Sosial angst?

[Gjest Gjest]

Jeg tror jeg lider av sosial angst, som kommer i perioder. Jeg har alltid vært en tilbakeholden og innadvendt person i bunn, men de siste årene har det bare gått bedre og bedre, og jeg har klart å være sosial, blid og omgjengelig - helt til nå i det siste.

Jeg har akkurat begynt på en mastergrad, og selv om jeg har prøvd hardt (sannsynligvis FOR hardt), så har jeg ikke blitt ordentlig kjent med noen. De jeg pratet mest med i starten, virker det som om har begynt å unngå meg, uten at jeg helt vet hvorfor.

Jeg har venner utenom skolen, men ingen sånn veldig nære, bortsett fra min samboer, som er min beste venn, og som jeg har det fantastisk sammen med. Likevel, jeg har god kontakt med barndomsvenner, og også en del som jeg har truffet de siste årene, så jeg føler meg egentlig ikke så ensom. Bare i studiesammenheng.

Det jeg sliter med, er egentlig at jeg har hilst på og snakket med så mange, og jeg er livredd for hva de tenker om meg når de ser at jeg nå går og sitter alene hele tiden. Jeg blir ikke invitert på fester hvor stort sett "alle" er invitert, og jeg blir regelrett unngått, som jeg nevnte tidligere. Dette har ført til en enorm angst for å stille meg selv i situasjoner hvor jeg blir vurdert av andre. Det går utover studiehverdagen min, ettersom jeg velger å lese hjemme framfor å dra på forelesninger/øvingstimer o.l.

Når jeg nå kommer i prat med nye folk, er jeg bare redd for at de skal merke hvor sjenert og redd jeg er, og dermed får jeg "anfall" og rødmer, skjelver i stemmen og snakker ukontrollert. Dette fører til at de får et dårlig inntrykk av meg, og dermed null sjanse for å utvikle et nærmere bekjentskap.

Dette er naturligvis en veldig ond sirkel, som jeg trenger å komme meg ut av. Men det er utrolig vanskelig å skulle bli kjent med folk nå, som "bli-kjent"-tiden er over, og alle har funnet sin "plass" i klassen. For et par dager siden oppstod det en konkret situasjon, som gjorde at jeg bare brøt sammen. Måtte bare dra hjem, og gråt stort sett hele kvelden, og har gått med en utrolig ekkel magefølelse siden. Vil bare bli kvitt den følelsen. Kjæresten min har vært utrolig støttende, men jeg klarer ikke gi noe tilbake, jeg er bare nedfor og utrøstelig.

Hjelp!?

(Beklager, ble langt)

[Gjest Gjest]

Sosial angst kan fint behandles og er et høyst reelt problem. Ingenting mer å skamme seg over enn en influensa eller forkjølelse (uten videre sammenligning da den sosiale angsten er vesentlig mer alvorlig enn disse to).

[Gjest Gjest_Aina_*]

Jeg tror jeg lider av sosial angst, som kommer i perioder. Jeg har alltid vært en tilbakeholden og innadvendt person i bunn, men de siste årene har det bare gått bedre og bedre, og jeg har klart å være sosial, blid og omgjengelig - helt til nå i det siste.

Jeg har akkurat begynt på en mastergrad, og selv om jeg har prøvd hardt (sannsynligvis FOR hardt), så har jeg ikke blitt ordentlig kjent med noen. De jeg pratet mest med i starten, virker det som om har begynt å unngå meg, uten at jeg helt vet hvorfor.

Jeg har venner utenom skolen, men ingen sånn veldig nære, bortsett fra min samboer, som er min beste venn, og som jeg har det fantastisk sammen med. Likevel, jeg har god kontakt med barndomsvenner, og også en del som jeg har truffet de siste årene, så jeg føler meg egentlig ikke så ensom. Bare i studiesammenheng.

Det jeg sliter med, er egentlig at jeg har hilst på og snakket med så mange, og jeg er livredd for hva de tenker om meg når de ser at jeg nå går og sitter alene hele tiden. Jeg blir ikke invitert på fester hvor stort sett "alle" er invitert, og jeg blir regelrett unngått, som jeg nevnte tidligere. Dette har ført til en enorm angst for å stille meg selv i situasjoner hvor jeg blir vurdert av andre. Det går utover studiehverdagen min, ettersom jeg velger å lese hjemme framfor å dra på forelesninger/øvingstimer o.l.

Når jeg nå kommer i prat med nye folk, er jeg bare redd for at de skal merke hvor sjenert og redd jeg er, og dermed får jeg "anfall" og rødmer, skjelver i stemmen og snakker ukontrollert. Dette fører til at de får et dårlig inntrykk av meg, og dermed null sjanse for å utvikle et nærmere bekjentskap.

Dette er naturligvis en veldig ond sirkel, som jeg trenger å komme meg ut av. Men det er utrolig vanskelig å skulle bli kjent med folk nå, som "bli-kjent"-tiden er over, og alle har funnet sin "plass" i klassen. For et par dager siden oppstod det en konkret situasjon, som gjorde at jeg bare brøt sammen. Måtte bare dra hjem, og gråt stort sett hele kvelden, og har gått med en utrolig ekkel magefølelse siden. Vil bare bli kvitt den følelsen. Kjæresten min har vært utrolig støttende, men jeg klarer ikke gi noe tilbake, jeg er bare nedfor og utrøstelig.

Hjelp!?

(Beklager, ble langt)

For noen år siden var jeg deppa og hadde litt angst i starten av et skoleår, det varte i ca 4-6mnd. Da jeg følte meg littegranne bedre, dro jeg fatt i meg selv og satt på smilebåndet. Jeg pratet vel egenltig ikke noe sælig mer, men var mer tilstede og kunne kommentere- og folk annså meg som mer imøtekommende og tilstede. Litt mer kontaksøkende.

Alt i alt så trodde de at jeg ville være i fred, og når jeg ærlig sa til de at "I starten av skoleåret var jeg deppa og hadde angst, så jeg orket ikke å være tilstede. Men nå føler jeg meg bedre". Det var ikke noe galt med det, de fant ut at det var noe mer i meg enn det.

Tror bare at din værste fiende er deg selv akkurat nå. *Klem*

[Chianty]

Det antas at så mange som cirka 15 % av Norges befolkning lider av sosial fobi. En person med sosial fobi vil ofte kvie seg for å søke hjelp, men med dagens behandlingsmuligheter kan nesten alle med denne lidelsen nyttiggjøre seg behandling.

Tro meg, du er ikke alene. Jeg har en form for angst da jeg møter mye mennesker, det er en stor jobb i seg selv å bare gå inn i en butikk, eller enda verre som et kjøpesenter.

Jeg har jobbet i mange,mange år med meg selv og denne angsten.

Du vil arbeide deg opp i et tempo du syndtes er best, ikke la folk stresse deg,men ta det i ditt eget tempo.

Du bør ta kontakt ed din fast lege og forklare ham denne sitvasjonen din. Han vil hjelpe deg på vei. Han vil også gi deg noen tabeletter du skal ta (om du velger dem) Dette er tabletter som urettmessig har fått kallenavnet "lykkepiller". Faktum er at ingen friske mennesker blir lykkelige av disse medikamentene, mens de som har angstlidelser eller depresjoner kan få et helt nytt liv.

Det er nødvendig å bruke tabelettene i 4 - 6 uker, før man kan si om de virker. Vanligvis bør man bruke tabelettene i minst 6 måneder etter at de har gitt den ønskede effekt, og så langsomt trappe ned.

I noen tilfeller kan det være nødvendig med behandling over år.

Ta kontakt med legen, og fortell at du lider av sosial angst. Forhåpentligvis vil legen enten råde deg til å prøve kognitiv terapi og dermed henvise deg til en psykolog eller psykiater, eller be deg om å prøve medisiner.

Behandlingen er verken smertefull, tidkrevende eller spesielt kostbar.

Kognitiv terapi lærer vedkommende med sosial fobi ferdigheter slik at de kan begynne å reagere annerledes i situasjoner som gir dem angst. De lærer også hvordan deres egne tankemønstre bidrar til å forsterke angsten, og hvordan de kan endre måten å tenke på og derved redusere, og etter hvert, stoppe symptomene.

Lykke til

Endret 12. september 2008 av Chianty

[Gjest Gjest]

Tusen takk for støttende svar! Setter veldig stor pris på det, greit å høre at det er andre som har det som meg (selv om jeg virkelig ikke unner noen andre denne tilstanden...). Skal prøve å snakke med fastlegen min etter hvert. Akkurat nå prøver jeg å prioritere å bruke tid med de vennene jeg har, og ikke bry meg så mye om hvordan det går på skolen.

[Gjest cybergirl]

Jeg har en form for angst da jeg møter mye mennesker, det er en stor jobb i seg selv å bare gå inn i en butikk, eller enda verre som et kjøpesenter.

Når du går inn i f.eks. en butikk der det er flere folk, prøv å tenk inni deg at "dette var noen vennlige mennesker" og smil (for din egen del). Ikke tenk at folk er "fiendtlige".