Nok en stemorstråd

[Gregers]

Jeg er et skilsmissebarn som etter hvert begynner å bli voksen, og jeg har den siste tiden reflektert litt over både fortid og min fremtidige uunngåelige familiesituasjon. Jeg vil fortelle litt om mine dilemmaer i denne tråden og kanskje er det noen her inne som kjenner seg litt igjen i det jeg skriver. Ekstra interessant er det om du selv er steforelder slik at vi kan drøfte situasjonen fra ulike ståsteder.

Jeg var ikke gamle karen da min far flytta fra mamma. Da var jeg faktisk så liten at jeg knapt kan huske at mine foreldre har bodd sammen. Dette medfører at skilsmissen som sådann ikke har satt spor i seg hos meg. Jeg har aldri følt noen sorg rundt det som skjedde. Dette poengterer jeg for å vise at jeg egentlig har vært et lykkelig skilsmissebarn. Jeg har aldri visst om noe annet, derfor kan jeg aldri tenke meg at dagens situasjon har dypereliggende årsaker.

Min far flytta til ei nabobygd, og der var jeg annenhver helg. Dette fungerte finfint, og jeg var der oftere i forbindelse med ferier. Etter hvert fikk han seg dame, (jeg husker ikke eksakt, men jeg kan tenke meg at jeg var i 10-11årsalderen da jeg møtte henne første gang). Vi fikk et veldig greit forhold, men da jeg kom i puberteten begynte ting å tilspisse seg litt. Ikke så å forstå at vi var uvenner, men når jeg ser tilbake på det er det ingen tvil om at vi irriterte hverandre. Puberteten er jo som kjent en tid med noe turbulente sinnsstemninger, så det er utvilsomt at hormonene hadde sine fingre med i spillet. Nå når jeg for lengst er ferdig med puberteten (jeg er 24 år nå), synes jeg det er noe merkelig at ting ikke har normalisert seg helt enda. Jeg har utvikla meg til å bli den jeg er, og for en uteforstående person ville det tatt maks 30 sekunder å observere at vi har høyst ulike personligheter.

Dette skurrer kanskje litt. Vi er høflige mot hverandre og alt det der. Vi kan føre en normal samtale sammen, men like fullt har jeg bestandig følelsen av at det er en fremmed person tilstede når jeg besøker pappa. Jeg slipper meg ikke helt løs, og hele settingen preges vesentlig av det. Dette gjelder humor og interesser. Er en ikke på bølgelengde der, har en begrensede muligheter til å få et skikkelig godt forhold. Jeg sitter igjen med denne følelsen hver gang jeg har vært der, og dette smitter desverre over på min lyst til å besøke pappa. Jeg har ventet i mange år nå på at ting skal gå seg til, men etter at jeg var der i helga innså jeg at det aldri kommer til å skje. Jeg synes jeg tilpasser meg situasjonen som best jeg kan, men jeg kan ikke se at vi kan møtes på noe som ligner en halvvei. Hennes nærvær og personlighet blir for dominerende.

Som sagt så er jeg 24 år nå, og jeg vil selv velge hvem jeg vil omgås og ikke. Som jeg kanskje ikke har presisert, har ikke jeg og stemora mi overhode noe utestående med hverandre, men jeg synes hun påvirker mitt sosiale samvær med min far på en negativ måte. Derimot ønsker jeg å møte pappa oftere, men han drar med seg henne uansett hva det er. De er jo så glade i hverandre at jeg har knapt sett maken!

Hvordan bør en stake ut kursen videre i slike situasjoner? Bør en bare godta situasjonen som den er? Jeg kan liksom ikke se at å ta en alvorlig samtale vil ha noe for seg heller, da personlighetene våre ikke kan forandres likevel. Tror dere at en forelder hadde blitt svært skuffet dersom sønnen hadde opplyst om at han ønsker å treffe han oftere uten samboeren tilstede?

[Jigva]

jo, en far vil nok bli lei seg om du ikke ønsker å se kjæresten hans også, det er nok ikke å komme unna det.

samtidig så synes jeg ikke det skal stoppe deg.

Det er rett og slett ikke alle mennesker man kommer overens med, det er ikke alle mennesker du møter ute du ønsker å være venner med. Selv om dette er dama din far ønsker å dele livet sitt med så behøver ikke det bety at du må tilbringe mye tid med henne.

Hun er sikkert en flott person, men hun er nok rett og slett ikke på bølgelengde med deg. Når det er sagt så må du jo likevel tilbringe tid med henne på en del anledninger.

Jeg ville sagt ifra til faren om at du ønsker mer alenetid med han, om han ikke forstår hvorfor dama ikke kan være med hene tiden så vær ærlig med han. Si til han at du føler ikke at du og dama kommer godt overens, at dere har så mye felles. Si at du ønsker å kunne prate med faren din alene av og til.

Er jo egentlig ikke unormalt. Har noen venner som så fort de får seg kjæreste absolutt skal ha med denne nye personen på alt de driver med, jeg har alltid misslikt det, blir vel noe av det samme her i mine øyne.

Men, selvfølgelig kommer du på besøk i deres hjem så må du nok pent innfinne deg med at hun også vil være der... kan ikke kaste henne ut av sitt eget hjem.

[CeeCee]

Er enig med Jiqva.

Husk at du vil også få en kjæreste/ kone en gang (kanksje du har det allerede). Ikke sikkert faren din og hun kommer til å bli bestevenner eller ha god kjemi og felles interesser. Hvordan ville du at han skulle behandlet henne?

[Gjest men]

Som sagt så er jeg 24 år nå, og jeg vil selv velge hvem jeg vil omgås og ikke.

Klart du kan det, men det er vanskelig å fryse ut en stemor etter over 10 år. Hvis hun alltid er der når du besøker dem, betyr det kanskje at hun også ønsker å ha et godt forhold til deg?

Ville prøvd å finne noen aktiviteter du kunne ta med din far på, som hun helt sikkert vil takke nei til, slik at dere av og til er bare dere to.

CeeCee har et meget godt poeng i spørsmålet om hvordan du vil at din far skal ta imot din kjæreste/samboer/kone. Hun vil garantert være mer fremmed for din far enn din stemor er for deg etter over 10 år, og hun har ikke gjort det for din far som jeg antar at din stemor har gjort for deg mens du var på samvær før du ble voksen.

[Frustrert]

Kan du tenke deg å finne på noe med din stemor, bare dere to uten din far? Kanskje dere kan finne en felles interesse og bli bedre kjent slik?

Kanskje dere kan kjøpe julegave til din far sammen, eller noe som ikke tar så lang tid. Siden din far er så glad i henne, er det sikkert en eller annen egenskap ved henne du også kan like, bare du blir ordentlig kjent med henne.

Hvis ikke synes jeg du har fått fornuftige svar, ang alenetid med din far

Lykke til

Hilsen "kommende stemor".

[Gjest Gjest]

Jeg er stemor til to mindreårige barn. Begge har passert 10 år. Jeg er stort sett alltid til stede hjemme hos oss, det er jo mitt hjem også og det blir litt feil om jeg skal måtte forlate hjemmet når jeg ikke har planer. Men jeg passer på at far og barn får alenetid likevel. Jeg går godt overens med barna, og de har ikke uttrykt noe ønske om å ikke ha meg med. Men jeg synes det er viktig for pappaen å tilbringe tid med barna uten meg. Både for hans og deres skyld. Det har noe med at selv om jeg er en del av barnas familie nå, så vil jeg alltid være en "fremmed" sammenlignet med foreldrene deres.

Kanskje faren din og samboeren hans ikke tenker over at du har et slikt behov siden du er voksen? Du kan jo frambringe budskapet litt diplomatisk og si at du ikke har noe imot stemor, du bare ønsker å tilbringe litt alenetid med pappa, selv om du er voksen. Litt sånn mann-til-mann. Samtidig passer du på at du også treffer stemor på høflige kaffebesøk eller hva dere nå gjør. En total utfrysning av stemor vil nok bare skape en dårlig stemning mellom deg og far, så det er vel ingen av dere tjent med.

Som nevnt over her er det en fin vinkling å prøve å se det andre veien: Hva om faren din ikke liker kjæresten du tar med deg hjem. Hva ser du for deg er beste løsning da? Kanskje at far respekterer kjæresten din og er høflig mot henne til tross for at han ikke ville valgt å tilbringe tid med henne under andre omstendigheter.

Jeg tror uansett du vil klare å finne en løsning på dette. Du skriver veldig reflektert og gjennomtenkt. Det er bra. Lykke til!