Venninna mi løy om at hun hadde ligget med mannen min

[Gjest Utaffor]

Huff.

Jeg og mannen min har hatt en lei sak å kjempe med i det siste.

Har hatt det så tungt og alt har blitt så galt.

For en stund siden så skulle min mann ut på byen en tur. Han er skjeldent ute og jeg oppfordret han til å dra. Jeg var gravid så jeg tilbrakte natten hos min søster for film og god mat.

Ca to uker etter denne kvelden satt jeg sammen med min vennine, da hun plutselig brøt sammen og sa at hun hadde ligget med manne min den kvelden!!

De hadde reist fra byen og hjem til henne rundt halv to.

Jeg ble toalt knust. Høygravid og stresset reist jeg hjem for å konfrontere manne min. Han blånektet. Han hadde reist fra byen og rett hjem kl 02.00.

Jeg klarte ikke å tro han, vi kranglet i flere timer og jeg gråt som bare det. Han bad på sine knær om at jeg måtte tro han. Han hadde aldri ligget med henne.

Etter 3 timer med fult kaos og kranglig gikk vannet mitt. Jeg nektet å ha han med på sykehuset. Det ente med at jeg reiste med min mor som var med under hele fødselen. Min mann fikk ikke lov av meg til å komme.

Alt var bare rot. Jeg ble kjempe deprimert etter fødselen. Og ble på sykehuset i 1 uke ettepå.

Nå har det vist seg at min mann snakker sant. Han har ikke vært utro. Loggen på min mob forteller at noen har ringt fra hus tlf til min mob kl 01.54 den natten.

Min man gikk hjem og ringte meg, han ble ikke med henne hjem. Hun sa at de reiser rundt halv to hjem til henne. Hun bor over 20 min med taxi fra byen så det er umuligt at han har vært med henne.

Hun tilsto delvis at hun hadde løyet osv når jeg konfronterte henne med alt dette.

Så da burde vel dette være over, men nei. Jeg er fortsjatt deppa. Kommer ikke over at jeg hadde en så vond fødsel og at han ikke var der. Selvom han ikke hadde noe valg, jeg vikke ikke ha han der da.

Han prøver sitt ytterste for at ting skal bli bra igjen. Jeg prøver også, men noe er ødelagt, jeg vet ikke hva. Er jo feil at det er jeg som har problemer med å komme over dette. Det er jo han som er offeret her.

Kan noen hjelpe meg.

[Lissi]

Sånn burde du tenke:

Skal din eksvenninne (regner med hun er det nå) få lov til å ødelegge den lille familien dere nå har blitt??

Har hun ikke ødelagt nok når hun har fratatt en mann muligheten til å se sitt første (?) barn bli født??

Tenk på mannen din her? Han er offeret og han fortjener ikke dette.

Du skal være glad for at han fortsatt vil være sammen med deg etter hva du har gjort. Nå er jeg brutal, jeg vet det, men kanskje det hjelper deg å få litt perspektiv på at du må gå videre/ordne opp med mannen din.

Venninna di bør skamme seg!

Du sier noe er ødelagt. Klart det er det, men du må tilgi deg selv også. Du handlet utfra noe du trodde på. Helt normalt følelse, da jeg regner med at du stolte på din venninne.

Endret 9. september 2008 av Lissi33

[Gjest ts]

Selvsagt vet jeg at mannen min er den som skal tilgi meg og ikke motsatt.

Jeg skjønner ikke hvordan han har kommet seg over dette.

Min tidligere veninne er historie. Hun har ødelagt alt. Hvorfor jeg valgte å tro på henne ang det hun sa vet jeg ikke.

Prøver så godt jeg kan å tilgi meg selv for at jeg var med å ødela alt sammen, men vet ikke om jeg klarer det. Mulig det er der problemet ligger? Vet ikke.

Men noe er ikke som det samme. Jeg klarer ikke bli meg selv igjen. Og jeg som var så lykkelig med manne min.

[Gjest Gjest_Martin_*]

Mann her.

Jeg skjønner deg godt. Altså for det første er jo det venninnen din har gjort nærmest kriminelt. Aner du hvorfor i alle verden hun gjorde noe slikt? Hevn for noe?

Men poenget er: Å få rede på at ens partner er utro (selv om det altså ikke var sant) er et slikt et sjokk at det kan overhodet ikke beskrives. Jeg har selv opplevd det, og jeg har aldri opplevd en slik traume.

Når du appåtil skulle føde - og fødte - midt opp i det hele, vel, det er ikke rart du ikke er deg selv ennå.

Men du er helt nødt til å ta deg sammen, hvor enn vanskelig det kan være. Du må snakke med ham, få tilbake det gode dere hadde og du må prøve å glede deg over at det ikke stemte og at dere nå har et barn.

Du bør muligens få profesjonell hjelp også - og forøvrig innse at det kan ta tid før du kommer over noe slikt,

Men du må gjøre noe, ellers risikerer du å miste ham. Han vil ganske sikkert nå en grense der han ikke vil stå til ansvar for noe han ikke har gjort.

[Gjest TS]

Mann her.

Jeg skjønner deg godt. Altså for det første er jo det venninnen din har gjort nærmest kriminelt. Aner du hvorfor i alle verden hun gjorde noe slikt? Hevn for noe?

Men poenget er: Å få rede på at ens partner er utro (selv om det altså ikke var sant) er et slikt et sjokk at det kan overhodet ikke beskrives. Jeg har selv opplevd det, og jeg har aldri opplevd en slik traume.

Når du appåtil skulle føde - og fødte - midt opp i det hele, vel, det er ikke rart du ikke er deg selv ennå.

Men du er helt nødt til å ta deg sammen, hvor enn vanskelig det kan være. Du må snakke med ham, få tilbake det gode dere hadde og du må prøve å glede deg over at det ikke stemte og at dere nå har et barn.

Du bør muligens få profesjonell hjelp også - og forøvrig innse at det kan ta tid før du kommer over noe slikt,

Men du må gjøre noe, ellers risikerer du å miste ham. Han vil ganske sikkert nå en grense der han ikke vil stå til ansvar for noe han ikke har gjort.

Ja det er det jeg er så redd for. At han skal gå fra meg. Han stiller opp på alle måter og er værdens beste mann.

Føler meg så utrolig jævelig som ikke klarer å komme over dette

[KristiAmalie]

Hvorfor i helvete gjorde hun dette mot deg???!! Vet du?? Noen kan være så stygge! Sitter å later som om hun knekker sammen av dårlig samvittighet .. Uforståelig!

[Gjest Gjest]

Først av alt må du og din mann ta tak i dette, for eksempel med en samtale som avslutter konflikten helt. Bli enig med din mann om dette og sett dere ned og snakk om hvorfor ting har blitt så vanskelig. Forklar han det samme som du har skrevet her.

Så kan du, om du vil, ta opp dette med "venninnen" din for å få henne og denne saken ut av verden for siste gang. Spør henne hva hun tenkte, hvorfor hun gjorde det of forklar henne hvor mye det har ødelagt for deg.

Og til slutt: Se fremover!

[Syrinx]

Jeg lurer på hva venninnen din prøvde å oppnå med dette.

[Branna]

Først av alt må du og din mann ta tak i dette, for eksempel med en samtale som avslutter konflikten helt. Bli enig med din mann om dette og sett dere ned og snakk om hvorfor ting har blitt så vanskelig. Forklar han det samme som du har skrevet her.

Så kan du, om du vil, ta opp dette med "venninnen" din for å få henne og denne saken ut av verden for siste gang. Spør henne hva hun tenkte, hvorfor hun gjorde det of forklar henne hvor mye det har ødelagt for deg.

Og til slutt: Se fremover!

Jeg synes dette virker som et godt råd. Prøv å få en avslutning på konflikten, ellers kommer det kanskje til å gnage på deg unødig.

[Gjest Gjest]

Her er det noe du burde gjøre med deg selv, du må nesten bare komme videre. Hun såkalte venninnen din burde ha fått seg en smekk tilbake, sikkert sjalu på deg som har en snill og trofast mann. Noen vil bare ødelegge. Og hun vil tydeligvis bli vinneren om dere ikke får dette til å funke, vil du det da?

Syns utrolig synd på deg, men han fikk ikke lov til å være med på fødselen. Du sa nei, fordi du ikke trodde ham. Han har faktisk ikke skyld i dette i det hele tatt. Klarer du ikke å legge all skyld over på hun venninnen?

Hva med å få litt hjelp til å komme over dette? Slik at ikke alt ligger som et åpent sår hos deg? Noen som kan hjelpe deg å komme deg videre?

Tiden leger alle sår. Prøv å komme deg helskinnet gjennom dette sammen med mannen din. Han har nok ikke kommet over det hun gjorde mot ham, men menn har en litt annen strategi enn oss kvinner. Han har løst dette slik han kan for sin egen del, mens du fremdeles grubbler. Slik er vi kvinner. Vi grubbler og tenker, og ønsker å snakke. Mens mannen gjerne vil komme med løsninger på det vi grubbler om.

Mitt råd til deg er egentlig å ta dette opp med en annen. Egenlig er det han som skal være forbannet på deg. Du trodde ikke ham, han som var deg nærmest. Tenk så kjipt dette må være. Du lot ham ikke være med på fødselen fordi du trodde ham.

Altså jeg forstår deg, prøver bare å si at han har større grunn til å være forbannet på deg. Du som gjorde de valg du gjorde for at han ikke ble med. Jeg selv hadde ikke gjort dette anderledes, forstår deg godt.

Men skal det være håp for dere så må du opp og fram kjære deg. Ikke bær nag til mannen din

[Gjest ts]

Jeg vet ikke hva hun ville oppnå med dette.

Hun har altid hatt litt problemer med seg selv. Slitt med lav selvtilitt og har alltid hatt småtendenser til å overdrive litt for å få oppmerksomhet på godt og vondt.

Vet ikke hvordan vi skal snakke om dette? Jeg har grått på mine knær for tilgivelse fra han, noe jeg ikke trengte gjør fordi min hærlige mann ikke synes at jeg har gjordt noe galt.

Han er så god oppi alt dette, men jeg klarer ikke reagere sånn som jeg burde og som jeg ønsker

[Kakee]

Det er jo ikke så rart at du trodde på henne. Hvem ljuger om sånt egentlig? Kjenner jeg blir forbanna på deres vegne.

Huff. Ikke la henne klare å ødelegge for dere, da har jo hun fått det som hun vil!

[janne84]

virker nesten som denne såkalte "vennina" di er hypp på mannen din? Var vel misunnelig på at dere skulle stifte familie ilag...

Håper du og mannen din finner ut av det!

[Heritære]

Noe så grusomt, får bare ett ønske om å filleriste venninnen din da en slik handling ikke er noe annet enn ondskapsfullt.

Har ikke noe bedre råd å komme med enn hva de andre over har skrevet. Jeg håper bare så inderlig at dere finner ut av det.

Kanskje du bør tenke på om du har fått liten grad av fødselsdepresjon pga alle traumene rett før og under fødselen?Man skal tross alt ha en sterk psyke for å takle alt det du måtte hanskes med.

Hvis du er deprimert nå så er det nok mange følelser som ikke er helt på plass og det tar tid å bearbeide alt. Så prat ut med din mann, tilgi deg selv og legg all skyld på din venninne. Nyt tiden med ditt barn og din herlige mann (han høres ihvertfall helt herlig ut ).

Mange varme klemmer til dere alle 3

Endret 9. september 2008 av Heritære

[Serina]

Seriøst????

Finnes det virkelig folk som er så ondskapsfulle????

[Caramela]

Fy f***!!! At det går an! Åh, jeg hadde vært så sint, så sint, så ufattelig sint på "venninna" og ikke minst utrolig skuffa!

[Lissi]

Selvsagt vet jeg at mannen min er den som skal tilgi meg og ikke motsatt.

Jeg skjønner ikke hvordan han har kommet seg over dette.

Min tidligere veninne er historie. Hun har ødelagt alt. Hvorfor jeg valgte å tro på henne ang det hun sa vet jeg ikke.

Prøver så godt jeg kan å tilgi meg selv for at jeg var med å ødela alt sammen, men vet ikke om jeg klarer det. Mulig det er der problemet ligger? Vet ikke.

Men noe er ikke som det samme. Jeg klarer ikke bli meg selv igjen. Og jeg som var så lykkelig med manne min.

Joda:) Du må tilgi deg selv. Snakk ut med mannen din om hvor lei du er for at dette har ødelagt så mye og at du ikke vil det skal ødelegge mer. At dere skal ta tilbake det dere hadde. Det tar tid, men gi det tid, prøv hardt:)

Dere elsker hverandre, da overvinner dere dette.

Klart du trodde på venninna di. Hun var kynisk, brukte tårer.

Det er skremmende hvor mye makt noen egentlig har, og hvor lett det er å ødelegge for andre.

Har dere mulighet til å reise til Syden en uke sammen? Bare være kjærester å kose dere?

Du får bli litt forbanna på venninna di, å tenke at hun skal ikke lykkes i dette!!

Håper virkelig det ordner seg

[Jade]

Sykt! Det er jo helt utenkelig at noen kan lyge om noe slikt! Ikke rart at du trodde på det! Det er ene og alene veninnen din sin skyld at du mistrodde din mann i dette tilfellet. Vær glad du er kvitt henne!

Lykke til videre. Høres ut som om du har en kjempesnill og forståelsesfull mann!

[Chianty]

Fy f***!!! At det går an! Åh, jeg hadde vært så sint, så sint, så ufattelig sint på "venninna" og ikke minst utrolig skuffa!

å fy faen sier jeg, for ei veninne.

håper du ikke prater til henne mere... FYSJ!!

Håper for alt i verden at du og din mann blir gode venner.. *krysserfingrenefrdere*

[Gjest Gjest_Nancypants_*]

Ja det er det jeg er så redd for. At han skal gå fra meg. Han stiller opp på alle måter og er værdens beste mann.

Føler meg så utrolig jævelig som ikke klarer å komme over dette

Kjære deg, gå til legen. Få sjekket ut om du har fått en postnatal depresjon av dette! Det hadde jeg helt sikkert endet opp med etter min fødsel hvis jeg hadde det slik i tillegg! Helt grusomt! "Venninnen" din trenger nesten å bli politianmeldt, selv om hun ikke kan straffes for noe, hun har jo vært kriminellt hatfull om ikke annet...