Barn og treffe en annen

[Gjest Gjest_Frustrert_*]

Jeg om min eks flyttet fra hverandre for 1 1/2 år siden. Vi har en hærlig datter på 2 1/2 år sammen. Nå har det seg slik at jeg for et halvt år siden traffe ei ny jente som jeg har det bra sammens med. Min eks liker ikke dette, da hun mener at en minst bør vente 1år før en lar noen annen treffe vårt barn. Jeg er uenig her da jeg mener at det må være opp til meg å bestemme når jeg er sikker på at jeg vil presenter min nye jente for mitt barn. Videre vil ikke min eks ha noe som helst med hun jeg har truffet. Synes det er synd, for for barnets beste hadde det vært best med åpen kommunikasjon mellom alle. Jeg sitter litt i klemma her, hu jeg nå har truffet vil treffe min datter, mens min eks kjefter å sier jeg minst må vente 1år. Uansett hva jeg gjør blir det feil!

Hva bør jeg gjøre? Hva er riktig?

[CeeCee]

Du er et voksent menneske og skal kunne ta avgjøreslser for barnet når det er hos deg. Hun kan ikke blande seg inn i det. Når barnet er hos deg, er det du som bestemmer. Sålenge du ikke utsetter barnet ditt for noe ulovlig (mishandling, omsorgssvikt o.l.) har hun ingenting hun skulle sagt.

[Regndråpe]

Du er et voksent menneske og skal kunne ta avgjøreslser for barnet når det er hos deg. Hun kan ikke blande seg inn i det. Når barnet er hos deg, er det du som bestemmer. Sålenge du ikke utsetter barnet ditt for noe ulovlig (mishandling, omsorgssvikt o.l.) har hun ingenting hun skulle sagt.

Signerer!!!

[abelille]

Grunnen til at hun sier 1 år er vel at det skal være et stabilt forhold som du vet kommer til å vare. Det er ikke greit for barn å bli presentert for nye kjærester stadig vekk. Men enkelte ganger er det riktig, og det regner jeg med at du har tenkt godt over før du ønsker å presentere barna for din nye kjæreste. Du skal ikke la deg presse verken av barnemor eller av ny kjæreste som ønsker å treffe barna, men gjør det DU føler er riktig!

[~Shannon~]

Jeg hadde forstått barnets mor om dette hadde vært den 3.kjæresten du ville introdusere for barnet på kort tid, da hadde det kanskje vært noe jeg kunne prestert å si også

Signerer de over her jeg, om du føler deg helt trygg på forholdet til din nye kjæreste så gjør du det som føles riktig for dere!

En ide hadde kanskje vært å la barnet bli kjent med jenta som en "venn" først og ikke som din nye kjæreste?

[Lemming]

Presenter i vei! Rart hvordan man ikke har problemer med å ha besøk av venner, men med en gang man har en kjæreste skal man vente 1 år før man introduserer de til barna. Datteren din er jo enda så liten, så med mindre kjæresten din skal flytte inn å bli en omsorgsperson for datteren din med det samme, så kunne det like gjerne vært en venninne. I starten kan hun jo være på besøk, spise middag sammen med dere av og til, osv. Trenger ikke automatisk å bli bonusmor selv om de to hilser. Jeg finner ingen grunner til å la være, jeg.

[Lizzee]

Du har hatt ny kjæreste i et halvt år også får du ikke prensetert din datter og kjæresten for hverandre?

Jeg tror moren til barnet ditt må slippe litt tak i DEG jeg og forstå at ditt liv det håndterer du selv nå.

Jeg har to barn selv og for ca 9 år siden introduserte jeg dem for min nye kjæreste som i dag er min samboer. Vi hadde vel datet i et par måneder da de møtte hverandre. Altså... det går an å introdusere mykt. Det går an å møtes på kafe, i parken eller gå på kino sammen første gang. Man trenger jo ikke oppføre seg så veldig "kjærestete" foran barnet/barna i begynnelsen heller.

Og tidspunktet for introduksjon det bestemmer DU. Ikke eksen din. Det er ingenting som tilsier at du må ha vært sammen med noen i et år før det liksom er seriøst nok til at datteren din kan bli involvert. Hva om du hadde giftet deg på nytt etter 6 måneder da? Skulle du da ha ventet et halvår til før du introduserte din kone?

Når det gjelder at din eks ikke vil ha noe med din nye kjæreste å gjøre så er dette veldig forskjellig fra person til person - og det går på tolleranse. Min erfaring er at man har alt å vinne på å ha et godt forhold til de voksenpersonene som tar del i barna sine liv! Det betyr ikke at man skal bli bestevenninner. Min eksmann giftet seg på nytt og jeg og hans nye kone fant ut at det ofte var greiest om vi snakker direkte med hverande istedenfor via han når det gjaldt ting vedr. barna. Etterhvert fikk jeg en fantastisk støttespiller i henne - mine barns bonusmamma! Det er en annen tråd her som omhandler det at en far ikke helt klarer å ha kontroll på treningsutstyr og barnas ting. Det var aldri noe problem fra den dagen min eksmann fikk en ny kvinne inn i sitt liv som også var med på å ta ansvar for mine barn. De fleste nye kjærester er hverken hekser eller onde stemødre. Kvinner man i andre settinger kanskje ville ha likt kjempegodt.

Nå hører sikkert min historie veldig rosenrød ut... Joda... Og det har nok også sammenheng med at jeg var veldig ferdig med min eks da han fikk seg ny dame. Og jeg så fordelen ved å ha et godt samarbeid med både eksen og den nye kona hans. Tenk så mye enklere der er å planlegge ting da. Og ikke minst - få forståelse når man f.eks. må bytte en samværshelg eller trenger barnevakt... Man må tenke litt praktisk også da!! Ting går så mye lettere når man ikke setter seg på bakbeina!

Lykke til med ny kjæreste! Håper at hun og din datter kommer overens og at din eks tar til vettet! Den letteste måten å få det til på er at du oppfører deg fornuftig og gjør det du føler er riktig for deg og datteren. Ikke kjeft eller gå inn i krangler - men stå for det som er viktig for deg.

Endret 11. september 2008 av Lizzee

[Lemming]

Jeg har et vennepar som gikk fra hverandre for kanske et halvt år siden. De har en datter på 3 år. Jeg kjenner mannen også, men venninnen min er hun jeg kjenner best.Hun var fæl å blande seg inn i hvordan han gjorde ting, osv, og klagde hele tiden til meg over at han gjorde ditt og datt sånn eller sånn. Jeg liker ikke å blande meg borti hvordan andre oppdrar barna sine, for det er ærlig talt ikke noe jeg har noe med... Men til slutt prøvde jeg å forsiktig ymte frem på at han måtte få bestemme selv hjemme hos seg selv.. Vi begynte å prate, og det var akkurat som det gikk et lys opp for henne, og hun innså hva hun hadde holdt på med. Man er så vant til å være 2 om alle avgjørelser, så når man flytter fra hverandre kan det være vanskelig å omstille seg... Vanskelig å innfinne seg med at man ikke kan være med på alle avgjørelser lengre.. Og dette var noe hun ikke innså selv. Hun tenkte på det som å ta avgjørelser sammen, men han følte at hun dikterte hvordan han skulle gjøre ting hjemme hos seg selv...

kanskje litt OT, menmen. poenget er kanskje at så lenge du lar henne bestemme, så kommer hun til å gjøre det. Hun må innse at hun ikke kan bestemme hvordan DU gjør ting. Dere er to likestilte foreldre, hun har ikke mer hun skulle ha sagt enn du.

Nå sier ikke jeg at du demonstrativt skal gjøre motsatt av hva hun sier.. Men gjør det som føles riktig for deg.