Toåring med raserianfall

[Binke]

Datteren vår på 2 1/2 er inne i en litt vanskelig periode. Hver kveld når hun skal legge seg får hun helt vanvittige raserianfall. Det er helt bagatellmessige ting som utløser sinnet, det kan f eks være at vi sier at nå skal vi gå på bedet og pusse tennene. Så er showet i gang...

Hun skriker, slår og sparker, samtidig som hun sier "ikke mamma" og "ikke pappa", avhengig av hvem av oss som er i situasjonen.

Vi som foreldre blir veldig oppgitte og fortvilte over situasjonen.

Hvordan skal vi komme ut av dette?

Hva er det riktige av oss å gjøre?

Vi har prøvd å holde henne fast når hun slår oss, vi har prøvd å være avvisende til oppførselen... Jeg føler at vi har forsøkt det meste, men at ingenting har virket så langt.

Hjelp! Hvordan takler vi trassalderen??

[LoppeLise]

Jeg tror det er viktig å snakke med henne. Få henne rolig/ avlede henne (hysje henne ned, banke i veggen (kommer det noen??), late som du gråter... hva som helst) og så forklare henne at du forstår at hun ikke vil legge seg, og forklare henne at det er kveld, nå er det natta, at man må sove for å få en fin dag i morgen. Snakke om hva dere skal gjøre, spørre hva henne vil gjøre...

Vi er i den perioden selv nå. Og jeg må få roet henne ned, før det er noen vits i å snakke med henne. Det gjelder liksom å avlede og tulle litt, snakke, synge, la henne ta en liten del av tannpussen selv...

Det gjelder bare å ikke gi seg. For jeg tror vi gjør oss selv en bjørnetjeneste nå ved å ikke vise hvem som bestemmer. Det blir bare værre jo større de blir..

Endret 12. september 2008 av LoppeLise

[lille katt]

Trassalder er nok ikke bare-bare. Vi har ikke kommet helt dit enda, men ser absolutt hvor mye vilje som er i et lite barn.

Det er sikkert mange gode råd om trass. Jeg er absolutt ingen ekspert, men tenker at det er viktig at man prøver å unngå "trass"-begrepet. Det dreier seg jo ikke om at barnet ønsker å være vrien og vanskelig. Det er en frigjøring og en utvikling av vilje og personlighet, og kan nok være ganske tøft for en liten en også. Denne artikkelen er litt søt, og belyser litt av det.

Som foreldre må man kanskje løfte blikket (lettere sagt enn gjort når man er sliten og oppgitt) og se situasjonen litt utenfra. Tenke at barnet trenger støtte og tydelige foreldre i denne livsfasen. Ikke spørre "skal vi pusse tenner nå?, men si "nå skal vi pusse tenner", og være tydelig og bestemt når barnet nekter. "Jo, det skal vi". "Kom, nå går vi på badet". Bære barnet inn på badet når det nekter. Man må rett og slett bare stå i det mens det pågår, og vise barnet at man faktisk har siste ordet. Jo tydeligere og mer bestemt man er, jo lettere er det for barnet å slippe kontrollen. Barnet har utrolig lyst til å bestemme selv, og bør få lov til det i situasjoner hvor det er mulig, men når det gjelder rutiner og faste gjøremål, må man bare være urokkelig...

Tøft mens det står på, men tenk så flott at barnet utvikler sterk vilje og egne meninger da! Egentlig ganske fantastisk :rødme:

[Binke]

Takk for svar.

Joda, det er jo bra at barn utvikler seg og blir mer beviste på seg selv som person, og at de får sin egen vilje. Selv om jeg føler at akkurat vårt eksemplar av arten barn har litt i overkant med mye vilje. ;-)

Vi forsøker å snakke med henne, ha klare regler for hva som er akseptabelt, og ha faste rutiner. Men likevel virker det som om hun har et enormt behov for å prøve ut disse grensene. Spesielt vanskelig synes jeg det er at hun stadig prøver å slå oss foreldrene.

Vel, takk igjen for tilbakemeldingene. Det er alltid godt å høre at man ikke er helt alene.

[la Flaca]

Har det likedan med minstebarnet på 2,5 vi. Og jeg tar det ikke så tungt, selv om det selvfølgelig ødelegger mye av kosen for oss andre. Han er ganske misfornøyd for tida egentlig. Trasser mye og har kjempekort lunte. Så vi har noen runder med skriking om dagene. Etterpå er han mer seg selv. Men det tar jo på selvfølgelig, han og vi blir slitne.

Så hva gjør man? Ta vare på de gode øyeblikkene. Kos og klem masse på krapylet. Fortell hvor kjempeglade dere er i henne selv om hun hyler og skriker i blant (viktig å ta en god prat i fredstid). Blir hun sint så er det greit med timeout. La henne rase så hun får det ut av systemet. For eksempel på badet eller i gangen. Her i huset har ikke barna lov til å slippe ut damp i alles påhør. Blir de sinte og hyler etc. må de gå på et annet rom så de andre slipper å få vondt i ørene. Og sørg for å bli venner og få til litt kos før hun skal legge seg om kvelden. Syng sanger eller les i ei bok. Viktig å avslutte dagen positivt så dere kan begynne med blanke ark neste morgen.

Og ikke ta trassingen så alvorlig. Fatt mot!

[Gjest Miley]

I det min minste begynte å slå lagde vi time out plass. Slo barnet så var det rett i time out kroken. Ingen diskusjon. Barnet slo to ganger etter at vi innførte dette.

Så det er jo en mulighet. To minutt for en 2 åring.

Vi brukte time out kroken til akkurat time out. En plass og roe seg når temperamentet viste seg. Etter de minuttene tok vi en liten prat, litt kos og en klem.

Men det er viktig å ikke bruke time out tsom en kamparena der krangelen fortsetter eller en oppmerksomhetskanal. Det skal ikke være gøy, man skal ikke få oppmerksomhet og det er og ment som time out for mor

[Gjest Gjest_lykken_*]

Hater dette ordet time out, for det første er det engelsk ord, for det andre har jeg ingen tro på denne type pedagogikk.

Det beste rådet jeg kan gi deg er; bruk mest tid på det positive og minst tid på det negative.

Er barnet sint, la barnet få rase fra seg, det gjør ingenting, det er greit å være sint.

Slår barnet deg så si du får vondt, hold hendene og si jeg vil heller ha en klem. Barnet har enda ikke nok kontroll til å takle sinne og kan slå både deg og andre barn.

[Gjest charlotte]

I det min minste begynte å slå lagde vi time out plass. Slo barnet så var det rett i time out kroken. Ingen diskusjon. Barnet slo to ganger etter at vi innførte dette.

Så det er jo en mulighet. To minutt for en 2 åring.

Vi brukte time out kroken til akkurat time out. En plass og roe seg når temperamentet viste seg. Etter de minuttene tok vi en liten prat, litt kos og en klem.

Men det er viktig å ikke bruke time out tsom en kamparena der krangelen fortsetter eller en oppmerksomhetskanal. Det skal ikke være gøy, man skal ikke få oppmerksomhet og det er og ment som time out for mor

Hvordan fungerer det med time-out? Min gutt på snart 4 nekter å holde seg der vi setter ham. Han fortsetter å rase, kommer etter oss og slår, sparker, klorer og biter. Vi har også prøvd å stenge ham fysisk inne i et rom, da forsøker han desperat å komme ut gjennom å kaste ting mot døra, sparke/slå, eller å få oss til å komme inn ved å forsøke å ødelegge møbler og liknende. I kveld hadde holdt han på i over en halv time, utløst av at han ikke fikk leverpostei på brødskiva etter at han hadde spist opp osten han ba om først. Til slutt holdt jeg han fast i senga hans til han endelig roet seg. Noen fler som har gode råd?

[Gjest mams]

Hvordan fungerer det med time-out? Min gutt på snart 4 nekter å holde seg der vi setter ham. Han fortsetter å rase, kommer etter oss og slår, sparker, klorer og biter. Vi har også prøvd å stenge ham fysisk inne i et rom, da forsøker han desperat å komme ut gjennom å kaste ting mot døra, sparke/slå, eller å få oss til å komme inn ved å forsøke å ødelegge møbler og liknende. I kveld hadde holdt han på i over en halv time, utløst av at han ikke fikk leverpostei på brødskiva etter at han hadde spist opp osten han ba om først. Til slutt holdt jeg han fast i senga hans til han endelig roet seg. Noen fler som har gode råd?

Etter min mening ender man fort i denne typen maktkamp hvis man bruker time out (skammekrok heter det jo egentlig på norsk, men det er vel ikke mange som er så gira på å framkalle den skammen lenger). Hvis man kjører på med et sånt system (og er helt konsekvent), kan man kanskje oppnå den oppførselen man er ute etter. Men ungen blir jo ikke indrestyrt (og oppfører seg altså "bra" av frykt for negative konsekvenser, iikke av egen fri vilje).

Eksempel: Lise er sint og fortvila, slår mor og far. Mor og far sender henne på rommet for "å tenke". Tror dere virkelig at hun tenker "Å, nå skjønner jeg det! De er glade i meg og vil meg vel, det er derfor jeg ikke får lov til å være oppe enda seinere."

Når det er sagt: Jeg tror det er viktig å si fra når man kjenner at grensen er nådd for hva slags oppførsel man tåler. Men da er det bedre å si "Når du skriker så høyt, får jeg øresus. Jeg går på stua, så får du komme og si fra når du er klar til å snakke rolig."

[Gjest mams]

Jeg svarte forresten ikke på HI, beklager! Vi er nettopp gjennom den andre runden med toåring i huset, og det går sannelig i bølger og daler. Men som flere har nevnt, er det nok lurt å bruke tid og gi oppmerksomhet til det som er bra. "Du er verdens fineste! Kom på fanget, så leser vi ei bok til!" Akkurat i leggesituasjonen har vi god erfaring med å helt unngå negative ord om senga/søvn. Altså sier vi ikke "Nå må du sove!" (ingen kan sove på kommando), men "Nå skal du få ligge i senga di og hvile deg." Hvis toåringen (sier at h*n) ikke er trøtt, finner vi ei bok som h*n kan bla i. Det funker minst seks av sju kvelder.

[Shade]

Jeg tror du har misforstått time out begrepet litt mams, det er ikke sånn Lise blir sendt på rommet for å finne ut av ting selv. Lise blir sendt et eller annet sted for å roe seg ned.

Jeg bruker ikke time out selv men så vidt jeg har forstått det er det vesentlig at man snakker med barna når de er rolige igjen.

Jeg vet ihvertfall at å prøve å diskutere/snakke med et sint barn er håpløst så jeg synes lille katt sine tips var veldig gode

[Gjest Gjest]

Gode sunne unger! Som skal finne sin vei og plass her i verden!

2 minutter for en toåring er veldig mye. Og en fireåring som blir stengt inne "for å roe seg" roer seg ikke. Skal ungen roes ned så sitt sammen med det og hold fast. Gjenta og gjenta, jeg skal slippe deg når du roer deg ned. Forsøk et par ganger. En ungen kan godt holdes kjærlig og mykt OG fast så det ikke får slått eller bitt. Snakke med et rasende barn enten det er to eller fire er ingen vits. Sinna og trassig ja, men skikkelig blackout-raseri hjelper det ikke. Men vi har lykkes med å sitte og holde og holde og vugge og snakke lavt og rolig. Ja, det kan ta lang tid, men for oss er det det eneste som hjelper. Vi sender heller ikke ungen vekk ved sinneutbrudd, men vi går. Det er for oss viktig. Vi sender deg ikke vekk, men det bråker sånn at vi velger å fjerne oss fra en bråkete situasjon.

Og jada, vi har vært gjennom alt sammen, og særlig ved to årsalder. Noe som er helt normalt - og særlig med toåringer.

Du kan lese litt her - fant dette i farta

http://foreldrehjelpen.no/svendsen/Trass!+Et+tegn+p%C3%A5+utvikling!/cid/a7430_18474/

Ellers er google flott hjelp.

Toårsalderen er spesiell og alle må finne sin vei gjennom denne perioden. Men tenk litt over timeout og hva en toddler faktisk forstår. Min fireåring forstår ved vanlig sinne, men alder som minutter er tøys - så lenge det er snakk om å få roet ungen.

Er det STRAFF - vel - da får alle velge sin vei, og her i huset er det ikke vår.

[Kara W]

I den alderen er det viktigste å prøve å roe situasjonen så fort som mulig, ikke ved å gi etter, men ved å avlede. Vi er nettopp ferdig med vår første "trass-runde" (gutt på 22 mnd), og må si at det virkelig setter hele selvtilliten på prøve. En ting som helt klart ikke fungerte for oss var å ignorere ham og gå vår vei for å la ham "rase ferdig".

Det som derimot ofte hjalp var å begynne å gjøre ting han synes er spennende, og som du prater høyt om (bygg tårn med klossene mens du prater om hvilken kloss du skal ta neste gang osv.) Eller prate om morsomme ting som skjer når man har gjort det kjedelige (Når vi har tatt på lue og votter kan vi gå ut og se om vi ser noen traktorer).

Når det gjelder slåing og kloring så er det ofte et godt tips å holde barnet hardt fast (som i en stor klem) til det har roet seg. Dette hjelper på de fleste barn, men ikke alle. Mitt barn blir bare enda mer hysterisk hvios jeg prøver å holde ham når han skriker. Du merker fort om dette hjelper for deg eller ikke.

Akkurat nattestellet er vanskelig, for man kan ikke akkurat avlede med nye leker, da tennene skal pusses når du har sagt at de skal pusses, og ikke når barnet er klar for det. Men prøv å la barnet velge og bestemme noen ting, f.eks hvilken bok dere skal lese eller hvilken pysj h*n skal ha på seg. Og selvfølgelig å ha mest mulig rutine rundt det, slik at barnet vet at snart kommer nattestellet.

Bit tennene sammen, vær tålmodig og konsekvent, så skal du se at det snart blir bedre. Hver gang du har lyst til å gi etter så husk at for hver gang du gir etter kan du legge på en uke med trassing, og at den ufordraglige femåring du ser hyle i butikken sannsynligvis er resultatet dersom du ikke tar tak i dette nå! For oss tok det to uker med mye slit og tårer fra alle kanter, og så gav det seg like plutselig som det hadde begynt.

[Caramba]

Det ER vanskelig med trassige 2-åringer og jeg har vært gjennom det selv i 2,5-års alderen. Det ga seg gradvis mot fyllte 3 år, hvis det er noen trøst.

Ingenting spesiellt fungerte for oss. Time-out har vi prøvd, men det er som mange sier her, ungen skjønte ikke at han skulle sitte der, så da ble det bare enda mer bråk. Det eneste som virket var at pappan eller mamman, helst den som IKKE ble trasset med for øyeblikket, kom og tok gutten ut av situasjonen. Tok han med på rommet eller i et annet rom for å la ham roe seg, mens han holdt ham og pratet med ham. Til slutt ble han rolig, og så var det greit å avlede over på noe helt annet, før man da kanskje fortsatte kveldstellet forhåpentligvis uten problem.

Pappaen her er flink til å finne på spennende historier om ting som interesserer barnet for tiden, og når han først lytter på dem så kan man vaske, stelle, pusse tenner og kle på pysj uten at gutten tenker over det en gang.

Hvis jeg er alene, så lar jeg sønnen min vaske hendene selv på krakk med rennende vann i vasken. Han heller med en kopp mens jeg steller og pusser. Da glemmer han også å trasse.

Tror de fleste bare må gjennom en sånn fase. Prøv å holde hodet kaldt og være rolige og tydelige. Hun gir seg sikkert etter noen dager/uker/måneder...... :gjeiper:

Endret 7. mai 2010 av Caramba

[Jordbæra]

Hva med å vise kjærlighet? Be barnet om en klem, si at du forstår barnet, stryke det over ryggen og la det gråte ut etterpå?

Min lillebror har asperger, FAS og adhd (4-5år). Dette fungerer på han. Han fortsetter å gråte etterpå, men han gjør som han må. Dette gjør vi i butikken, i bilen, hjemme, før vi henter i barnehage, gjerne etterpå og på besøk hos folk.

Alle vil bli forstått. Det å avlede med andre ting kan få barnet til å føle at det ikke blir tatt på alvor, mener jeg.

[Gjest Gjest]

Jeg tolererer ikke slik oppførsel fra barn, barn skal aldri styre voksne.

Det er en årsak til all adferd, det må være noe mer her.

[Binke]

Ser at den gamle tråden om min trassige 2,5-åring har blitt dratt opp igjen. Til dere som nå fortviler over trassige småbarn kan jeg trøste med at DET GÅR OVER! Hurra! Jenta vår er nå over fire, og selv om trassen og det ekstreme sinnet varte lenge, så er vi nå heldigvis over den perioden. Hun kan fremdeles bli sint, men uttrykker det helt annerledes, og vi kan kommunisere.

Jeg har dessverre ingen fasit å komme med, men metoden vi har brukt har vært å forsøke å roe henne ned, samtidig som vi klart har gitt uttrykk for at det ikke er greit å sparke, slå eller være helt "vill".

[Sissan]

Jeg har heller ingen fasit - det finnes vel knapt. Men jeg står midt i 2-åringens verden rett som det er, og det er jammen slitsomt.

Jeg er opptatt av å IKKE avlede, men la henne leve gjennom følelsene sine, og prøve ulike mestringsformer. Hun gråter nesten hver kveld - en liten ting utløser gråteanfall (ikke skriking), og da går vi og legger oss i senga, og så får hun kose og gråte til hun er ferdig. Det kan ta 10 minutter, men da er det som om hun har grått ut masse frustrasjon, og dagen kan fortsette.

Når det er noe hun MÅ gjøre, som å gå på badet, går vi andre dit. Sørger for å skru av TV og andre distraksjoner, og bare venter. Til slutt kommer hun jo. Og om hun en sjelden gang slår seg fullstendig vrang i tannpussen - vettu, da legger jeg henne uten. Men det er veldig sjelden nødvendig.

Å late som om man gråter overfor barn syns jeg er stygt gjort. Det gir dem skyldfølelse som kan følge dem lenge. Forklar når noe gjør vondt, men ikke lag krokodilletårer over en manglende tannpuss.

[Gjest hedda]

Hater dette ordet time out, for det første er det engelsk ord, for det andre har jeg ingen tro på denne type pedagogikk.

Det beste rådet jeg kan gi deg er; bruk mest tid på det positive og minst tid på det negative.

Er barnet sint, la barnet få rase fra seg, det gjør ingenting, det er greit å være sint.

Slår barnet deg så si du får vondt, hold hendene og si jeg vil heller ha en klem. Barnet har enda ikke nok kontroll til å takle sinne og kan slå både deg og andre barn.

Nå ble jeg glad. Så deilig at det fins slike mennesker som deg. Er så enig så enig.