Redd for nærhet og sex i ekteskapet

[Gjest Gjest_Fortvilet_*]

Hadde aldri trodd jeg skulle legge inn min fortvilelse på et forum, men jeg trenger å få "blåst" ut min frustrasjon.

Jeg er en kvinne i de gode 30-årene og har vært gift og samboer i cirka 7 år. Fra å være en meget seksuell person med behov for masse nærhet og kroppskontakt, klarer jeg nesten ikke tanken på dette. Tror mye startet etter det første svangerskapet. Jeg ble veldig oppslukt i babyen og ga all min ømhet og godhet til den, samt at jeg følte at der ble "krevd" nok nærhet etter hvert med ammingen. Jeg var også mye sliten, hadde liten og ingen intr for sex, kun nærhet og tid sammen med min kjære. Så ble jeg gravid med nr. to og etter at den kom til verden, har det blitt enda verre. Jeg har ingen lyst på sex, orker faktisk ikke tanken på det og savner det heller ikke i samlivet vårt. Vi har mer enn nok med småbarn, stebarn og daglige plikter. Vi har heller aldri tid for oss selv og våre planer om å endre dette smuldrer bort i alle pliktene. Mht sex, har jeg verdens mest tålmodige mann, som på ingen måte presser meg men som selvfølgelig savner nærhet og sex.

Mitt spørsmål er om noen andre har hatt det slik? Jeg har også dårlig samvittighet ovenfor min mann og føler at jeg bør gjøre noe med det, men problemet er jo at drivkraften (lysten) ikke er der. Vi fungerer godt sammen ellers, men all spenning og tid til pleie av vårt kjærlighetsforhold har forsvunnet. I tillegg har han lagt veldig på seg og jeg synes egentlig ikke kroppen hans er noe tiltrekkende... Heldigvis har vi veldig åpen dialog om alt rundt dette og alt annet, så akkurat det er ikke noe problem.

Kan noen være så snill å komme med noen gode råd eller dele sin erfaring i liknende situasjon??

[Gjest Fast bruker, -anonym for anledni]

Dette kunne jeg har skrevet selv! Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen.

Jeg er også i de gode 30-åra, gift, og har to små, og sexlivet er på bånn! Jeg har heller ikke lyst på mannen min, som også har lagt på seg litt i den senere tid... Dette startet etter at førstemann ble født, og akkurat som du skriver, det ble enda værre etter at vi fikk nr. 2!

Vi skal nå til samlivs-samtale i regi av kommunen for å se om vi kan få litt hjelp og råd. Jeg vil jo så gjerne at ekteskapet vårt skal fungere, og jeg vil jo ikke ha noen andre! Vi har det fint sammen ellers, ler masse og koser oss. Men jeg er i tillegg mye sliten, mannen er ikke så flink til å hjelpe til som jeg skulle ønske, og jeg føler jeg er mye frustrert og irritert på han, og han igjen på meg. =Ond sirkel!

Han har gått med på å prøve dette, og vi har time om ca. 3 uker. Jeg håper vi kan lære oss og kommunisere bedre, og forstå hverandere bedre.

Du kan jo se om kommunen der du bor tilbyr noe slikt? Uansett du er ikke den eneste!

[Gjest Gjest_Fortvilet_*]

Dette kunne jeg har skrevet selv! Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen.

Jeg er også i de gode 30-åra, gift, og har to små, og sexlivet er på bånn! Jeg har heller ikke lyst på mannen min, som også har lagt på seg litt i den senere tid... Dette startet etter at førstemann ble født, og akkurat som du skriver, det ble enda værre etter at vi fikk nr. 2!

Vi skal nå til samlivs-samtale i regi av kommunen for å se om vi kan få litt hjelp og råd. Jeg vil jo så gjerne at ekteskapet vårt skal fungere, og jeg vil jo ikke ha noen andre! Vi har det fint sammen ellers, ler masse og koser oss. Men jeg er i tillegg mye sliten, mannen er ikke så flink til å hjelpe til som jeg skulle ønske, og jeg føler jeg er mye frustrert og irritert på han, og han igjen på meg. =Ond sirkel!

Han har gått med på å prøve dette, og vi har time om ca. 3 uker. Jeg håper vi kan lære oss og kommunisere bedre, og forstå hverandere bedre.

Du kan jo se om kommunen der du bor tilbyr noe slikt? Uansett du er ikke den eneste!

Tusen, tusen takk for tilbakemeldingen. Godt å "snakke" med noen som forstår og som har de samme ønskene om at man ønsker at ekteskapet skal fungere. I tillegg har heller ikke jeg et ønske om eller lyst til å ha sex med andre, så det er verken et behov eller et alternativ.

Jeg ser at du også sliter med å være frustrert og irritert, og av og til lurer jeg på om noe av kjernen ligger her. Vi har hatt en del diskusjoner mht hans stebarn og eks, og selv om dette i grunnen fungerer godt, føler jeg av og til at vi er tre i forholdet og hvor jeg er taperen... Dette har mht at hans eks tråkker på oss og kritiserer oss og har blandet seg i mange ting hun ikke har noe med fra begynnelsen av. Jeg sa i fra fra starten av at dette ikke var akseptabelt men han ønsket å svare tilbake med en vennlig tone i håp om at ting skulle roe seg ned. Ting har roet seg på den måten at hun har funnet en annen mann, men når diskusjonene er der, føler jeg at det ikke nytter hva jeg mener og føler i mitt eget hjem. Dette har i løpet av årene gjort at jeg tror jeg har distansert meg litt i forhold til han og går med en slags innvendig skuffelse samt at jeg kanskje mistet noe av respekten for han som min ektefelle. Nå skal det sies at dette er veldig sjeldent problem etter hvert, men jeg kjenner at jeg liksom ikke har så mye mer å gå på der lengre. Det jeg ikke skjønner, er at når han ser hvor fortvilet, sint, lei meg og forbannet jeg blir, så er han mer opptatt av å ha en god tone med sin eks og ber heller meg holde kjeft og "ta meg sammen"....

Ellers kan jeg ikke klage. Han bidrar hjemme med både det ene og det andre og stiller opp så godt han kan. Vi har en god tone generelt sett og er stort sett enig om det meste og koser oss sammen hjemme så godt vi kan.

Jeg ønsker dere så veldig lykke til med samlivssamtalene og videre i forholdet!!

Tusen takk igjen for tilbakemeldingen :o)

[Gjest etterpåkloka]

Dette er et vanskelig tema. Jeg opplevde det samme i midten av tredveårene etter tre tette fødsler og ble så distansert fra min mann som person at jeg til slutt mistet han, han orket ikke mer. I ettertid skulle jeg så gjerne ønske at jeg hadde gjort ting annerledes. En ting var det seksuelle, men jeg var også konstant irritert og lite fornøyd med det meste. Det føltes som om det kokte inne i meg for den minste ting og jeg klarte bare ikke å stoppe det. Vi har snakket sammen en del i årene etter bruddet, jeg har ramlet tilbake til mit "gamle jeg" og vi er begge single med barna annenhver uke men han er redd for at jeg ikke elsker han etter alt det vonde som skjedde da. Det gjør vondt, for jeg elsker han virkelig men skjønner at alt har blitt som det har blitt.

Hva ville jeg gjort annerledes? Jeg ville prøvd å være imøtekommende der jeg klarte det, snakket om det (du sier at dere har en fin dialog og det er bra). Jeg ville gitt han den næreheten jeg kunne gi men som bare forsvant av hundre bagatellmessige grunner. Samlivet er så skjørt og man skylder hverandre i et ekteskap å passe på hverandre slik at man ikke glir fra hverandre. Man skylder også å elske å ære hverandre i gode OG onde dager, det gjorde ikke jeg dessverre, noe jeg angrer voldsomt på.

Jeg ønsker deg lykke til på ferden og ber om at kjærligheten vinner :-)