selvmord

[Gjest Wolfmoon]

Jeg synes på en måte det blir en annen problemstilling om man har fått den hjelpen som er mulig å gi, men jeg oppfattet ikke det innlegget jeg svarte på sånn.

Jeg svarte jo også som du ser at de fleste, ikke alle, kan få hjelp. Og jeg har ingen problemer med å respektere andres valg, jeg har tross alt vært der selv, jeg synes bare at innlegget jeg svarte på tok litt for lett på det.

[Ciara]

Jeg vet at du ikke uttrykte deg bombastisk, så svaret mitt var ikke slikt ment. Vi er vel i grunnen ganske enige

[Gjest Glør]

Med andre ord skulle ikke jeg ha sittet her i dag, fordi jeg skulle ha fått lov til å avslutte mitt liv slik jeg ønsket.

Jeg synes det er en helt forferdelig ting å si, fordi de fleste (om ikke alle) kan bli bedre gjennom å få den hjelpen de faktisk trenger.

Jeg ser ikke helt hva første del av svaret har å gjøre med det jeg skrev. Jeg har ingen mening om hva du, eller andre skulle ha gjort, jeg synes at alle burde forsøke å finne målet for sitt eget liv, også handle etter det.

Og ja, mange kan bli bedre dersom de får hjelp, men når vi har ett psykisk helsevern som ikke strekker til, så er en av konsekvensene at folk dør. Og det finnes også folk som faller utenfor, og som ikke kan hjelpes slik hjelpeapparatet er bygd opp i dag. Og ja det er kjipt å tenke på at det er slik, men samtidig så kan vi ikke gjøre noe mer med det, enn å forsøke å gi livet innhold for de menneskene vi har rundt oss, og respektere andres livsvalg.

[Skywalker]

Mange gonger er det ikkje ønskjet om å dø, men den store psykiske smerten ein ber på som ein ikkje orkar meir....

Jepp..

[Vera Vinge]

Vel, jeg mener at man ikke alltid har rett til å bestemme om man skal få avslutte sitt eget liv. Jeg mener at mennesker i mange henseender har et ansvar for seg selv, men jeg mener også at noen kan komme i så desperate situasjoner at de ikke er i stand til å ta et rasjonelt valg. For meg er det et hav av forskjell på en MS-pasient som ønsker å avslutte livet, og en deprimert som ønsker det samme. En depresjon kan man bli frisk av. Derfor syns jeg rett og slett det er galskap når noen hevder at alvorlig deprimerte mennesker skal ha rett til å ta livet sitt, og jeg kjenner at jeg blir provosert av det. Som medmennesker har vi et ansvar for å hjelpe folk som står oss nær, som sliter, og ikke skrive fra oss alt ansvar og skylde på en hvers rett til å bestemme over eget liv.

Og før det kommer, så er det ikke sånn at alle som tar livet sitt har fått en depresjons-diagnose, men man antar at en stor prosentandel ville oppfylt kriteriene for depresjon om de hadde blitt vurdert.

[Skywalker]

For meg er det et hav av forskjell på en MS-pasient som ønsker å avslutte livet, og en deprimert som ønsker det samme. En depresjon kan man bli frisk av. Derfor syns jeg rett og slett det er galskap når noen hevder at alvorlig deprimerte mennesker skal ha rett til å ta livet sitt, og jeg kjenner at jeg blir provosert av det. Som medmennesker har vi et ansvar for å hjelpe folk som står oss nær, som sliter, og ikke skrive fra oss alt ansvar og skylde på en hvers rett til å bestemme over eget liv.

Det kan jeg i grunnen være enig i. Jeg har hatt to tøffe perioder i livet selv, sist for et par år siden. I begge tilfeller var familie, gode venner og en fantastisk fastlege avgjørende for at alt gikk bra til slutt.

[Gjest Glør]

For meg er det et hav av forskjell på en MS-pasient som ønsker å avslutte livet, og en deprimert som ønsker det samme. En depresjon kan man bli frisk av. Derfor syns jeg rett og slett det er galskap når noen hevder at alvorlig deprimerte mennesker skal ha rett til å ta livet sitt, og jeg kjenner at jeg blir provosert av det.

For det første er det ikke alle som kan bli friske av depresjoner, og det er også mange som finner at det krever for mye, over for lang tid, til at de ønsker det. Og hvorfor er det egentlig relevant at man kan bli frisk? Å leve bør ikke være en plikt, og dermed trenger man heller ikke sykdom ol som unnskyldning for at det skal være "greit" å begå selvmord.

Og det er heller ingen motsetning å mene dette, og å hjelpe folk som har det vanskelig. Selvsagt prøver man så godt man kan å gjøre livet lettere for folk rundt seg, men om det kommer til det punktet at de ikke vil mer, så synes jeg det er galt å fordømme dem for det, fordi de kanskje kan ha det bedre senere.

Min erfaring er også at det er egoisme, og frykt for å miste andre som er hovedmotivasjonen for å argumentere mot selvmord. I tillegg til frykten for å innse og godta at noen mennesker faktisk har det så vondt, at det vil være best for dem å slippe.

[Gjest Wolfmoon]

Du tar feil, min hovedmotivasjon for å argumentere mot selvmord er at jeg har vært der selv, men jeg ble reddet. Hadde du snakket med meg på det tidspunktet med dine holdninger, så hadde ikke jeg sittet her jeg gjør i dag.

Og jeg fordømmer ingen som prøver eller greier å begå selvmord, men jeg mener faktisk at deres liv er verdt å kjempe for, selv om de kanskje ikke ser det selv.

Du må selvfølgelig mene akkurat hva du vil, men jeg håper faktisk at du ikke møter på noen som har bestemt seg for å begå selvmord.

[Lillefleur]

Jeg føler det ikke finnes noe fasitsvar på dette.

For det første er det helt grusomt for de som er igjen, når en person tar selvmord. Men man må også prøve å sette seg inn i hvordan denne personen har hatt det.

Det med at det er forskjell på MS og depresjoner er et interessant problem, for man kan ha like mye smerter pga en psykisk lidelse som ved en som går på det mer fysiske.

Noen ganger tar personer livet av seg pga smerte, men ofte er det pga skyldfølelse og rett og slett sjokk. I slike tilfeller er det viktig å prøve å redde personen, mener jeg.

Dette med aktiv dødshjelp er ufattelig vanskelig, men slik systemet er i Norge idag er det mange mennesker som opplever for mye smerte. Jeg husker spesielt godt det stod i avisen om en gammel mann som hadde tatt sitt eget liv. Brevet hans ble trykket i avisen i sin fulle helhet, og dette var ikke et "vanlig" selvmordsbrev. Nå kan jeg ikke akkurat komme på sykdommen hans, men han var svært syk og også svært gammel. Han skrev selv i brevet sitt at han skulle ønske han kunne fått en sprøyte og sovnet stille og lykkelig inn i en varm seng med hele sin familie rundt seg. Det ville vært en verdig aslutning på et langt liv. Denne stakkars mannen endte sitt liv på et hardt og kaldt garsjegulv.

Jeg er for aktiv dødshjelp, men først må det utvikles et system som kan sørge for at dette ikke på noen måte kan misbrukes og utnyttes. Noe som vil være en stor utfordring i seg selv.

Jeg har selv vært i en situasjon hvor jeg holdt på å gjøre slutt på alt. Grunnen til dette var at jeg ble utsatt for noe som gjorde et enormt sjokk på meg og som gjorde at jeg gikk inn i en slags tilstand hvor jeg ikke enset hva som hendte rundt meg. Jeg hadde en enorm skyldfølelse og følte jeg ikke fortjente å leve. Takket være min vidunderlige kjæreste, venner og familie gikk dette bra, og den dag i dag er jeg svært takknemlig.

Det er ikke lett for en person å ta sitt eget liv. Man kan ikke unngå å tenke på de gjenværende. Hvem er det som må "rydde opp" etter en slik hendelse. En jeg gikk på skole med tok livet sitt, og det var grusomt å se hvordan dette gikk ut over de som stod henne virkelig nær. Dette endte faktisk tragisk nok i enda et selvmord.

Jeg vil ikke dømme de som har tenkt/tenker tanken, og det hjelper ikke å fortelle dem hvor dumt det er. Man må være der for dem, passe på dem. I noen tilfeller hjelper det å vite at det er noen som bryr seg, at det er noen som vil savne deg og at det finnes noen som vil hjelpe deg med å få livet til å gå videre.

http://www.agderposten.no/article/20080325/LOKAL8/358292811

(Linken til tilfellet jeg snakket om! Verdt å lese i forbindelse med debatten om aktiv dødshjelp)

Endret 17. september 2008 av Lillefleur

[Gjest *smak*]

Blir så provosert av de som gir mennesker i dype personlige kriser råd om hvordan de kan ta selvmord. Frister å lage en side med motivasjon til mennesker som har det stridt som motsvar. Ellers lurer jeg på hva motivet til de som gir oppskriften på å ta liv er? Er de sadistiske eller tror de at de er guder som "hjelper" andre. Nei dette provoserte meg!!! At slike internetsider er lovlige gjør meg enda sintere .

[Lillefleur]

Skriver meg helt bort her, men en gang så jeg faktisk en side hvor det sto om metoder man kunne ta selvmord på MEN hvor det sto om alle "bivirkningene". For eksempel hvor mange av dem som velger forskjellige metoder som faktisk dør, hvor mange som ikke dør men blir alvorlig skadet osv.

Den appellerte også til samvittigheten og også litt til hvor ekkelt det er med spørsmål som; Hvem skal vaske etter deg..

Velger å ikke skrive nøyaktig hva som sto men dere kan jo tenke litt videre..

Jeg vet ikke hva jeg syntes om dette. Er lenge siden jeg leste det, og aner virkelig ikke hvor men jeg husker det enda. Dette blir jo på en måte litt skremselspropaganda?

[Skywalker]

Helt enig, *smak*! I mitt siste tilfelle for et par år siden ville dette vært en trigger til å fullføre. Det som egentlig reddet meg den gang var erfaringen fra første gang (har vært så langt nede to ganger, av forskjellige grunner). Jeg skjønte hvilken vei det gikk da min tilværelse falt i grus, og mobiliserte hele nettverket mitt i tide. Å få råd om hvordan fullføre trengte jeg egentlig ikke, men å se det "på trykk" kunne gått helt galt. Kommer man langt nok ned i mørket klarer man ikke se noen vei ut. Jeg kan ikke klandre et menneske som havner der og blir liggende. Det har vært alt for nære på for meg selv.

Livet er verdt å leve, selv om man ikke klarer å se det alltid. Da er det godt at det finnes noen der som kan vise en veien videre.

[Lillefleur]

Livet er verdt å leve, selv om man ikke klarer å se det alltid. Da er det godt at det finnes noen der som kan vise en veien videre.

Så fint sagt:) Og så sant..

[Purple Basil]

Jeg føler det ikke finnes noe fasitsvar på dette.

For det første er det helt grusomt for de som er igjen, når en person tar selvmord. Men man må også prøve å sette seg inn i hvordan denne personen har hatt det.

Det med at det er forskjell på MS og depresjoner er et interessant problem, for man kan ha like mye smerter pga en psykisk lidelse som ved en som går på det mer fysiske.

Noen ganger tar personer livet av seg pga smerte, men ofte er det pga skyldfølelse og rett og slett sjokk. I slike tilfeller er det viktig å prøve å redde personen, mener jeg.

Dette med aktiv dødshjelp er ufattelig vanskelig, men slik systemet er i Norge idag er det mange mennesker som opplever for mye smerte. Jeg husker spesielt godt det stod i avisen om en gammel mann som hadde tatt sitt eget liv. Brevet hans ble trykket i avisen i sin fulle helhet, og dette var ikke et "vanlig" selvmordsbrev. Nå kan jeg ikke akkurat komme på sykdommen hans, men han var svært syk og også svært gammel. Han skrev selv i brevet sitt at han skulle ønske han kunne fått en sprøyte og sovnet stille og lykkelig inn i en varm seng med hele sin familie rundt seg. Det ville vært en verdig aslutning på et langt liv. Denne stakkars mannen endte sitt liv på et hardt og kaldt garsjegulv.

Jeg er for aktiv dødshjelp, men først må det utvikles et system som kan sørge for at dette ikke på noen måte kan misbrukes og utnyttes. Noe som vil være en stor utfordring i seg selv.

Jeg har selv vært i en situasjon hvor jeg holdt på å gjøre slutt på alt. Grunnen til dette var at jeg ble utsatt for noe som gjorde et enormt sjokk på meg og som gjorde at jeg gikk inn i en slags tilstand hvor jeg ikke enset hva som hendte rundt meg. Jeg hadde en enorm skyldfølelse og følte jeg ikke fortjente å leve. Takket være min vidunderlige kjæreste, venner og familie gikk dette bra, og den dag i dag er jeg svært takknemlig.

Det er ikke lett for en person å ta sitt eget liv. Man kan ikke unngå å tenke på de gjenværende. Hvem er det som må "rydde opp" etter en slik hendelse. En jeg gikk på skole med tok livet sitt, og det var grusomt å se hvordan dette gikk ut over de som stod henne virkelig nær. Dette endte faktisk tragisk nok i enda et selvmord.

Jeg vil ikke dømme de som har tenkt/tenker tanken, og det hjelper ikke å fortelle dem hvor dumt det er. Man må være der for dem, passe på dem. I noen tilfeller hjelper det å vite at det er noen som bryr seg, at det er noen som vil savne deg og at det finnes noen som vil hjelpe deg med å få livet til å gå videre.

http://www.agderposten.no/article/20080325/LOKAL8/358292811

(Linken til tilfellet jeg snakket om! Verdt å lese i forbindelse med debatten om aktiv dødshjelp)

Veldig bra skrevet, Lillefleur!

[Gjest Glør]

Du tar feil, min hovedmotivasjon for å argumentere mot selvmord er at jeg har vært der selv, men jeg ble reddet. Hadde du snakket med meg på det tidspunktet med dine holdninger, så hadde ikke jeg sittet her jeg gjør i dag.

Har du vurdert at jeg kanskje uttrykker meg litt annerledes når jeg sitter ansikt til ansikt med en suicidal person, enn når jeg deltar i en prinisipiell debatt om temaet? Når man snakker med en suicidal person er egentlig de prinispielle sidene av det uinteressant, da handler det bare om å være der for vedkommende.

Og jeg har vært der selv også, og jeg har hatt flere nær meg som har vært suicidale, og vi er alle fortsatt i live. Tar ikke på meg æren for det, men jeg har tydeligvis ikke for vane å dytte folk over kanten heller.

[Gjest Wolfmoon]

Men du er klar over at du sitter å diskuterer dette på et åpent forum der du ikke kan kontrollere hvem det er som leser det du skriver?

Hadde jeg lest det du skrev for noen år siden, tror jeg nok jeg hadde lest det som en støtte til mitt valg, noe jeg absolutt ikke hadde trengt.

Men det er klart, jeg tror ikke du dytter noen utfor stupet med vilje. Men på et forum bør man være oppmerksom på at mange forskjellige mennesker kan lese det du skriver, og også ta det seriøst.

Edit: Kom også til å tenke på at jeg har vært i en del diskusjoner i RL der personene som deltar ikke vet at jeg har slitt med depresjoner. Og hva folk får seg til å si er egentlig ganske skremmende, og mange har veldig liten innsikt i hva det vil si å slite med selvmordstanker. Derfor oppfordrer jeg alle til å faktisk tenke gjennom hva det er de uttrykker i debatter om selvmord, for plutselig treffer du noen som er helt på kanten av stupet.

Enig med deg Skywalker, veldig fint sagt

Endret 18. september 2008 av Wolfmoon

[Vera Vinge]

For det første er det ikke alle som kan bli friske av depresjoner, og det er også mange som finner at det krever for mye, over for lang tid, til at de ønsker det. Og hvorfor er det egentlig relevant at man kan bli frisk? Å leve bør ikke være en plikt, og dermed trenger man heller ikke sykdom ol som unnskyldning for at det skal være "greit" å begå selvmord.

Og det er heller ingen motsetning å mene dette, og å hjelpe folk som har det vanskelig. Selvsagt prøver man så godt man kan å gjøre livet lettere for folk rundt seg, men om det kommer til det punktet at de ikke vil mer, så synes jeg det er galt å fordømme dem for det, fordi de kanskje kan ha det bedre senere.

Min erfaring er også at det er egoisme, og frykt for å miste andre som er hovedmotivasjonen for å argumentere mot selvmord. I tillegg til frykten for å innse og godta at noen mennesker faktisk har det så vondt, at det vil være best for dem å slippe.

Selvsagt er det relevant om man kan bli frisk! Om man lider av en dødelig sykdom, og man har store smerter, er det da noe ganske annet enn å lide av en hvilken som helst sykdom det er store sjanser for å bli frisk/symptomfri av. Når jeg sammenlignet MS og depresjon, så mente jeg ikke at man ikke kan ha psykiske smerter ved depresjon. Tvert imot. Men når man har en mulighet til å bli frisk, framstår det for meg som meningsløst at denne personen skal ta et så alvorlig og endelig valg om sin framtid. Vil man vite med sikkerhet at personen ville tatt livet sitt om vedkommende var frisk, noe det er meget mulig at h*n er om en stund? Hvis svaret er nei, syns jeg man har en plikt til å hjelpe.

Om man skal trekke inn rasjonalitet her, vil jeg nesten si at en dødelig syk, men mentalt oppegående person, vil være mer i stand til å vurdere konsekvensene av et slikt valg. Ved langt framskreden MS er det ingen håp om bedring, men ved depresjon tar man et valg ut fra hvordan man har det i øyeblikket, uten å ta ordentlig innover seg om man vil være enig i det valget om noe måneder eller år.

Selvsagt er det fælt å miste nære i selvmord. Jeg har heldigvis vært forskånet for det. Men hovedgrunnen til at jeg argumenterer som jeg gjør, handler om den suicidales beste. Jeg syns det er grusomt å tenke på at noen skal ta slike avgjørelser for seg selv når man er i den tilstanden man er i. Jeg syns dermed omgivelsene har en plikt til å hjelpe. Ikke av hensyn til seg selv, men av hensyn til den suicidale og det livet den suicidale kan få senere.

Jeg mener ikke at det er en absolutt plikt å leve, men jeg mener at alle bør få et informert valg, om jeg kan kalle det det. Når man er langt nede psykisk, mener jeg at man ikke klarer å ta fullstendig innover seg alle konsekvensene av å ta livet sitt. Noe annet er, som nevnt, en som er dødelig syk. Eller for den saks skyld en som ofrer livet sitt på grunn av noe vedkommende tror på. Rasjonalitet og tilregnelighet er for meg relevante stikkord her.

[Whitechick]

Noen av dere ser ting så jævlig svart/hvitt! Dere sier at selvmord er en menneskerett men om det var en i deres nærmeste familie som en bror eller søster hadde dere sagt det samme? jeg syns at folk med skikkelige lidelser altså MYE smerte (i kroppen ikke i hodet) har mer rett til å få ende livet sitt.. Gamle mennesker som ikke orker mer smerte skal få lov til å dø og ikke bli proppet fulle mer smertestillende hver halvtime fordi de omtrent ligger og skriker og ynker seg og ser kroppen dø litt etter litt.. Nei uff! .. Friske og raske mennesker med psykisk problemer skal ikke dø! De har muligheter! De trenger bare hjelp til å se mulighetene og få hjelp med problemene.. Veien er kansje lang å gå men det er faen med verdt det!

[Alice Ayres]

Tråden er ryddet iht til reglene. Det er ikke lov å skrive om selvmordstanker her på forumet. Hvis du sliter med selvmordstanker, anbefaler jeg å ta kontakt med legen din eller Mental Helse.

- Alice Ayres, mod.

[Gjest a]

Tråden er endret iht til reglene. Jeg gjentar at det ikke er tillatt å skrive om selvmordstanker på forumet. Hvis du sliter med selvmordstanker, ta kontakt med legen din eller ring anonymt til Mental Helse.

- Alice Ayres, mod.

Endret 15. november 2008 av Alice Ayres