redd for å være alene.

[Gjest Anonymous]

Kan vi diskutere begrepet redd for å være alene.

Virker som det er mange som er det. Lurer på hva grunnene kan være til det. Hva det er med personligheten til deres? Tenker mye på dette.

[Barbie]

Det å være alene kan være et vidt begrep.

Man kan være redd for å være alene om kvelden....

Redd for å forbli singel,og derfor alene....

Redd for å bli alene hvis familie dør....

Hvilke av disse "alenene" var det du siktet til da?

Barbie

[Ignite]

Redd for å forbli singel er det mest interessante temaet, synes jeg.

Jeg har vært singel lenge, så jeg er antakelig ikke redd for å være alene (kanskje heller motsatt?). Jeg har det fint med meg selv, men dersom drømmeprinsen dukker opp, er han hjertelig velkommen.

Jeg tror at mange (hele foreldregenerasjonen og mange av de unge) går rundt med en idé om at den eneste/mest akseptable måten å leve på, er å leve i familie med ektefelle og barn. De som ikke får seg ektefelle og barn, er litt mislykkede og sikkert ulykkelige. Mine foreldre er slik,- de er bekymret for meg, - jeg har det nok litt stusselig, tror de. Og det hjelper ikke om jeg forsøker å få fram det motsatte. Det er liksom opplest og vedtatt at mitt liv er "less than perfect".

Basert på mine erfaringer, tror jeg at en av grunnene til at mange er redde for å være alene, er at de er redde for å bli sett på som annerledes (dvs litt mislykket og ulykkelig) og en "outsider". Det er "farligst" å forbli singel på landet (alle andre steder i Norge enn Oslo), - er man singel og over 30 der, begynner folk å lure på hva som er galt med deg.

Det kan sies mer om dette, men jeg nøyer meg med dette så langt.

[Gjest Sori]

- Å være alene eller singel, blir fremdeles sett på som noe merkelig i dagens samfunn.- Alt er basert på kjernefamilien.-Jeg får frysninger når jeg hører Valgjerd & co. lovprise familien........selv har jeg det som jeg kaller "helge-kjærest" og er fornøyd med det. Men sitter ofte alene en lørdagskveld, uten at jeg føler meg som en sosial taper.

Skulle ønske at politikere og vanlige folk snart kunne innse at 1/3 av Norges befolkning lever enslige- uten at de dermed er hverken homofile,lesbiske, ensomme, desperate eller "korny" for den saks skyld.........

Vi er så hjernevaska til å tro at forhold/samboerskap er det eneste rette at vi inngår forhold på feil premisser, bare for å slippe å være alene.

Har sett mange eksempler på det i min omgangskrets.

Selv blir jeg sjelden eller aldri invitert på det som jeg kaller "par-fester"- der inngangsbilletten er "-har vært lykkelig gift i x antall år"....jotakk, kyss meg bak så lykkelige de er!-

Og grunnen til at jeg ikke blir invitert, er IKKE at jeg er en pest og en plage, tvertimot- bare jeg snakker til en mann, så er kjerringa der med lange øyne med en gang.......jeg er enslig, sosial og ser bra ut! Woaow- "hva feiler det henne"?.........lyser det ut av øynene.........

Det å være alene, er noe man må lære seg til- takle alene-helger, takle teite spørsmål osv.- men jeg syns det er mye bedre å være singel/enslig enn å leve i et dårlig forhold, og/eller ha mange overflatiske venner fordi jeg ikke orker sitte alene en lørdagskveld.

[Bridget]

Mine foreldre er slik' date='- de er bekymret for meg, - jeg har det nok litt stusselig, tror de. Og det hjelper ikke om jeg forsøker å få fram det motsatte. Det er liksom opplest og vedtatt at mitt liv er "less than perfect".[/quote']

Kjenner meg så igjen! Ble skilt for et års tid siden og har det siste året hatt det bedre alene enn jeg hadde som gift. MEN føler jeg hele tiden må "bevise" for hele verden at jeg har det bra. Holder ikke å si at jo, takk jeg har det bra - familie og venner blir bekymret om ikke avtaleboken min til enhver tid er fullbooket. Folk får ofte et medlindende uttrykk i fjeset om jeg sier jeg har tilbrakt lørdagskvelden hjemme i eget selskap. Ser ikke ut som de skjønner at jeg faktisk har det strålende selv om jeg er hjemme en kveld - alene.

I kveld har jeg vært hjemme alene, sett på TV, spilt dataspill og kost meg - og det er faktisk selvvalgt; var invitert ut av noen og hjem til noen andre, men følte faktisk for å være hjemme og ta en rolig kveld.

Er man samboer eller gift har alle full forståelse for at man vil tilbringe tid hjemme. Virker som det er en generell holdning i samfunnet at om man er enslig skal man helst være konstant utenfor hjemmets fire vegger bortsett fra når man sover. :-?

[Miew]

Mennesket har i mange tusener av år jobbet sammen som store grupper,

hvor alle har tatt vare på hverandre. Dette ligger i genene våre,

og kommer frem i det daglige.

Veldig mange er sammen bare for å være sammen,

bare for å ha noen å være med, bare for å ikke være alene.

Det er ikke alltid like greit, nei...

Noen velger å være alene fordi de tror at ingen klarer å leve med dem,

dette er også veldig trist

Vi trenger støtte, oppmuntring, oppmerksomhet, nærhet, kroppskontakt, osv. Dette er mennesklige behov som er veldig vanskelig å fortrenge...

Uansett hvor selvsikker man er, har man disse behovene inni seg,

og man lengter, man tenker, man drømmer, man trenger...

Usikkerhet er noe alle er utstyrt med i forskjellige grad,

dette for å gjøre oss mer mottakelig ovenfor andre mennesker.

For lite usikkerhet gjør at man gjerne støter fra seg andre personer,

blir eiesyk ovenfor dem man tar til seg og er iskald.

For mye usikkerhet gjør at man gjerne tror godt om alle,

og lar alle få en bit av seg selv, slik at man til slutt ender opp med å bli et såkalt "offer".

De fleste av oss er utstyrt med passe mengde usikkerhet.

Situasjoner og hendelser som skjer iløpet av livet vårt,

er med på å forme usikkerheten, gi oss mer, gi oss mindre, osv.

Vi er alle redd for å være alene fordi vi er redde for å ikke være gode nok, redde for å være til overs, redde for å være i veien, redde for å være til ingen nytte, osv.

Det er egentlig mye mer komplisert og innviklet enn dette, ja...

[Gjest Mzfire]

Bra innlegg Miew. Du har så rett så rett. Jeg er en person som er litt for usikker og kommer da i den kategorien du nevnte. Jeg har vært ensom hele livet føler jeg. Men det startet da jeg var 5 år. Da mistet jeg tryggheten min. Er tøft å føle seg så liten noen ganger. Jeg trodde før at når man ble voksen, da kom jeg til å bli en annen person. En som var uredd og tøff som fikk til alt. Men det rare er at jeg føler jeg er den samme enda. Jeg utvikler meg hele livet og jeg håper på at jeg etterhvert vil klare å snu det jeg har av usikkerhet. Jeg har en søster som er redd for å være alene og hun finner bare idioter. Jeg har en mamma som er redd for å være alene og fant en psykopat. Tror det er mange som innerst inne er redd for å være alene, deriblant meg selv.

Som du Miew skrev er det ikke naturlig at mennesket skal være alene. Vi er avhengi av andre for at vi skal få dekt vårt behov for nærhet, trøst, kos, samhørighet osv. Den dag i dag forstår jeg ikke at noen vil være alene, bo alene og er fornøyde som enstøinger. De som velger å være ungkarer/ungkarskvinner. Men så lenge en har det bra så. Er det det handler om.

[Ignite]

Jeg er enig i at alle mennesker ønsker selskap, trøst etc.

Men jeg forstår ikke helt dem som er sammen med noen bare for å være sammen. Jeg ville fått klaus (been there).

Jeg velger å være "ungkvinne" framfor å bli kjæreste med en som jeg egentlig ikke er forelsket i. Men jeg skulle gjerne vært forelsket ...

[Bridget]

Man trenger ikke være hverken alene eller ensom selv om man bor for seg selv. Jeg og mange andre som bor alene, har venner og familie som gir en det en behøver av sosialt felleskap og nærhet selv om en bor alene. Det er dette en stor del ser ut til å ha vanskelig for å forstå.

Vennene mine og familien min er der og gir meg alt jeg trenger av nærhet, kos, trøst m.m.

Og jeg er aldeles ikke noe einstøing fordi om jeg bor for meg selv! Syns det er en fryktelig påstand å komme med! Og jeg bor alene og er storfornøyd med det inntil jeg treffer en jeg har lyst å flytte sammen med - fordi jeg vil leve sammen med han, ikke for å slippe å bo alene.

[Gjest Mzfire]

Hei du Bridget Føler nå at du mulig ble truffet av innlegget mitt ? Jeg mener ikke at du er en enstøing, det er det ingen andre heller som påstår.

Jeg snakket kun generelt om det. Uansett, godt å høre at du hvertfall har det godt nå som du bor alene. Det er værre å kjenne en ensomhet når man er to. Da er det best å være alene..

[Bridget]

Nop, føler meg ikke truffet av det, men syns det er galt å generalisere. Og, jeg er veldig lei av at folk tror jeg er ensom fordi om jeg tilbringer en helgekveld hjemme - de tror meg jo ikke en gang om jeg forteller at det er selvvalgt og at jo takk jeg har det flott.

Som denne helgen: På grillfest fredag m venner, ute og spiste og en tur i parken søndag m kjæresten, på besøk hos ei vennine i dag - lørdag foretrakk jeg å være hjemme alene å slappe av og jeg hadde det helt strålende! :D

Det er så innmarig bortkastet og frustrerende å få hjelp med problemer som ikke eksisterer...

Var som du nevner ensom da jeg var del av to (gift), men det var det ingen som så. Og jeg har det helt strålende sammen med pusekattene mine - kan gjøre hva jeg vil når jeg vil uten å ta hensyn til noen som helst :D

Kanskje jeg flytter sammen med kjæresten min en dag, men da skal det være fordi vi har lyst å bo sammen og ikke for å ikke bo alene. Men jeg har ikke kjent han mer enn et halvår og da vet jeg ikke det enda.

Og, med det samme jeg er igang: Jeg tror mange som bor for seg selv er redd for det, nettopp fordi de er opplært til at man skal være fler. Og at mange føler at de ikke strekker til eller er bra nok på egen hånd, nettopp fordi samfunnsnormen og de generelle holdninger sier man skal leve i tosomhet. Og ikke minst fordi man etter å ha nådd skjels alder får en del hevede øyebryn og "nu vel, er det slik fatt" når man sier man bor alene.

Har aldri lært så mye om meg selv og fått realisert så mye av meg selv som jeg har gjort det siste året -alene. Og på en måte er det litt synd at kjæresten min kom seilende inn i livet mitt akkurat nå for jeg hadde egentlig tenkt å være på egen hånd ei stund til

[Gjest Mzfire]

Flott innlegg Bridget. Du virker som en moden og sterk person. Er enig med deg. Beundrer deg for at du ikke er redd for å være alene. Det er jeg dessverre, men det skal jeg gjøre noe med. Det med enstøinger skal jeg ikke snakke så mye om, for sant er så har jeg ikke så mye peiling på det.

[Gjest Anonymous]

Er for en stund siden blitt alene. En helt ny situasjon for meg. Så langt trives jeg godt med min status. Ser pr. i dag fremtiden min som alene, noe jeg i lang tid har ønsket. Så gjenstår det å se, hvordan det egentlig er når det har gått en tid. Leser mange fine svar i forhold til dette temaet, og føler alt nå, at jeg ikke har noe å frykte.

[Gjest Vega]

I mange tilfeller når et par holder sammen, så er det vel av den grunn at de er redde for å se seg selv og det at de har bygget sitt liv på feil grunnlag - som vi kaller det.

Feil grunnlag.

Altså - da er det jo ikke så rart at folk er redd for å bli alene, med et feil grunnlag stemplet i ryggen.

Derfor tviholder de på hverandre. For når to har samme feil-grunnlag stempel på ryggen - er det lissom to da. Da er man jo ikke alene.

Ok?

Fornøyd med svaret?

[Gjest Mzfire]

Syns det er trist jeg at noen velger å være to til enhver pris. At kansje noen tror at de ikke blir lykkelige om de lever alene en tid.

Må prøve å innse at det aldri er forsent. Selv om man tenker på alder og hvor langt man har kommet i livet. Så er det best å være alene og være lykkelig.

[Suzy]

Det har vel med hva man er vant til...

Om du kommer fra et hjem der det alltid har vært aktivitet og mennesker og plutselig flytter hjemmefra kan det vel komme perioder da du er "redd" for å være alene og opplever det å være alene som et slags vakuum?

Men derimot enebarn som meg som har vært alene mye - også som barn - har behov for mye alenetid.

Suz