9 års utfordringer

[Gjest Ikke innlogget]

Fant ut det ble feil å skrive 9 års krise, fordi vi er ikke inni noen dramatisk situasjon i forholdet vårt, men det er allikevel ting som ikke kjennes helt rett.

Vi har ett barn på 3 år og organiseringen omkring henne fungerer fint. Hverdagslivet AS går vel egentlig fint, vi bytter på hvem som henter og bringer, hvem som er med henne til lege osv, så dette er jo flott.

Men jeg kjenner jeg savner noe mer, ja, som å være kjærester, det å være sammen UTEN at alt dreier seg om vår datter. Dette er vel noe som mange småbarns foreldre kan nikke samtykkende til. Men jeg tenker avogtil i mitt stille sinn, at årsaken til at forholdet er satt på vent, er mye på våre problemer tidligere. Vi har kranglet MYE, og særlig om penger i vårt forhold. Selv om dette er utrolig mye bedre, så er det mye vi er uenig om, også dette med hvor vi skal etablere oss fremover.

Jeg har nok også vært den som har "deltatt mest" i forholdet vårt, for flere år siden var vi en kort tid hos samlivsrådgiver og han sa at han opplevde min samboer som en som var på besøk og dette kan nok stemme.

Nå er det ikke aktuelt å gjøre det slutt rundt neste sving, men mer for å lufte tankene. Hvordan har andre det i forholdet etter 9 år? Jeg må innrømme at sex er noe som er lite intressant. Det var vel 1 mnd sist og jeg klarer meg fint en mnd til..

Jeg har jo sagt til han at jeg savner at jeg og han gjør noe sammen, men vi har ingen mulighet til f.eks barnevakt her vi bor nå, så det begrenser seg jo litt. Så klart vi kan finne på noe hjemme når barnet sover, men vet ikke, det blir liksom ikke helt det samme heller.

Vi er begge i midten av 30 årene, og ja, jeg savner det å komme VIDERE i livet på ett vis. Kjøpe hus, leiligeht, etablerer oss... men vi må jo først bli enig om HVOR vi skal bo, og det er ikke akkurat gjort på en, to , tre nei... Inntil videre så leier vi en liten, men rimelig leilighet.

Vi var på ferie i sommer og hadde det fint ja, men det føles som vi er mer som to gode venner, men det er kanskje sånn det er?

Som jeg kanskje sa, så er dette mer som et skrive av meg innlegg, og ikke nødvendigvis de store råd. Ja,ja....

For 2 uker siden var jeg på fest på jobben og fløret litt med en kollega, ingen ting galt skjedde, men allikevel kjenner jeg en liten sverm for han på jobben. Jeg må innrømme at jeg ofte tenker, er det sånn det skal være.. Føles som vi holder på med hver våre ting, har hvert vårt nettverk og gjør aldri noe sammen, sånn foruten at vi finner på ting sammen med barnet vårt da.

Jeg kjenner at den lille svermingen var en deilig følelse og det er litt farlig jeg er klar over det, utroskap hadde ikke løst noe.

Det å snakke sammen, ta opp alt dette med samboer, så har jeg jo gjort det, men det å være sammen meg og han, det er helt normalt, er MAAANGE som har det såånn. Vel, vel... javel.. så da er det ikke noe problem for oss heller liksom... Føler vel ikke at jeg helt når inn til han med det jeg sier...

Nei, får sove litt på dette.

[Gjest Gjest]

Vet du hva, jeg tror nesten man må ta et valg om man skal leve etter de mer tilfeldige følelsene eller om man skal velge det stabile "ekteskapet". Etter ni år sammen vil man nok aldri kunne kjenne den ilingen i mangen når man ser partneren, og jeg tror nesten man må ta et valg om at det ikke lenger er en følelsen man ønsker skal være rådende i livet. Disse følelsene vil jo også alltid gå over om man blir sammen med den personen som gir oss disse følelsene, etter noen år med den personen vil det være en ny som får sommerfuglene til å danse.

Det er helt naturlig at man tiltrekkes av andre, og at andre virker interessante når man ikke lenger har sommerfugler i magen av partneren hjemme. Jeg mener at dette ikke en gang betyr at det er noe galt i forholdet, det er bare en naturlig kjemisk reaksjon. Men det er noe man må ha et bevisst forhold til. Man må være klar over at man kan elske den hjemmme og likevel få disse følelsene, og at man kan velge å godta at de er der men ikke å oppsøke dem. Jeg vet å aldri dyrke disse følelsene og at jeg elsker partneren min over allt på jord, så de kan ikke konkurere med ham uansett.

Videre krever følelser i et langt samliv at man jobbre med dem. Det kommer ikke av seg selv, og man må nøtt å pleie dem. Det er urealistisk å tro at bare det å reise på ferie sammen skal gjøre at man opplever hveandre som mer enn bare venner. Følelsene krever mer konstant pleie enn som så. Det er også viktig å vite at man kan starte å pleie dem ganske sent ute i forholdet og vekke dem til live igjen.

Det starter med å gi et godt kyss hver morgen, hver ettermiddag når dere kommer hjem fra jobb og hver kveld før dere legger dere. I starten er dette kanskje ikke det man mest ønsker men etter hvert vil kroppen huske hvor godt dette er.

Det handler om å lete etter små ting man kan gjøre for å glede partneren hver da. Jeg koker nå kaffe som jeg skal gå inn å vekke ham med, han er veldig glad i det. Dette er heller ikke noe som faller naturlig, etter en del år er det lett å glemme og man må faktisk jobbe for å finne disse små gledene og for å huske å gjøre dem.

Videre handler det om at man må sette av tid til hverandre. I en hektisk hverdag må man også jobbe for dette. Jeg og mannen har minimum en dag i uka sammen og en dag i helga som vi planlegger å kose oss litt ekstra sammen, finne en god film vi har lyst å se, lage litt ekstra god mat sammen, dele ei flaske vin feks osv. Vi har måttet avtale dette rett og slett, og at dette ikke er noe vi viker fra om så det er andre ting som dukker opp den helga. Tiden vi har sammen er førsteprioritet. Dette gir oss også noe å snakke om sammen og glede oss til sammen i hverdagen. Vi planlegger hva vi har lyst å lage og leter gjerne etter oppskrifter sammen tidligere i uka.

Det handler om å pynte seg for hverandre, og ta vare på seg selv for hverandre. Mannen min har begynt å dusje hver kveld før han legger seg, jeg elsker lukten av nydusjet mann og det er mye kjekkere å ligge i armkroken hans når vi skal legge oss. Han liker mine hårløse ben, så jeg passer på å ta vare på dem selv om vinteren når ingen andre enn han ser dem.

Lista er lang, og jeg kunne godt skrevet den enda lenger. Det handler om at man må ta aktiv stilling til at man er glad i partneren og ønsker å vedlikeholde følelsene. Det kommer desverre ikke naturlig når man lever lenge sammen. Grunnen til at mange ser ut til å ha det fantastisk sammen selv etter 20 år er rett og slett at de er flinke til å gjøre slike ting og ta vare på hvarandre. Det faller ikke lettere for dem enn for oss, det handler bare om at de har innsett dette tidligere og kanskje ikke før det var for sent. Man må ta aktiv stilling til hva som er viktig for en i livet, er det familie eller neforelskelse? Det handler om at man kan tillege mer verdi til den ene delen, vi styrer faktisk dette selv. Jeg tillegger stor verdi til at mannen min har vært med min side i 10 år, og at jeg tviler på at noen annen ville kunne gjøre en like god jobb med å være med min side i 10 år. Selv om det ikke lenger bobler i magen når jeg tenker på ham vet jeg at han desidert er det beste som har hendt meg og at ingen annen vil kunne være like bra. Med disse tankene bevisst i hodet hver dag virker ikke de dansende sommerfuglene man av og til kjenner for andre så veldig interessante likevel.

[Nabodama]

Vet du hva, jeg tror nesten man må ta et valg om man skal leve etter de mer tilfeldige følelsene eller om man skal velge det stabile "ekteskapet". Etter ni år sammen vil man nok aldri kunne kjenne den ilingen i mangen når man ser partneren, og jeg tror nesten man må ta et valg om at det ikke lenger er en følelsen man ønsker skal være rådende i livet. Disse følelsene vil jo også alltid gå over om man blir sammen med den personen som gir oss disse følelsene, etter noen år med den personen vil det være en ny som får sommerfuglene til å danse.

Det er helt naturlig at man tiltrekkes av andre, og at andre virker interessante når man ikke lenger har sommerfugler i magen av partneren hjemme. Jeg mener at dette ikke en gang betyr at det er noe galt i forholdet, det er bare en naturlig kjemisk reaksjon. Men det er noe man må ha et bevisst forhold til. Man må være klar over at man kan elske den hjemmme og likevel få disse følelsene, og at man kan velge å godta at de er der men ikke å oppsøke dem. Jeg vet å aldri dyrke disse følelsene og at jeg elsker partneren min over allt på jord, så de kan ikke konkurere med ham uansett.

Videre krever følelser i et langt samliv at man jobbre med dem. Det kommer ikke av seg selv, og man må nøtt å pleie dem. Det er urealistisk å tro at bare det å reise på ferie sammen skal gjøre at man opplever hveandre som mer enn bare venner. Følelsene krever mer konstant pleie enn som så. Det er også viktig å vite at man kan starte å pleie dem ganske sent ute i forholdet og vekke dem til live igjen.

Det starter med å gi et godt kyss hver morgen, hver ettermiddag når dere kommer hjem fra jobb og hver kveld før dere legger dere. I starten er dette kanskje ikke det man mest ønsker men etter hvert vil kroppen huske hvor godt dette er.

Det handler om å lete etter små ting man kan gjøre for å glede partneren hver da. Jeg koker nå kaffe som jeg skal gå inn å vekke ham med, han er veldig glad i det. Dette er heller ikke noe som faller naturlig, etter en del år er det lett å glemme og man må faktisk jobbe for å finne disse små gledene og for å huske å gjøre dem.

Videre handler det om at man må sette av tid til hverandre. I en hektisk hverdag må man også jobbe for dette. Jeg og mannen har minimum en dag i uka sammen og en dag i helga som vi planlegger å kose oss litt ekstra sammen, finne en god film vi har lyst å se, lage litt ekstra god mat sammen, dele ei flaske vin feks osv. Vi har måttet avtale dette rett og slett, og at dette ikke er noe vi viker fra om så det er andre ting som dukker opp den helga. Tiden vi har sammen er førsteprioritet. Dette gir oss også noe å snakke om sammen og glede oss til sammen i hverdagen. Vi planlegger hva vi har lyst å lage og leter gjerne etter oppskrifter sammen tidligere i uka.

Det handler om å pynte seg for hverandre, og ta vare på seg selv for hverandre. Mannen min har begynt å dusje hver kveld før han legger seg, jeg elsker lukten av nydusjet mann og det er mye kjekkere å ligge i armkroken hans når vi skal legge oss. Han liker mine hårløse ben, så jeg passer på å ta vare på dem selv om vinteren når ingen andre enn han ser dem.

Lista er lang, og jeg kunne godt skrevet den enda lenger. Det handler om at man må ta aktiv stilling til at man er glad i partneren og ønsker å vedlikeholde følelsene. Det kommer desverre ikke naturlig når man lever lenge sammen. Grunnen til at mange ser ut til å ha det fantastisk sammen selv etter 20 år er rett og slett at de er flinke til å gjøre slike ting og ta vare på hvarandre. Det faller ikke lettere for dem enn for oss, det handler bare om at de har innsett dette tidligere og kanskje ikke før det var for sent. Man må ta aktiv stilling til hva som er viktig for en i livet, er det familie eller neforelskelse? Det handler om at man kan tillege mer verdi til den ene delen, vi styrer faktisk dette selv. Jeg tillegger stor verdi til at mannen min har vært med min side i 10 år, og at jeg tviler på at noen annen ville kunne gjøre en like god jobb med å være med min side i 10 år. Selv om det ikke lenger bobler i magen når jeg tenker på ham vet jeg at han desidert er det beste som har hendt meg og at ingen annen vil kunne være like bra. Med disse tankene bevisst i hodet hver dag virker ikke de dansende sommerfuglene man av og til kjenner for andre så veldig interessante likevel.

til deg for dette innlegget! Dette var kloke ord, og du har så rett!

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Hei Gjest! Takk for et fint innlegg. Du har så rett så rett... Så får jeg håpe jeg og min samboer finner ut av det.

[Branna]

Vet du hva, jeg tror nesten man må ta et valg om man skal leve etter de mer tilfeldige følelsene eller om man skal velge det stabile "ekteskapet". Etter ni år sammen vil man nok aldri kunne kjenne den ilingen i mangen når man ser partneren, og jeg tror nesten man må ta et valg om at det ikke lenger er en følelsen man ønsker skal være rådende i livet. Disse følelsene vil jo også alltid gå over om man blir sammen med den personen som gir oss disse følelsene, etter noen år med den personen vil det være en ny som får sommerfuglene til å danse.

Det er helt naturlig at man tiltrekkes av andre, og at andre virker interessante når man ikke lenger har sommerfugler i magen av partneren hjemme. Jeg mener at dette ikke en gang betyr at det er noe galt i forholdet, det er bare en naturlig kjemisk reaksjon. Men det er noe man må ha et bevisst forhold til. Man må være klar over at man kan elske den hjemmme og likevel få disse følelsene, og at man kan velge å godta at de er der men ikke å oppsøke dem. Jeg vet å aldri dyrke disse følelsene og at jeg elsker partneren min over allt på jord, så de kan ikke konkurere med ham uansett.

Videre krever følelser i et langt samliv at man jobbre med dem. Det kommer ikke av seg selv, og man må nøtt å pleie dem. Det er urealistisk å tro at bare det å reise på ferie sammen skal gjøre at man opplever hveandre som mer enn bare venner. Følelsene krever mer konstant pleie enn som så. Det er også viktig å vite at man kan starte å pleie dem ganske sent ute i forholdet og vekke dem til live igjen.

Det starter med å gi et godt kyss hver morgen, hver ettermiddag når dere kommer hjem fra jobb og hver kveld før dere legger dere. I starten er dette kanskje ikke det man mest ønsker men etter hvert vil kroppen huske hvor godt dette er.

Det handler om å lete etter små ting man kan gjøre for å glede partneren hver da. Jeg koker nå kaffe som jeg skal gå inn å vekke ham med, han er veldig glad i det. Dette er heller ikke noe som faller naturlig, etter en del år er det lett å glemme og man må faktisk jobbe for å finne disse små gledene og for å huske å gjøre dem.

Videre handler det om at man må sette av tid til hverandre. I en hektisk hverdag må man også jobbe for dette. Jeg og mannen har minimum en dag i uka sammen og en dag i helga som vi planlegger å kose oss litt ekstra sammen, finne en god film vi har lyst å se, lage litt ekstra god mat sammen, dele ei flaske vin feks osv. Vi har måttet avtale dette rett og slett, og at dette ikke er noe vi viker fra om så det er andre ting som dukker opp den helga. Tiden vi har sammen er førsteprioritet. Dette gir oss også noe å snakke om sammen og glede oss til sammen i hverdagen. Vi planlegger hva vi har lyst å lage og leter gjerne etter oppskrifter sammen tidligere i uka.

Det handler om å pynte seg for hverandre, og ta vare på seg selv for hverandre. Mannen min har begynt å dusje hver kveld før han legger seg, jeg elsker lukten av nydusjet mann og det er mye kjekkere å ligge i armkroken hans når vi skal legge oss. Han liker mine hårløse ben, så jeg passer på å ta vare på dem selv om vinteren når ingen andre enn han ser dem.

Lista er lang, og jeg kunne godt skrevet den enda lenger. Det handler om at man må ta aktiv stilling til at man er glad i partneren og ønsker å vedlikeholde følelsene. Det kommer desverre ikke naturlig når man lever lenge sammen. Grunnen til at mange ser ut til å ha det fantastisk sammen selv etter 20 år er rett og slett at de er flinke til å gjøre slike ting og ta vare på hvarandre. Det faller ikke lettere for dem enn for oss, det handler bare om at de har innsett dette tidligere og kanskje ikke før det var for sent. Man må ta aktiv stilling til hva som er viktig for en i livet, er det familie eller neforelskelse? Det handler om at man kan tillege mer verdi til den ene delen, vi styrer faktisk dette selv. Jeg tillegger stor verdi til at mannen min har vært med min side i 10 år, og at jeg tviler på at noen annen ville kunne gjøre en like god jobb med å være med min side i 10 år. Selv om det ikke lenger bobler i magen når jeg tenker på ham vet jeg at han desidert er det beste som har hendt meg og at ingen annen vil kunne være like bra. Med disse tankene bevisst i hodet hver dag virker ikke de dansende sommerfuglene man av og til kjenner for andre så veldig interessante likevel.

For et bra innlegg! Jeg må si meg 100% enig med deg, det er akkurat slik jeg ser ting også. Det er viktigere å ta vare på kjærligheten enn forelskelsen, for den forsvinner uansett, dessverre. Man må ta vare på hverandre og kjærligheten til hverandre.

[Heritære]

Vet du hva, jeg tror nesten man må ta et valg om man skal leve etter de mer tilfeldige følelsene eller om man skal velge det stabile "ekteskapet". Etter ni år sammen vil man nok aldri kunne kjenne den ilingen i mangen når man ser partneren, og jeg tror nesten man må ta et valg om at det ikke lenger er en følelsen man ønsker skal være rådende i livet. Disse følelsene vil jo også alltid gå over om man blir sammen med den personen som gir oss disse følelsene, etter noen år med den personen vil det være en ny som får sommerfuglene til å danse.

Det er helt naturlig at man tiltrekkes av andre, og at andre virker interessante når man ikke lenger har sommerfugler i magen av partneren hjemme. Jeg mener at dette ikke en gang betyr at det er noe galt i forholdet, det er bare en naturlig kjemisk reaksjon. Men det er noe man må ha et bevisst forhold til. Man må være klar over at man kan elske den hjemmme og likevel få disse følelsene, og at man kan velge å godta at de er der men ikke å oppsøke dem. Jeg vet å aldri dyrke disse følelsene og at jeg elsker partneren min over allt på jord, så de kan ikke konkurere med ham uansett.

Videre krever følelser i et langt samliv at man jobbre med dem. Det kommer ikke av seg selv, og man må nøtt å pleie dem. Det er urealistisk å tro at bare det å reise på ferie sammen skal gjøre at man opplever hveandre som mer enn bare venner. Følelsene krever mer konstant pleie enn som så. Det er også viktig å vite at man kan starte å pleie dem ganske sent ute i forholdet og vekke dem til live igjen.

Det starter med å gi et godt kyss hver morgen, hver ettermiddag når dere kommer hjem fra jobb og hver kveld før dere legger dere. I starten er dette kanskje ikke det man mest ønsker men etter hvert vil kroppen huske hvor godt dette er.

Det handler om å lete etter små ting man kan gjøre for å glede partneren hver da. Jeg koker nå kaffe som jeg skal gå inn å vekke ham med, han er veldig glad i det. Dette er heller ikke noe som faller naturlig, etter en del år er det lett å glemme og man må faktisk jobbe for å finne disse små gledene og for å huske å gjøre dem.

Videre handler det om at man må sette av tid til hverandre. I en hektisk hverdag må man også jobbe for dette. Jeg og mannen har minimum en dag i uka sammen og en dag i helga som vi planlegger å kose oss litt ekstra sammen, finne en god film vi har lyst å se, lage litt ekstra god mat sammen, dele ei flaske vin feks osv. Vi har måttet avtale dette rett og slett, og at dette ikke er noe vi viker fra om så det er andre ting som dukker opp den helga. Tiden vi har sammen er førsteprioritet. Dette gir oss også noe å snakke om sammen og glede oss til sammen i hverdagen. Vi planlegger hva vi har lyst å lage og leter gjerne etter oppskrifter sammen tidligere i uka.

Det handler om å pynte seg for hverandre, og ta vare på seg selv for hverandre. Mannen min har begynt å dusje hver kveld før han legger seg, jeg elsker lukten av nydusjet mann og det er mye kjekkere å ligge i armkroken hans når vi skal legge oss. Han liker mine hårløse ben, så jeg passer på å ta vare på dem selv om vinteren når ingen andre enn han ser dem.

Lista er lang, og jeg kunne godt skrevet den enda lenger. Det handler om at man må ta aktiv stilling til at man er glad i partneren og ønsker å vedlikeholde følelsene. Det kommer desverre ikke naturlig når man lever lenge sammen. Grunnen til at mange ser ut til å ha det fantastisk sammen selv etter 20 år er rett og slett at de er flinke til å gjøre slike ting og ta vare på hvarandre. Det faller ikke lettere for dem enn for oss, det handler bare om at de har innsett dette tidligere og kanskje ikke før det var for sent. Man må ta aktiv stilling til hva som er viktig for en i livet, er det familie eller neforelskelse? Det handler om at man kan tillege mer verdi til den ene delen, vi styrer faktisk dette selv. Jeg tillegger stor verdi til at mannen min har vært med min side i 10 år, og at jeg tviler på at noen annen ville kunne gjøre en like god jobb med å være med min side i 10 år. Selv om det ikke lenger bobler i magen når jeg tenker på ham vet jeg at han desidert er det beste som har hendt meg og at ingen annen vil kunne være like bra. Med disse tankene bevisst i hodet hver dag virker ikke de dansende sommerfuglene man av og til kjenner for andre så veldig interessante likevel.

Nydelig skrevet, ett av de beste innleggene jeg har lest på lenge. Er selv i starten på ett nytt forhold og vet av erfaring hvor viktig det du har skrevet her er. Jeg tror også at hvis man starter umiddelbart når nyforelskelsesperioden er over og etablerer noen faste avtaler om tid til hverandre så er det lettere å bevare forholdet og pleie kjærligheten.

Håper TS vet å bruke noe av disse gode rådene og at dere klarer å finne tilbake til hverandre og etablere ett dypere forhold basert på de små ting som man kan gjøre for hverandre.

[bonaqua]

Vet du hva, jeg tror nesten man må ta et valg om man skal leve etter de mer tilfeldige følelsene eller om man skal velge det stabile "ekteskapet". Etter ni år sammen vil man nok aldri kunne kjenne den ilingen i mangen når man ser partneren, og jeg tror nesten man må ta et valg om at det ikke lenger er en følelsen man ønsker skal være rådende i livet. Disse følelsene vil jo også alltid gå over om man blir sammen med den personen som gir oss disse følelsene, etter noen år med den personen vil det være en ny som får sommerfuglene til å danse.

Det er helt naturlig at man tiltrekkes av andre, og at andre virker interessante når man ikke lenger har sommerfugler i magen av partneren hjemme. Jeg mener at dette ikke en gang betyr at det er noe galt i forholdet, det er bare en naturlig kjemisk reaksjon. Men det er noe man må ha et bevisst forhold til. Man må være klar over at man kan elske den hjemmme og likevel få disse følelsene, og at man kan velge å godta at de er der men ikke å oppsøke dem. Jeg vet å aldri dyrke disse følelsene og at jeg elsker partneren min over allt på jord, så de kan ikke konkurere med ham uansett.

Videre krever følelser i et langt samliv at man jobbre med dem. Det kommer ikke av seg selv, og man må nøtt å pleie dem. Det er urealistisk å tro at bare det å reise på ferie sammen skal gjøre at man opplever hveandre som mer enn bare venner. Følelsene krever mer konstant pleie enn som så. Det er også viktig å vite at man kan starte å pleie dem ganske sent ute i forholdet og vekke dem til live igjen.

Det starter med å gi et godt kyss hver morgen, hver ettermiddag når dere kommer hjem fra jobb og hver kveld før dere legger dere. I starten er dette kanskje ikke det man mest ønsker men etter hvert vil kroppen huske hvor godt dette er.

Det handler om å lete etter små ting man kan gjøre for å glede partneren hver da. Jeg koker nå kaffe som jeg skal gå inn å vekke ham med, han er veldig glad i det. Dette er heller ikke noe som faller naturlig, etter en del år er det lett å glemme og man må faktisk jobbe for å finne disse små gledene og for å huske å gjøre dem.

Videre handler det om at man må sette av tid til hverandre. I en hektisk hverdag må man også jobbe for dette. Jeg og mannen har minimum en dag i uka sammen og en dag i helga som vi planlegger å kose oss litt ekstra sammen, finne en god film vi har lyst å se, lage litt ekstra god mat sammen, dele ei flaske vin feks osv. Vi har måttet avtale dette rett og slett, og at dette ikke er noe vi viker fra om så det er andre ting som dukker opp den helga. Tiden vi har sammen er førsteprioritet. Dette gir oss også noe å snakke om sammen og glede oss til sammen i hverdagen. Vi planlegger hva vi har lyst å lage og leter gjerne etter oppskrifter sammen tidligere i uka.

Det handler om å pynte seg for hverandre, og ta vare på seg selv for hverandre. Mannen min har begynt å dusje hver kveld før han legger seg, jeg elsker lukten av nydusjet mann og det er mye kjekkere å ligge i armkroken hans når vi skal legge oss. Han liker mine hårløse ben, så jeg passer på å ta vare på dem selv om vinteren når ingen andre enn han ser dem.

Lista er lang, og jeg kunne godt skrevet den enda lenger. Det handler om at man må ta aktiv stilling til at man er glad i partneren og ønsker å vedlikeholde følelsene. Det kommer desverre ikke naturlig når man lever lenge sammen. Grunnen til at mange ser ut til å ha det fantastisk sammen selv etter 20 år er rett og slett at de er flinke til å gjøre slike ting og ta vare på hvarandre. Det faller ikke lettere for dem enn for oss, det handler bare om at de har innsett dette tidligere og kanskje ikke før det var for sent. Man må ta aktiv stilling til hva som er viktig for en i livet, er det familie eller neforelskelse? Det handler om at man kan tillege mer verdi til den ene delen, vi styrer faktisk dette selv. Jeg tillegger stor verdi til at mannen min har vært med min side i 10 år, og at jeg tviler på at noen annen ville kunne gjøre en like god jobb med å være med min side i 10 år. Selv om det ikke lenger bobler i magen når jeg tenker på ham vet jeg at han desidert er det beste som har hendt meg og at ingen annen vil kunne være like bra. Med disse tankene bevisst i hodet hver dag virker ikke de dansende sommerfuglene man av og til kjenner for andre så veldig interessante likevel.

Flott innlegg! Tror det går et lys opp for mange etter å ha lest det.

Å ta vare på og glede hverandre er kjempeviktig, for å bevare kjærligheten når rutinene tar over hverdagen.

Håper det ordner seg for deg trådstarter! Og du vet, man kan ikke forandre andre enn seg selv. Men det kan ha positive ringvirkninger da..

[CeeCee]

Fant ut det ble feil å skrive 9 års krise, fordi vi er ikke inni noen dramatisk situasjon i forholdet vårt, men det er allikevel ting som ikke kjennes helt rett.

Vi har ett barn på 3 år og organiseringen omkring henne fungerer fint. Hverdagslivet AS går vel egentlig fint, vi bytter på hvem som henter og bringer, hvem som er med henne til lege osv, så dette er jo flott.

Men jeg kjenner jeg savner noe mer, ja, som å være kjærester, det å være sammen UTEN at alt dreier seg om vår datter. Dette er vel noe som mange småbarns foreldre kan nikke samtykkende til. Men jeg tenker avogtil i mitt stille sinn, at årsaken til at forholdet er satt på vent, er mye på våre problemer tidligere. Vi har kranglet MYE, og særlig om penger i vårt forhold. Selv om dette er utrolig mye bedre, så er det mye vi er uenig om, også dette med hvor vi skal etablere oss fremover.

Jeg har nok også vært den som har "deltatt mest" i forholdet vårt, for flere år siden var vi en kort tid hos samlivsrådgiver og han sa at han opplevde min samboer som en som var på besøk og dette kan nok stemme.

Nå er det ikke aktuelt å gjøre det slutt rundt neste sving, men mer for å lufte tankene. Hvordan har andre det i forholdet etter 9 år? Jeg må innrømme at sex er noe som er lite intressant. Det var vel 1 mnd sist og jeg klarer meg fint en mnd til..

Jeg har jo sagt til han at jeg savner at jeg og han gjør noe sammen, men vi har ingen mulighet til f.eks barnevakt her vi bor nå, så det begrenser seg jo litt. Så klart vi kan finne på noe hjemme når barnet sover, men vet ikke, det blir liksom ikke helt det samme heller.

Vi er begge i midten av 30 årene, og ja, jeg savner det å komme VIDERE i livet på ett vis. Kjøpe hus, leiligeht, etablerer oss... men vi må jo først bli enig om HVOR vi skal bo, og det er ikke akkurat gjort på en, to , tre nei... Inntil videre så leier vi en liten, men rimelig leilighet.

Vi var på ferie i sommer og hadde det fint ja, men det føles som vi er mer som to gode venner, men det er kanskje sånn det er?

Som jeg kanskje sa, så er dette mer som et skrive av meg innlegg, og ikke nødvendigvis de store råd. Ja,ja....

For 2 uker siden var jeg på fest på jobben og fløret litt med en kollega, ingen ting galt skjedde, men allikevel kjenner jeg en liten sverm for han på jobben. Jeg må innrømme at jeg ofte tenker, er det sånn det skal være.. Føles som vi holder på med hver våre ting, har hvert vårt nettverk og gjør aldri noe sammen, sånn foruten at vi finner på ting sammen med barnet vårt da.

Jeg kjenner at den lille svermingen var en deilig følelse og det er litt farlig jeg er klar over det, utroskap hadde ikke løst noe.

Det å snakke sammen, ta opp alt dette med samboer, så har jeg jo gjort det, men det å være sammen meg og han, det er helt normalt, er MAAANGE som har det såånn. Vel, vel... javel.. så da er det ikke noe problem for oss heller liksom... Føler vel ikke at jeg helt når inn til han med det jeg sier...

Nei, får sove litt på dette.

(Vet ikke hva de andre har svart. Har ikke lest det)

Har bare noen få råd... Du må rett og slett bli forelsket i mannen din igjen!

Tenk tilbake til da dere traff hverandre. Hva gjorde dere? Hva følte du da? Hvilke trekk ved ham var bare såååå sjarmerende? Opplevelser dere hadde... Smiler du nå? Får du lyst til å gå bort å gi han en god klem? Prøv å finne tilbake til de følelsene!

Og forfør ham.... Selv om du ikke har særlig stor lyst, kan du trene deg opp og kåte deg opp. Sitt for deg selv en stund, og tenk på ting som tenner deg. hva tente deg før ved ham? Hva var det han gjorde som bare var så godt?

Finn tilbake til de følelsene også.... De er ikke bort, de er bare gjemt og glemt baki der et sted forid Hverdagslivet AS tar for mye plass.

Planlegg en helg uten barn! Dra på hotell (Dette FUNKER!) Bli oppvartet, ha litt luksus og vie all oppmerksomhet til hverandre. Dere trenger ikke dra så veldig langt. det blir bare stress. Dere skal jo uansett bare ha litt tid for dere selv. Samme hvor dere er egentlig.... Kan være i samme by som dere bor for den del! I et tidligere forhold dro vi på suite på hotell ca. en gang i året for å pleie forholdet. Kjøpte med oss mousserende vin, noen pils, badeskum, telys og bare var til sammen. Dette gav en ny frisk i forholdet.

Vær åpen. Snakk med ham om hva du føler. Fortell ham at du savner de gamle følelsene. Si at du elsker ham, men savner den kriblende følelsen. Si du ønsker å finne tilbake til den. Du ønsker å bli skikkelig kåt på ham, men at du synes det er vanskelig. Ikke fordi han ikke er sexy, for det er han abolutt, men fordi du har glemt hvordan du skal få det til. Du trenger hans hjelp osv. Du må for all del ikke la ham tro han ikke er attråverdig! Da ødelegger du alt! La det høres ut som om at du har et problem og han kan hjelpe deg ut av det. La ham vite hvor deilig du synes han er, men det er du som sliter. For det er jo DU som sliter, ikke sant? Du er betatt av en annen, og du synes det er helt ok å ikke ha sex mer enn en gang i mnd. Det som er positivt her er at du ønsker forandring, og innser at du trenger hjelp. Supert! Nå er det bare litt (mye) jobbing som gjenstår...

Ønsker deg all lykke til, og om noen av rådene mine kom til nytte også, så er jo det fint