Er det bare meg eller burde jeg få være med å bestemme litt her?

[Gjest TS]

Hei

Jeg har en samboer med to barn fra et tidligere forhold. Vi bor sammen, men barna bor hos moren sin og er hos oss annenhver helg og av og til litt i ferier.. Jeg takler det at han har barn, men synes situasjonen blir litt rar og merkelig noen ganger så jeg føler meg ikke helt komfortabel med å være alene med dem.. ja jeg har prøvd, og jeg har snakket til dem men da får jeg bare "grynt" tilbake eller ikke noe svar i det hele tatt... Dette er min samboer fullstendig klar over da jeg har sagt det til han så mange ganger. Jeg trenger liksom litt tid å forberede meg på... Likevel i sommer når de skulle komme å være hos oss i en uke (han har dem 2 uker hver sommer) sa han ikke fra at de skulle være hele uka før den dagen de kom (med en unnskyldning om at han glemte det), det samme skjedde den andre uka han skulle ha dem, da hadde jeg i tillegg min mor på besøk som da måtte dra hjem tidligere pga lite plass i leiligheten...

Nå er det snakk om høstferien, jeg vet jo at han skal ha dem noen dager, men nå er det plutselig snakk om hele uka. Jeg er klar over at når han skal ha dem er mellom han og mor til barna, men jeg bor i samme leiligheten jeg også, og jeg mener jeg skulle ha litt å si selv om jeg ikke er mor til disse barna! Den uka som høstferien er jobber jeg veldig lite så det vil jo si at jeg må være hjemme med disse barna hele dagen (samboer har brukt opp all ferien sin) og han spør ikke meg om det er i orden først engang, lager bare planer som jeg må innrette meg etter..

Det høres sikkert ut som om jeg ikke liker dem nå, men det stemmer ikke.. Saken er som sagt bare dem at jeg ikke føler meg komfortabel med å være alene med dem, jeg føler meg rar og litt flau, og det blir liksom bare feil og jeg gjemmer meg litt bort for det er min måte å takle vanskelige situasjoner på.. Før bodde vi på hver vår side av landet og så hverandre bare et par ganger i mnd, da var det ikke noe problem, og jeg tenkte at det sikkert ikke ville bli noe problem når vi flyttet sammen heller, men jeg har kanskje tatt meg vann over hodet her Fortalte han hva jeg mente og han så ikke helt problemet, bare skrev: "Jeg vet, men sånn er det når jeg har barn", "skulle du nektet dem å komme da?" og "jeg skal huske det til neste gang"...

Er det bare meg som mener at selv om jeg ikke er mor til disse barna så burde jeg likevel ha noe å si i denne saken? Det blir jo meg de skal tilbringe endel timer om dagen sammen med

[ashera]

Samboer bør kommunisere med deg i god tid om dette. Du bør kommunisere til ham at dette handler om forutsigbarhet i hverdagen, ikke hvorvidt barna skal være der eller ikke. Det er jo utgangspunktet: At barna skal være der. Men hvilke tidspunkt som passer og ikke passer er jo en sak som ikke bare involverer biomor og far, men også deg som stemor, og det må dere ha en dialog på. Når han på egen hånd gjør avtaler som får konsekvenser for din hverdag uten at du har noen mulighet til å påvirke dette, er det helt klart et problem, og lite respektfylt overfor deg.

[Gjest]

Har du en vennina eller lignende du kan dra til i høstferien? Si at du har planlagt deg litt ferie og vil være med venninen din e.l.

[Gjest Gjest_Lita_*]

Samboeren din bør virkelig kommunisere bedre når det gjelder hvor lenge barna skal være der ja. Det er jo ikke sånn at du skal nekte barna å komme, du vil bare vite det i god tid før de kommer sånn at du kan planlegge ditt liv også. Samboeren din kan ikke ta det for gitt at du skal ta deg av barna mens han er på jobb, særlig ikke når dere er i en så tidlig fase av samvær at du ikke kjenner barna skikkelig ennå. Da du valgte samboeren din valgte du barna også, men det betyr ikke at du skal forventes å stille opp for dem like betingelsesløst som foreldrene gjør. Er barna for små til å klare seg selv mens han er på jobb må han enten avtale med deg at du tar deg av dem, eller skaffe barnevakt.

PS: Jeg er vant med at foreldre som ikke har det daglige ansvaret for barna likevel har dem tre uker sammenhengende pr sommer, pluss annenhver ferie ellers (Jul, nyttår, påske, høstferie osv). Kanskje du må bli vant med tanken om å ha barna mer enn før etter hvert?

[aline]

det å informere deg i good tid, slik at du kan forberede deg mentalt ihvertfall, synes jeg er ett must! Det har han plikt til, siden dere bor sammen og du også skal være komfertabel med hva som skjer og kunne ta dine forhåndsregler.

Jeg synes også det blir feil av ham å legge opp til samvær med barna en hel uke når han faktisk ikke kan være hjemme med dem. Dersom han hadde snakket med deg, og dere hadde blitt enige om at du kunne ha dem på dagtid når han var på jobb, så hadde det vært en ting, men det virker som han tar DET som en selvfølge?

Er det ikke opp til deg, så kan han heller ikke ta det som en selvfølge at det passer for deg å være hjemme med hans barn i din ferie, fordi han ikke kan ta seg fri.

Hva hadde han gjort i høstferien dersom du ikke var der?

I utgangspunktet mener jeg man må akseptere at barna alltid vil være nr 1 når man velger en partner med barn, men kommunikasjon tror jeg er alfa omega, og det er HANS ansvar, og ham som må sørge for at de har noen til å passe på seg når de er hos ham og han må på jobb.

Hvor gamle er disse barna da?

Du kan jo høre med ham om han har tenkt over at du kanskje hadde planer for deg selv i ferien, om han har tenkt ut hvordan han løser dette uten å være avhengig av deg. At du hjelper ham til å kunne ha best mulig tid med sine barn, betyr ikke at du må gjøre som han vil med din ferie.

[Rosalie]

Jeg ville tatt på meg maks ekstraarbeid i høstferien, slik at han måtte ta ansvar for ungene sine selv.

[Gjest Gjest]

stemødre har INGENTING de skulle sagt nei. det vet vel alle?

[Gjest Gjest_Petra_*]

Han kan ikke ta det som en selvfølge at du skal gå hjemme med barna hans .. men jeg synes du viser en hårreisende holdning til å ha funnet deg en mann med barn fra før.

Når jeg leser slik så er jeg sjeleglad for at jeg er gift med mine barns far og at de har sluppet å føle seg uvelkomne i sitt eget hjem. For farens hjem er også dere hjem - det må du ikke glemme.

Dessuten synes jeg mannen din høres temmelig fjott ut som ikke har barna sine mer enn det du her skisserer .. Hvilken kontakt får man med barn man har annenhver helg, 2 uker om sommeren og i høsteferien? Så tar han ikke engang ferie når ungene kommer til ham? Blir litt sjokkert, jeg ..

[Gjest Piper]

Jeg syns du skal bli informert, men jeg syns ikke du skal få bestemme om de skal komme eller ikke. Din mann må lære seg til å gi deg beskjed, for det er egentlig der det største problemet ligger. Og beklageligvis så går det da ut over barna, for selv om det er han du er irritert på, er det de som er årsaken til det.

Om du ikke kan ha de når han er på jobb, så må det ordnes slik at noen andre tar seg av de i den tiden.

Og til de som skal lage avtaler, eller jobbe masse ekstra bare for at de ikke skal være sammen emd barna, bør aldri gå inn i et forhold der det er barn fra før av. Og så får man også tenke om det er slik man skulle ønske at bonusfar/bonusmor oppførte seg med deres barn. For det kan faktisk være deres egne barn en vakker dag, og jeg regner vel emd at ingen får oppføre seg slik mot deres egne barn.

Endret 11. september 2008 av Piper

[Gjest Gjest_GJest_*]

Hei:-)

Er ikke så lett dette når samboeren har barn. Er i samme situasjon selv. (Har dem annenhver uke).

Det jeg vil foreslå for deg er å lage dine egne planer den uken. Siden du ikke er blitt spurt om det passer for deg å være hjemme med barna, så bør du kunne planlegge uken din som du vil, men gjerne med mulighet for å hjelpe til litt slik at uken hans går greit også. Besøk venninner, familie, gå på shopping osv. Kanskje han ser verdien i å involvere deg i planleggingen når du ikke står på pinner for ham og barna. Det er hannes barn, og han som har ansvaret, men selvfølgelig skal du hjelpe til, hvis det passer deg og du blir bedt om det. Det er ingen selvfølge at du skal ende opp som barnevakt.

Du sier ikke noe om hvor gamle barna er. Vil de kunne klare seg selv i leiligheten?

[Gjest Piper]

Hei:-)

Er ikke så lett dette når samboeren har barn. Er i samme situasjon selv. (Har dem annenhver uke).

Det jeg vil foreslå for deg er å lage dine egne planer den uken. Siden du ikke er blitt spurt om det passer for deg å være hjemme med barna, så bør du kunne planlegge uken din som du vil, men gjerne med mulighet for å hjelpe til litt slik at uken hans går greit også. Besøk venninner, familie, gå på shopping osv. Kanskje han ser verdien i å involvere deg i planleggingen når du ikke står på pinner for ham og barna. Det er hannes barn, og han som har ansvaret, men selvfølgelig skal du hjelpe til, hvis det passer deg og du blir bedt om det. Det er ingen selvfølge at du skal ende opp som barnevakt.

Du sier ikke noe om hvor gamle barna er. Vil de kunne klare seg selv i leiligheten?

Når man velger en partner med barn, blir man virkelig barnevakt for de barna når man er alene med de? Jeg trodde man ble en familie, men det er kanskje bare enkelte som klarer å se det slik.

Hun bør snakke emd han og forklare han det, men velger hun å lage masse avtaler nå for å slippe å være med barna kan hun like godt avslutte hele forholdet. Det er slik ejg ser det, for da er hun ikke klar for å være bonusmor, men ønsker bare å delta når det passer henne.

Enten går man inn i et slikt forhold med 100 %, eller så går man ikke inn i et slikt forhold i det hele tatt.

[Gjest Elfrida]

Jeg hadde også blitt irritert av å ikke få beskjed, så den biten skjønner jeg veldig godt.

Men nå har du vel tenkt til å være sammen med denne mannen en god stund, hadde ikke dette vært en gylden sjanse til å bli litt bedre kjent med ungene hans? For det virker ikke som du kjenner dem så godt.

[Gjest Gjest]

Når man velger en partner med barn, blir man virkelig barnevakt for de barna når man er alene med de? Jeg trodde man ble en familie, men det er kanskje bare enkelte som klarer å se det slik.

Hun bør snakke emd han og forklare han det, men velger hun å lage masse avtaler nå for å slippe å være med barna kan hun like godt avslutte hele forholdet. Det er slik ejg ser det, for da er hun ikke klar for å være bonusmor, men ønsker bare å delta når det passer henne.

Enten går man inn i et slikt forhold med 100 %, eller så går man ikke inn i et slikt forhold i det hele tatt.

Vel, det er ikke så enkelt, sort/hvitt, som det du gir uttrykk for her.

Man kan være heldig å få det til å fungere godt som en familie, og noen ganger, selv om en jobber hart for det, så får en det ikke til så godt som en kunne ønske alikevel. Dette er en kombinasjon av mange tilng som skal klaffe. I dette tilfelle når far ikke tar samboer med i planleggingen, slik som en familie ville gjort, så kan jeg i hvertfall forstå at det kan føles som en sitter barnevakt.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det er enklere å takle partners barn fra før, om en selv har barn fra før eller egne barn med mannen. Når en som barnløs får tredd to barn nedover nakker, føler en seg kanskje som barnevakt. Har en barn selv, spiller det liten rolle om en har med seg 2 eller tre - fire barn. Nå har jo din samboer valgt seg en kjæreste uten barn, og da må han også ta hensyn til barna OG deg. Dette bør dere snakke igjennom, for alle utenfra kan jo skjønne den følelsen av å bli overkjørt.

Flott om du ikke lar barna få følelsen av de er det mot din vilje. Synes ikke noe om å demonstrere med å så gå shopping etc; for hva må ikke både din samboer og barna tenke/føle da?

Hva med å tenke positivt; gjøre noe du ikke ville gjort uten barn; ta turen på Naturhistorisk museum, kino og se Wall-E, Mumitrollet, Kong Fu Panda el, gå i en svømmehall, ta en tur på fjellet og ha oppdagelsesferd, besøk venninne med barn, lekeland, rydd i boden og la barna føle seg store og betale dem noen kroner, spille et brettspill, kort, yatsy el, gå på biblioteket, lage boller el. Masse positive aktiviteter dere kan finne på som kanskje lager et nærmere bånd mellom deg og barna. Lykke til.

[Gjest Gjest]

Det er hannes barn,

Hvem er Hanne? Og hvordan kom hun inn i bildet? Nå ble jeg i alle fall forvirret.

[Gjest TS]

Oi så mange svar det var kommet her, tusen takk for tilbakemeldinger

Nå har jeg sovet på situasjonen, og den er ikke så ille i dag som det den var igår... Jeg er bare så lei av å føle at jeg bare må føye meg etter og ikke føle at jeg skal ha noe å si, det skjer gang på gang, og hver gang tar jeg dette opp med samboer som da tydeligvis ikke synes noe om det og ikke gidder å bry seg, for neste gang skjer det samme igjen...

Han eldste er 14 og yngste er 10, så de klarer jo å passe seg selv om jeg skulle bestemme meg for å dra til byen eller noe. Eldstemann har venner her i nærheten som han drar til, men han ligger jo å sover til 12, og er ikke ute av døra før min samboer kommer hjem.. Yngstemann har ingen venner i nærheten og ligger enten på sofaen og ser på tv, eller spiller Pc spill stort sett hele dagen.. Jeg har bodd her nesten 1 år, har byttet jobb et par ganger og prøver å bygge meg opp et nytt nettverk av venner. Jeg har noen jobbevenninner, men ingen av dem føler jeg at jeg kan dra å shoppe med etter jobb, eller gå på kino med, så ikke så lett å finne på så mye heller... Og jeg jobber en dag i begynnelsen av uka og andre dagen i slutten, så ikke så lett å reise bort heller når det er 6 timer hjem til min hjemby

Jeg forstår at når jeg har valgt å innlede et forhold til en mann med barn så vil det bli som dette, og at jeg må prøve å bli kjent med dem, selvfølgelig, men jeg føler meg mer skyvd utenfor, og det begynner jeg å bli rimelig lei av!

Jeg synes som flere her har påpekt at det er rart at samboer tar på seg å ha dem hele høstferien når han ikke selv har noe ferie å ta av, det er jo derfor dem er her, for å tilbringe tid med han.. Og det som irriterer meg er at jeg har sagt det til han så mange ganger før at jeg ikke har noe imot at dem kommer, jeg bare føler meg ikke komfortabel med å være alene med dem (selvfølgelig, skulle han ha et ærend en helg hvor de er her så er det ikke krise om jeg må være sammen med dem noen timer) men her er det snakk om fra 07.00 til 15.30 fra mandag til fredag... Kanskje på tide å innse at dette forholdet snart er over?

[Gjest Gjest]

Kanskje på tide å innse at dette forholdet snart er over?

Kanskje ikke barna som er problemet, men mannen?

[Gjest Piper]

Jeg regner med at samboeren din ikke er vekkreist, men kommer hjem på ettermiddagen? For hvor mange tror du kan ta ferie i høstferien? Og farens hjem er nå like mye barnas hjem, så hvorfor skal de bare få lov til å komme dit når han har ferie? Han kan da tilbringe tid med de på ettermiddagene, som vanlige mennesker gjør som er i jobb. Eller mener du virkelig at de bare skal få lov til å komme, når han har ferie?

De er jo så gamle at de klarer seg selv, og da forstår jeg faktisk ikke problemet.

[aline]

Jeg syns du skal bli informert, men jeg syns ikke du skal få bestemme om de skal komme eller ikke. Din mann må lære seg til å gi deg beskjed, for det er egentlig der det største problemet ligger. Og beklageligvis så går det da ut over barna, for selv om det er han du er irritert på, er det de som er årsaken til det.

Om du ikke kan ha de når han er på jobb, så må det ordnes slik at noen andre tar seg av de i den tiden.

Og til de som skal lage avtaler, eller jobbe masse ekstra bare for at de ikke skal være sammen emd barna, bør aldri gå inn i et forhold der det er barn fra før av. Og så får man også tenke om det er slik man skulle ønske at bonusfar/bonusmor oppførte seg med deres barn. For det kan faktisk være deres egne barn en vakker dag, og jeg regner vel emd at ingen får oppføre seg slik mot deres egne barn.

jeg tror som du, at det store problemet her er kommunikasjon mellom samboerne her, og det vil jo gjøre at det ikke er like bra for stemor som det kunne ha vært.

Men mener du at dersom man finner seg en mann med barn, så skal man slutte å legge egne planer for sine feriedager? At man skal ha de åpne, tilfelle samboern har glemt å si ifra om at han får barna, og ikke kan være hjemme med dem?

Jeg er fullt ut for samarbeid, men så lenge ikke samarbeidet fungerer, og det faktisk ikke er hennes skyld, så skjønner jeg at det føles ugreit å MÅTTE være hjemme med stebarna i ferien sin, uten engang å ha noe en skulle ha sagt om det.

Dersom jeg ikke ble tatt med i planleggingen, så hadde jeg heller ikke sett på meg selv som dårlig stemor om jeg hadde planer i min ferie, den tiden jeg ikke trodde hans barn skulle være der uansett.

Når man velger en partner med barn, blir man virkelig barnevakt for de barna når man er alene med de? Jeg trodde man ble en familie, men det er kanskje bare enkelte som klarer å se det slik.

Hun bør snakke emd han og forklare han det, men velger hun å lage masse avtaler nå for å slippe å være med barna kan hun like godt avslutte hele forholdet. Det er slik ejg ser det, for da er hun ikke klar for å være bonusmor, men ønsker bare å delta når det passer henne.

Enten går man inn i et slikt forhold med 100 %, eller så går man ikke inn i et slikt forhold i det hele tatt.

om man blir endel av familien eller ikke, kommer nok veldig an på samarbeidet mellom samboeren og stemoren, om hun aldri får ha en finger med i spillet om når og hvordan, så blir hun jo ikke en større del av familien en hva ett barn ville vært. Der andre bestemmer over hennes hverdag.

Dersom det å velge en partner med barn, betyr at jeg reduseres til en familiedel som aldri har lov til å være med å bestemme, men må tilrettelegge all min tid etter far og barns behov, så tror jeg jammen jeg har noen runder i tankeboksen.... jeg dater en mann med barn, og har aldri trodd at det var slik det er forventet å bli.

[Gjest TS]

Problemet er ikke det at barna kommer til oss (det vet jeg jo at dem gjør) men problemet er det at jeg føler at jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt i forbindelse med når dem kommer, og om det passer for meg også.. sist gang jeg tok det opp med samboer (da hadde jeg mamma på besøk) da jeg sa at jeg bor der jeg også så det er flere å ta hensyn til her, da fikk jeg bare tilbake: "Det er bare bullshit, det er min leilighet...." og jeg ble så sint at jeg bare la på, men du kan jo selv tenke deg hvordan den setningen slutta...

Jeg har aldri nektet barna hans å komme, noe jeg heller aldri vil gjøre, men det handler om å ta litt hensyn når det bor noen andre der også!