Når mor og far ikke kan snakke sammen etter brudd

[shokosta]

Kom sammen med min x i 2000, og fikk en liten skjønn datter i 2002. Forholdet var aldri enkelt, preget av sterke viljer og mye støy. Min x var tilsynelatende den perfekte partner, men etter kort tid fant jeg ut at hun sjekket mobilen, lommer og pc'en min daglig. Fant også ut at hun ikke var så uskyldsren, og at hun hadde hatt en rekke affærer bak seg, også mens hun var samboer med sin x. Hun jobber i et manssdominert stort selskap, og det mangler ikke på beilere..

I 2004, bare uker før vi skulle flytte inn i nytt hus, fikk jeg beskjed om at hun ikke ville mer. Hun kastet meg ut, men var veldig opptatt av at jeg måtte passe vår datter, som da var like 2 1/2 år, allerede første helg. Det viste seg at hun nok en gang hadde funnet en annen. Hun ville etablere ny familie, og jeg skulle bare unntaksvis få være med min datter, som betyr så mye for meg. Det ble masse styr, advokater på begge sider, sykemelding for min del, og mange harde og vonde ord. Det gikk nærmere ett år før jeg kom til hektene, kjøpt meg ny leilighet (og alt nytt, noe som var deilig) - og bare noen uker etterpå, da livet igjen smilte til meg, banket hun på døren igjen. Hun ville ha meg tilbake, da hun tross alt var glad i meg, og ønsket at vår datter skulle vokse opp med mor og far.

Lykken smilte igjen, trodde jeg, vi pusset opp huset, og kjøpte i okt 2006 nytt hus, som skulle bli vårt siste, var vi enige om.. Og det siste ble det, bare et par måneder etter gjentar historien seg; hun har funnet en annen på jobb, og jeg skal ut..

Dette er kortversjonen; kunne skrevet mange bøker om alt jeg har vært utsatt for, spørsmålet som jeg trenger hjelp til, er hvordan man skal forklare en 6 år gammel jente, hva som skjedde når hun spør - noe hun gjør ganske så ofte.

Hun har på sine 6 år opplevd 4 ulike menn som moren har hatt boende; først meg, så den første hun forlot meg for, så meg igjen i halvannet år, for nå å ha fått den "nye" mann som samboer...

Vi har vært gjennom to rettssaker; først om samvær, der jeg vant fram med mitt krav om maksimalt samvær (45%) med mor som fast bostedsted, senest om penger, da hun også vil ha hele oppgjør etter salg av huset. Dom her foreligger ikke.

For min x er det ikke hva som er rett eller galt som gjelder, men å vinne kampen... Og etter de mange svik har vi kun sporadisk kontakt gjennom sms, noe som også er veldig uheldig, så lenge vi har en felles hjerteknuser som nettopp har begynt på skolen, og som begge har et ansvar for å følge opp best mulig..

Spørsmålet er hvordan jeg skal forholde meg til min datter? Jeg er veldig bevisst på alltid å snakke positivt om mamma (hvilket ikke er tilfelle på den andre siden), men hun lurer jo på hvorfor mamma og pappa krangler...

En annen sak - bør jeg samle all dokumentasjon, som viser hvordan jeg har kjempet for henne, i en mappe, som hun kan få en gang når hun er voksen, og selv kan gjøre seg opp en mening om hva som en gang skjedde, og hvorfor mamma og pappa ikke kunne leve sammen, ikke bare etter ett forsøk, men to, og hvorfor vi med stor sannsynlighet heller aldri kan bli venner igjen?

Noen som har erfaringer her? Trenger gode råd...

[Honey Bee]

Det er trist når ens egne behov går foran barna.Utifra det du forteller i forskjellige innlegg har du hatt mye av ansvaret for datteren deres,noe som også er grunnen at du har fått utvidet samvær.Jeg skjønner ikke at man da skal gå fra en slik familieoppbygging til minimalt med samvær.Det gagner jo overhodet ikke barna.

Har selv vært i retten og er ikke på talefot med far.Jeg har gjort mange forsøk på å strekke ut en hånd til ingen nytte.Han ser meg ikke en gang i øynene de få gangene vi treffes.Denne konflikten merker barna godt selv om de bare er 2 og 4.Når vi er sammen blir de gira og oppjagde,og virrer mellom oss uten å klare å slå seg til ro,jenta som er 4 kommer stadig med forsikringer om at hun elsker oss.Så ung og allerede opptatt av å ikke skuffe oss.

Vår sakkyndig mente at delt omsorg fint kan la seg gjøre uten å kommunisere med annet enn mail og sms.Personlig syns jeg det er grusomt å la barn vokse opp med så adskilte verdener.Men det er meg.

En som drar inn den ene nye partneren etter den andre syns jeg er et dårlig forbilde for barn,så der forstår jeg godt din frustrasjon.Du har 45% samvær...med tiden hvis mor ikke "roer" seg,kan du fint få både mer og hovedomsorg.Menn stiller faktisk med gode kort selv om noen måtte mene det motsatte.

[shokosta]

Takk for fint svar, er jo redd for at jeg utleverer meg helt her, men du har rett; jeg forsøker så godt jeg kan å ta vare på min datter, og være sterk for henne.

Pussig at du skriver at din x ikke kan se deg inn i øynene - det kan ikke min heller, og det sier mer enn tusen ord, etter min mening..

Og jeg er enig med deg i at det føles grusomt ikke å kunne kommunisere på annen måte enn mail og sms. Det er nå gått nesten to år på den måten..

Tiden leger alle sår, heter det, men gjør den egentlig det? Jeg ønsker at min prinsesse skal kunne ha det godt både hos mamma og pappa, også hver for seg, men hun er veldig oppegående, og jeg tror at hun en gang vil velge å være hos meg, når hun selv kan bestemme. Om så skulle skje, vil jeg selvsagt bli veldig glad, men også trist, da det sier litt om at ting ikke har vært som de burde være i årene før en slik beslutning tas..

Men takk for fint svar!

[Gjest Gjest]

Utrolig egoistisk av foreldrene å ikke legge konfliktene til side etter et brudd og kunne samarbeide for barnets beste! Skulle være unødvendig å gnage på hva som har skjedd og hvem som har mest skyld når man har gått fra hverandre. Se fremover.

Det beste er å fortelle datteren at hun har to fjols til foreldre som krangler om fortiden i steden for å jobbe for hennes fremtid.

[Far til 2]

...

Spørsmålet er hvordan jeg skal forholde meg til min datter? Jeg er veldig bevisst på alltid å snakke positivt om mamma (hvilket ikke er tilfelle på den andre siden), men hun lurer jo på hvorfor mamma og pappa krangler...

En annen sak - bør jeg samle all dokumentasjon, som viser hvordan jeg har kjempet for henne, i en mappe, som hun kan få en gang når hun er voksen, og selv kan gjøre seg opp en mening om hva som en gang skjedde, og hvorfor mamma og pappa ikke kunne leve sammen, ikke bare etter ett forsøk, men to, og hvorfor vi med stor sannsynlighet heller aldri kan bli venner igjen?

Noen som har erfaringer her? Trenger gode råd...

Nr. 1, 2, 3, 4, 5, 6. 7, ........

IKKE SNAKK NEGATIVT OM DIN EX. Barnet vil gradvis bygge seg opp sin egen mening mht dette.

I vårt tilfelle kom barna til meg og sa f.eks.:

"Mamma sier så mye rart om deg som ikke stemmer. " Tante .. og .. og .. sier mange stygge ting som er helt feil".

Jeg valgte altid å svare at "det er nok ikke så ille. Kansje du bare har misforstått".

Idag sitter jeg med omsorgen, og har forsøkt å aldri si noe negativt om moren mens barna har hørt på. I telefonen sier jeg at "barna og jeg sitter her og koser oss" eller noe tilsvarende hvis venner har noen spørsmål ang noen av de vanvittige tingene som har skjedd gjennom tiden. Mine venner tar det hintet.

Barna har langt på vei gjort seg opp sin egen mening ang moren og har ingen ønsker om å tilbringe mer tid der foreløpig.

Når det gjelder dokumentasjon har jeg gjort som det du nevner.

Jeg skrev en slags "dagbok" og tok vare på mail, SMS'er og offentlige brev. Nå i ettertid, flere år etter de største konfliktene, er jeg livredd for at barna skal finne informasjonen. Jeg har derfor lagt den i en banksafe og skrevet at dette tilhører en venn av meg. KANSJE informasjonen en gang kommer frem til barna om jeg skulle falle fra, men selv ønsker jeg å ødelegge alt den dagen det yngste barnet er 18 år.

Jeg er faktisk ikke på langt nær så bitter ovenfor moren som jeg er ovenfor "fagfolkene" som fratok barna mye av tiden med meg mens de var små. Selv har jeg vært ganske aktiv innenfor "min" idrett, og har lært meg mye om trening på ulike nivåer. Bitterheten da mor nektet meg å være trener for barna fordi hennes nye kjæreste skulle ha denne rollen er i virkeligheten bitterhet over at myndighetene aksepterer at dette skal la seg gjøre. Det finnes massevis av mødre og fedre som utnytter og misbruker systemet. Derfor mener jeg det er myndighetenes skyld at slik misbruk skal aksepteres. Dokumentasjonen jeg har bygd opp går imidlertid like mye på mor som på systemet, og dette er årsaken til at jeg vil destruere alt om noen år. Om jeg skal falle fra vil barna ha behov for en støtte, og jeg tror faktisk at moren i en slik situasjon vil være det beste for barna. Et ødelagt forhold til moren vil sette dem på bar bakke uten noen å støtte seg til.

[Mamma1]

Hadde også villet samle all dokumentasjon, noe jeg skulle ønske jeg hadde gjort...

[Gjest Gjest]

Hadde også villet samle all dokumentasjon, noe jeg skulle ønske jeg hadde gjort...

Hvordan i all verden kan dere mene at det gagner barnet? Det gagner kun dere selv.. tror dere i alle fall. "Se her, alt hva jeg gjorde for deg! Vær mer glad i meg enn den andre". Utrolig egoistisk. Bruk energien på jobbe for barnet her og nå, ikke for å utkonkurrere den andre forelderen i fremtiden!

[shokosta]

Ikke lett å vite hva som er rett eller galt her... På den ene siden, vil jeg gjerne at min datter skal vite sannheten om det som skjedde en gang - på den andre siden så vil jo det vise et helt annet bilde av moren enn det hun (og alle andre for den slags skyld) har trodd..

Viktig for meg å få fram sannheten til den som på mange måter er "offeret" i situasjonen. Jeg vet at moren snakker veldig nedlatende om meg, sannsynligvis mest pga sitt eget svik og dårlig selvbilde.

En skal jo vende det andre kinn til, som det heter, men har ikke barna krav på å vite sannheten? Eller skal vi ta den med oss og la den forbli i hemmelighet?

Ikke lett dette..