Så inni ... forbanna!

[Gjest Sint kvinne, fast bruker]

Av og til kan man bli så eitrande forbannet over hvor utrolig teit en mann kan klare å bli. Hvem snakker vi om? Mannen min selvfølgelig, det er ingen andre jeg kan bli så uhorvelig sint og forbannet på. Hva vi krangler om er vel ikke vesentlig. Men han er av og til som en liten drittunge, har prinsipper og setter ting for seg som om han skulle vært tretten år.

Det som er så rart egentlig oppi det hele er at jeg er jo samtidig så veldig glad i ham, unntatt når man er på det aller heteste. Når det går en time og alt får roet seg litt, så blusser følelsene opp i meg igjen, og jeg kjenner hvorfor jeg bor sammen med denne mannen som man både kan elske og nesten hate samtidig.

Hva gjør dere når mannen deres sier noe som helt innlysende er totalt idiotisk, men som man har problemer med å la gå siden man blir så inni h... forbannet?

[Zita]

Blåser ut i arroganse om hvor idiotisk hele greien er, får tilbake med samme mynt, roer deretter litt ned, mater så med små teskjeer og mye tålmodighet, så blir vi kanskje venner igjen.

Før pleide jeg å stikke fra hele sulamitten, men det synes han var så dårlig gjort at jeg måtte slutte med det. Forklarte han derfor at noen ganger kan det være greit med en liten pause, og dermed spare seg fra å si mye dumt (forklarte dette tålmodig og med teskje).

Så nå tar vi oss "pauser" istedet for å "stikke av" sånn innimellom. Dessuten må jeg svelge mange kameler selv.

*gape høyt nå, Zita*

[Gjest Sint kvinne, fast bruker]

Jeg prøver din taktikk som regel jeg også, Zita. Hvis han er sint prøver jeg å være helt rolig tilbake for å vise hvor tåplig det er å hisse seg opp fpr sånne ting. Eller så kan man velge den helt stumme taktikken, og demontrativt bare ordne opp i saker og ting.

Et eksempel; vi kranglet tidligere idag om å rydde opp. Enden på visa var at jeg sa at da kaster jeg ting som flyter. Og det gjorde jeg (dog viktigere ting fikk slippe). Nå er en venn av ham innom og han trengte en av disse tingene som lå og fløt. Men vi alle vet jo hvor det er... Derfor tok han nå nettopp papirkurven og satte den på hodet slik at alt gikk utover gulvet. Og DA, tok jeg den stilletiende taktikken, ryddet bare stille opp etter at han gikk ut fra kontoret der jeg nå sitter. Så kan han sitte der med lang hale når han skjønner hvor idiotisk detvar.

[Zita]

Tenk hardt på alle hans gode sider nå. Tenk kjempehardt, kvinne!

[Gjest Sint kvinne, fast bruker]

Du har et poeng, Zita... :oops:

Men jeg er fortsatt uforstående til det han har sagt i dag (jfr tenåringsstadiet). Men, men...

Og det er en annen ting: Pleier dere å prate dere igjennom alt, eller å bare la ting bli lagt dødt uten å skvære opp. Jeg synes man skal prate seg igjennom det meste, da kommer det oftest noe godt ut av kranglen, til slutt...

Jeg får iallefall ikke sagt noe mer til ham i kveld, han er gått på jobb. Og han gikk uten å si et pip den hermegåsen, det er jo jeg som har den stilletiende taktikken idag, han har til nå ikke greid å gjøre en ting uten å slenge en kommentar... :x

[Noravind]

Skjønner deg så godt! Er det noen det er lett å bli forbannet på så er det samboeren. Også jeg føler at min kjære noen ganger er så tåpelig, latterlig barnslig, og sta som et esel....arrgh! Nå forrige gang vi diskuterte/kranglet valgte jeg heller for å skrive et brev til ham om hva jeg mente og hvorfor jeg var sur (brukte teskjemetoden i brevet). Så forlot jeg huset og dro på kafe sammen med ei venninne. Han kom hjem, fant brevet og fikk tenkt i fred og ro. Stemningen var faktisk bra da jeg kom hjem om kvelden.....

Sett bort fra det liker også jeg helst å få snakket ut om ting, men føler alltid det er en vegg jeg snakker til (derfor brev-metoden).Kanskje også jeg burde hive meg på den der ti-stille-metoden. Men det kan vel ikke være særlig lett da??

Har i alle fall lært at i et forhold må man svelge mange kameler :-?

[Zita]

Kommunikasjon er viktig, men jeg har nok ikke tro på at prat er løsningen på alt. Man kan prate og analysere ting ihjel, har jeg erfart.

Men viktigst av alt: Om man lar ting ligge, så får man gjerne ting på avstand, og ser om det er nødvendig å ta opp igjen saken i det hele tatt når det er gått en stund. Og om man tar det opp igjen, så blir man gjerne mer fokusert på akkurat det som er problemet, og snakker ikke i affekt om alt mulig annet som også er så enormt irriterende akkurat nå.

Hva med å snu på flisa og gi han et kompliment tilbake ved neste dumme kommentar? Forsøke å styrke forholdet igjennom positive tilbakemeldinger istedet for stilen: "Vi holder sammen til tross for alle idiotiske krangler, da må vi virkelig elske hverandre". Tror mange tester ut hvor mye de blir elsket ved å være ekle. Meg selv inkludert.

Hva tror du?

[Gjest Sint kvinne, fast bruker]

Jeg har lang erfaring med skriveteknikken jeg også, Nordavind. Og enig med deg, den fungerer ofte bra. Blir litt som en dagbok, man får sagt det man vil, tenkt seg litt om og kjæresten kan lese det når han har funnet roen. Vil anbefale det til andre kranglefanter som meg selv og min kjære.

Og til deg Zita, vi to må tenke mye likt... For jeg har pleier også i perioder og svare med noe positivt tilbake istedetfor alt det sure. Bare for å vise hvor mye triveligere det er å være positive. Nettopp dette har en av de beste samtalene jeg og mannen min har hatt i det siste vært om. Nemlig at man kan komme så inmari mye bedre ut av dagen hvis man har en ting i minne, nemlig å skape glede fremfor å fokusere på å finne alt det som er galt i rundt en. Det fungerer i lange perioder veldig bra, før det sprekker slik som i dag.

Egentlig gjør ikke det så mye i det lange løp at man krangler av og til. Men dagene føles bare så inmari bortkastet da på en måte. Det man trodde skulle være en fin ettermiddag ble en kveld med krig.

Når det gjelder "Vi holder sammen til tross for alle idiotiske krangler, da må vi virkelig elske hverandre", så er jeg helt enig i at dette er overhodet ingen ting å se etter. Det er til nød en mager trøst på de dagene man krangler.

[Gjest Sint kvinne, fast bruker]

Jeg har lang erfaring med skriveteknikken jeg også, Nordavind. Og enig med deg, den fungerer ofte bra. Blir litt som en dagbok, man får sagt det man vil, tenkt seg litt om og kjæresten kan lese det når han har funnet roen. Vil anbefale det til andre kranglefanter som meg selv og min kjære.

Og til deg Zita, vi to må tenke mye likt... For jeg har pleier også i perioder og svare med noe positivt tilbake istedetfor alt det sure. Bare for å vise hvor mye triveligere det er å være positive. Nettopp dette har en av de beste samtalene jeg og mannen min har hatt i det siste vært om. Nemlig at man kan komme så inmari mye bedre ut av dagen hvis man har en ting i minne, nemlig å skape glede fremfor å fokusere på å finne alt det som er galt i rundt en. Det fungerer i lange perioder veldig bra, før det sprekker slik som i dag.

Egentlig gjør ikke det så mye i det lange løp at man krangler av og til. Men dagene føles bare så inmari bortkastet da på en måte. Det man trodde skulle være en fin ettermiddag ble en kveld med krig.

Når det gjelder "Vi holder sammen til tross for alle idiotiske krangler, da må vi virkelig elske hverandre", så er jeg helt enig i at dette er overhodet ingen ting å se etter. Det er til nød en mager trøst på de dagene man krangler.

[Gjest mindre sint kvinne]

obs.... nettet litt tregt og jeg utolmodig så meldingen gikk to ganger... sorry... 8)

Og merk mitt endrede brukernavn, en time eller to på KG hjelper!!

:D

[Zita]

Kjempefint, midre sint kvinne!

[Gjest Venus, ikke innlogget...]

Kommunikasjon er uhyre viktig for meg, spesielt den verbale. Men ikke alltid, og ikke til enhver pris. :-?

Alt MÅ ikke opp i dagen og diskuteres. Jeg tror man lett kan over-analysere ting i stykker, og da har man jo tatt et skritt tilbake.........Hm.

Er det verdt det? Nei, ikke for meg.

Jeg leste en gang et sted en kommentar av en oppskrift på ekteskap som holdt i mange-mange år: Årsaken til "lykksaligheten" var visstnok

"ALT DET VI ALDRI SA............"

Og ærlig talt. Dette er jeg tilbøyelig til å tro på.......... :blunke: