Skaper Facebook og nettsamfunn depresjoner?

[SnillMito]

Ok, kanskje satt litt på spissen, men:

På Facebook og andre steder forsøker de fleste å fremstå i best mulig lys, naturlig nok. Går du inn på profiler til folk, ser du hundrevis av venner, bilder fra fester og eksotiske ferier, osv osv. Inntrykket mange kan sitte igjen med, er at vedkommende lever et usedvanlig spennende, sosialt og givende liv (noe som selvsagt kan stemme, men er usannsynlig) - noe som kan få deres liv igjen til å virke triste relativt sett. Med andre ord, internettfasadene gjør at normale liv framstår som unormale - unormalt kjipe.

Er dette noen av de uheldige effektene av nettsamfunn?

[Gjest Elastica]

At man viser kun de vellykkede sidene av seg selv, er ikke forbeholdt internett, tror jeg.

[SnillMito]

At man viser kun de vellykkede sidene av seg selv, er ikke forbeholdt internett, tror jeg.

Det stemmer nok, men det er lettere å se gjennom fasaden i kjøtt og blod

[Gjest Gus]

Logget meg nylig på en datingside jeg var på for evigheter siden. Og der satt jammen de samme damene jeg husker satt der dag ut og dag inn den gang også. Med de samme kule bildene av seg selv i party- eller fjellklær, samt profiltekster som ramser opp alt de angivelig driver med.

Så, ja, jeg tviler ikke på at mange av dem bærer på tunge depresjoner.

[Gjest Gjest]

Selvsagt bidrar Facebook ytterligere til kravet om å fremstå som vellykket. Har f.eks. opplevd at folk offentliggjør sivilstatusen sin så snart de går inn i et forhold eller forlover seg. Men når forlovelsen ble brutt, valgte de å plutselig skjulte alt som hadde med sivilstatus å gjøre. De nøyde seg altså ikke bare med å endre status til "single". Og jeg spør meg hvorfor. Det handler vel om at man bare vil vise seg fra sin beste side, og slik sett er jo Facebook ideelt. Man kan selv velge hva slags informasjon man offentliggjør, og da offentliggjør man selvsagt det som setter en i mest mulig flatterende lys.

Jeg mener at motivet for å være på Facebook for mange er at man ikke ønsker å bli stemplet som sosialt mislykket. Er man ikke på Facebook og har man ikke en profil som framstiller en som vellykket, blir man også stemplet i real life som mislykket. Jeg tror konformitetspresset er langt større enn ønsket om å gjenoppta kontakten med venner og bekjente.

Jeg vet ikke om dette får noen negative konnotasjoner utenfor internett. Men når folk bruker tid hver dag på Facebook og flikker på profilen sin for å fremstå som en sosial suksess, vil det jo redusere fokus på ting som antagelig betyr mer for trivselen enn hva Berit fra ungdomsskolen synes om bildene fra klatreturen til Himalaya eller det tredje barnet mitt som pryder profil-bildet mitt. Men folk har alltid hatt et behov for å speile seg i andres øyne. Jo flere som annerkjenner at vi er vellykkede, jo flere som misunner oss, jo bedre. Er nok derfor FB er sånn en suksess, fordi på FB kan vi konstruere oss selv. Berit fra ungdomsskolen vet jo ingenting annet om oss en det hun leser om i profilen vår.

[*melis*]

Ja, det tror jeg faktisk. Har tenkt det samme selv mange ganger. Man kan jo bli deprimert av mindre, når man ser at alle reiser på backpacker-turer og opplevelsesreiser til Afrika og Sør- Amerika, har over 400 "venner", tilsynelatende en perfekt familie og kjæreste og blir tagget på bilder fra den ene festlige anledningen etter den andre.

Det er noe som heter relativ deprivasjon: Vi mennesker sammenligner oss med andre for å definere vår egen lykke og "vellykkethet", og jeg tror FB o.l. er med på å sette en veldig høy standard. Folk får et urealistisk bilde av hva som er et "normalt" liv og begynner å føle seg mislykket. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har blitt litt smådeppa noen ganger selv når jeg har sett på alle bildene enkelte folk legger ut, selv om jeg normalt er veldig fornøyd med livet mitt. Derfor har jeg nå sluttet å snike på profilene til folk og merker allerede hvor befriende det er å slippe dette "vellykkethets-kappløpet" :gjeiper:

Er også enig med gjesten over her i at mange nok har andre motiver for å være på FB enn å treffe igjen gamle kjente. FB har blitt en slags markedsføringskanal for mennesker.

[Miau]

Jeg skjønner hva alle mener. Men jeg tror likevel at man skal heller fokusere på å skape sin egen lykke, enn å hele tiden sikle på andres..

[Gjest Gjest]

Ok, kanskje satt litt på spissen, men:

På Facebook og andre steder forsøker de fleste å fremstå i best mulig lys, naturlig nok. Går du inn på profiler til folk, ser du hundrevis av venner, bilder fra fester og eksotiske ferier, osv osv. Inntrykket mange kan sitte igjen med, er at vedkommende lever et usedvanlig spennende, sosialt og givende liv (noe som selvsagt kan stemme, men er usannsynlig) - noe som kan få deres liv igjen til å virke triste relativt sett. Med andre ord, internettfasadene gjør at normale liv framstår som unormale - unormalt kjipe.

Er dette noen av de uheldige effektene av nettsamfunn?

Jeg aner en viss Janteloven her og en viss bitterhet.

[Gjest Gjess]

Jeg mener at motivet for å være på Facebook for mange er at man ikke ønsker å bli stemplet som sosialt mislykket. Er man ikke på Facebook og har man ikke en profil som framstiller en som vellykket, blir man også stemplet i real life som mislykket.

Jeg nekter å tro at man blir sett på som sosialt mislykket om man ikke er på Facebook. Tviler ikke på at det finnes folk som tenker sånn, men disse må da være i mindretall/under 20 antar jeg? Selv har jeg aldri følt meg stemplet som noe som helst fordi jeg ikke har lyst til å henge meg på, og jeg er strålende fornøyd med sosiallivet!

[Chimamanda]

Jeg nekter å tro at man blir sett på som sosialt mislykket om man ikke er på Facebook. Tviler ikke på at det finnes folk som tenker sånn, men disse må da være i mindretall/under 20 antar jeg? Selv har jeg aldri følt meg stemplet som noe som helst fordi jeg ikke har lyst til å henge meg på, og jeg er strålende fornøyd med sosiallivet!

Jeg signerer denne.

De faerreste jeg kjenner bruker Facebook av en eller annen grunn. Ikke er vi saerlig gamle heller. Kanskje vi bare er litt spesielle

[SnillMito]

Jeg aner en viss Janteloven her og en viss bitterhet.

Du gjør det, ja

Det var bare et lite innspill. Jeg tror ikke at noen blir seriøst deprimerte av slik, men for noen som i utgangspunktet har negative tanker om seg selv og/eller sitt liv, kan nok litt Facebook-snoking gjør det enda verre.

Jeg må innrømme at jeg pimper min egen profil også Har mange bilder sammen med pene jenter på fest og fra turer i Sør-Amerika og Asia.

[Gjest Tanita]

Blir ikke deppa, men av og til kanskje litt "stressa" av å se enkeltes profiler ja, der de reiser jorda rundt og dykker og klatrer og svømmer med delfiner og opplever all verden, men tenker også at de som alltid oppdaterer med nytt profilbilde og status og er svært aktiv, må ha god tid som har tid til å oppdatere statusen og bilder hver eneste dag.

Endret 16. september 2008 av Tanita

[Gjest Elastica]

Jeg trodde egentlig det var litt looser-aktig å være altfor aktiv på facebook. Litt sånn Lene Alexandra.

[Gjest Gjest]

Man trenger ikke bruke så mye tid på facebook selv om man har masse bilder og hundrevis av venner der. Tenåringsjentene mine har over 400 venner hver og masse fine bilder, men de har tid til både skole, lekser, trening, jobb, venner og kjæreste. De er kanskje på facebook i gjennomsnitt 10 min hver dag.

Jeg kommer nok aldri til å opprette profil på facebook. Liker å ha privatlivet i fred. Gidder heller ikke å ta opp kontakten med gamle venner. Ser at mange gjør det. For noen blir det samlivsproblemer når eksen plutselig dukker opp på facebook. Ikke lett det der.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig i *melis* sitt innlegg. Ellers synes jeg ikke det er rart man vinkler profilen litt positivt med mindre man bare skal ha kontakt med de nærmeste vennene på Facebook. Jeg ser ingen grunn til å legge ut bilde av meg selv liggende bakfull og med utfarget hår i en støvete sofa, selv om jeg sikkert kan grave fram et slikt minne... Og jeg pleier ikke å skrive at "fy f... jeg hater samboern som kom hjem med leppestift på skjorta" i statusen, selv om det sikkert kunne vært fristende. Grunnen er først og fremst at jeg har kontakt med endel mer perifere bekjente som sikkert ville reagert om jeg utleverte masse drit fra privatlivet mitt gjennom profilen. Personlige tragedier og sånt deler jeg med gode venner, men ikke alle mennesker jeg har mailadressen til

Men ja, jeg tror at vi påvirkes av vellykkethets-inntrykket profilene gir, sammen med andre slike ytre faktorer som andres hus, jobb, bil, barn og medias fokus på bestemte verdier og "sånn er det best å leve". Jeg merker at jeg ikke alltid kjenner først etter hva jeg selv ønsker av livet, men hva jeg ser hos andre som virker enklere, morsommere, større og bedre enn i mitt eget. Greit å være bevisst på. Når man kommer nærmere innpå folk er det fortsatt få som lever bekymringsløse liv.

[Gjest Gjest]

Har aldri blitt deppa av å se andre ha et liv. Man må ta fatt i seg selv!!!!

[Gjest Gold]

Ok, kanskje satt litt på spissen, men:

På Facebook og andre steder forsøker de fleste å fremstå i best mulig lys, naturlig nok. Går du inn på profiler til folk, ser du hundrevis av venner, bilder fra fester og eksotiske ferier, osv osv. Inntrykket mange kan sitte igjen med, er at vedkommende lever et usedvanlig spennende, sosialt og givende liv (noe som selvsagt kan stemme, men er usannsynlig) - noe som kan få deres liv igjen til å virke triste relativt sett. Med andre ord, internettfasadene gjør at normale liv framstår som unormale - unormalt kjipe.

Er dette noen av de uheldige effektene av nettsamfunn?

Jeg reagerer ofte på det motsatte, at mange legger ut bilder som er tatt i fylla og har så lite underholdningsverdi at det er pinlig. Å se en halv fot, et glass øl, etc., er ikke veldig givende.

Selv legger jeg ikke ut bilder, og ber andre om å la være å tagge meg på Facebook, fordi jeg ikke ønsker at alt jeg gjør skal bli blottlagt på den måten. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg har et kjedelig liv, det har jeg nemlig ikke.

Faktisk, synes jeg det er ganske latterlig å legge ut bilder av seg selv og barna i bikini når en har sjefen som venn på Facebook. Mulig at jeg er sær, men så lenge jeg har kolleger i vennelista, gjør jeg ikke sånt.

[Annikken]

Litt Off Topic, men Facebook kan gjøre deg deprimert dersom du ser at vennene dine stadig vekk driver og inviterer til fest og du ikke får være med. Satt på spissen... men det er ikke alltid en fordel og vite hva alle andre driver med.

[Gjest Gjest_julie_*]

Så dere ikke på nyheten igår?

Facebook er BRA og folk får luftet det de ikke kan snakke om "in public".

Og virker heller MOT depresjoner.

Dansk undersøkelse

[aline]

Har aldri blitt deppa av å se andre ha et liv. Man må ta fatt i seg selv!!!!

ikke jeg heller, og jeg fatter ikke at man skal bli det heller.

At det kan være trist å se bare par rundt seg når man er nysingel, at det kan være trist å se masse gravide og foreldre med småbarn om man ønsker seg det selv, joda, men å faktisk bli deprimert fordi alle andre ser ut til å ha bra liv... den ser jeg ikke.

Når jeg ser venner som har vært på strålende ferieturer, så titter jeg gjennom bildene deres og smiler godt, skulle gjerne vært ute og reist mer jeg og, men at jeg ikke har anledning i like stor grad som jeg vil, betyr jo ikke at jeg ikke unner andre å reise så mye DE har anledning til.

Og vennelista tar jeg med en klype salt, noen legger til hvem som helst, noen er mer kresne. noen har mange bekjente og få nære venner, noen har mange gode venner og atter andre har få venner men nyter de de har. Har ingenting å si.

Jeg er ikke nær venn med alle på vennelista mi, men de jeg har der, har jeg fordi jeg synes eller syntes det var gøy å se hvordan de har det. Har fått tilbake kontakten med ett par venninder fra gammelt av, noe jeg synes er kjempekoselig.

De jeg ikke er interessert i å ha der, enten pga dårlige "venninder" eller ekser som kan skape turbulens, har jeg blokkert.

og, jeg tror at så lenge man skaper livet sitt så godt man kan, og fokuserer på DET fremfor hvordan alle andre har det, så TRENGER man ikke bli misunnelig på andres vellykkethet.