Sliten...

[Gjest Gjest]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne hen...men...

Jeg har vært gift med min mann i 6 år, og vi har to barn sammen som begge går på skolen (på småbarnstrinnet)

Vi sliter virkelig i forholdet vårt, og vi har prøvd det meste, bla. parterapi, og "kastet bort" mangfoldige tusen på dette for et par år siden. (Ja, jeg sier "kastet bort" fordi jeg følte at rådene var gode, men ikke hjalp oss noe særlig)

Problemet er vel at han ikke respekterer meg, og ikke klarer å ta sin del av de daglige rutinene.

Jeg bor rett og slett sammen med en udugelig mann, og jeg er dritt lei.

Jeg gjør omtrent ALT her hjemme, og i tillegg til å ta meg av hus, barn, økonomi, tar jeg også oppussingsarbeid og andre typiske "fedre-ting".

Jeg liker å pusse opp, men jeg skulle så gjerne ønske at han ville bidra litt med å si sin mening, eller hjelpe til litt, eller aller helst kunne klare å gjøre ting på eget intiativ... Ellers strøre han rundt seg med blader og aviser, han klarer ikke å rydde etter seg, om jeg følger ungene på fritidsaktiviteter og han får beskjed om å rydde bort middagstallerknene mens vi er borte, står de der fremdeles når vi kommer hjem, han rynker på nesen av den maten jeg lager, han spiser usunt, og viser null interesse for sitt utseende. Han vet heller ikke hvordan nettbanken fungerer, slik at han kan betale regningene sine. Han glemmer å avbestille bøker i bokklubben, og veldig mye annet.

For å ikke bare si negative ting, så er han faktisk flink til et par ting også, bla. å være sammen med ungene, men han klarer skjelden å være konsekvent med dem. Det blir liksom alltid jeg som er den store stygge ulven, fordi det ofte er jeg som må sette foten ned og si "NEI", når det er noe de ikke får lov til. De morgenene han har ansvar for å få ungene på skolen, forsover han seg ofte, og det blir slike "stressmorgener" uten at barna vasker seg, pusser tenner, børster håret, og ser ut som de skal på karneval med hummer og lkanari av klær på seg. Frokosten får de i handa på vei til skolen.

Jeg blir så fortvilet av denne situasjonen...Jeg har mange ganger prøvd å prate med ham, men det siger ikke ordentlig inn.

Det bedrer kanskje seg i et par dager, men så er det tilbake i samme tralten igjen.

Han er snill, og det finnes ikke vont i ham, så jeg er veldig glad i ham, men det at han ikke respekterer meg, sårer meg. Han mener bla. at hans jobb er mye bedre enn min, siden han har godt betalt, og jeg jobber deltidsstilling i en barnehage. Siden jeg jobber deltid, så er det jo en selvfølge at jeg henter unger og lager middag til han kommer hjem, slik at han kan ligge på sofaen og glo på TV eller lese avisa resten av ettermiddagen. Om kveldene kan han jo ikke gjøre noe, for da er han jo sååå sliten, og heller ikke i helgene, for da skal han jo sove lenge...

Det følger jo med at vi ikke har hatt sex på lenge, fordi jeg ikke har energi og overskudd til det.

Jeg har mange ganger tenkt tanken på å gå fra ham, men føler jeg ikke kan...

Jeg tjener max 7000 kr i måneden, og det holder ikke engang til en liten leilighet. Jeg orker ikke flytte fra huset vi bor i, fordi jeg er så innmari glad i det, og naboene, og jeg har absolutt ikke råd til å sitte med det alene.

Ikke kan jeg få meg en annen jobb heller, for barna har redusert plass på SFO, og trenger meg hjemme de dagene de kommer rett hjem fra skolen.

Jeg har heller ikke noe særlig nettverk rundt meg, som kan hjelpe meg, og jeg vet heller ikke hvilke rettigheter jeg har. Jeg vet rett og slett ikke min arme råd, og aner ikke hvor jeg skal begynne for å få tatt tak i dette.

Jeg er sliten og trenger noen støttende råd fra dere om hva jeg skal gjøre.

[Supramundane]

Huff, du har det ikke noe greit nå.

Du sier du har snakket med han, og at det bedrer seg for en kort stund, men at det så siger tilbake til det ulevelige igjen. Det skjønner jeg må være utrolig frustrerende, og ikke minst trist.

Når du har snakket med han, har du fortalt hvor alvorlig dette faktisk er for deg? Har du brukt store nok ord? Siden du tenker på å gå fra han (til tross for praktiske problemer), kan du stille et ultimatum?

[Gjest Pupsilure]

Stakkars deg Det hørtes forferdelig slitsomt ut! Så rart at han ikke kan se hvor mye du gjør. Skjønner han det ikke? Jeg syntes du skulle reist bort et par uker jeg, så fikk han se hvor mye som må gjøres i et hjem.

Kan han være deperimert eller noe annet som plager han?

Slik skal du ikke ha det.

[Gjest TS]

Joda, jeg har forklart at dette er alvorlig, jeg har grått mine modige tårer, og jeg har trua med å gå fra ham, men han vet at jeg ikke har noen å gå til, og at jeg ikke tør å gå fra ham.

Jeg regner da med at han ikke klarer seg om jeg går, og da tenker jeg å stå opp om morgenen, betale regningene sine, ha ansvar for ungene osv. Jeg er redd for at han kommer til å miste jobben, og havne helt på knærne.

Jeg har ikke lyst å la dette skje. Vil så gjerne at barna skal ha det bra og slippe å skjemmes over pappaen sin.

[Gjest TS]

Jeg tviler sterkt på at han er deprimert.

Han er vel heller bare lat, og synes at tilværelsen hans er helt grei...

Tror vel heller det er jeg som er deprimert.

Kjenner iallefall at jeg trekker meg mer og mer tilbake og ikke orker noe utenom hverdagen.

[Cienna]

Det er mange som har stått der du står, og kjære deg; Vi bor i Norge....du kan ta et valg om å forlate ham...du vil ikke stå på bar bakke!

Aller først ville jeg kontaktet en advokat; Han vil kunne fortelle deg om rettighetene dine. At du har vært husmor i mange år, enn om deltid, så ha du totalt sett hatt en heltidsjobb når du gjør alt i hjemmet med unger og alt ellers. Han skryter av å ha bra betalt; FLOTT; mer barnebidrag fra han. Du må nok regne med å måtte selge huset, men det er ikke verdens undergang. En ny start med et nytt hjem kan ofte gjøre ting lettere, da du ikke har gamle minner som forfølger deg.

Lykke til:)

[thapara]

.

Endret 5. mars 2009 av thapara

[Supramundane]

Jeg syns du har fått mange gode råd her nå, og håper at du finner ut at du er sterk nok til å følge noen av de (på dine premisser).

Det er tungt å bryte ut, og det kan være tøft lenge det.. men det er bedre enn å ha det slik du har det nå.

[Gjest Gjest]

Ved å ha barna full tid på sfo så kan du gå opp i 100% stilling. Du får dekket ca 64% av utgiftene til barnetilsyn av NAV og du får en skatteprosent på noen og tyve. Ergo mer utbetalt til deg og mindre utgifter til sfo. Du får barnetrygd for ett barn mer enn det du har og du kan også søke om bostøtte fra kommunen. Det fikk jeg da jeg var alenemor.Du får tilbake en del på skatten også.

Et ønske om å ikke la barna ha full dag på sfo kan da ikke være nok til å hindre deg i å skape en ny og bedre hverdag for deg?

Hvordan det går for din mann ved et evt samlivsbrudd er opp til han.

Det er vanskelig å gå. Min eks kuttet opp armene sine for å demonstre. Det var jo ikke akkurat festlig så jeg ringte politi og ambulanse og overlot resten til de.

Med tiden så går det seg til,men om du ønsker å gå så hvorfor ikke gjøre det snart,før barna blir tenåringer?

[Gjest Gjest]

Uff, han høres ut som et forvokst, bortskjemt barn! Kom deg vekk fra han! Bare det at han ikke tar truslene dine om å forlate han på alvor er grunn nok til å bli sint. Finn frem stoltheten og motet ditt, og forlat denne idioten. Livet er for kort til å kastes bort på slike mennesker.