Er det flere som meg?

[Gjest Gjest]

Som har det ganske fælt privat? En masete kone som ser ut som en gutt til vanlig? Vegard Ulvang-sokker og jeans er standard. Huset skal se rent ut, det er viktigst av alt! Mas om å gjøre det ene og det andre. Alt er saksorientert og stikk motsatt av hva jeg står for. Hun var den jeg ville så lenge vi var kjærester. Når vi bestemte oss for det store valget, nemlig å flytte sammen, ble alt anderledes. Kjærlighet forsvant ut med rottene den dagen de forsto hvem som flyttet inn. Om jeg er er evneveik eller tøffel? Nei, få andre ting i livet som tilsier det. Har bare vondt for å såre. I alle fall privat. Jeg vet det ville startet en vulkan av tårer og erkjennelse om feil væremåte og etc hvis jeg valgte å dra.

Livet går så lett hvis man slipper å ta opp vanskelige ting.

Jeg har så enormt mye kjærlighet å gi og jeg vet at min humor treffer så enormt mange, bortsett fra hun jeg bor med. Jeg jobber og fikser det meste. Men er robot ovenfor henne. Det vet hun. Så mye må hun forstå, men jeg klarer ikke å rive opp alt. Jeg er feig. Jeg hater at folk blir såret. Jeg hater å gjøre vonde ting. Jeg driver for meg selv, så det burde forklare hvor store problemer jeg har der..

Men det er mest privat. Jeg har en sønn. Han er fem år. Jeg er supermann. Alt han liker, liker han fordi vi har bestemt at det er kult Å få han kan jeg jo glemme og det å dra fra han er jo umulig.

Skal jeg godta at kjærlighet treffer andre og at min jobb er å oppdra min sønn?

Eller skal jeg dra og la min sønn godta at foreldre kan leve hver for seg? Kanskje en sønn også kan ha godt av å se en lykkelig pappa? Men hvor ulykkelig blir mamma, nei det vet jeg ikke.

Bare spørsmål. Har ikke peiling.

[Mariblom]

Du nekter jo din kone lykke ved å "tvinge" henne til å fortsette å være sammen med deg, på samme måte som du nekter deg selv lykke ved å fortsette å være sammen med henne. Er det ikke på tide at du kommer deg videre? At du reiser fra henne, og dermed gir både deg selv og henne muligheten til å treffe andre mennesker som dere kan være lykkelige sammen med? Du har jo lagt lokk på deg selv og din flotte personlighet - det gagner hverken deg selv, din kone eller sønnen din å fortsette dette forholdet hvis du føler at det er et forhold hvor din person visner fullstendig.

Tror du virkelig at du vil miste sønnen din om du flytter fra henne? Selvsagt vil du ikke det. Sørg for at dere skilles som venner, og la sønnens behov komme i første rekke hva samvær og omsorg angår.

En gang sverget jeg til meg selv at jeg aldri mer ville tvinge meg selv til å holde ut i et forhold som jeg innerst inne visste ikke fungerte - bare fordi det var så praktisk å bli. Tenk på hvor mange mennesker som blir i et håpløst forhold bare fordi det er så praktisk? Eller fordi de er så redde for å bli alene, og kanskje ikke tør å tro på at de vil treffe en ny mann eller en ny kvinne som er enda bedre og mye mer riktig for dem!

Tenk på alle de årene de kaster bort på å sitte og visne mer og mer, og tilslutt utslette sin egen personlighet og glede fullstendig. Jeg er glad for at jeg selv valgte å avslutte iallfall - for noen år senere fant jeg han som virkelig var riktig for meg. Nå er vi gift og det føles DEIlIG!

Lykke til, superpappa!

[Gjest Gjest]

For en dott!!!

[Gjest Gjest]

5 år er mer enn ungt nok til å håndtere foreldre som bor fra hverandre meget godt.

Du skylder deg selv, din sønn og din samboer ærlighet.

[Gjest Gjest i natten]

Du skriver at du vil bli møtt med en vulkan av tårer og erkjennelse av feil væremåte om du drar. Du vet altså at hun vet?

Hvorfor i alle dager vil du ikke gi din familie en sjanse ved å være ærlig og fortelle hvordan du har det?

Hvorfor må det være sort eller hvitt?

Jeg syns det er utrolig feigt av deg å ikke ta opp dine problemer, og skylde på at du ikke vil såre.

Begynn å snakke, eller oppsøk terapi, alene eller som par.

Vær den mannen du mener din sønn kan beundre,

og slutt å syte.

[Gjest Gjest_Pernille_*]

Som har det ganske fælt privat? En masete kone som ser ut som en gutt til vanlig? Vegard Ulvang-sokker og jeans er standard. Huset skal se rent ut, det er viktigst av alt! Mas om å gjøre det ene og det andre. Alt er saksorientert og stikk motsatt av hva jeg står for. Hun var den jeg ville så lenge vi var kjærester. Når vi bestemte oss for det store valget, nemlig å flytte sammen, ble alt anderledes. Kjærlighet forsvant ut med rottene den dagen de forsto hvem som flyttet inn. Om jeg er er evneveik eller tøffel? Nei, få andre ting i livet som tilsier det. Har bare vondt for å såre. I alle fall privat. Jeg vet det ville startet en vulkan av tårer og erkjennelse om feil væremåte og etc hvis jeg valgte å dra.

Livet går så lett hvis man slipper å ta opp vanskelige ting.

Jeg har så enormt mye kjærlighet å gi og jeg vet at min humor treffer så enormt mange, bortsett fra hun jeg bor med. Jeg jobber og fikser det meste. Men er robot ovenfor henne. Det vet hun. Så mye må hun forstå, men jeg klarer ikke å rive opp alt. Jeg er feig. Jeg hater at folk blir såret. Jeg hater å gjøre vonde ting. Jeg driver for meg selv, så det burde forklare hvor store problemer jeg har der..

Men det er mest privat. Jeg har en sønn. Han er fem år. Jeg er supermann. Alt han liker, liker han fordi vi har bestemt at det er kult Å få han kan jeg jo glemme og det å dra fra han er jo umulig.

Skal jeg godta at kjærlighet treffer andre og at min jobb er å oppdra min sønn?

Eller skal jeg dra og la min sønn godta at foreldre kan leve hver for seg? Kanskje en sønn også kan ha godt av å se en lykkelig pappa? Men hvor ulykkelig blir mamma, nei det vet jeg ikke.

Bare spørsmål. Har ikke peiling.

Jeg vokste opp med foreldre som ikke var lykkelige. Ikke krangler, vold og slikt- men de var ikke lykkelige og det snappa jeg opp som ganske liten. Det har jeg aldri vært glad for. Jeg var egentlig alltid ganske lei meg pga det!

[Gjest Frøken herr Nilson]

Jeg vokste opp med foreldre som ikke var lykkelige. Ikke krangler, vold og slikt- men de var ikke lykkelige og det snappa jeg opp som ganske liten. Det har jeg aldri vært glad for. Jeg var egentlig alltid ganske lei meg pga det!

Jeg hadde skyldfølelse for jeg skjønte at de ikke "levde" og bare holdt sammen pga meg!

Ikke rart den nye generasjonen synes det er viktig å være lykkelig istedet for å "holde ut for barnet". Og en annen ting jeg synes er bra, er at man har den holdninga av at man ikke skal hoppe ut av et forhold pga hver minste ting- at samtidig som man vil være lykkelig, jobber man også for å holde sammen.

Det er godt for mange, tror jeg.