Essay

[Gjest Anonym:-P]

Hei

Jeg har fått i oppgave å skrive et essay ut i fra dette utdraget:

”All vår vidsom er ikke annet enn servile fordommer. Alle våre vaner er ikke annet enn underkastelse, hemninger, tvang. Samfunnsmennesket fødes, lever og dør i trelldom: ved fødselen vikles de inn i bleier, ved døden sprikres de inn i en kiste, og den tiden det går omkring som mennesker, er det bastet og bundet av intitusjonene”.

Jeg har aldri skrevet et essay før, og aner egentlig ikke hvordan jeg skal gjøre det i det hele tatt. Ikke vet jeg heller om jeg har tolket dette utdraget riktig. Jeg er ikke ferdig enda..men tenkte jeg skulle be om litt hjelp her før jeg evt. rotet med videre i feil retning.

”All vår vidsom er ikke annet enn servile fordommer. Alle våre vaner er ikke annet enn underkastelse, hemninger, tvang. Samfunnsmennesket fødes, lever og dør i trelldom: ved fødselen vikles de inn i bleier, ved døden sprikres de inn i en kiste, og den tiden det går omkring som mennesker, er det bastet og bundet av intitusjonene”. Altså, i følge Jean-Jacques Rousseau blir vi mennesker kontrollert fra og med det øyeblikket vi blir født. I stedet for å gjøre det vi ønsker og føler for, må vi gjøre som samfunnet og foreldrene våre sier. Det blir skapt flere hundre forventinger til oss, allerede før fødselen. Først og fremst forventes at vi blir født som ”normale” barn, med alle fingre og tær i behold og på riktig plass. Har du levd opp til dette, forventes det siden at du skal utvikle deg til å bli et høflig barn, som er lydig og pliktoppfyllende. Selv ikke i barnehagen kan en utfolde seg og bralte seg rundt som en vil, for det forventes selvsagt at du er høflig og snill med de andre barna og med de voksne. Det er en selvfølge at du skal dele dine leker med alle andre, og får du låne av andre skal du takke og bukke fint. Deretter kommer skolen- og alt blir verre. Du blir dratt opp før solen har besteget himmelen, din mor eller far hjelper deg med å finne klær, smøre mat og sender deg deretter ut døren til noen andre voksne, og forventningsfulle mennesker, lærerne. I tilegg til alt det som ble forventet av deg i barnehagen, forventes det at du skal lære. Du skal sitte pent på en stol, lytte til læreren og komme med innspill- på en høflig måte selvsagt. Etterhvert forventes det at du skal bruke mindre tid på venner og fritidsaktiviteter, og mer på glosepugging og prøvelesing, fordi det kreves av deg at du skal komme hjem med respektable resultater og karakterer som er realistiske for deg. Slik som dette fortsetter det de ti neste årene på skolen, med en forventningskurve som stiger relativt sakte men sikkert, oppover!

Så, etter omtrent 16 år, hvor du har i et bankende kjør klagd på foreldrene dine fordi de forventer for mye av deg, begynner du på videregående skole. Du tror du har arbeidet hardt på skolen, gjort samfunnet en stor tjeneste ved å ha en sommerjobb eller to, og du har lykkes i å få en sunn og frisk hobby, samt venner som ikke er rus avhengige eller fengselsfugler. Vel, du tror rett og slett at foreldrene dine er gamle nok til å sette seg i gyngestolen, mens du gjør som du vil. Glem det! Aldri mer har det blitt forventet mer av deg. Nå er du nesten gammel nok til å drikke alkohol, og dine festglade venner forventer at du drikker deg stupefull og at bakrus blir en ukentlig rutine hver søndag. Foreldrene dine, på den andre siden, sammen med lærerne (som helst ser at du pugger til prøve på søndagsformiddagene og ettermiddagene) prøver så hardt de bare kan å holde deg hjemme på lørdagskveldene. Fra min tidligere bardom har ideen om at alkohol er en uting blitt presset inn i hodet på meg, ”mamma og pappa brus” ble det kaldt i mitt hjem. Rart det der, nesten over natten blir det en uting å ikke drikke, med mindre du ønsker å være ukul. Ved siden av det å være sosialt aktiv, forventes det selvsagt enda mer av deg når det gjelder karakterer og skolearbeid. Som allerede nevnt, lærere og foreldre ser helst at du bruker søndagen på lekser.

Er jeg helt på villspor? Var det kjedelig/interessant? Kan dere evt komme med noen tips til forbedringer?

På forhånd takk

[Gjest *Mim*]

Det var et vanskelig sitat å skrive ut fra!

Jeg synes du treffer essay-sjangerene ganske bra, særlig for å være første gang. Fint det med forventninger fra foreldre og andre, men når du begynner å skrive om dette med festing og alkohol synes jeg du er litt på villspor. Slik jeg forstår sitatet, bør det handle mer om samfunnsinstitusjoner. Hadde spurt læreren din om en utdyping av sitatet, hvis jeg var deg. Og sitatet bør du ikke ha med i selve essayet, i alle fall ikke i inneldningen.

Et par småtterier:

"bralte seg rundt" - rart uttrykk. Helt ukjent for meg.

"et bankende kjør" - høres også rart ut for meg.

rettelse: " "mamma- og pappabrus" ble det kalt i vårt hjem."

Det er bra at du har klart å koble sitatet til virkeligheten og deg selv! Synes første avsnitt er klart best. Du bør for øvrig ha flere avsnitt.

Lykke til!

[Gjest Gjest_anonym_*]

Tusen takk for godt svar

Skal se på det du kommenterer!

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Har forandret en del på det nå, og tror kanskje jeg er ferdig. Er ganske usikker på slutten, egentlig.

Så det hadde vært fint om du kunn tatt en titt en gang til?

Vi lever i et fritt land, betyr det dermed at du er et fritt menneske? Muligheter har vi tusenvis av, men betyr det egentlig at vi kan gjøre som vi vil? I følge Jean-Jacques Rousseau blir vi mennesker kontrollert fra og med det øyeblikket vi blir født. I stedet for å gjøre det vi ønsker og føler for, må vi gjøre som lærerne, foreldrene våre og høyere autoriteter sier. Det blir skapt flere hundre forventinger til oss, allerede før fødselen. Først og fremst forventes at vi blir født som ”normale” barn, med alle fingre og tær i behold og på riktig plass. Hvis ikke, risikerer du å bli en byrde for foreldrene dine, og statens penger og tid. Er du en av de heldige- og ser ut som forventet, forventes det siden at du skal utvikle deg til å bli et anstendig og høflig barn, som er lydig og pliktoppfyllende. Selv ikke i barnehagen kan en utfolde seg og gjøre som en vil, for det forventes selvsagt at du er høflig og snill med de andre barna og med de voksne. Det er en selvfølge at du skal dele dine leker med alle andre, og får du låne av andre skal du takke og bukke fint.

Deretter kommer skolen- og alt blir verre. Du blir dratt opp sengen før solen har besteget himmelen, din mor eller far hjelper deg med å finne klær, smøre mat og sender deg deretter ut døren til noen andre voksne, og forventningsfulle mennesker, lærerne. I tilegg til alt det som ble forventet av deg i barnehagen, forventes det at du skal lære. Du skal sitte pent på en stol, lytte til læreren og gjerne komme med innspill- på en høflig måte selvsagt. Når du kommer hjem skal du bruke tiden på lekser og enda mer skole, det forventes nemlig av skolen, for at du skal kunne være forberedt til dagen derpå.

Etterhvert forventes det at du skal bruke mindre tid på venner og fritidsaktiviteter, og mer på glosepugging og prøvelesing, fordi det kreves av deg at du skal komme hjem med respektable resultater og karakterer som er realistiske for deg. Slik som dette fortsetter det de ti neste årene på skolen, med en forventningskurve som stiger relativt sakte men sikkert, oppover!

Så, når omtrent 16 år av livet ditt er forbi, begynner du på videregående skole. Du tror du har arbeidet hardt på skolen, gjort samfunnet en stor tjeneste ved å ha en sommerjobb eller to, og du har lykkes i å få en sunn og frisk hobby, samt venner som ikke er rus avhengige eller fengselsfugler. Vel, du tror rett og slett at foreldrene dine er gamle nok til å sette seg i gyngestolen, mens du gjør som du vil. Glem det! Aldri har det blitt forventet mer av deg. Du blir dratt i alle retninger, venner forventer at du har et sosialt liv hvor bakrus er en selvfølge på søndager, foreldrene dine forventer at du skal bruke søndagen til å vaske kjelleren, mens lærerne har pakket på deg mer enn nok lekser å bruke tiden på. Du er på vei til å bli voksen, noe som innebærer at du ikke lenger skal ha tid til bare uutholdelig mye skolearbeid, det sosiale livet og dine plikter hjemme, nå skal du også tjene dine egne penger.

Du skal lære å bli ansvarlig, være en god samfunnsborger og tjene penger på en rettferdig måte, som selvfølgelig skal spares til den gang du flytter for deg selv og skal studere. Så, når du er rundt 18 sitter du hvirkelig i klemma. Foreldrene dine har mistet barnebidraget, du må jobbe for pengene, noen uheldige ungdommer må legge ut til lappen selv, og det har uten den miste overdrivelse aldri vært mer å bruke pengene på. Tiden er knapp, og stressnivået er på topp, mens foreldre, lærere, arbeidsgivere, staten og samfunnet krever men enn noengang. Det kreves til og med at du etter åtte timer på skolebenken skal kunne være opplagt til å gå rett på jobb og smile i enda fire-fem timer. Er du sliten og ikke fullt så sprundlende som du ellers er, ja da får du sparken!

Senere i livet blir forventningene bare høyere. Du skal få deg en utdannelse, en fulltidsjobb, hus, gjerne gifte deg og få barn og du skal kunne holde økonomien din stabil, holde orden på hjemmet ditt, ta vare på dine nærmeste, samtidig som du selvfølgelig må holde det sosiale livet vedlike for å bli sosialt respektert.

Noe som gjelder gjennom hele livet er at du selvfølgelig må overholde norske lover. Noe som innebærer at du skal holde fartsgrenser, stoppe på rødt lys, ikke drikke alkohol offentlig, behandle alle pent og med respekt, du skal ikke begå drap, stjele, drive med vold osv. Dette er noe som de fleste tar som en selvfølge, altså ting som er forventet av oss. Vi vet at dersom vi f.eks. tar livet til et menneske møter vi på svært strenge, formelle sanksjoner og straffes via rettsvesenet. ”Alle våre vaner er ikke annet enn underkastelse, hemninger, tvang”, sa Jean-Jacques Rousseau. Det han mener med det er at vi mennesker ikke er frie, som vi gjerne liker å tro. Alle dine vaner har du lært, og du kan på ingen måte gjøre akkurat som du vil, med mindre du ønsker de harde sanksjonene, enten uformelle eller formelle.

Jeg liker å tro at jeg er et fritt menneske, men når jeg graver litt dypere og hvirkelig tenker på hvordan samfunnet og livet vårt egentlig henger sammen, er det ikke vanskelig å se at vi er alt annet enn frie.