Når far dreper sine barn

[shokosta]

Vil gjerne ta opp et emne som er forferdelig trist, og som jeg gjerne skulle diskutert nærmere både med kvinner og menn.

I de siste par årene, har det vært flere tilfeller av fedre som dreper sine barn, og som samtidig tar sitt eget liv. I media blir dette framstilt som familietragedier, og sannheten om hva som egentlig har trigget disse forferdelige handlinger blir som regel antydet å være samlivsbrudd, men hvem vet egentlig hva som egentlig ligger bak? Det er svar som gjerningsmannen tar meg seg i døden.

Jeg har selv vært gjennom to traumatiske samlivsbrudd med samme kvinne, der vi har en felles prinsesse på 6 år som bare fortjener det aller beste. Begge ganger ble jeg kastet ut da hun hadde funnet seg andre menn, og fra den ene dagen til den andre var mitt liv plutselig snudd på hodet. Det hører med til historien at min x var/er karriærejeger, mens jeg, som far i moden alder, nøt bare å være der for min lille prinsesse. Jeg tok meg av henne fra morgen til kveld, noe som selvsagt har utviklet et helt spesielt forhold mellom meg og henne. Kunne skrevet mange bøker om det jeg har opplevd av traumer og svik i forhold til dette forholdet, men det er ikke poenget her, spørsmålet som jeg gjerne vil ha synspunkter på, er om ikke de siste års hendelser, der far går til et så drastisk skritt å ta livet av både sine barn og seg selv, også har noe å gjøre med endringer i kjønnsrollemønsteret i samfunnet?

Jeg registrerer at med en gang en ulykke som dette skjer, så kommer alle mulige sosionomer, psykologer og annen ekspertise på banen, og varsler at en må se med nye øyne på fars rolle etter samlivsbrudd. Det stilles spørsmål om det er for enkelt for fedre å få utvidet samvær, og om ikke det likevel er best for barna at de blir tildelt mer tid med sin mor...

Selv har jeg måttet gå til retten (der jeg vant fram) for å få utvidet samvær med min egen datter. Og jet har møtt rettsvesenet på godt og vondt. Godt fordi jeg til slutt vant saken, vondt fordi jeg opplevde hvilken utrolig hard og traumatisk kamp det var å måtte overbevise retten om at jeg faktisk var like viktig omsorgsperson som moren; spesielt etter å faktisk å ha vært hovedpersonen i min datters liv (med unntak av et års "pause" der min x hadde en annen mann - etter første brudd), noe som selvsagt ble benektet på det sterkeste fra min x's side. Jeg måtte ha både x kone, barnehage og hyre inn egen psykiater, for å overbevise retten om at jeg faktisk var den god pappa som jeg hevdet å være. Min x benektet forsåvidt ikke det, men hun ville likevel at jeg skulle ha minst mulig samvær.

Ser at jeg beveger meg litt fra temaet her, poenget er at jeg som mann, har opplevd hvor langt det er fra de mange politiske festtaler om viktigheten av pappas rolle, til den virkelige verden.

Det er en stadig kamp om å utvide pappaperm, og den som ikke tar ut denne, skal bli straffet ved at moren da blir trukket tilsvarende. Jeg er helt for at alle som har anledning til det, selvsagt skal ha mest mulig tid med barna, også fra det er nyfødt og første året. Men det er ganske absurd at vi skal bli påtvunget en ordning, som skal være til beste for barnet når de er små, mens vi - som de gode fedre vi som regel forsøker å bli - må kjempe med nebb og klør for helt elementære rettigheter om også å få være mest mulig sammen med barna våre etter et samlivsbrudd. Da er det ingen rettigheter (ja - jeg vet at det i teorien er det) - det er fortsatt alment akseptert at barna skal være mest hos sin mor, dersom det skulle være uenighet om dette, noe som desverre alt for ofte viser seg å være tilfellet.

Barna blir kasteballer i kampen mellom mor og far, og mor vil i praksis vinne fram nesten uten unntak, dersom slike spørsmål går til retten.

For å komme tilbake til det grufulle tema om far som dreper sine barn; så tror jeg at nettopp endring av kjønnsrollemønsteret, der far som regel både ønsker og vil være mest mulig sammen med sine barn, kombinert med den absolutte tomhet som eksisterer etter at et samlivsbrudd er et faktum, har en langt viktigere rolle i tragedier som dette enn mange tror.

Det er som regel mannen som må gå. Fra barn, hus og hjem. Fra den ene dagen til den andre, blir det spørsmål om samvær - og "kampen" starter. Det er påfallende at mange av de tragiske drap som har skjedd, er utført av fedre som er anerkjent som svært ressurssterke - og som har vist stor kjærlighet og omsorg for sine barn og sin familie. Hva er det da som skjer når man velger å gå til et så drastisk skritt?

Psykologer snakker om narsissime; at fedrene ønsker å straffe moren ved å ta barna fra dem for alltid. Jeg tror at svaret ligger et helt annet sted; nemlig det faktum at sorgen blir for tung å bære, og savnet for stort, når man innser at vår rolle som kjærlige fedre plutselig blir null verd, og vi blir kastet ut i et tomrom som uten våre barn fortoner seg som et eneste mareritt.

Livet til både far og mor må jo gå videre, også etter samlivsbrudd. Forskjellen er at mor som regel må gjøre det hun må, med barna ved ens side, og sine jobbplikter. Far derimot, mister alt. Sin familie, sine barn og sitt fotfeste. Dette tror jeg gjelder i de fleste tilfeller. Da kommer også tungsinnet, og det er vel liten tvil om at gjerningsmennene må lide av en akutt sinnsykdom i gjerningsøyeblikket.

Det forsvarer selvsagt ikke de tragiske utganger som vi har sett den senere tid, og vi er heldigvis skrudd sammen på ulike måter. Jeg har valgt å fokusere all min kjærlighet på min lille prinsesse, for å gi henne den kjærlighet og ballast videre i livet som hun fortjener. Selv om det er vanskelig når en ikke er på talefot med sin x, som en gang betydde så mye.

Er den moderne familie i ferd med å "råtne" på rot? Er det det vårt jag etter både å ha kjernefamilie, karriære og all verdens status som er skyld i de mange familietragedier vi ser, eller er det bare sinnsyke personer som utfører disse handlinger?

Noen som har synspunkter å dele med meg her?

mvh

Shokosta

[Gjest Gjest]

Å drepe sitt barn er det ytterste av egoisme. At dette kalles familietragedie syns jeg blir fullstendig misvisende. Dette er drap uansett hvilket biologisk forhold man har til offeret.

[sommerglede]

Å drepe sitt barn er det ytterste av egoisme. At dette kalles familietragedie syns jeg blir fullstendig misvisende. Dette er drap uansett hvilket biologisk forhold man har til offeret.

enig..... hvorfor la det gå ut over uskyldige barn..... ???

[shokosta]

Ingen må tro at jeg forsvarer handlingen på noen måte - men å avfeie det som egoisme blir jo helt feil etter mitt syn. Når en ser økning av grusomheter som dette, så er det en reaksjon på noe.

Mange hevder f.eks. at selvmord er toppen av egoisme, og en forkastelig handling. Jeg kjenner flere som har valgt å ta sitt eget liv, av ulike grunner, og det absurde er at de som har gjort dette har vært de mest positive og livsglade menneskene jeg kjenner..

Jeg tror vi må se dypere inn i disse problemstillingene - ikke avfeie dem som en gal manns verk...

[Gjest Gjest_gjest_*]

Ingen må tro at jeg forsvarer handlingen på noen måte - men å avfeie det som egoisme blir jo helt feil etter mitt syn. Når en ser økning av grusomheter som dette, så er det en reaksjon på noe.

Mange hevder f.eks. at selvmord er toppen av egoisme, og en forkastelig handling. Jeg kjenner flere som har valgt å ta sitt eget liv, av ulike grunner, og det absurde er at de som har gjort dette har vært de mest positive og livsglade menneskene jeg kjenner..

Jeg tror vi må se dypere inn i disse problemstillingene - ikke avfeie dem som en gal manns verk...

Disse tragiske episodene sier jo ingenting om hva som egentlig ligger bak selvfølgelig.. Men det kan jo tenkes at mor kanskje ikke er en så god mor som hun burde også?? ikke bare pappan som er udugelig...

[sandra82]

det er klart det ligger mer bak en slik historie enn man hører!!

å ta selvmord er egoistisk, uten tvil.. på en annen side bør man ha rett til å bestemme over sitt eget liv..( sier ikke det er greit liksom..)

derimot så synes jeg det er sykt å ta livet av sitt eget barn.. synes jo det er sykt å drepe noen som helst.. når jeg ser på min datter blir fylt av glede og tanken på å skade henne gjør meg helt dårlig.. jeg skjønner ikke hvordan noen kan drepe noe så nært uansett hvor syk man er i hodet sitt...

[Honey Bee]

Disse tragiske episodene sier jo ingenting om hva som egentlig ligger bak selvfølgelig.. Men det kan jo tenkes at mor kanskje ikke er en så god mor som hun burde også?? ikke bare pappan som er udugelig...

Hvis barnet har en dårlig mor,kjemper man for at barnet skal ha det godt,ikke dreper det.Shokosta nevnte litt lenger opp her at ofte er det far som må gå fra alt,derav fortvilelsen av å miste alt.Det er maaange kvinner som må gå fra det som en gang var felles hjem,det er ikke lenger gitt at kvinnen sitter igjen med hus og alt.Selv ble jeg kastet på dør,var dum nok til å ikke ha samboerkontrakt.Det finnes ingen forklaring,rettferdiggjøring eller unnskyldning for å drepe barna sine.Det blir gjort utelukkende av egoistiske motiver.Tanker som at jeg dreper barna mine fordi de blir fratatt samvær med meg er en dårlig unnskyldning...er det liksom bedre for et barn at det opplever redselen av å bli utsatt for drap,tenk den frykten de har i øyeblikket de blir drept?!!!Nei,slike drap skal ikke skje uansett.

[Far til 2]

...

Jeg registrerer at med en gang en ulykke som dette skjer, så kommer alle mulige sosionomer, psykologer og annen ekspertise på banen, og varsler at en må se med nye øyne på fars rolle etter samlivsbrudd. Det stilles spørsmål om det er for enkelt for fedre å få utvidet samvær, og om ikke det likevel er best for barna at de blir tildelt mer tid med sin mor...

Det paradoksale er at "fagfolkene" anbefaller begrenset konflikt. Det gjør de ved først å anbefalle begrenset samvær med far etter samlivsbrudd. Dermed skaper de konflikt fra første stavtak.

Deretter sier enkelte "fagfolk" at menn må ta mer ansvar hjemme. Men så snart menn ønsker å ta ansvar under fødselspermisjonen sier de samme "fagfolkene" at barna i hovedsak bør ha samvær med mor de første årene.

Barns behov for relasjoner til fedrene og fedrenes ønske om deltagelse under fødselspermisjonen blir dermed effektivt stoppet. Og den manglende deltagelsen under fødselspermisjonen blir deretter brukt som et argument for at barn og fedre ikke skal ha like mye samvær som det barna har med mor.

Noen menn gir seg imidlertid ikke. Delvis fordi de mener at barn har like stor rett til samvær med fedrene som med mødrene, men også fordi mange menn har knyttet sterke bånd til egne barn. Disse mennene blir sett på som kondliktskapende om de forsøker å stå på barikadene for en selvfølgelig rettighet til samvær. "Fagfolkene" mener konfliktskapende menn bør ha begrenset samvær.

Dermed blir det en sluttet ring. Barn og fedre blir en uønsket konstelasjon UANSETT hvordan mennene reagerer ved samlivsbrudd.

...

Jeg registrerer at med en gang en ulykke som dette skjer, så kommer alle mulige sosionomer, psykologer og annen ekspertise på banen, og varsler at en må se med nye øyne på fars rolle etter samlivsbrudd. Det stilles spørsmål om det er for enkelt for fedre å få utvidet samvær, og om ikke det likevel er best for barna at de blir tildelt mer tid med sin mor...

Dessverre er dette bare en bekreftelse på at "fagfolkene" ikke ønsker menns deltagelse ved samlivsbrudd. De SIER på en måte at fedre er ønsket. Undersøkelser bekrefter jo at barn uten utstrakt kontakt med sine fedre oftere får problemer senere i livet. Dette gjelder både jenter og gutter med manglende samvær, og fagfolkene sier da at samvær er viktig. SAMTIDIG sier de altså at fedre er uønsket i det øyeblikk fedrene er skjøvet ut av barnas liv. Men de har jo selv vært talsmann/talskvinne for å begrense samværet.

"Fagfolkene" snakker altså med 2 tunger. De sier at barn skal ha begrenset samvær og de sier at barn skal ha "noe samvær". Samtidig støtter de en konflikt fordi det bare er mor som kan ha omsorg for barnet. "Fagfolkene" kritiserer de menn som ikke tar ansvar fordi det skaper problemer for barna, og de kritiserer de menn som tar ansvar fordi det skaper problemer for mødrene.

Det er fa.. ikke lett å vite hva vi skal gjøre.

...

Ser at jeg beveger meg litt fra temaet her, poenget er at jeg som mann, har opplevd hvor langt det er fra de mange politiske festtaler om viktigheten av pappas rolle, til den virkelige verden.

Det er en stadig kamp om å utvide pappaperm, og den som ikke tar ut denne, skal bli straffet ved at moren da blir trukket tilsvarende. Jeg er helt for at alle som har anledning til det, selvsagt skal ha mest mulig tid med barna, også fra det er nyfødt og første året. Men det er ganske absurd at vi skal bli påtvunget en ordning, som skal være til beste for barnet når de er små, mens vi - som de gode fedre vi som regel forsøker å bli - må kjempe med nebb og klør for helt elementære rettigheter om også å få være mest mulig sammen med barna våre etter et samlivsbrudd. Da er det ingen rettigheter (ja - jeg vet at det i teorien er det) - det er fortsatt alment akseptert at barna skal være mest hos sin mor, dersom det skulle være uenighet om dette, noe som desverre alt for ofte viser seg å være tilfellet.

Barna blir kasteballer i kampen mellom mor og far, og mor vil i praksis vinne fram nesten uten unntak, dersom slike spørsmål går til retten.

Du har helt rett.

De politiske festtalene er nettopp det du sier de er; Festtaler

Politikerene har i realiteten ingen ønsker om å støtte de barna som ønsker like mye samvær med begge foreldrene. Heller ikke det å gjøre foreldrene likeverdig er et reelt ønske. Det er bare en talemåte for å berolige de titusner av barn og fedre som mister mesteparten av kontakten.

Samtidig er det opprettet en utdannelsesinstitusjon som utvetydig støtter et prinsipp om at far er uønsket. Dvs ikke uønsket i økonomisk sammenheng, men uønsket når det gjelder barnas mulighet til samvær og det å bygge relasjoner. Denne yrkesgruppen synes å være fordelt inn i mange komunale/statlige fujnksjoner som idag påvirker politikerenes løsninger.

Komunale etater som var tiltenkt å ivareta barna har isteden fått en funksjon hvor de skal ivareta mødrene.

Men midt oppi dette kaoset finnes det en gruppe mødre som har ryggrad til å si at systemet er feil og at det ikke ivaretar barna slik det var tiltenkt i utgangspunktet. Dette er mødre som ivaretar barns behov for mye omsorg fra fedrene.

I tillegg finnes det mødre som blir offret for å gi inntrykk av at det er likeverd mellom kjønnene når det kommer til problemer rundt valg av bosted. Dette er ofte kvinner som fint kan ivareta sine barns behov, men som blir fratatt en slik mulighet for at myndighetene skal stauere et eksempel på at det er likeverd. Disse mødrene har det utvilsomt VELDING tungt i mange sammenhenger, og deres erfaring er identisk med den erafring de fleste fedre opplever. Likevel mener jeg det å frata et barn en fullt ut oppegående mor ikke en akseptabel løsning selv om disse mødrene er i mindretall. DE barn og mødre som opplever å bli offret på denne måten føler som oftest en like stor mangel på likeverd som menn og det er like tragisk for disse barna som det er for de barna som mister kontakten med sine fedre.

De tragiske konfliktene som skapes ved samlivsbrudd skapes idag av "fagfolk" og politikere som tenker mer på seg selv og det fokus de soler seg i gjennom pressen, enn på de barn og foreldre som berøres.

[shokosta]

Takk for godt innlegg!

Klart det er mange tapere også på kvinnesiden i konflikter som dette, og jeg har den dypeste respekt for de mange kvinner som er alenemor, og som foruten å være forsørgere, gjerne må ut i jobb eller skole igjen, med minimal inntekt.

Men det synes åpenbart som om noe er i ferd med å "skjære seg" i forhold til mannens reaksjonsmønster, som for enkelte (heldigvis få) gir så fatale utslag.

Det er ikke bare mor som bekymrer seg daglig for at sine barn skal ha det bra, og få oppleve mest mulig lykke i livet. Det er noe av det verste ved ikke å få delta i sine egne barns oppvekst; det å i store deler ikke få vite hvordan barna har det, og følge dem på veien videre i livet..

Jeg har vært heldig, som nå har 45% samvær, men selv det sliter jeg med... Men vi nyter hvert sekund når vi er sammen, og vil fortsette med det så lenge vi kan!

[Far til 2]

Takk for godt innlegg!

Klart det er mange tapere også på kvinnesiden i konflikter som dette, og jeg har den dypeste respekt for de mange kvinner som er alenemor, og som foruten å være forsørgere, gjerne må ut i jobb eller skole igjen, med minimal inntekt.

Men det synes åpenbart som om noe er i ferd med å "skjære seg" i forhold til mannens reaksjonsmønster, som for enkelte (heldigvis få) gir så fatale utslag.

Det er ikke bare mor som bekymrer seg daglig for at sine barn skal ha det bra, og få oppleve mest mulig lykke i livet. Det er noe av det verste ved ikke å få delta i sine egne barns oppvekst; det å i store deler ikke få vite hvordan barna har det, og følge dem på veien videre i livet..

Jeg har vært heldig, som nå har 45% samvær, men selv det sliter jeg med... Men vi nyter hvert sekund når vi er sammen, og vil fortsette med det så lenge vi kan!

Bare som en digresjon kan jeg nevne at jeg snakket med "fagfolk" i MANGE år, før jeg overtok omsorgen. Og da var det ikke pga min dokumentasjon og mine meninger som gjorde at jeg ble omsorgsforelder, men "utenforstående" fagfolk (dvs ikke sosionomer/meklere, barnevernsansatte, eller andre som var tiltenkt rollen som overoppsyn mht barnets beste) som slo alarm.

Om du mener at barnet ikke har godt av negativ omtale av deg, eller andre ting som barn ikke forstår bør du arbeide langsiktig og bygge ditt eget nettverk med "fagfolk" som ikke har direkte relasjon til deg.

[Alice Ayres]

Unnskyld meg, men hele denne diskusjonen faller på sin egen urimelighet. Et drap er et drap.

[Gjest Gjest]

Enkelte mennesker ser på barnet som sin eiendom - sin ting. De ser rett og seltt ikke barnet som noe selvstendig, noe de ikke eier.

De ser også at den partneren de hater pga et samlivsbrudd er utrolig glad i denne "tingen", akkurat som de er selv. Da samlivsbruddet er et fatum kan det oppstå kon flikter som gjør at den ene foreldren nekter den andre å se det barnet de er så glad i (og som de eier). Den andre vil da straffe sin ex ved å ta fre vedkommende det kjæreste vedkommenda har, og tar livet av barnet.

Umulig for oss andre å forstå hva som skjer i hodet på sånne folk. Kan noe av dette forhindres ved at det fokuseres på foreldre med stor eiendomstrang til barnet under meglingen i forbindelse med samlivsbruddet?

Uff, jeg vet ikke. Men det er så utrolig grusomt at barn skal lide for foreldrenes urett.

Se bare på hva som skjedde i Englang i forrige uke. En far tar livet av sin tenåringsdatter og kone, etterpå dreper han husdyrene og setter bygningene i brann, antageligvis pga økonomiske problemer. Ikke noe annet enn ren egoisme fordi han ikke klarte å face de problemene som lå foran ham. hvorfor sånne i tilegg tar livet av familien kan f.eks. skyldes at de ikke vil bli foraktet av sine nærmeste for det de har gjort.

[Gjest Gjest]

Det du beskriver er DRAP intet annet!

Håper personen er sperret inn...

[Gjest Gjest]

Det kan aldri rettferdiggjøres at foreldre dreper et friskt barn. Hvis barnet har en dødelig sykdom med store lidelser kan jeg forstå det.

Jeg mener at for mange fedre får samvær. Også ustabile fedre som har ødelagt barna psykisk ved å la de se på at han mishandler og truer moren med kniv og skytevåpen får samvær. Selv om han også har truet med å skade eller bortføre barna.

I lagmannsretten får like mange fedre som mødre den daglige omsorgen. Også fedre som har vært voldelige mot mor kan få den daglige omsorgen.

Farens rettigheter står sterkt i norsk rettspraksis.

[drømmer]

Er ikke helt ening med deg i dette du skriver her, fårstår jo at du er bitter men syns dette blir litt for " stakkars meg som er mann, for jeg har det så fælt "

"Det er som regel mannen som må gå. Fra barn, hus og hjem. Fra den ene dagen til den andre, blir det spørsmål om samvær - og "kampen" starter.

Livet til både far og mor må jo gå videre, også etter samlivsbrudd. Forskjellen er at mor som regel må gjøre det hun må, med barna ved ens side, og sine jobbplikter. Far derimot, mister alt. Sin familie, sine barn og sitt fotfeste."

Sjønner du hva jeg mener eller ?

I mine øyne er det nettopp sånne som sitter og depper og tenker på denne måten som kan være truende til å gjøre slike ting....

Fårstår jo selfølgelig at dette ikke gjelder deg!! men om du ser på sammenhengen...

Et samlivsbrudd er like vanskelig for en kvinne som en mann. Men er jo oftest vanskeligst for den som blir forlatt...

[Gjest Gjest]

Enig med siste innlegg. Det kunne for så vidt vært interessant å diskutere emnet, men jeg orker rett og slett ikke en gang engasjere meg da det blir for mye "predikering" og selvmedlidenhet her. Fartil2 er veldig engasjert, vet det nå etter en tid på KG, men ender alltid - og jeg mener alltid - opp i sin egen sak og i sin egen navlebeskuende verden. Flott at du vil fremme fars sak, men det blir som predikanten som slår bibelen i bordet og preker helvete absolutt hele tiden!!! Det blir for mye "meg", for mye fæle "fagfolk" for mye messing om det samme hele for... tiden.

Det finnes andre som har opplevd urett også, men som ikke nødvendigvis lar bitterheten gjennomsyre det meste i årevis etterpå.

Når det gjelder drap av barn vs. selvmord er dette en latterlig sammenligning. Det er ganske selvforklarende; "Å TA SITT EGET LIV", altså en bevisst handling som går ut over en selv. "Å DREPE SITT BARN", altså noe man utfører mot en annen part.

Å påstå at noe av grunnlaget kan ligge i barnefordelingssaker og urettferdige fagfolk er fjollete. Det er ansvarsfraskrivelse i høy grad.

Om det er signal på noe som helst må det være den økende egoismen i samfunnet.

Jeg elsker mine barn mer enn livet. D.v.s at dersom jeg hadde valget mellom å aldri se dem igjen eller at de skulle få leve, ville jeg aldri vært i tvil. Ta dem med meg i døden? Aldri!!!

[Far til 2]

Jeg tror alle er enig at et drap må straffes hardt uansett hvem det gjelder. Men for mange psykisk ustabile personer er ikke fengselsstraffen eller det å senere ta sitt eget liv nok til å unngå tilsvarende hendelser igjen. Dette gjelder spesielt de tilfeller der det har skjedd et samlivsbrudd.

Følelser ovenfor andre personer begrenser fornuftige handlinger. handlingene forsterker seg etterhvert som en kommer lenger i forholdet. En "vanlig" forelskelse kan føre til handlinger som er vanskelig å forstå. Neste skritt er f.eks. utoskap som denne personen tidligere tok sterkt avstand fra. Vold er en ytterligere forsterkning av ulogiske handlinger. Drap er ytterste kosnsekvens.

De aller fleste av oss er enig om at drap og vold er noe som ikke kan aksepteres. Heller ikke utroskap er akseptert av de fleste. Problemet er at dessto sterkere en er følelsmessig engasjert, dessto mindre sperrer har en mht ekstreme handlinger. Dette betyr ikke at handlingene forsvares, men forklares. Ulempen med ekstreme handlinger er at de i noen tilfeller medfører at andre blir fratatt muligheter, f.eks. menn som ønsker samvær med barna men som ikke får dette pga at andre menn har drept for å "vise sin kjærlighet". Menn som gjør slike handlinger er i mine øyne utsatt for å gjennomføre ekstreme handlinger på et tidlig tidspunkt. Heldigvis er det veldig få menn som gjennomfører slike ekstreme handlinger.

Det jeg forsøker å si er at jeg tror like mange kvinner kan finne på å gjennomføre like ekstreme handlinger som det vi leser at menn gjør.

Kvinner er like ofte utro som menn slik min erfaring er.

Kvinner bruker like ofte vold ihht div undersøkelser som menn gjør

Kvinner dreper imidlertid ikke barna like ofte. Noe av årsaken er at kvinner nesten altid får den daglige omsorgen etter samlivsbrudd. Hadde det vært menn som fikk omsorgen kunne vi ha opplevd at kvinnene gjennomfører ekstreme handlinger som drap.

Eneste måten å begrense slike ekstreme handlinger er å gi kvinner og menn samme rettighere, dvs gjøre dem likeverdige og la barn få mulighet til like mye samvær med begge (les: Felles omsorg) etter samlivsbrudd.

Når det gjelder handlinger som skjer under andre omstendigheter (f.eks. konkurser i næringslivet, etc) må jeg bare be kvinnen til å vurdere engasjementet som mannen har mht bedriften. Hvis engasjementet blir "for ekstremt" bør det taes forholdsregler.