er så lei depresjonen hans.

[Gjest Gjest_Nelly_*]

jeg ble sammen med han jeg er sammen med nå for litt over et år siden.

når jeg tenker meg om akkurat her jeg sitter, så startet alt tullet fra begynnelsen av, jeg bare forsto det ikke... det er fortsatt ting jeg ikke forstår.

alt er pga at han sliter med sin families oppførsel.

han har en mor som sikkert er psykopat og det som enda verre er.

dette er han klar over, og går i terapi pga dette, da han brøt sammen for 2 mnd siden etter at hun i pillerus/psykopatrus FIKK LYST til å ødelegge for meg og han. og da fant hun det like så godt å unndra posten vår, og masse annet, slik at vi endte opp med 70 000 i gjeld.

det siste vi hørte etter det var at vi kunne dra til helvette og hele pakka, men så,fire mnd senere, og en psykiatrisk innleggelse (for min sambo altså) senere fant hun det for godt å dure på døren vår kl. 22 om kvelden for så å si at hun hadde betalt tilbake de 70 000 hun hadde unndratt.

så sliter sambo da. med angst. han betror seg til sin mor, i håp om at hun vil forstå han, ikke mase så mye på han, ikke stresse han i denne perioden han er i nå, og hun sier ja og ha, og forstår.

dagen etter er det på'n igjen med alt maset. hun finner opp ting for å få reaksjoner, hun gråter for å få viljen sin, hun er med i en kristen sekt (derfor han har så tette bånd til henne - hjernevaska vil jeg tro), viser overhode INGEN empati ovenfor sin sønn. Ingen kjærlighet. alt handler om penger, konspirasjoner, dramatiske hendelser som er overdramatisert. og sånn går listen.

jeg sitter på rommet vårt og er sliten.

lot han bare ligge på sofaen å deppe. jeg er lei av å alltid forstå han, jeg er lei av å se han så deprimert hver gang han møter moren sin. det har snart pågått i ett år, og dette blir tydeligvis ikke bedre. de har hatt et vanskelig forhold de siste 4 årene.

det er klart han burde kutte henne ut, men det er lettere sagt enn gjort med 3 yngre søsken?

han har selv i perioder ønsket å kutte henne ut, men "faller" tilbake gang på gang tilbake til sin familie, noe som egentlig er naturlig (alle familier krangler jo og blir venner igjen, men ikke på denne måten!!), men nå må han få opp øynene å forstå at moren hans er ikke navla for ett øre!

jeg høres vel så hard og kald ut. jeg elsker gutten min, men noen ganger går det utover de rundt han igjen og. jeg vet han tenker på det, men han ORKER vel ikke gjøre noe med det???

psykologen opplyste meg, om at han har det veldig hardt for tiden.

det forstår jeg... allikevel... man blir lei og irritert av å forstå hele tiden. og jeg ønsker moren hans vekk fra livet vårt! hun bare bruker han for så å kaste han igjen. hun ødelegger han!!

råd? nei jeg går ikke fra han enda... kanskje, hvis det ikke tar slutt?orker ikke et sånt liv i lengden nei.

ja, vi har pratet med moren - det går inn, men glemmes fort pga pillerus.

ja, han sier han vil velge meg fremfor dem. Dette har jeg aldri gitt han som dilemma heller (selvom jeg hadde kommet til å gjøre det).

jeg klarer ikke forklare meg orentlig, men familien hans er grusom, og dette handler ikke om det typiske svigermor/svigerdatter elsk og hat-forhold, men om at hans mor er gal, og nå kommer hun inn i livet hans hvor han er langt nede, trykker på de "riktige" knapper for så å bryte han enda mer ned igjen...

Hun bygger opp, bryter ned, bygger opp, bryter ned.

jeg får bare la han ligge på sofaen som vanlig...

[Aurora M.]

Hei!

Det er et ekstremt usunt familieforhold du beskriver, og jeg er redd ting ikke kommer til å bli bedre for deg og han så lenge dere opprettholder kontakten med moren. Men å bryte kontakten med sin egen mor er neimen ikke lett! Det virker som han har en slags negativ binding til henne. Hva med å flytte langt bort? Starte på ny frisk et annet sted? Er det en mulighet for dere?

Ellers så virker det som om du er den som må være den "sterke" opp i det hele. Forhåpentligvis kommer du fra sunne familieforhold selv, og kan derfor se hvor "sykt" dette er. Han derimot, er kanskje vant til at ting er som det er, og selv om det ikke er bra for han, så er det vanskelig å bryte ut av et mønster som på en måte også er trygt (selv om det er aldri så galt).

Kjempevanskelig å gi råd, men hva med å skape tettere bånd til andre? F.eks. din familie, venner etc. så forholdet til moren ikke tar så stor plass?

Og for all del, ta nå vare på deg selv oppi alt dette og! Sørg for å få pusterom. Kom deg ut blant venner, og finn ting å glede deg over, for ellers har du ingenting å gi til han heller. Pass på så han ikke drar deg ned, framfor at du drar han opp.

Klem Aurora (endelig registrert )

[Jade]

Du finner nok bedre råd i posten over her, men skriver noen subjektive ord likevel...

Jeg vet dette høres brutalt ut, og jeg vet at jeg helt sikkert hadde tenkt annerledes om jeg hadde vært oppi det selv. Men husk at sakte men sikkert så kommer dette mennesket til å ødelegge livet ditt hvis du ikke får henne ut av livet ditt! Hvis samboeren din kun kommer i 2-pakning sammen med moren sin, så må du velge; Være sammen med samboeren din, få moren og et (nei, tre) ødelagt liv på kjøpet. Eller forlat begge to...

Har du tenkt på hva som kommer til å skje hvis det kommer et barn oppi alt dette? Hvis du mener at det ikke er levelige forhold for et barn, så er det ikke det for deg heller!

Kan dere ikke gå sammen til psykologen hans? Det er vel ikke meningen at de psykiske problemene til han og moren hans skal lesses rett i hodet på deg.

Hvis du blir, så bli fordi du elsker han så inderlig høyt. Ikke fordi han ikke vil takle å bli dumpet på toppen av det hele, og dermed sitte alene igjen med valget sitt.

[Gjest Gjest_Nelly_*]

Takk for svar begge to. det betyr utrolig mye for meg. mer enn hva dere tror!

Aller først Jade: Min hovedproblemstilling er nemlig det at jeg kan ikke få barn oppi alt dette her.

Det er nå tredje gang på dette året jeg opplever at de har et kraftig "sammenstøt".

Kranglingen går på psyking fra morens side. Søsteren blir også med så fort moren kommanderer (jeg tror hun lokker den unge dattern sin med gull og grønne skoger for å sette de opp mot hverandre da hun vil ha sin vilje).

Stakkars søskenene hans sier jeg. De forstår, men samtidig ikke... De fornekter det også litt.

Ja, jeg prøver å være sterk. Føler meg bedre i dag.

Jeg klikket fullstendig i går. Måtte få det ut, og så begynte kranglingen med meg og sambo.

Han ble så sinna, såret og skuffet sist gang hun gjorde noe dritt, så nå hvor de gjenforentes igjen etter disse 4 mnd, hadde han store problemer med å dra til henne.

Tror han tenker oppi hodet sitt at dette nå er siste gang... Det vet jeg nesten at det ikke er. Hun kommer til å slippe DEN bomba igjen, og han blir skuffa IGJEN (og kanskje han også burde forvente dette nå - jeg har forberedet han), og så starter bråket og helvetet med hun.

I de fire mnd hvor de ikke hadde kontakt la han endelig på seg. 7 kg!

Nå... i tre uker, tre uker etter gjenforening har han ikke spist.

Det er tydelig at hun ikke gjør han glad i allefall...

Jeg fortalte han i går, at jeg aldri kunne fått barn under slike omstendigheter, og sambo vet godt inni seg at neste gang, så har han et dilemma. Han må da velge mellom meg og hans mor.

Jeg føler bare jeg ikke er verken klar eller at det er riktig ovenfor han å stille det dilemmaet heller! Ikke enda.

I morgen skal han til psykologen.

De ser heldigvis alvorlig på dette, og spesielt på familieproblemene hans, til tross for at han er så godt som "voksen" nå.

Ja, vi har vurdert å flytte litt utenfor byen.

Vi må bare få råd til egenkapital til et hus enda, så vi venter og sparer masse!

Alt vi gjør for tiden gjør vi sammen. Vi jobber også sammen. Dette hater hans mor så klart.

Jade: jeg kan bli med til psykologen når jeg vil. har vært med en gang allerede!

Føler sambo har bedret seg mye m.t.p depresjonen, men han trenger dem fortsatt. i hvertfall m.t.p at moren har tatt kontakt igjen.

de har ikke begynt å diskutere dyptgående om familieproblemene, da de anser det som veldig "sensitivt". de tar babyskritt føler jeg, men de følger jo hans psyke nå, og det er jo heldigvis riktig!

takk for svar! takk for oppmuntringer Aurora M.

[Gjest Gjest_jentaa_*]

Han er medavhengig deluxe, og jeg tror du må være veldig klar på at du forventer at han kutte ut moren for at dere skal kunne holde sammen(og ikke minst for at han skal kunne bli frisk!!!!) moren er jo alvorlig syk, så det er helt urealistisk på forvente at hun skal forholde seg normalt til dere.

så jeg har tre råd: flytt, få hemmelig adresse, få hemmelig telefonnummer:)

og så vil jeg si at du er i din fulle rett til å bli drittlei avogtil, og han må akseptere at du blir lei selv om han er langt nede. du har ingen forpliktelser til å bli hos han fordi han har det dårlig, du skal bare bli om du selv ønsker og får noe ut av forholdet på sikt.

min filosofi er at selv om man har det dårlig så har man til syvende og sist selv et ansvar for å ta grep som kan bedre situasjonen.

flytting er for dere nærmest livreddende, både med tanke på forholdet og nærmest bokstavelig talt.......men han må ville det selv, ellers kommer han til å gå i samme fella igjen.

om han velger moren sin fremfor deg og en mulig fremtidig familie, så har han også alvorlige problemer, og dette vil aldri kunne fungere da......