jeg vil gifte meg

[Jade]

Hvorfor må man absolutt bli fridd til/fri selv? Vi bare avtalte at vi vil gifte oss vi. Ingen fridde.

Men hvordan visste dere at den andre ville gifte seg? Var det ingen som spurte først om dette ikke var noe den andre kunne tenke seg? Rent teoretisk ville jeg kalt det et frieri. F.eks. "Vi skulle ikke giftet oss da?" eller "Hva synes du? Det hadde nok vært smart av oss å gifte oss."

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Altså det er ikke selve friereiet og bryllupsfesten jeg venter på.

eller jo litt. det er jo fint å ha gode minner å se tilbake på. Jeg er jo litt romantisk av meg så jeg syns jo det er litt kjedelig å gifte seg på et kontor.

Men det er jo det at jeg ønsker å være gift med mannen i mitt liv. For meg er det stor symbolikk i å være gift selvom jeg ikke er spesielt kristen. Da jeg var liten var jo alle voksne rundt meg gift. De eneste som ikke var gift var et alkoholistert samboerpar som bodde i nærheten. Jeg har nok fått litt skrekken fra dem i å være kun samboere.

Men jeg syns jo også at mange som ikke burde ha giftet seg gifter seg litt for fort og så skiller jo så mange seg i disse dager. Det er så trist at det er sånn Jeg tror mange gir opp litt for fort.

Men uansett så ønsker jeg at han skal fri for jeg vil jo at han virkelig skal mene det. at det ikke er noe jeg tvinger han til fordi jeg og samfunnet syns det. Derfor kan ikke jeg fri og derfor var det så vanskelig for meg å snakke med han om disse tingene med han. Jeg vil så gjerne at han skal ville det også.

Har begynnt å drømme litt om å reise bort - kun han og jeg og den som skal vie oss ute i naturen, på stranden eller noe. Jeg tror det må bli det beste. Og jeg har egentlig mistet helt lysten på et stort familiebryllup. Er jo ikke noe stas når ikke han liker sånt.

Ja,ja men nå må jeg ikke drømme for tidlig. Kan jo bli så skuffet hvis det drøyer.

[Hexagon]

Det husker jeg faktisk ikke... Vi har jo snakket om å gifte oss en gang i fremtiden ca tusen ganger, og så fant vi ut at vi skulle gifte oss juni 09, og da dro vi sammen og kjøpte en forlovelsesring til meg Og fortalte det til familiene da. At vi hadde forlovet oss, og skal gifte oss i juni 09.

Jeg hadde aldri villet gått og ventet på et frieri, uten å snakke med kjæresten om det. Eventuelt fri selv, uten å ha peiling på om han i det hele tatt ville gifte seg. For meg er det helt naturlig å ha slike samtaler. Akkurat som vi har pratet om hvor mange barn vi ville ha.

Endret 24. februar 2009 av Hexagon

[Gjest Gjest_Pia_*]

Jeg har så lyst til å gifte meg med mannen i mitt liv. Men han vil ikke gifte seg. Han sier han ikke ser grunn til å være gift. Man lever jo sammen like godt for det.

Han sier at det er ikke det å være gift som han er redd for men selve bryllupsfesten. Men jeg har jo sagt til han at vi godt kan reise bort eller noe lite. Men han frir jo aldri.. Og jeg vil ikke fri. jeg er litt gammeldags sånn. Han har forresten sagt at han ønsker å leve resten av livet med meg.

Noen andre som har det likedan?

Bryllupsfest er jo noe å grue seg for. Det koster jo skjorten av ryggen og alle mulige slags idioter som en ikke har noe forhold til forventer å bli invitert og vartet opp med mat og det ene og det andre. Om en elsker hverandre trenger en ikke å gifte seg.

Mange mennesker kommer uansett til å mase og å lage leven om dere gifter dere og ikke har noe stor fest. Kanskje har han familiemedlemer som må komme men som han ikke vil ha der?

[Gjest Gjest_Pasta_*]

Jeg er en stor tilhenger av det tradisjonelle frieriet, vielse i kirken og en koselig fest med de nærmeste og den eksterne familien (ser ikke for meg mer enn 50 gjester). En slik tradisjon vet jeg også at han ikke er fremmed for.

Jeg ønsker at samboeren min skal fri til meg når han føler det passer han og livet vårt, han vet at jeg ønsker å gifte meg før jeg får barn og han vet også at jeg aldri hadde fortsatt i forholdet om det ikke var målet mitt for forholdet.

Men jeg er ikke så tøff i prinsippene at jeg hadde ventet i evigheter. Hvis jeg følte det drøyde for lenge (10 år er for lenge) ville jeg tatt samtalen "vi skulle ikke tenkt på å gifte oss, da..?" Drømmen er selvfølgelig det første jeg skriver, men det viktigste er å være gift når jeg får barn med mannen jeg elsker. For meg er giftemålet en "kontrakt" mellom to mennesker mer enn noe samboerskap kan bli. (For meg. Jeg forstår fullt ut at ikke alle ønsker å gifte seg.)

[Gjest Gjest_Randi_*]

Hei trådstarter.

Hvordan går det med deg, har det blitt noe frieri i sommer?

Min samboer er som din, og vil heller ikke gifte seg. Han sier at "det er jo ingen vits, nesten alle skiller seg etterhvert likevel...."

Vi har begge barn fra før, og har ingen planer om felles barn, så argumentet med at det er lurt å gifte seg ift rettigheter, barn etc funker ikke for oss. Jeg syns imidlertid at ekteskapet er en fin ramme rundt det å dele livet med hverandre, og et signal til resten av verden om at man har forpliktet seg til hverandre, i gode og onde dager, men han ser som sagt ikke helt poenget.

Noen som har lure argumenter for hvorfor man bør gifte seg?

Hvorfor gifter DU deg med din kjære?

[Gjest Cupcakes]

hei hei ts.

lurer fælt på om det har blitt noe frieri på deg jeg??

jeg er litt i samme bås som deg..har vært sammen med samboeren min i snart 6 år og vi har vært samboere i litt over 1 år.. før snakket vi alltid om at vi en vakker dag skulle bli herr og fru med minst et barn..men nå som tiden går og jeg er klar for det neste steget - som da er bryllupg for meg - og så barn er ikke han like klar virker det som..men jeg må bare ta tiden til gode, er fortsatt ung så sånn sett er det ikke noen hast utenom at jeg virkelig ønsker å bli mann og kone snart.. vi har ikke snakket så veldig mye om det den siste tiden utenom en kveld hvor det kom frem at han synes kanskje jeg er litt ung til å gifte meg men innen da og da virket det som han syntes det passet litt mer.. så nå er jeg veldig utalmodig på at årene skal gå forbi og prøver av og til å hinte om at man kan være forvlovet et par år før man gifter seg hehe..

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Hei alle sammen!

Endelig fridde han.

For ei uke siden så overrasket han meg skikkelig. Jeg hadde absolutt ingen mistanke før han plutselig satt der med en nydelig diamantring i handa og fridde til meg. Han hadde roser og musserende vin og hele pakka. Det var kjemperomantisk. Han hadde planlagt det lenge og ønsket å gjøre det litt spesielt. Og spesielt ble det virkelig for dette skjedde faktisk i et helikopter.

Håper dere andre som også har gifteredde kjærester snart opplever det samme.

[Gjest Gjest_Sonya_*]

GRATULERER!!!!!!!!!!

:rødme: :rødme: :rødme: :rødme: :rødme:

Innlegget er endret fordi det var for bredt.

Helen, mod.

Endret 30. oktober 2009 av Helen

[Purple Basil]

Gratulerer så mye! :rødme:

[Gjest Gjest]

:rødme:

[Megana]

Gratulerer så mye

[lilleGrethe]

Så hyggelig!!

Er det ikke typisk at når man hinter som verst har han gått og planlagt frieri i lange tider? Sånn var det ihvertfall her, og har hørt om flere tilfeller av det!!

[GinaK]

Gratulerer. Er det lenge til den store dagen, eller??

[Gjest Gjest]

Samboeren min prøvde seg på dette i begynnelsen, at han ikke ville gifte seg - og det var mest på grunn av tanken på festen og all oppmerksomheten. Da fikk han vite tre ting som fikk han på gli og han har aldri sagt noe annet enn at vi kommer til å gifte oss siden da, jeg tror jeg beroliget han.

1) For meg er det uaktuelt å få barn om jeg ikke er gift.

2) Det er uaktuelt å ikke gifte meg i kirken.

3) Det ER aktuelt å bare ha en liten middag med foreldre og søsken på enn resturant for å feire dagen, uten taler og stor oppmerksomhet.

Så om han ikke ville gifte seg måtte vi begge finne en annen, så lenge jeg blir viet av en prest og papiret sier at vi er mann og kone så skal han få slippe festen om han ønsker det. Vil han ha barn med meg får han versågod gjøre meg til kone før jeg føder barna våre. Jeg forstår ikke helt problemet med å gjøre en slik ting for kvinnen i hans liv, når "man kan leve like godt sammen uten å gifte seg".

Det hjalp vel også litt når han forstod at jeg var så tradisjonell at jeg ikke kunne tenke meg noe annet enn å ta hans navn, og kun det - jeg tror det er det som er hans viktigste punkt med giftemålet, vi får samme navn og blir en enhet som familie. Jeg hadde jo aldri skiftet navn om vi ikke ble gift og da hadde barna våre fått tunge dobbeltetternavn!