Hva gjør man når typen er deprimert?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Saken er den at min samboer muligens er deprimert. Han er ikke interessert i sex, han er sliten og trett, han er mye syk og borte fra jobb fordi han ikke trives på jobb. Han bekymrer seg for økonomien og blir lei seg over at vi aldri har penger til å kjøpe ting vi har lysst på.

Jeg har prøvd å finne utav hva som er galt, og hvorfor han ikke vil ha sex med meg. Fordi det har vært velig vanskelig for meg å takle, og jeg blir lei meg og frustrert og inbiller meg at det er fordi jeg er stygg eller tykk osv.

I dag sa han altså at " Jeg tror jeg er deprimert. Men jeg vet ikke hva som gjør meg deprimert. Jeg trodde du kun ble det hvis det var noe skikkelig galt.. at du ikke har venner og slikt".

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, eller si. Helt ærlig har jeg vært ganske frustrert tidligere, og vurdert å avslutte det hele. Men jeg elsker ham, og vil være der for ham. Hvis det er slik saken ligger an, at han "feiler" noe, og ikke bare "er" slik.

Noen som har vært i en lignende situasjon? Trenger sårt råd!

[Gjest kaffedama]

Jeg har vært deprimert selv.

Helt vanlige mennesker i helt vanlige liv kan bli deprimert.

Da jeg var nede satte jeg svært stor pris på å ha mannen min der, selv om forholdet i en periode var litt "skjevt" (jeg ga lite og krevde nok mye).

Hvis kjæresten din har en god fastlege kan det være en idé å ta en tur til legen. Noen leger bare skriver ut sykemelding, men dersom han har en som faktisk spør hvordan han har det og tar ham på alvor kan han få mye hjelp. Legene har en test (som jeg ikke vet hva heter) som "måler" depresjon (hvor alvorlig), og deretter kan legen foreslå tiltak. (I mitt tilfelle sa legen "du har en middels depresjon og i slike tilfeller er det vanlig å tilby antidepressiva og henvise til psykolog". For min del føltes det utrolig bra å ha en ordentlig diagnose og en gradering på den og ikke bare føle meg trist og lei og bruke tid på å være bekymra fordi jeg ikke visste hva som feilte meg og hvor alvorlig det var.)

Konkrete tips:

* oppsøk en psykolog, det kan hjelpe å ha noen å snakke med

* boken "Tenk deg glad - håndbok" av David D. Burns, amerikansk psykiater, har i forskning oppnådd like gode resultater som kognitiv terapi (hos psykolog). Den hjalp meg mye og kan sikkert hjelpe kjæresten din dersom han er frisk nok til å orke å tenke på å hjelpe seg selv.

* Mental Helse har en gratis hjelpetelefon der du eller kjæresten kan ringe for å få hjelp, se www.mentalhelse.no/Hjelpetelefonen/.

Dette blei ikke så mye konkret om hva du kan gjøre i samlivet akkurat, men det var det som dukka først opp...

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Slår opp og finner en bedre

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Takk for svar! Fint å vite at vi ikke er alene. Det var nyttig informasjon. Problemet er bare det at han er en MANN, og har endel "stolthet", han vil ikke gå å prate med noen om det. (psykolog). Men han har nevnet det for fastlegen, at han er mye sliten og vondt i hodet osv. Samboer mener det er noe fysisk. Og skal ta noen tester o.l.

Det er vel ikke en real grunn å gå fra en mann fordi han lider av en depresjon. Hvilke mennesker gjør det? Det synes jeg er ordentlig dårlig jort. Tenk hadde min mann gjort det mot meg, Jeg hadde vert knust!

Men jeg skjønner det at jeg ikke kan utslette meg selv, for at han skal ha det bra. Og det finnes jo grenser selvfølgelig.

Det er jo ødeleggende for et forhold, og jeg føler meg mye alene om å jobbe for forholdet.

Huff, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre jeg:(

[mann23]

Har bare et tips å komme med:

Ikke begynn med medlidenhet/sympati, som f.eks. "Jeg er glad i deg selv om det går trått med økonomien" Det kan for mange være et slag mot manndommen dems

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Hum..Jeg er redd jeg har ødelagt litt av manndomsfølelsen hans. I og med at jeg har kommentert det med sexen. Og vi jenter fungerer ofte slikt at vi øser sympati og medlidenhet over dere. Fordi det er slik vi gjerne ønsker fra dere.

Hvordan kan jeg "gjenopprette" manndomsfølelsen hos ham?? Hjelp.

[Gregers]

Spør han rett ut om han går med selvmordstanker. Med et slikt direkte spørsmål kan du bryte ned eventuelle tabuer som ligger og ulmer. Da viser du dessuten stor omsorg, og kanskje vil han lette hjertet sitt såpass at det vil bli mulig å komme seg fremover igjen.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Jeg tror ikke han er på langt nær, så langt nede. Er ikke sikker på om han er deprimert. Men kan i hvert fall være begynnelse på en depresjon.

[Bomullstrusa]

Slår opp og finner en bedre

:slår: Depresjon er ikke noe man spøker med. Dust!

Endret 10. september 2008 av Smulan

[Lissi]

Jeg tror ikke han er på langt nær, så langt nede. Er ikke sikker på om han er deprimert. Men kan i hvert fall være begynnelse på en depresjon.

Vel, det er noe du IKKE vet. Mange snakker ikke om sånt. Så det kan være fint å få avkreftet eller bekreftet.

Han sa jo selv at han var deprimert. Når en mann sier det så stemmer det sikkert. Som du selv sier han er stolt. Det å være sammen med en deppa mann er kjempetøft. Vært der selv i 1,5 år og slet også med sexlivet. Tok det forferdelig personlig, og tilslutt ble jeg deprimert selv. Så å utslette seg selv er ingen god ide, men det kan skje sakte men sikkert uten at man merker det selv.

Ingen gode råd til deg om han nekter terapi. Men prøv å trekk deg litt unna i perioder. Gjør ting du elsker. Jeg satt bare hjemme tilslutt oppi all dritten og ble mer deppa. Var jo fordi jeg ikke hadde overskudd til å gjøre noe, er en vond sirkel. Forferdelig vanskelig.

[Gjest Gjest_thea_*]

Uff.... Det er nok ikke godt å vite hva enn kan gjøre for en person med depresjoner.

Jeg har vært den i forholdet som var deprimert selv, pga null jobb, dårlig økonomi, regninger som hopa seg opp, lite venner og det å sitte å grave smuler ut av skapa når vi var sultne..

Det gikk veldig opp og ned, og på det værste var jeg så langt nede at jeg var fullstendig klar for å kjøre rett av veien og inn i nærmeste fjellvegg..

Samboeren min trudde nok ikke det var så alvorlig, ikke en gang selv om jeg fortalte han det tok han det helt alvorlig.

Det eneste som holdt meg igjen var faktisk min fantastiske, lille pus som jeg ikke visste hva ville skje med om jeg gikk bort, lille elsklingen min..

Nå skal jeg ikke dra det helt ut, men tenkte jeg ville fortelle hvordan kjæresten min taklet dette, og kanskje det kan hjelpe?

For det første, ikke nevn sexen.. Om kjæresten min gjorde det, ble jeg så dårlig og følte jeg ikke strakk til, dårlig samvittighet, som kunne ende med at jeg ble veldig offansiv, og som regel endte med at jeg ble deppa igjen..

Samboeren min spurte meg også om jeg ville prate med psykolog da han følte han ikke taklet det, men jeg følte meg ikke "gæern nok" til å måtte gå til psykolog..

Du vet tydeligvis en del av hva det er som gjør han deppa? Jobb, økonomi, misstrivsel på jobb osv..

Har dere snakket ordentlig ut om dette?

Nå kjenner jeg han ikke, ikke deg heller, men for meg hjalp innstillingen til samboeren meg enormt på mine værste dager.

Han gav meg ikke opp, han sto på med all energi og sa "dette fikser vi!"

"Det er ikke noe problem!"

Selvfølgelig var jeg ikke enig der og da, men jo mer samboeren min oppmuntret meg til å lete etter positive ting, jo mer fikk jeg tilbake håpet igjen.

Misstrives han i jobben, oppmuntre han til å se etter ny!

Finn ut hva som kan gi han positive gleder i livet, og oppmuntre han til å nå disse målene!

Hjelp han å se etter muligheter, ikke gi han opp selv om han har sine dårlige dager. De vil komme igjen..

Har dere snakket ordentlig sammen om hva dere kan gjøre med økonomien for at dere skal få leve bedre?

Snakk med han på gode dager og finn ut hva dere begge ønsker å gjøre for å leve et liv dere vil være fornøyd med, slik at han ser et lys!

Når han blir deprimert igjen, minn han på "lyset," planen deres, du forstår han er deprimert , men det viktigste er jo at det ordner seg!

Som sagt, jeg kjenner dere ikke, men vet hvor viktig det var for meg å føle at kjæresten min var der 100%,

Han hjalp meg sakte men sikkert tilbake til det som var positivt, og når jeg ble bedre igjen hjalp han meg til å fullføre det jeg hadde satt meg som mål for å "bli lykkelig!"

Han "pushet" meg på en vennlig og oppmuntrende måte, og nå sitter jeg her i dag og har faktisk klart å oppnå fler fantastiske ting i livet jeg ikke hadde trudd var mulig!!

Jeg har fått tilbake gleden over livet, har ikke hatt alvorlige depressive tanker på.. tja.. et halvt år, og vi driver fortsatt og oppmuntrer hverandre til å gjøre alt vi ønsker ut av livet!

Deilig!

Aner ikke om dette hjelper deg, men dette var min erfaring som kanskje kan være til nytte..!

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Tusen takk for veldig gode svar og råd!

Jeg kjenner at jeg må "jobbe" veldig selv, for å ikke bli dratt ned i samme suppe, og at det er vanskelig å være positiv og blid hele tiden for begge to. Kjenner at det går utover meg, og forholdet.

Blir litt lei meg over at han ikke kan definere hva som er galt.. slik at jeg kan "fikse" det.

[Gjest Gjest_thea_*]

Forstår det er tøfft for deg, og selvfølgelig går det ikke å forlange at du skal klare å være like blid og positiv til alle døgnets tider

Man trenger pauser for seg selv begge to, men tror det er viktig at dere snakker sammen om dette!

Det at han har vanskelig for å deffinere hva som er galt...

Jeg hadde også litt problemer med dette..

Samboern min satte seg ned sammens med meg og ba meg fortelle hvordan "drømmetilværelsen" min ville vært...

Tja... tenkte jeg.. trening gjør meg jo glad.. men det har jeg jo ikke råd til..

En fulltidsjobb trenger jeg,.. men jeg får jo aldri napp..ble deprimert fordi jeg ikke hadde lyst til å jobbe med hva som helst heller... drømmen var helsestudio, og ble like deppa hver gang jeg fikk avslag...

Mer penger...

skulle gjerne hatt kontakt med mine gamle venner.. men de er jo opptatt med sitt...

Dra mer ut å finne på noe.. men det har vi jo ikke råd til..

Jeg vil ha eget hus.. egen hage.. da ville jeg følt meg bedre...

osv osv..

Ut av dette satte vi opp et "mine mål" prosjekt

Det høres nok litt snålt ut, men for meg funka det!

Jeg begynte å kjempe for å nå nøyaktig disse målene..

Samboeren min pusjet meg når jeg stoppet opp..

Jeg nøyde meg ikke med hva som helst, gikk inn med kropp og sjel for å få nøyaktig det jeg ville ha, og nå sitter jeg her med fast jobb på drømmeplassen av et treningssenter

Treninga startet jo automatisk igjen da, spesielt fordi gratis trening følger med jobben, og nå jobber jeg mot et nytt mål på listen, nemlig å kunne konkurrere innen BF.

Kontakt med de gamle venninnene sto også på listen, og ved tilfeldigheter(?) fikk jeg plutselig en tlf fra henne helt ut av det blå!

Det viste seg at hun hadde savnet meg utrolig, og nå har vi fått tilbake vennskapet vårt!

Kjenner jeg kvier meg litt til å være den som tar kontakt ennå, men samboer oppmuntrer meg, om det så bare er å se henne i 10 min, og jeg føler meg så mye bedre etterpå

Og dermed begynte vi å finne på mer, gå turer, låne hunden til venninna mi, dra ut å se i butikker, osv osv!

Og til neste år skal vi bygge drømmehuset vårt på drømmetomta mi!! :)

Gjennom alt dette gikk jeg gjenom tusen kneiker, tøffe, harde nedturer hvor jeg ikke så noe lys i enden..

Men samboer hjalp meg opp på beina igjen hver gang!

Selvfølgelig har det tatt på han og, og fortalte meg han ønsket jeg skulle være lykkelig, men ble sliten av alle "anfallene" mine..

Noe jeg jo forsto, selv om jeg var redd for at han skulle gi meg opp..

Men jeg forsto han tengte litt tid for seg selv, forsto han trengte å snakke med familie, for å kunne ha energi til å holde ut med meg

Vi har backa hverandre til å konsenterre oss om å rette nesa mot det vil vil ha, det vi vil oppnå, i stede for å tenke på det vi ikke har, skulle ønske osv...

Er vi missfornøyde med noe slenger vi det på listen og gjør noe med det!

Nå er vi fightere begge to, selv om jeg ble knekt for en stund, men gnisten døde aldri helt ut, noe som nok har vært til god hjelp.

Ser det er fler som har annbefalt å få proffesjonel hjelp, og det er ingen dum idè!

Jeg kjenner også de som lider av så dype depresjoner at de ikke ser noe å leve for.. Men de har heller ingen, ingen som er der for de.. Han har ingen gnist igjen å kjempe med, og skulle hatt virkelig proffesjonel hjelp..

Om ikke han vil gå til psykolog eller ta i mot hjelp, så finns det jo de som kan veilede og hjelpe deg til hvordan du kan takle en som er depressiv!

[Cordelia]

Helt enig...

Få han til å fokusere på det han har lyst til.

Kanskje se etter ny jobb eller etterutdanning.

Ta ham med ut av huset, om bare for en lite spasertur.

Få ham til å gå ut med kamerater e.l.

Ikke la ham sitte inne og sture.

Han burde og nevne depresjon til fastlegen.

Og ikke minst ta vare på deg sjøl oppi alt.

Lykke til, det går nok bra

[Gjest Gjest]

Først og fremst: Ta ham alvorlig, han er nok deprimert når han sier det, og i hvert fall har han det ikke bra psykisk.

Så, for at ting skal gå framover for dere:

* få ham til å snakke med fastlegen og/eller oppsøke en eller annen form for terapeut, men snakk gjerne sammen dere to også om hva han tror er årsakene. Men pass på å ikke slite deg ut som hobbypsykolog, og husk at det kan være mer hjelp i en utenforstående og profesjonell samtalepartner enn kjæresten. Noen ganger er det lett (for begge) å gå inn i et passiviserende spor når man kun tar opp temaet ovenfor partneren.

* be ham prøve å se årsakene til depresjonen, forvent at han jobber for å finne dem, og støtt ham i å forandre på ting. F eks skifte jobb - om det er vanskelig pga deres samlede økonomi og arbeidssituasjon, gjør det du kan for å bidra økonomisk så jobbskifte ikke betyr økonomisk krise for ham/dere.

* ta hensyn, ikke krev mye av ham angående sex og initiativ, men fortsatt: min erfaring er at man MÅ forvente at den som er syk i hvert fall _prøver_ å bedre sin egen situasjon. Hvis ikke vil det antagelig gå utover forholdet og deg på sikt - du fortjener jo at han gjør en innsats (om ikke annet så for å bli mer bevisst og reflektert rundt sykdommen så det er lettere for ham å forklare og for deg å forstå. I hvert fall tenker jeg sånn, f eks om å leve sammen med noen med en eller annen diagnose).

Det er kjempefint at han har innrømmet ovenfor deg at han lurer på om han er deprimert, og fint at han går til lege for å teste fysiske årsaker også.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

JEg har prøvd å prate med ham om det, og spurt han om hva som får ham til å tro at han er deprimert. HAn vil ikke snakke om det , og sier at det ikke er mitt problem. JEg prøvde å si det at det påvirker meg, og forholdet. Og at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg ga også beksjed i går, om at jeg ikke har det så godt i forholdet.

Han er en mann, og derfor ganske lei av å prate om følelser. og han synes jeg bringer det på bane mye.

Men jeg blir gal jeg. Er så klar for noe sengekos, at jeg holder på å gå på veggene. Men jeg makter ikke tanken på å bli avvist for 1000 gang:(

[Gjest Gjeste Blonde65]

JEg har prøvd å prate med ham om det, og spurt han om hva som får ham til å tro at han er deprimert. HAn vil ikke snakke om det , og sier at det ikke er mitt problem. JEg prøvde å si det at det påvirker meg, og forholdet. Og at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg ga også beksjed i går, om at jeg ikke har det så godt i forholdet.

Jeg tror du blir nødt til å stille noen krav her. Det kan høres helt utrolig ut, men jeg synes ikke at du skal akseptere at han er deprimert uten å søke hjelp for det. Det er vanlig at de som er deprimert stenger de nærmeste ute og hvis han ikke vil snakke med deg så krev at han søker hjelp. Dette går utover deg også og det må han forstå.

Du har allerede satt til side en del egne behov, og det er på tide at han forstår at det selvsagt er i orden å være deprimert, men det er ikke ok å ikke søke hjelp. Dette går mest sannsynlig ikke over av seg selv, og altså må han ta i mot hjelp. Ellers vil forholdet deres dø. Tro meg, been there done that.

Jeg har selv vært deprimert og partneren min gjorde mye for å hjelpe meg den gangen. Da han selv ble deprimert stengte han seg inne og ville ikke snakke om det. Vi hadde samme fastlege så jeg og legen gikk sammen om å få hjelp til han. Vi er skilt i dag, for forholdet vårt havarerte pga dette og en del andre ting. Men han skjønte selv etterhvert at psykolog var nødvendig i tillegg til medisin for å bli bra igjen.

Krev at han søker hjelp eller tar i mot hjelp fra deg.

[Gjest Gjest]

Enig med siste her, du må stille krav til at han prøver å finne ut av dette. Jeg synes det kan virke som den viktigste faktoren er jobben, at han over tid ikke har trivdes og falt ned i depresjon i stedet for å gjøre noe aktivt for endre situasjonen. Derfor bør du kanskje nevne dette, si at du støtter ham i å finne ny jobb. Og at om han tror det er flere årsaker så må han jobbe for å finne ut av dem. Depresjon kan skyldes så utrolig mye, noen er klinisk deprimerte og for dem hjelper det ikke å finne ytre årsaker, de trenger medisinering/behandling. Andre kan finne årsakene i omgivelsene og endre på dem, men trenger kanskje hjelp for å identifisere grunnene og til å komme over kneika.

Jeg har selv vært deprimert i kortere perioder pga ytre omstendigheter og manglende evne til å ta tak i ting før det går for langt, og er glad samboeren min har pushet meg på dette området, samtidig som han har vist forståelse og empati. Man vil gjerne være i fred, grave seg ned og ikke gjøre noen ting, men det eneste som kan hjelpe - og som man i hvert fall skylder den man lever med - er jo å prøve å nøste opp i kaoset.

(for min del har det ikke vært noen langvarig og dyp depresjon, for andre kan det jo være myemye vanskeligere å komme ut av grøfta. Men skal man leve med noen som har et slikt problem er det en stor hjelp at man prøver å få selvinnsikt og hjelp)

[Gjest Gjest]

Saken er den at min samboer muligens er deprimert. Han er ikke interessert i sex, han er sliten og trett, han er mye syk og borte fra jobb fordi han ikke trives på jobb. Han bekymrer seg for økonomien og blir lei seg over at vi aldri har penger til å kjøpe ting vi har lysst på.

Jeg har prøvd å finne utav hva som er galt, og hvorfor han ikke vil ha sex med meg. Fordi det har vært velig vanskelig for meg å takle, og jeg blir lei meg og frustrert og inbiller meg at det er fordi jeg er stygg eller tykk osv.

I dag sa han altså at " Jeg tror jeg er deprimert. Men jeg vet ikke hva som gjør meg deprimert. Jeg trodde du kun ble det hvis det var noe skikkelig galt.. at du ikke har venner og slikt".

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, eller si. Helt ærlig har jeg vært ganske frustrert tidligere, og vurdert å avslutte det hele. Men jeg elsker ham, og vil være der for ham. Hvis det er slik saken ligger an, at han "feiler" noe, og ikke bare "er" slik.

Noen som har vært i en lignende situasjon? Trenger sårt råd!

Ofte vet ikke pasienten hva som er grunnen til depresjonen. Mistrivsel på arb.plassen over lang tid kan være en grunn.

Det kan hende han trenger en proff person til å pirke i han for å få hull på byllen.

Han kan ha bekymringer om økonomi,ikke sikkert det er grunn til store bekymringer,men for han kan de bli veldig store.

Det kan være ting fra tidligere som ligger og ulmer i hodet.

Jeg fikk en periode selv,men forsto ikke hva som skjedde.lykkelig gift,ikke dårlig råd,bodde bra osv....

Jeg var igjennom en traumatisk hendelse to år i forveien. Jeg trodde selv jeg jobbet meg ut av den ved å ta på meg masse jobb.jeg fungerte tilsynelatende veldig bra...helt til kroppen selv beg. å reagere. jeg møtte veggen. Jeg koblet det ikke til stresset jeg var utsatt for to år i forvegen. fagfolk har i ettertid sagt meg at jeg skulle hatt krisepsykriatri den gangen. jeg sto der som den sterke....

Iallefall når den rammet, så datt jeg helt i mørket. jeg gikk for lenge før noen oppdaget at jeg beg å bli deppa.

Jeg "forsto" ikke eks det å gå på butikken og klokka. jeg gikk på senteret og beg å se på klær fem på åtte om kvelden. Altså 5 min før de stengte. Ble overrasket når jeg forsto de skulle stenge.

Det tok meg 7 mnd å fungere igjen.

Jeg valgte ikke å bruke fam som ventil, da det blir for nært og slitsomt for de.

Siden det allerede er en del sykmld, så bør han være ærlig ovenfor legne sin og si hvordan det er. kansje du kan tilby deg og bli med.

ja, du blir sliten og trett av å være deprimert. Du savner sikkert sex,men det tror jeg neppe står som nr 1 til han nå-

Man må ha det bra med seg selv for å ha sex.