumente mot. Ingen kan argumentere mot en som argumenteret for sitt barns beste.

Dersom det skulle bli brudd mellom dere etter at dere har fått barn, og dere ikke blir enige om samværsfordeling, vil hun i en rettsak ha sterkere kort enn deg, fordi hun har barn fra før og det er en almen oppfatning at man ikke skal skille søsken. Dette selv om mors første barn er tenåring og helt uinteressert i en liten skrikerunge.

Evt kan det å få barn sammen spleise dere mer sammen, det blir lettere for deg å sette egne hobbyer til side og du får større respekt for den jobben din kjære har gjort med sitt første barn..

Dette var da som du selv skriver et utrolig negativt innlegg. Jeg er enig i den grad at du bør tenke gjennom hva du går til.

En rolig morgen i senga.. : selvsagt kan det skje, det kommer jo litt an på når i forholdet dere dere er, og hvor gamle barna er. Det er slett ikke sikkert barna føler seg utenfor fordi de er våkne selv om dere nyter å ligge litt ekstra i senga. Hvis dere får et trygt og godt forhold hvor barna hennes også kjenner deg blir det helt naturlig at dere er "intime" med hverandre selv om barna er der, selv om det sikkert kan være lurt å ta dette litt gradvis slik at barna venner seg til forholdet deres.

Det høres ut som forholdene er ganske ordnet rundt samvær siden hun har barna annenhver uke, det er en forusigbar og grei løsning å forholde seg til for deg, slik at du vet når barna må prioriteres (det er ikke dermed sagt at ikke også du skal prioriteres i det hele tatt, men da vil det være naturlig å legge opp dagene etter barnas behov.) De ukene barna ikke er hos dere har dere jo masse muligheter til å legge opp livene deres ganske fritt.

Hvis det skulle skje at de blir uenige og må inn i rettsystemet for å få orden på dette, så er det tøft, men selvsagt helt overkommelig hvis dere vil stå sammen om det. Jeg syns ikke det er noe poeng å tenke på slike ting før de skjer, se heller på hvordan det er nå, og jobb for at dette ikke skal skje, altså ha et best mulig forhold i forhold til samvær. Jeg er selv stemor, og har gått gjennom en lang slik periode med megling/retten da min mann kjempet for samvær med sitt barn. Det var utrolig tøft, men vi sto tett sammen på den tiden, og ble kjent på en helt annen måte. Faktisk er forholdet vårt sterkere på grunn av dette, siden vi kom gjennom det. Så det kan altså gå bra selv om man møter vanskeligheter. Det kommer an hvor mye du vil investere i forholdet.

Selvsagt blir du evaluert av venner og familie, på samme måte som du ville blitt dersom hun hadde barn eller ikke. Selvsagt er det viktig hvordan du fungerer med barna, men det er jo viktigst for deg, henne, og barna.. jeg ville ikke brydd meg med hva andre tenker om dette, men satset på hvordan dette er for dere.

Det er ikke viktigere å prioritere hennes behov fremfor dine. Dere er to voksne i forholdet som må prioriteres likt, og så må også barna prioriteres selvsagt. Det betyr at både hun og du må gi. Det kan nok føles som at du noen ganger gir mer henne, fordi det var hun som hadde barn. Men, jeg syns det er veldig viktig å innse at du faktisk velger å "få barn" når du går inn i et sånt forhold, og å ha barn krever sitt, så da må man gjøre noen "offer". Men du går helt frivillig inn i dette. Jeg tror jo mer du blir kjent med barna og glade i dem, jo mer naturlig blir det å ta hensyn til barna. Du kommer jo forhåpentligvis til å ønske å prioritere barna og familieliv.

Men, både du og hun må tilpasse dere hverandre for å få det til å gå. Hun må kanskje kutte ut overtid hvis hun skal få tid til å være sammen med deg. Hun må også ha forståelse for hva som kan være vanskelig for deg i et sånt forhold. Hun må også skjønne at det tar litt tid før det blir like naturlig for det å prioritere hennes barn på lik linje med henne hvis dere er på dating-stadiet.

Jeg tror dette er et viktig tidspunkt for dere å finne ut om dere virkelig vil satse på hverandre, eller om dere ikke helt vet enda. Hvis dere er usikre er det jo lurt å ta det rolig og prøve dere frem.

Lykke til, dette kan gå veldig bra hvis dere begge vil det!

[Gjest Gjest]

Jeg har også vært "støtteperson" i en slik meglingsrunde...

I den perioden koste vi oss aldri, pratet aldri om annet, gjorde aldri noe sosialt med andre mennesker, vi buret oss inne, hadde nesten ikke kroppskontakt. Det var et helvete på jord. Vi vant saken, men vi gled mer fra hverandre, og slikker fortsatt sår.

Kronen på verket er jo at den andre forelderen har lagt oss for hat, og gjør alt vedkommene kan for å stikke kjepper i hjulene for vårt samliv og familieliv.

Våre fellesbarn ble nedpriorotert, og jeg er fortsatt i tvil om det var verdt det. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg trekt meg ut før det kom til advokater og rettssak.

Dessuten ble det fryktelig dyrt. Den andre forelderen hadde ingenting å tape. Vedkommene fikk fri rettshjelp, og hadde dessuten mye tid til å forberede saken (vedkommene jobber ikke). Vi skulle klare alt dette på toppen av små barn og fulle jobber.

Nei, tenk deg om. Hva er du villig til å ofre?

[Littlebird]

Jeg har også vært "støtteperson" i en slik meglingsrunde...

I den perioden koste vi oss aldri, pratet aldri om annet, gjorde aldri noe sosialt med andre mennesker, vi buret oss inne, hadde nesten ikke kroppskontakt. Det var et helvete på jord. Vi vant saken, men vi gled mer fra hverandre, og slikker fortsatt sår.

Kronen på verket er jo at den andre forelderen har lagt oss for hat, og gjør alt vedkommene kan for å stikke kjepper i hjulene for vårt samliv og familieliv.

Våre fellesbarn ble nedpriorotert, og jeg er fortsatt i tvil om det var verdt det. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg trekt meg ut før det kom til advokater og rettssak.

Dessuten ble det fryktelig dyrt. Den andre forelderen hadde ingenting å tape. Vedkommene fikk fri rettshjelp, og hadde dessuten mye tid til å forberede saken (vedkommene jobber ikke). Vi skulle klare alt dette på toppen av små barn og fulle jobber.

Nei, tenk deg om. Hva er du villig til å ofre?

Uff, skjønner veldig godt dette var veldig vanskelig for dere, og man takler nok dette på ulike måter.

Vi taklet det ikke slik. Vi var innimellom irritable, trise, sinte og leie, men vi var ekstra oppmerksom på å legge disse følelsene der de hørte hjemme, og ta oss i det om vi kjeftet på hverandre. Det virket, og vi satt av tid til å være sammen og gjøre og tenke på andre ting. Den værste perioden var da vi følte oss helt maktesløse over rettsystemet i norge, og ble tafatte og oppgitte. Men, vi kom oss gjennom, og til tross for noen år med svært vanskelig forhold til hans ex, og mange kjepper i hjulene hele tiden har dette faktisk gått seg til og fungerer greit i dag. Men det har krevd jernvilje og håp om å få det til.

Uansett, jeg ser ikke for meg at TS havner i denne situasjonen, siden de allerede har delt samvær... så selv om man aldri vet hva som skjer ville jeg da satset på at det ikke skal gå så ille.

Nei, TS, jeg ville ikke bekymret meg for slike ting, men heller prøvd å finne ut hvor mye du føler for denne damen, og om du tror dere kan få det fint sammen. Du virker reflektert og åpen for å gi mye til forholdet, og du kan med rette forvente at hun også gir og bidrar til deres forhold, enten hun hadde hatt barn eller ei.

[gruff]

.......Det jeg nå er blitt litt usikker på, jeg føler på en måte at dersom vi velger å satse på hverandre, så må jeg legge om livet mitt så det passer henne og hennes barn...

mens hun har sitt liv, sine regler og sitt løp, og jeg er ikke så sikker på at hun har tenkt tanken på at noe faktisk kan måtte endres også for henne dersom hun velger ett forhold til en aktiv mann som også har sine egne ting.

....

Alle dere med barn og partnere og steforeldre, hvordan fungerer ting? Når en med barn og en uten, velger å bli sammen?

Hvorfor tror du ditt liv må endres?

trolig fordi du regner med at du må bruke litt tid på "familiegreier". Det bør jo være frivillig, og avhengig av hvilken type "familie" dere ønsker å være. Man behøver ikek være siamesiske tvillinger.

Hvorfor tror du hennes liv ikke endres?

jeg vil anta at det er fordi du innser at der er ekstremt lite slingringsmonn. alenemødre har ikke slingringsmonn, spesielt ikke hvis de har egne interesser i tillegg til barnas. Sånn er det bare. Det går over når barna blir store nok til å transportere seg til sine aktiviteter på egen hånd.

Hvis hun har tid til egne interesser nå, må det bety at det finnes et støtteapparat.

Er du redd for at det vil falle bort, dersom hun får en samboer!

Tror ikke det finnes noe felles for familier. Du må analysere deres situasjon, for å finne ut om dette er noe som kan bli til å leve med.