Når pappa er borte - hvem havner i mammas seng?

[Imax]

Jeg har vært veldig nazi på at sengen min er sengen min, det er så vidt mannen min får lov til å dele den med meg! Men etter jeg fikk barn, så har grensene for hvem jeg deler seng med utvidet seg. Hele familien kan havne i sengen om morgenen, hvis det betyr en halvtime mer søvn. Men hele natta, det er uaktuelt.

Så var jeg hos en venninne, og der var mannen borte på jobbreise. Hun la begge sine døtre i dobbeltsengen, dvs. hun sov sammen med dem begge (7 og 4 år). Så var naboen bortreist, og da sa moren der også at ungene lå i sengen sammen med henne. Og de er 14 og 8 år!

Hva gjør dere? Gjør alle virkelig dette når mannen er borte? Jeg gleder meg stort sett over å ha sengen til meg selv!

[Gjest *Mim*]

Postmannen.

Neida, ingen sover i min seng selv om mannen er borte. Det hender det kommer noen som våkner i løpet av natta, men det er ingen forskjell om senga er full eller tom.

[Julie:)]

Jeg har ei på tre år og hun sover for det meste i sengen sin. Jeg legger henne ikke i min når jeg er alene. Men hender hun våkner i løpet av natten og spør etter og sove hos meg, ikke ofte det skjer da... men da syns jeg det er litt koselig jeg da.. Eneste er at det blir lysere på mitt rom om morgenen så da blir det ofte tidlig og det liker jeg fryktelig dårlig, men får bare skaffe meg lystett rullgardin så da går det vel greit.

Av og til er bare kos er min mening

[missluna]

Jeg er alenemamma så jeg har liksom problemstillingen hele tiden. Jeg hadde gutten min sovende i min seng lenge, fordi det var mer koselig. Men så ble det litt for mye "sove oppå mamma" og føtter i alle retninger osv, så småen måtte sove i sin egen seng, og jeg kan si; det er IKKE en bra ting at barn har til vane for å få sove i foreldrene sin seng, det er (i vertfall i mitt tilfelle) et helvette å venne dem av med det når den tid kommer.

[Imax]

Lurer på om ungene gleder seg til pappa skal ut og reise igjen, sånn at de kan ha mamma og sengen hennes for seg selv...

[Gjest saylor]

Skulle egentlig lage egen tråd med litt av samme tema.

så jeg kupper litt av denne:

Min mann reiser bort i 6 uker i slengen, og er hjemme i 6 uker.

Vi har en pike på 3 år.

Hun er flink å legger seg altid i egen seng på eget rom.

men nå har hun begynt å vokne om natta og komer inn til meg, og sier at hun vil sove mamma sin seng....

Klokka varierer fra 23 til 07 når hun kommer.

Skal jeg da si "nei" og ha ett skamirakel og skriking i timesvis, eller er det lissom greit?

Hva skade kan det gjøre?

Pleier å si så lenge hun ikke starter natta i vår seng så er det greit. Vil gjerne får ha litt sex og sånn før hun kommer.

Hva er den gjengse oppfattninga egentlig, er dette ok?

Er det ikke bare koselig da?

Kommer jo ike til å gjøre det til hun blir voksen lissom.....

[Gjest *Mim*]

Jeg hadde ikke nektet et barn som våkner om natta å komme opp i senga mi! Men dersom det skjer hver eneste natt, kan det jo bli et problem etterhvert.

[Gjest New Dawn]

Nei, våre unger har ikke ligget i vår seng enten begge var hjemme eller en av oss var borte. Har ikke helt sansen for foreldre som tar ungene oppi sengen for å trøste seg selv .. det blir for stakkarslig for min del.

Både jeg, mannen min og ungene har likt å sove i egne senger .. for å få skikkelig og rolig søvn.

For å svare siste innskriver så må jeg si at dette velger du og mannen din selv. Vi var alltid konsekvente i starten og fulgte ungene tilbake til egne senger - på den måten lærte de seg at deres senger var trygge og at det var bedre og sove der enn trangt hos mor og far.

[Gjest Stjernedryss]

Nei, våre unger har ikke ligget i vår seng enten begge var hjemme eller en av oss var borte. Har ikke helt sansen for foreldre som tar ungene oppi sengen for å trøste seg selv .. det blir for stakkarslig for min del.

Både jeg, mannen min og ungene har likt å sove i egne senger .. for å få skikkelig og rolig søvn.

For å svare siste innskriver så må jeg si at dette velger du og mannen din selv. Vi var alltid konsekvente i starten og fulgte ungene tilbake til egne senger - på den måten lærte de seg at deres senger var trygge og at det var bedre og sove der enn trangt hos mor og far.

Jeg kune ikke vært mer uenig nei. Det er stakkarslig å ha ungen i senger fordi partneren er bortreist? Har det ikke slått deg at det kan være koselig, hyggelig og sosialt? Hvorfor skal ungene lære at det er bedre å sove i sin egen seng, enn trangt hos mor og far? Mange barn synes jo det er bedre å sove sammen med foreldrene sine, og av og til er det bedre å sove litt trangt sammen med noen enn å ha god plass alene. Jeg synes det er merkelig at noen foreldre kan være så egoistiske på senga si at de er så konsekvente på at barna alltid skal sove alene.

[Gjest syvsoveren marie marlena]

Til deg som synes det er stakkarslig, og til deg som aldrig vil ha barna i din seng.

Tror du det blir bedre mennesker av dine barn enn av mine som får sove i mammas seng dersom de vil, sånn 2-4 ganger i uken?? JA siden deres barn aldrig får sove sammen med mamma, blir de da bedre mennesker, ????

Nei de blir ikke det serru, tror jeg har til gode å høre om ett menneske som har tatt skade av å få lov ligge i mammas seng innimellom..........

[Gjest New Dawn]

Ja - det er stakkarslig hvis mor gjør det for å trøste seg selv når far er bortreist. Det minner om moren til venninnen min som var livredd tordenvær og overførte sin vanvittige redsel til datteren sin ..

Jeg er ikke ute etter at folk skal være enige med meg .. jeg bare sier hvordan jeg og min mann har hatt det med våre barn i oppveksten. De er nå voksne menn og har ihvertfall ikke tatt skade av å ligge i egne senger - like lite som de fleste tar skade av å ligge i mor og far sin seng.

Det er ikke snakk om at noen blir bedre eller verre av det ene eller det andre. Derimot så er det snakk om søvnkvaliteten til mennesker som ikke får sove sammenhengende om natten. Jeg har kollegaer som kommer steintrøtte på jobb fordi ungene har kommet inn i deres senger - så blir det så trangt at en av foreldrene må legge seg i ungenes seng .. si meg - hvor bra søvn får man da?

[Gjest Miley]

Noen ganger spør barna om de kan få sove inne hos meg når mannen ikke er hjemme. En gang i blant får de det. Da aller helst på madrass på gulvet.

De synes det er stas å få sove inne på våres rom, så da får det gå en gang nå å da. Hvorfor ikke glede de små.

Men noen vane blir det ikke. Og ikke hver gang mannen er borte. Det synes jeg høres helt horribelt ut. Er mor redd for å sove alene?

[Eliza Doalot]

Vesla sover i vår seng når mannen er bortreist.

Grunnen er enkel (og ja, jeg vet det er idiotisk (og mulig også stakkarslig)), jeg er husredd som bare fy og finner derfor stor trygghet i å ha en 2-åring sovende ved siden av meg.

Når vi begge er hjemme har intensjonen vært at hun skal følges tilbake til egen seng hvis hun våkner. Realiteten har nok vært en annen.

Hun har gjerne våknet i halv seks - sekstida, og sover gjerne en time eller to til i vår seng, mens det er morgen hvis vi putter henne tilbake i hennes egen. Det valget har vært ganske enkelt for vår del.

Endret 11. september 2008 av Eliza Doalot

[Gjest Gjest]

Nå er jeg voksen. Det jeg husker aller best fra barndommen er imidlertid to ting. Det første er da jeg var syk og fikk ligge på sofaen med dyna mi. Det andre er da jeg tuslet inn til mamma og pappa om natten for å ligge mellom dem i den store senga. Da følte jeg meg trygg da. Må fremdeles smile for meg selv når jeg tenker på at jeg og søsteren min lå med beina mot hverandre i midten av dobbelsenga. Det hendte også at vi fikk ligge der dersom pappa var borte og jeg minnes dette med et stort smil. Dersom jeg får barn selv vil jeg uten tvil la dem få lov til dette. Det var så koselig og trygt, selve lykken i et lite barns liv. Vi sluttet med dette av oss selv da vi var rundt 7-8 år. Da ble det rett og slett for trangt.

[KristiAmalie]

Barnet bør sove i sin egen seng mener nå jeg

[Gjest *Mim*]

Barnet bør sove i sin egen seng mener nå jeg

I hovedsak enig. Men skal man avvise et barn som våkner, og søker trygghet hos mamma og pappa?

Jeg var mye redd og nettene og hadde ofte mareritt da jeg var liten. For meg var det en stor trygghet å komme i mamma og pappas seng. Jeg la meg aldri der, men å vite at jeg kunne komme dit, var godt for meg.

[Gjest Gjest]

Jeg var mye redd og nettene og hadde ofte mareritt da jeg var liten. For meg var det en stor trygghet å komme i mamma og pappas seng.

Samme her, bortsett fra at jeg ikke fikk lov til å komme inn i sengen deres. Derfor ble jeg liggende i min egen seng og skjelve av skrekk. Det er ikke bra, og det har utvilsomt preget meg.

[Gjest Sativa]

For 5 - 6 år siden var jeg single og bodde i en bitteliten leilighet sammen med datteren min. Vi hadde ett soverom og sov i samme seng hver natt. Dette er et veldig godt minne for oss begge, og vi snakker ofte om hvor fint vi hadde det sammen når vi bodde der. Da jeg traff min nåværende samboer flyttet vi til et større sted, så da fikk vesla sitt eget rom. Ho har ikke kommet inn til oss en eneste gang, men av og til når sambo jobber nattevakt så sover hun hos meg. Da pleier vi å glede oss og vi legger oss tidlig og ligger og koser og skravler en stund før vi sovner. Hun blir 13 hvert øyeblikk. Når hun er på overnatting hos mormor, så sover de også i samme seng selv om mormor har flusst med gjesterom. Fordi det er koselig. Mennesker er flokkdyr, og fra gammelt av har menneskene sovet sammen med barn og andre for å holde varmen og for å beskytte hverandre.

Vi har det rett og slett i genene.

[Gjest Gjest_Marte_*]

Nå er jeg voksen. Det jeg husker aller best fra barndommen er imidlertid to ting. Det første er da jeg var syk og fikk ligge på sofaen med dyna mi. Det andre er da jeg tuslet inn til mamma og pappa om natten for å ligge mellom dem i den store senga. Da følte jeg meg trygg da. Må fremdeles smile for meg selv når jeg tenker på at jeg og søsteren min lå med beina mot hverandre i midten av dobbelsenga. Det hendte også at vi fikk ligge der dersom pappa var borte og jeg minnes dette med et stort smil. Dersom jeg får barn selv vil jeg uten tvil la dem få lov til dette. Det var så koselig og trygt, selve lykken i et lite barns liv. Vi sluttet med dette av oss selv da vi var rundt 7-8 år. Da ble det rett og slett for trangt.

Snakk for deg selv .. Noen av oss har andre minner om hva som var selve lykken i oppveksten.

Samme her, bortsett fra at jeg ikke fikk lov til å komme inn i sengen deres. Derfor ble jeg liggende i min egen seng og skjelve av skrekk. Det er ikke bra, og det har utvilsomt preget meg.

Mine unger har aldri ligget i vår seng - noe jeg heller aldri gjorde hos mine foreldre .. Og har absolutt ikke tatt skade av det .. og ingen av oss har noensinne ligget skjelvende av redsel i egen seng ...

[sommerglede]

Jeg har vært veldig nazi på at sengen min er sengen min, det er så vidt mannen min får lov til å dele den med meg! Men etter jeg fikk barn, så har grensene for hvem jeg deler seng med utvidet seg. Hele familien kan havne i sengen om morgenen, hvis det betyr en halvtime mer søvn. Men hele natta, det er uaktuelt.

Så var jeg hos en venninne, og der var mannen borte på jobbreise. Hun la begge sine døtre i dobbeltsengen, dvs. hun sov sammen med dem begge (7 og 4 år). Så var naboen bortreist, og da sa moren der også at ungene lå i sengen sammen med henne. Og de er 14 og 8 år!

Hva gjør dere? Gjør alle virkelig dette når mannen er borte? Jeg gleder meg stort sett over å ha sengen til meg selv!

da har jeg 1 barn hos meg om natta.... så har jeg neste barn neste gang han er borte:) så blir både jeg og barna fornøyde:) siden jeg ikke liker å ligge alene...