å fungere som stemor

[Gjest Frustrerte Frida]

Samboeren min og jeg har bodd sammen i tre år, og følelsene mellom oss står svært sterkt. Han har to barn fra før, som nå er 11 og 14 år gamle. Samboeren min har vært utslått av sykdom i store deler av samboerskapet vårt, så han har ikke klart å være en tydelig forelder, og sliter fortsatt veldig selv om han nå er mye bedre enn han var. Likevel har vi hatt barna annenhver uke, og det har vært et sant slit. I begynnelsen gikk det greit. Vi var "fremmede" for hverandre og det gikk på høflighetsfraser og de tok hensyn siden pappaen var veldig syk. Men etterhvert som de følte seg trygge på meg og ble vant til pappaens tilstand (nå glemmer de at han ikke er frisk) slappet de av og sluttet med høflighetene...

Barna har vist seg å være svært bortskjemte. De kan sutre og klage som småunger for bagateller (for at ikke yndlingspålegget finnes i kjøleskapet f.eks.). De er utakknemlige (klager på at gaver de får ikke er dyre nok) og rett og slett ufordragelige iblant. Huff, jeg bruker sterke ord nå, høres ut som jeg hater barna. Det gjør jeg ikke. Men jeg er bare så ufattelig sliten og lei akkurat nå. Barna er intelligente og søte. De kan være veldig snille og gode når verden går deres vei. Familiemedlemmer på begge sider av slekta har fortalt meg at da far var frisk var han veldig flink med barna. Men han ble syk så kort tid etter at vi ble sammen at jeg ikke rakk å se så mye av hans samvær med barna før vi ble samboere. (Litt komplisert, men sykdommen gjorde at han trengte hjelp i hjemmet, og vi ble samboere raskere enn vi ville valgt under normale omstendigheter av hensyn til barna.)

Problemet her er mitt og samboers samarbeid med barnas mor. På overflaten virker alt greit. Vi snakker høflig til hverandre, smiler pent og later som om alt er i den skjønneste orden. Under overflaten har jeg lyst til å filleriste henne. Hun diller og duller noe helt utrolig med barna. Hver gang de blir sure gjør hun sitt ytterste for å blidgjøre dem, noe som har lært dem at sure miner = positiv oppmerksomhet. Barna får det meste de ber om av materielle goder, og de har veldig få grenser. Når barna da kommer til oss og vi har grenser (oftest iverksatt av meg pga samboers sykdom), blir det rabalder.

Vi (jeg trekker i trådene mens samboer prøver å utvise litt faderlig grensesetting) har jobbet hardt med å få bukt på disse ufinhetene til barna, og har lyktes til en viss grad. Men så føles det som om alt går i vasken hver gang moren har barna mer enn ei uke, som i påskeferie, sommerferie og andre tilfeller. Mer skal ikke til før barna har "glemt" at hos oss forventer vi normal folkeskikk. Så er det påan igjen for å jobbe med holdninger, tårer og tenners gnissel. Jeg holder på å bli sprø!

Jeg har så lyst å få barnas mor til å forstå at hun gjør alle (både barna og oss voksne) en bjørnetjeneste ved å la dem styre som de vil. Men jeg har jo ingen rett til å fortelle en mor hvordan hun skal oppdra sine egne barn. Og samboer er ikke psykisk sterk nok pga sykdommen til å ta et oppgjør med henne. Så her går vi rundt i ring. Samme spetakkelet på nytt og på nytt. Det sliter på oss voksne, og det må være et mareritt for barna.

Så hva gjør vi?

1: Stå på vårt og kreve normal folkeskikk av barna når de er hos oss annenhver uke (det krever enormt masse av meg da det er jeg som må ta mesteparten av jobben, og både mor og barn mener at jeg ikke bør bestemme så mye hjemme hos oss, så her skal man trå forsiktig for ikke å trå på tærne)

2: Slippe tøylene og la barna få styre hos oss som de gjør hos moren (tanken byr oss imot, både meg og samboer)

3: La barna bo hos mor på heltid og bare være på helgetur hos oss. (Det blir mer ro rundt både voksne og barn, men i det lange løp tror jeg barna lider av å ikke lære seg normal oppførsel)

Det er jo barnas beste som er det avgjørende. Men akkurat nå vet jeg ærlig talt ikke hva som er best.

Jeg vet det jeg skriver her høres skrekkelig krasst ut. Jeg er ikke egentlig en ildsprutende drage, men en rolig og behersket dame på 33. Men nå har jeg ikke sovet i natt pga bekymringer og slitenhet og irritasjon. Så nå måtte jeg bare få ut litt gørr.

Tusen takk til deg som har orket å lese alt. Det ble veldig langt. Men godt å få frest litt fra seg!

[lulle]

Jeg synes utgangspunktet ditt høres veldlig krevende ut, og forstår godt at du sliter. Du bruker en del generelle utsagn i innlegget ditt, som at ungene får styre som de vil, normal folkeskikk, moren diller og duller.

Det er ofte store forskjeller i hva folk legger i disse begrepene, og derfor litt vanskelig å danne seg et bilde av om reglene deres er allment akseptable eller ikke.... Normal folkeskikk for en, vil kanskje ikke være det for andre.

Har tro på at du/dere snakker med mor og prøver å få til felles regler. Uansett er det jo dere som setter regler i eget hus, og det skal barna innordne seg etter. Positiv feedback har god effekt.

[Gjest Frustrerte Frida]

Hei lulle, takk for at du tok deg tiden til å lese.

Ja, jeg skrev i veldig generelle vendinger, måtte bare få ut litt frustrasjon.

Når jeg skriver at vi forventer normal folkeskikk så tenker jeg på at man sier høflig takk når man får en gave, istedet for å mumle et "øh, takk" for så å snu seg bort og himle med øynene fordi gaven ikke var fin nok. Man venter med å spise bursdagskake til kakegaffelen er lagt på bordet, istedet for å spise bløtkake med fingrene fordi man ikke gidder å vente i et par minutter. Man rydder bort tallerkenen sin fra middagsbordet uten å klage høylydt. Man sier hei når man møtes, og "hadet" når man går. Man gjør sine små huslige plikter (som å gå ut med søpla eller ta ut av oppvaskmaskinen iblant) uten å kjefte på den voksne som spør pent om man kan gjøre det. Osv.

Hadde en eller to av disse tingene skjedd innimellom hadde det vært greit. Men ikke når vi har slike episoder hver eneste dag. Vi prøver å bruke oppmuntring og positive tilbakemeldinger. Men det funker dårlig. Beskjeden vi får er at hos mamma trenger de ikke gjøre sånn. Og det ser vi jo selv også at mamma ikke krever av dem.

[lulle]

Uff da.... ikke lett å måtte samarbeide med en mor som synes det er greit å spise kake med fingrene ( Tror nesten jeg ville gitt henne konkret eksmepler: syns du det er greit at dine barn...... ?, så kanskje hun ser det på en annen måte. ) Alle barn er jo tjent med å ha en fin fremtreden, både med foreldrene sine og andre. Hvis de ikke lærer det hjemme, har de heller ikke knagger å henge noe på ute blandt andre

Synes alt du beskriver er å forevente av et barn innefor rimelig intelligensnivå. ( og helst under det også). Lag deres egne regler, og kjør knallhardt på dem. Når ungene er flinke, si at : Dette var kjekt. Nå blir det lettere for oss å si ja når du spør om noe.

Lykke til, søren ikke lett å lage en mercedes utav lada deler... (den va litt stygg...)

[CeeCee]

Hei lulle, takk for at du tok deg tiden til å lese.

Ja, jeg skrev i veldig generelle vendinger, måtte bare få ut litt frustrasjon.

Når jeg skriver at vi forventer normal folkeskikk så tenker jeg på at man sier høflig takk når man får en gave, istedet for å mumle et "øh, takk" for så å snu seg bort og himle med øynene fordi gaven ikke var fin nok. Man venter med å spise bursdagskake til kakegaffelen er lagt på bordet, istedet for å spise bløtkake med fingrene fordi man ikke gidder å vente i et par minutter. Man rydder bort tallerkenen sin fra middagsbordet uten å klage høylydt. Man sier hei når man møtes, og "hadet" når man går. Man gjør sine små huslige plikter (som å gå ut med søpla eller ta ut av oppvaskmaskinen iblant) uten å kjefte på den voksne som spør pent om man kan gjøre det. Osv.

Hadde en eller to av disse tingene skjedd innimellom hadde det vært greit. Men ikke når vi har slike episoder hver eneste dag. Vi prøver å bruke oppmuntring og positive tilbakemeldinger. Men det funker dårlig. Beskjeden vi får er at hos mamma trenger de ikke gjøre sånn. Og det ser vi jo selv også at mamma ikke krever av dem.

Slutt å gi dem gaver! kan de ikke sette pris på det de får, kan de være uten. Forklar dem det.

Normal folkeskikk er en selvfølge. Ha et husmøte. Sett opp regler. (Ikke så altfor mange i begynnelsen. det kan bli for mye for både de og deg/ dere) Forklar at her i huset skal vi gjøre sånn og sånn, og hvis alle gjør det de skal vil alle få det bedre. Hvis ting som skal bli gjort ikke blir gjort, forsvinner også alt det gøyale/ godene. Jo mer man bidrar, jo mer goder. Du må være veldig konsekvent.

Goder skal ikke bety at dere kjøper dyre ting, tar dem med på dyre aktiviteter o.l. Goder kan være felles gode opplevelser sammen med dere som ikke trenger å koste allverdens. Og de skal væe en overraskelse, ikke forventet av barna. Når de har vært flinke en dag kan du f.eks. si "I dag synes jeg dere har vært utrolig snille. Dere har gjort meg veldig glad! Nå vil jeg invitere dere med på kino/ kjøpe is/ leie en film/ spille et spill e.l. Ikke gi goder hver dag. Da vil de forvente det, og det blir feil. Overrask dem.

Jeg tror disse barna mangler bekreftelse.... Mulig de også mangler er del selvfølelse. Det er tydelig at de også mangler en haug med grenser. Banr trenger grenser, og omsorg er også å si NEI. Dersom barn ikke har grenser får de en følelse av at foreldrene ikke bryr seg. De kan gjøre hva de vil, og ingen bryr seg. De vil bli mer og mer ekstreme bare for å bli SETT.

Utfordringen din tror jeg blir å se barna i et nytt lys, og gi masse ros for "filleting." Husk bare å gi dem ros for hvem de er, ikke hva de gjør. Rosen må være personlig, og gå på personlige egenskaper hos dem, og ikke på kvaliteter de innehar. Hvis de hører hvor flinke de er i alt og ett, får de høy selvtillit og kan bli egosentriske. De trenger å høre at de er snille og at de gjør deg/ dere glad. At de kan bidra til at andre kan ha det bra. Dette vil føre til at de blir trygge på seg selv og vet de er en bra person, og at du/ dere er glad for å ha dem i livet deres. Gi dem mestrigsfølelse, men la rosen være personlig. (Istedenfor å si f.eks. "Så flink du var å hjelpe til." Si "Jeg ble så glad for at du ville hjelpe meg! Tusen takk!" eller "Jeg synes det er så kjekt når du vil hjelpe til! Det er så gøy å gjøre noe sammen med deg." ja, du skjønner tegninga... hehe!

Kunne sikkert skrevet bok om dette. Vet ikke om du vil bruke disse rådene. Det er opp til deg.... Ønsker deg uansett lykke til!

Edit: Vil legge til at jeg tror ikke det er lurt å snakke med mor. Hun får bare styre på som hun vil. Barn lærer fort at det er to sett regler i de forskjellige hjemmene. Tipper at til syvende og sist vil barna få det bra hos dere og føle de blir sett for de de er, og føle større trygghet hos dere enn hos mor.

Endret 7. september 2008 av CeeCee

[Littlebird]

Hei lulle, takk for at du tok deg tiden til å lese.

Ja, jeg skrev i veldig generelle vendinger, måtte bare få ut litt frustrasjon.

Når jeg skriver at vi forventer normal folkeskikk så tenker jeg på at man sier høflig takk når man får en gave, istedet for å mumle et "øh, takk" for så å snu seg bort og himle med øynene fordi gaven ikke var fin nok. Man venter med å spise bursdagskake til kakegaffelen er lagt på bordet, istedet for å spise bløtkake med fingrene fordi man ikke gidder å vente i et par minutter. Man rydder bort tallerkenen sin fra middagsbordet uten å klage høylydt. Man sier hei når man møtes, og "hadet" når man går. Man gjør sine små huslige plikter (som å gå ut med søpla eller ta ut av oppvaskmaskinen iblant) uten å kjefte på den voksne som spør pent om man kan gjøre det. Osv.

Hadde en eller to av disse tingene skjedd innimellom hadde det vært greit. Men ikke når vi har slike episoder hver eneste dag. Vi prøver å bruke oppmuntring og positive tilbakemeldinger. Men det funker dårlig. Beskjeden vi får er at hos mamma trenger de ikke gjøre sånn. Og det ser vi jo selv også at mamma ikke krever av dem.

Skjønner godt dette er tøft for deg.

Jeg tenker at hvis du i utgangspunktet syns moren til barna er en ok dame å prate med, bortsett fra grensesetting, kunne det jo vært en tanke å sette seg ned sammen, du, samboeren din, og moren til barna, hvor dere snakker sammen litt om hva slags regler dere har. Jeg tror også at barn fort venner seg til to sett regler, men jeg tror det er en fordel om man har noen prinsipper som er like i hjemmene. Jeg ville forklart for barnas mamma at det har vært mye ansvar for deg når samboer er syk, og at det der lettere for deg og samboer å sette grenser for barna dersom alle er enige om dem.

Men, jeg ville vært veldig forsiktig med å si til henne at du syns barna er uhøflige. Jeg ville heller fokusert på felles regler på leggetider, evt. regler på aktiviter, utetider osv.. Men det har dere sikkert fra før..

Det er ikke sikkert du får gjort så mye med folkeskikken deres på denne måten, men man må kanskje regne med at barna er litt "uhøflig" i perioder. Jeg tenker at å klage over gaver som ikke er dyre nok er absolutt uakseptabelt, og det må både du eller mannen din få lov til å irettesette. Men, når de takker slik som du beskriver er det jo tross alt en takk, og det er jo bra sel om den ikke kommer fra hjertet alltid. Mange barn takker ikke i det hele tatt.. Å spise kake med hendene høres litt mer tøvete ut, jeg kan ikke tenke meg at mor syns dette er ok oppførsel heller, så hvis barna sier dette er ok der tviler jeg på det stemmer..

Det er jo ikke sikkert at alt barna sier er riktig heller, om en 11-åring sier de ikke trenger å gjøre sånn og sånn hos mor er jo kanskje sant, men kanskje også en metode å slippe det hos dere på. Jeg pleier å svare på slike kommentarer at det er mulig de gjør det annerledes hos mor, men at hos oss gjør vi det på denne måten. Vi har forklart barnet at hos oss er det vi som bestemmer, men hos mor er det de som bestemmer. Men, vi har ganske like rutiner på begge steder, det hjelper jo.

Kanksje det kan hjelpe at dere i familien (altså uten mor) også setter dere ned og prater litt om dette, og at pappa gjør det klart han og du er enige om hvilke grenser som settes, og at det skal være like greit om du sier fra som om det er han som sier det, og forklare dem at det er viktig at de lytter til det du sier, og at dette hjelper han nå som han er syk og trenger litt god hjelp fra familien. Kanskje dere også da kan bli enige om noen regler og plikter i hjemmet, for eksempel å ta av bordet, av og til hjelpe med oppvaskmaskin osv.

Masse lykke til, håper samboeren din blir frisk og sterk igjen, og kan ta mer ansvar igjen.

Endret 7. september 2008 av Littlebird

[Gjest Frustrerte Frida]

Hei og takk for alle svar.

Har fått roet meg litt nå. Er fortsatt sliten og litt oppgitt, men ser lys i enden av tunnellen. Langt borte riktignok, men der er lys!

Beklager om jeg ikke får svart på alt dere har spurt om/kommentert.

Om felles regler: Jo, vi har felles innetid og felles leggetid som mor. Innetiden er grei, den har vi ikke de helt store problemene med. Når det gjelder leggetiden er vi mer konsekvent, mens mor lar barna få trekke ut. Dette gjelder helst den yngste. Det er ikke sånn at vi blir hysteriske om barnet ikke er i seng til rett tid hver kveld, men vi prøver å holde oss til det avtalte klokkeslettet, og er heller fleksibel når det er noen spesiell grunn til å få være oppe lenger. Den eldste har egentlig ingen leggetid, men må være på rommet etter kl 23.

Vi har snakket med mor om dette med felles regler. Og vi har blitt enige om innetid og leggetid. Men utover det er hun ikke interessert i å samarbeide, med mindre et samarbeid betyr at vi gjør ting på hennes måte. Hun framstiller seg selv som en streng mamma som ikke lar ungene oppføre seg dårlig, mens i praksis så gjør hun knapt halvhjertetede forsøk på å få dem til å rette seg etter henne.

Når det for eksempel gjelder det med at vi krever "normal folkeskikk" så er det jo ikke sånn at mor sier "det er helt greit å spise bløtkake med fingrene og være generelt uhøflig". Det er bare det at vi tar tak i sånne ting, mens mor ikke bryr seg nevneverdig. Hun kan si at "sånn der får du ikke lov til å gjøre", men så reagerer hun ikke når barnet gjør det "forbudte" likevel. Og dette er ikke bare basert på hva barna forteller. Vi vet jo at de kan si mye rart for å få det som de vil. Men noe har vi sett selv med egne øyne, og noe får vi bekreftet via kommentarer fra andre familiemedlemmer.

Mor har selv kommentert gaver barna har fått i negativ retning. Om at ting de har fått ikke har vært pent nok og at giveren like godt kunne spart seg bryderiet. Hun sier ikke dette til giveren, men til andre voksne mens barna hører på. Ikke rart at barna tar etter og er utakknemlige! De har jo lært det av mamma.

Moren er utad en vellykket dame med god jobb, stødig økonomi og full kontroll på livet. Men når det gjelder barneoppdragelse vil jeg betegne henne som tam.

Vi har som nevnt jobbet hardt med å få barna til å oppføre seg pent, og har til en viss grad lykkes med det. Det vil si at vi får dem til å oppføre seg som man skal i perioder, men så virker det som om alt er visket bort når mor har hatt dem lenger enn sin vanlige uke. Dette siste året har hun ofte hatt dem lenger enn ei uke pga reiser og diverse andre ting. Og det er da jeg blir så frustrert fordi vi må begynne på nytt med å lære barna at hos oss er det andre regler enn hjemme hos mamma. Vi føler at metodene våre funker. Vi roser positiv atferd og "belønner" god oppførsel ved å gjøre hyggelige ting sammen. Negativ atferd prøver vi i størst mulig grad å overse der det er mulig (surmuling for bagateller for de bedrive på rommet sitt, de får ikke masse oppmerksomhet av oss da). Der det ikke er mulig å overse gjør vi det helt tydelig hva vi forventer av oppførsel og fjerner goder (bruk av pc/tv-spill osv) når barna nekter å høre etter. Dette har virket bra hele tida, og gjør det fortsatt. Så problemet er egentlig ikke å få barna til å skjønne våre regler. Problemet er at vi må starte på nytt så mange ganger når vi har vært fra hverandre ei stund. Det virker nesten som om det går en magisk grense ved ei uke. Mer enn det så blir det krøll. Det som frustrerer meg så enormt er denne stadige nye starten.

Nå er det i tillegg sånn at barna ønsker å bo mer hos mor enn hos oss. De sier selv det er fordi det ikke er så mange regler der. (Men jeg mener jo at vi ikke har så veldig mange regler utenom de helt åpenbare tingene som er nevnt tidligere)

Så vi er veldig i tvil om hva vi skal gjøre framover. Det er jo viktig å høre på barna, men samtidig skal man jo vurdere deres eget beste. Det er ikke alltid sånn at det barna ønsker er det som er best for dem.

[Jade]

Om dette er tilfellet hos dere, vet jeg jo ikke. Men når vi var små og var hos farmor, prøvde vi oss alltid med at det og det fikk vi jo lov til hjemme. Tipper at pappa fikk ofte skjenn av henne for den dårlige oppdragelsen hun trodde vi fikk

Uansett. Barn blir trygge av grenser, så det er kjempepositivt at dere er nøye på det. De lærer jo seg også å oppføre seg andre steder, så det er kjempeviktig. Når jeg tenker tilbake på min egen barndom, så hendte det jo at vi ikke alltid oppførte oss fint, men det ble absolutt ikke godtatt. Vi hadde ikke strenge foreldre. Men det ble alltid forventet at vi var snille og greie. Og at vi respekterte andre.

Ingen kan si noe på at du bestemmer over oppførsel i ditt hus.

[Sekretæren]

Så hva gjør vi?

1: Stå på vårt og kreve normal folkeskikk av barna når de er hos oss annenhver uke (det krever enormt masse av meg da det er jeg som må ta mesteparten av jobben, og både mor og barn mener at jeg ikke bør bestemme så mye hjemme hos oss, så her skal man trå forsiktig for ikke å trå på tærne)

Hei kjære deg! Jeg er selv stemor, og kjenner meg igjen til en viss grad. Det er veldig tungt dette, for hver eneste situasjon oppleves som et dilemma. Hvem man skal ta mest hensyn til.

Jeg ønsker bare å kommentere dette første. Jeg vil påpeke at du befinner deg i ditt hjem, og du har rett til å sette grenser for deg selv, og hva du aksepterer av oppførsel fra andre mennesker. Ikke bare disse barna. Jeg får inntrykk av at du mestrer en slags gylden middelvei, men at det er veldig energikrevende.

Du er en voksenperson, og en voksenperson skal reagere på dårlig oppførsel. Er ikke det et minimum? Hvis jeg passer barna til min venninne, er det jeg som setter standard for hva som er akseptert av oppførsel. Jeg bidrar her i hjemmet til at bestemmelsene om akseptert oppførsel blir opprettholdt. Men nå er ikke min mann syk heller, så jeg skjønner at det er vanskelig for deg å håndtere det meste selv.

Poenget mitt er at en stemor ikke er helt "rettsløs" i en sånn sitiuasjon. Jeg ligger unna bestemmelser om lekselesing, rydding av rom og leggetider. Jeg bestemmer ikke, men jeg støtter pappa og hans bestemmelser. Det er en forskjell.

Men når det gjelder oppførsel, har jeg klare personlige grenser. Det må du også få lov til å ha.

[Gjest Fjøsnisse42]

Stå steinhardt på ditt, så vil ungene sakte bedre seg hjemme hos deg. Det er en tøff og energikrevende jobb og du blir aldri helt ferdig med den.

Voksne som ikke gjør dette, stikker kjepper i hjulene for barna på lang sikt og andre mennesker som omgås disse barna.

Endret 7. september 2008 av Fjøsnisse42

[Jade]

For å sette ting på spissen;

Hvis barna hadde fått tegnet på veggene hjemme hos mor, kunne ikke da stemor nektet barna å tegne på sine vegger?

Hvis barna slipper å rydde rommene sine hos mor, kan da ikke stemor forlange at de må rydde rommene sine hos henne? For ellers må jo stemor rydde opp etter dem. Med mindre mor er villig til å komme å rydde opp etter ungene

Endret 7. september 2008 av Jade

[Gjest Frustrerte Frida]

For å sette ting på spissen;

Hvis barna hadde fått tegnet på veggene hjemme hos mor, kunne ikke da stemor nektet barna å tegne på sine vegger?

Hvis barna slipper å rydde rommene sine hos mor, kan da ikke stemor forlange at de må rydde rommene sine hos henne? For ellers må jo stemor rydde opp etter dem. Med mindre mor er villig til å komme å rydde opp etter ungene

Enig med deg, men det er en vanskelig balansegang i praksis. Jeg skal liksom ikke bestemme for mye (for da mener barna og moren deres at jeg overkjører far og at jeg er sjefen i huset). Men samtidig er ikke far alltid i stand til å stå for det han mener er rett. Han har jo sagt at "rom skal ryddes en gang i uka", for eksempel. Men jeg er den som må sørge for at det blir gjort. Og det takler mor og barn dårlig.

Vurderer litt å bare gi beskjed om at sånn må de bare godta at det er. Hadde vi kunnet velge hadde vi såklart latt far ta alle disse konfrontasjonene og potensielle kranglesituasjoner med barna. Men vi kan ikke alltid velge det. Det kommer an på hans form. Og selv når han er i form til å ta på seg foreldrerollen så blir det langt mer krangling fra barnas side når han ber dem om det enn når jeg gjør det.

Har hatt en fin søndag, forresten. Må jo ikke bare syte og klage! Barna har oppført seg kjempefint. Ingen krangling med oss voksne. Har hatt det strålende! For nå er jo uka vår slutt, vi har kjempet oss igjennom regelfastsettingen atter en gang. Nå har ting endelig falt til ro, og så skal barna tilbake til mor...

Jeg vet ikke helt om jeg synes denne 50/50-delingen er så bra. Tanken bak er jo god: At barn skal få se begge foreldrene like mye. Men i praksis blir det jo ofte en kaotisk tilværelse for både barn og voksne. Særlig i familier som ikke alltid er så velfungerende.

[Littlebird]

Enig med deg, men det er en vanskelig balansegang i praksis. Jeg skal liksom ikke bestemme for mye (for da mener barna og moren deres at jeg overkjører far og at jeg er sjefen i huset). Men samtidig er ikke far alltid i stand til å stå for det han mener er rett. Han har jo sagt at "rom skal ryddes en gang i uka", for eksempel. Men jeg er den som må sørge for at det blir gjort. Og det takler mor og barn dårlig.

Vurderer litt å bare gi beskjed om at sånn må de bare godta at det er. Hadde vi kunnet velge hadde vi såklart latt far ta alle disse konfrontasjonene og potensielle kranglesituasjoner med barna. Men vi kan ikke alltid velge det. Det kommer an på hans form. Og selv når han er i form til å ta på seg foreldrerollen så blir det langt mer krangling fra barnas side når han ber dem om det enn når jeg gjør det.

Jeg tror det er en god ide å si fra om at de må godta dette, så lenge du og far er enige om reglene så må da barna akseptere dette enten det er du som sier fra eller han. De skal respektere det du sier på lik linje mener jeg. Det er viktig at dere snakker sammen du, far og barna, slik at alle parter er klar over hva som er reglene, og at det skal respekteres uansett hvem som sier fra. Og igjen, barna forstår nok at det kan være slitsomt for far å "håndeheve" regler når han er syk, og at du tar vare på familien ved ta en del av dette ansvaret. At moren til barna takler dette dårlig er hennes problem, det er ikke din skyld at hun har problemer med dette. Hun bør respektere deg og det du sier og gjør for deres barn, både overfor deg og overfor barna. Det sender viktige signaler hvordan hun respekterer deg i forhold til barna.

Vi er også veldig bevisste på dette i forhold til vårt barn, at h*n må respektere grensene hos oss, og hos mor/stefar, uten å vise noe negativt i forhold til dette, vi bestemmer i vårt hus, og de bestemmer i sitt hus. Dette fungerer helt fint hos oss heldigvis.

[Phaedra]

Enig med deg, men det er en vanskelig balansegang i praksis. Jeg skal liksom ikke bestemme for mye (for da mener barna og moren deres at jeg overkjører far og at jeg er sjefen i huset). Men samtidig er ikke far alltid i stand til å stå for det han mener er rett. Han har jo sagt at "rom skal ryddes en gang i uka", for eksempel. Men jeg er den som må sørge for at det blir gjort. Og det takler mor og barn dårlig.

For det første så er du like mye sjefen i huset som samboeren din, og for det andre så trenger dere ikke å ha samme regler hjemme hos dere som moren har hjemme hos seg. Barna klarer fint å forstå at forskjellige hjem har forskjellige regler, og det er like greit at de lærer det først som sist.

Jo flere fellesregler dere har når det gjelder de store tingene, jo bedre (innetider og leggetider er det bra å samkjøre som dere har gjort), og det er også greit å være litt på vakt når barna spør om noe som er spesielt (stebarnet mitt kom tassende til meg og lurte på når jeg syntes man var gammel nok til å ha luftgevær f.eks. ) og som det muligens kan bli store diskusjoner ut av. Men ellers oppdager barna ganske snart at forskjellige voksne har forskjellige regler - til og med innenfor en familie (der den ene voksne ofte er en ja-person og den andre blir nei-person).

Det er nok forskjellig fra barn til barn, men hos oss tok det faktisk noen år for barna å bli vant med meg som autoritetsperson. Og selv nå så testes det stadig vekk (noe jeg hører fra moren at de også gjør mot henne hehe). Det var vanskelig å være i en situasjon hvor jeg ikke visste hvor mye jeg hadde lov til å bestemme og hvor mye jeg kunne endre på av regler og oppførsel, og det tok som sagt år før vi ble "komfortable" med hvor vi sto. Jeg vet ikke om sykdommen til samboeren din forhindrer det, men på noen ting var det jeg som observerte hva som gikk igjen hos barna, tok det opp med min samboer og lot han få ta en samtale med barna om det hvis han var enig. Deretter var det ofte jeg som fulgte det opp, men selve oppdragelsen kom fra far. Nå tar vi disse samtalene som regel i fellesskap. Vi må alikevel si ifra om de samme tingene om og om igjen, og spesielt regler barna ikke liker har en tendens til å gå inn det ene øret og ut det andre

Det siste du sa om at barna vil være mer hos mor kan være to ting (tror jeg): enten er det fordi barna blir usikre (muligens det du refererer til som "kaotisk tilværelse") og ikke føler at forholdet til deg har stabilisert seg enda, i tillegg til at det kanskje er vanskelig med en syk far; det andre kan være at de bruker det for å få gjennom viljen sin. Hos oss ble det snudd, og det var stadig mor som fikk høre at det ene barnet skulle flytte inn hos oss på heltid fordi vi var mye mindre strenge enn moren, og det gikk mye på småting som de ikke trengte å gjøre hos oss (vi snakket med moren om det, og det virker faktisk om om vi var like strenge på de fleste områdene). Denne trusselen varte i flere år før den plutselig forsvant, samtidig som ting begynte å bli mer "rolig" i begge hjemmene. Så det er mulig det bare er tid dere trenger, og hvis dere kan holde på 50/50 så tror jeg det er den beste ordningen for barna - også for at dere skal kunne finne en balanse sammen.

Stå på! Jeg tror det kommer til å ordne seg, det vil bare ta tid

Endret 28. mai 2009 av Phaedra

[eximus]

Jeg er selv stemor - og barna mine har stemor.

Det du skriver om er det lett å kjenne seg igjen i. MEN, det er barn det er snakk om. Det er deres oppvekst og den er HER og NÅ!! Den kommer ikke tilbake.

Noen skriver at du i ditt hjem må kunne sette dine grenser, ja greit det, men det er jammen barna sitt hjem også. Som stemor har man ofte ikke, og du tydeligvis ikke, den omsorgen for barna som en mor har. Det er ikke det samme for et barn å bli oppdratt pedagogisk riktig som med ekte kjærlighet.

Du skriver at de f.eks ikke tar av middagstallerkenen etter seg ... det gjør ikke mine barn heller, men jeg vil ikke si at jeg er en dårlig mor eller de er uoppdragne barn likevell. Hjemme hos oss er det bare mest praktisk at en av oss tar av alt. Man har forskjellige regler og nettopp det er en av utfordringene når barna har to hjem.

Ofte irriterer jeg meg grønn over både sønn og stesønn når de kommer hjem etter å ha vært lenge hos de andre foreldrene. Vi trenger 1-2 dager på "å gå oss til". Sånn er det bare.

Barna har ikke bedt om at mor og far går fra hverandre. De har ikke bedt om to hjem og steforledre som skal oppdra dem.

Jeg synes det er KJEMPEVIKTIG å ha forkus på en kjærlig omsorg for barnet. Hvert barn har bere en barndom!

[Gjest Gjest]

Du skriver at de f.eks ikke tar av middagstallerkenen etter seg ... det gjør ikke mine barn heller, men jeg vil ikke si at jeg er en dårlig mor eller de er uoppdragne barn likevell. Hjemme hos oss er det bare mest praktisk at en av oss tar av alt. Man har forskjellige regler og nettopp det er en av utfordringene når barna har to hjem.

Jeg reagerer litt på akkurat dette. Hos dere velger dere å la en ta av alt etter middagen, det må jo være helt greit. Men dersom man i en husholdning ønsker at alle skal ta av etter seg selv så gjør man det. Det uoppdragne blir jo når barn nekter å følge de regler som er satt, eller klager høylydt og gjør det til en kamp hver gang.

[Gjest brutal_mann]

I ditt hjem gjelder dine regler. Det er barna store nok til å både forstå og innrette seg etter. Snakk med barna, drit i moren.

[Gjest Gjest]

Når jeg leste innlegget ditt var det første som slo meg at hvorfor ikke la ungene være mer hos mor hvis hun er enig i det? Ihvertfall til faren blir bedre i stand til å ta seg av dem.

Ellers så ville jeg jo gått for punkt 1 også, enten de er der en uke eller en helg. Deres regler er deres regler, og så lenge de ikke er urimelige så vil barna etterhvert godta dem. Det kan være lurt å gå litt i seg selv også, for av og til har vi kanskje regler som er litt urimelige, bare fordi det behager oss best, og så glemmer vi kanskje at de er barn..

Men selvsagt, innen rimelighetens grenser så ville jeg fortsatt å stå hardt på de reglene dere har bestemt dere for.

Ellers vil jeg spørre: Er du helt sikker på at det oppdragelsen hos moren det er noe i veien med. Med all respekt, men man har ofte lett for å skylde på den andre parten når man ikke får ting til å fungere.

Jeg har selv en venninne som er skikkelig sint på eks'en sin, for når barna kommer til henne etter å ha vært hos faren, er de helt ustyrlige.

Hun mener at han lar dem herje vilt, og så må hun bruke lang tid på å roe dem ned igjen. Men siden dette var et vennepar av oss, omgås vi også faren fortsatt. Og det jeg reagerer på er at han er veldig streng (litt over gjennomsnittet streng, men ikke unormal) og han har klare regler for hvordan de skal oppføre seg. Og når vi er hos han er ungene snille som noen lam og veldig høflige, greie og voksne. Når vi er hos henne, går vi alltid før vi har tenkt, for vi blir rett og slett slitne av all herjingen og støyen. Hun har også regler, men det er ingen som bryr seg, og hun foretar seg ingenting, det finnes ingen konsekvenser, om de ikke hører etter når hun har sagt fra èn gang. Hun bare klager seg og skylder på faren. Dette er jeg selvsagt helt uenig i.

Jeg sier ikke at det er sånn hos dere, men vær litt forsiktig med å tro at det er hennes feil. Det lille du ser av henne (og dullingen som du nevner) er kanskje bare der og da når dere er til stede. Hjemme har hun kanskje full kustus på dem. Kanskje de ser på dere som et "fristed". Kanskje du har høyere terskel for å snakke til dem og evt. gi dem konsekvenser siden du ikke er biologisk mor, eller kanskje de rett og slett bare utnytter at du ikke er moren. Unger er ikke dumme.

Forvørig vil jeg også nevne at litt (og noen former for) "dulling" er greit og kanskje også nyttig. Det er lov å "forhandle" litt med barn av og til. Det må selvsagt gå begge veier, slik at det ikke er barna som skal forhandles med for den minste ting. Men jeg har opplevd at det kan lønne seg av og til. Det kan gi en raskere løsning på problemet, og kan spare deg for mye krangling og uhygge. Det blir en slags gjensidig løsning, begge gir noe og begge får noe. Men selvsagt; det skal ikke gjøres i alle saker, og skal ikke bli en selvfølge at det skal forhandles. Og noen saker er helt åpenlyse at det ikke bør være rom for forhandling.

[eximus]

Klapper for innlegget over. Forhandle litt. La barna få bestemme litt også. Det er deres hjem like mye som ditt.