Alt er så vanskelig,livet er hardt!

[Gjest Jente tidlig i 20-årene..]

Huff.. Jeg er en jente mellom 20 og 24, la oss nøye oss med det.

Er livet mitt så mye vanskeligere enn alle andres? Det virker sånn. Jeg sliter på absolutt alle områder i livet.

Alt jeg begynner med, er vanskelig for meg. Jeg er ikke flink til å lære noe, hverken praktiske eller teoretiske ting. Jeg var flinkest i klassen før, men nå har jeg totalt mistet evnen til å konsentrere meg og huske ting. Jeg driter meg ut hver gang. Jeg interesserer meg ikke for noen ting i hele denne fæle verden. Jeg kommer aldri til å trives med noen ting.

Ikke har jeg noen hobby. Eier ikke talent for noe som helst. Det er ingenting jeg virkelig brenner for her i verden.

Og det jeg sliter mest med av alt er at jeg er så forferdelig sjenert. Problemet er ikke at jeg ikke eier sosiale antenner, men at jeg ikke klarer å følge opp normal oppførsel i praksis. Åpner jeg kjeften, høres jeg rett og slett dum ut. Jeg føler at folk oppfører seg på en annen måte mot meg enn andre. Og det må jo skyldes at det feiler meg noe, og ikke alle jeg møter. Jeg har jo samme problem uansett hvor jeg drar og hvem jeg møter.

Men det skal ikke så mye til før jeg åpner meg opp, det kommer mye an på situasjon. Verst er det i klasse-situasjoner eller i jobbintervju. Fremmede generelt. Jeg får følelsen av at folk ikke stoler på meg. Kanskje jeg oppfører meg eller ser tvilsom ut? Uten at jeg helt kan sette fingeren på nøyaktig hva jeg gjør galt.. Men jeg tror ikke jeg noen gang kommer aldri til å forandre meg.. Det er nok umulig. Åh, jeg skulle bare ønske jeg var sosial, utadvent!! Om bare jeg var mer som alle andre! Var fryktløs, og ga fullstendig faen og ikke var så selvbevisst. Jeg skulle ønske jeg var noen andre enn MEG.

Alt jeg gjør ender i fiasko, alt jeg tar i blir til dritt. Ikke har jeg kjæreste, jeg har knapt nok venner. Skal jeg få nye venner eller kjæreste, er jeg avhengig av at andre tar kontakt med meg. Aldri i verden at jeg tar initiativ. Men hvorfor skulle noen være interessert i å kaste bort tid på meg, når det finnes så mange andre mer utadvente mennesker der ute de kan kontakte isteden.. Jeg tror ikke jeg ville vært sammen med meg, eller vært venn med meg. Jeg er jo altfor passiv, kjedelig..

Hadde jeg i tillegg til alt annet vært direkte STYGG, hadde jeg jeg ikke levd nå for å si det sånn. Da hadde jeg ihvertfall ikke hatt sjans på å finne meg kjæreste en eller annen gang. Alle vet jo hvor overfladiske gutter er. Jeg vinner på utseende, men etter en stund når gutta blir kjent med meg, skygger de unna. Jeg blir for mye for dem, eller for lite...? Jeg føler at ingen vil kunne være stolt over å kalle meg kjæresten sin, pga hvor snål jeg virker. Faen ta utseende, mange jenter som er styggere enn meg har kjærester som er penere enn dem. Gutter blir aldri forelsket i meg, de blir aldri frelst av min fantastiske personlighet. Andre jenter har langvarige forhold meg gutter som elsker dem over alt på jord og er tøffelhelter. Hvorfor klarer ikke jeg å fange en gutt på samme måten? Det må jo være noe jeg mangler!

Folk saboterer livet mitt, det har skjedd gang på gang. Noen ganger har jeg vært så langt nede at jeg ikke hadde tenkt å krabbe meg opp igjen. Lærere stryker meg i muntlig eksamen fordi de ikke liker MEG. De sier jeg ikke er klar, og setter spørsmålstegn ved om jeg virkelig vil bli det yrket. Selv om eksamenen gikk ok, strøk de meg pga personligheten min. Når til og med fremmede mennesker klarer å snuse opp at det er noe skikkelig merkelig med meg, bør varsellampene lyse for fullt. Sånne slag i trynet gjør jo ikke akkurat bedre.

Jeg har ødelagt bilen. Nå ut med store summer, noe jeg ikke har økonomi til. Ja, jeg er fattig. Og det er jævlig. Jeg er ikke født med en gullskje i ræva sånn som Fredriksen-søstrene, Paris Hilton eller noen av de andre faenskapene som aldri har opplevd en dag i livet med motgang.

kORT OPPSUMMERT: Alle område i livet mitt er på bånn

[Gjest Gjest]

Hva med å begynne å tenke positivt? Gjør positive ting. Drit i hva andre mener?

[covergrl]

Huff.. Jeg er en jente mellom 20 og 24, la oss nøye oss med det.

Er livet mitt så mye vanskeligere enn alle andres? Det virker sånn. Jeg sliter på absolutt alle områder i livet.

Alt jeg begynner med, er vanskelig for meg. Jeg er ikke flink til å lære noe, hverken praktiske eller teoretiske ting. Jeg var flinkest i klassen før, men nå har jeg totalt mistet evnen til å konsentrere meg og huske ting. Jeg driter meg ut hver gang. Jeg interesserer meg ikke for noen ting i hele denne fæle verden. Jeg kommer aldri til å trives med noen ting.

Ikke har jeg noen hobby. Eier ikke talent for noe som helst. Det er ingenting jeg virkelig brenner for her i verden.

Og det jeg sliter mest med av alt er at jeg er så forferdelig sjenert. Problemet er ikke at jeg ikke eier sosiale antenner, men at jeg ikke klarer å følge opp normal oppførsel i praksis. Åpner jeg kjeften, høres jeg rett og slett dum ut. Jeg føler at folk oppfører seg på en annen måte mot meg enn andre. Og det må jo skyldes at det feiler meg noe, og ikke alle jeg møter. Jeg har jo samme problem uansett hvor jeg drar og hvem jeg møter.

Men det skal ikke så mye til før jeg åpner meg opp, det kommer mye an på situasjon. Verst er det i klasse-situasjoner eller i jobbintervju. Fremmede generelt. Jeg får følelsen av at folk ikke stoler på meg. Kanskje jeg oppfører meg eller ser tvilsom ut? Uten at jeg helt kan sette fingeren på nøyaktig hva jeg gjør galt.. Men jeg tror ikke jeg noen gang kommer aldri til å forandre meg.. Det er nok umulig. Åh, jeg skulle bare ønske jeg var sosial, utadvent!! Om bare jeg var mer som alle andre! Var fryktløs, og ga fullstendig faen og ikke var så selvbevisst. Jeg skulle ønske jeg var noen andre enn MEG.

Alt jeg gjør ender i fiasko, alt jeg tar i blir til dritt. Ikke har jeg kjæreste, jeg har knapt nok venner. Skal jeg få nye venner eller kjæreste, er jeg avhengig av at andre tar kontakt med meg. Aldri i verden at jeg tar initiativ. Men hvorfor skulle noen være interessert i å kaste bort tid på meg, når det finnes så mange andre mer utadvente mennesker der ute de kan kontakte isteden.. Jeg tror ikke jeg ville vært sammen med meg, eller vært venn med meg. Jeg er jo altfor passiv, kjedelig..

Hadde jeg i tillegg til alt annet vært direkte STYGG, hadde jeg jeg ikke levd nå for å si det sånn. Da hadde jeg ihvertfall ikke hatt sjans på å finne meg kjæreste en eller annen gang. Alle vet jo hvor overfladiske gutter er. Jeg vinner på utseende, men etter en stund når gutta blir kjent med meg, skygger de unna. Jeg blir for mye for dem, eller for lite...? Jeg føler at ingen vil kunne være stolt over å kalle meg kjæresten sin, pga hvor snål jeg virker. Faen ta utseende, mange jenter som er styggere enn meg har kjærester som er penere enn dem. Gutter blir aldri forelsket i meg, de blir aldri frelst av min fantastiske personlighet. Andre jenter har langvarige forhold meg gutter som elsker dem over alt på jord og er tøffelhelter. Hvorfor klarer ikke jeg å fange en gutt på samme måten? Det må jo være noe jeg mangler!

Folk saboterer livet mitt, det har skjedd gang på gang. Noen ganger har jeg vært så langt nede at jeg ikke hadde tenkt å krabbe meg opp igjen. Lærere stryker meg i muntlig eksamen fordi de ikke liker MEG. De sier jeg ikke er klar, og setter spørsmålstegn ved om jeg virkelig vil bli det yrket. Selv om eksamenen gikk ok, strøk de meg pga personligheten min. Når til og med fremmede mennesker klarer å snuse opp at det er noe skikkelig merkelig med meg, bør varsellampene lyse for fullt. Sånne slag i trynet gjør jo ikke akkurat bedre.

Jeg har ødelagt bilen. Nå ut med store summer, noe jeg ikke har økonomi til. Ja, jeg er fattig. Og det er jævlig. Jeg er ikke født med en gullskje i ræva sånn som Fredriksen-søstrene, Paris Hilton eller noen av de andre faenskapene som aldri har opplevd en dag i livet med motgang.

kORT OPPSUMMERT: Alle område i livet mitt er på bånn

off og off.. du har det sannelig ikke lett du vennen.. jeg tror du rett og slett må slutte å være så selvopptatt, slutte å dømme deg selv.. alle mennesker er unike, og har noe ved dem som gjør dem spesiell.. også du..

er du sikker på at lærere stryker deg fordi du er du? er du sikker på at ingen gutter er interessert i deg`? jeg er en meget utadvent og snakksalig jente, og tro meg, det er ikke alltid like enkelt det heller.. får hele tiden høre at jeg skal være midtpunkt, at jeg er travel, tyter i ett sett..

du må skjønne det at for at andre skal elske deg må du først og fremst elske deg selv.. klarer du ikke det på engen hånd så må du søke hjelp.. du sier du har få venner; sett pris på de vennene du har i stedet for å hige etter popularitet og en stor vennekrets.. jeg er sikker på at du er en flott jente, og hvis du bare kommer ut av skallet ditt og åpner øynene så vil du se alt det livet har og by på..

jeg må også si at paris hilton, fredriksen-søstrene osv aldri har møtt motgang i sitt liv.. er dette noe du vet..? jeg vet at livet ikke er enkelt for dem heller, selv om de har mye penger.. paris hilton må jo leve hver dag med paparazzi fotografene etter seg, ikke ett sekund får hun ferdes fritt ute.. dessuten kom hun nettopp ut fra fengsel etter fyllekjøring.. og når det gjelder Fredriksen søstrene så mistet jo de moren sin etter lang tids sykeleie for en tid tilbake.. tror du det er å ha det enkelt..??

[Gjest Emera]

Hva med å begynne å tenke positivt? Gjør positive ting. Drit i hva andre mener?

Universalkuren for alt som er vondt..?

Men, til trådstarter her.

Vondt å lese at du sliter slik!

Det har ikke vært sånn alltid? Eller? Var det et tidspunkt der alt skar seg, eller kan du ha hatt det på denne måten tidligere i livet ditt? Er det noen du kan spørre om du forsto sosiale koder og kunne konsentrere deg som barn?

Jeg må være forsiktig med å foreslå for mye her. Men jeg vil anbefale deg å gå til legen din for å få en henvisning til psykolog. Så kan det hende at ting løser seg. Det er mulig det finnes et navn på det du sliter med, og det er ofte godt å få et svar. Men dette er selvsagt bare mine tanker, ingen faglig uttalelse:)

[Gjest Gjest]

Universalkuren for alt som er vondt..?

Men, til trådstarter her.

Vondt å lese at du sliter slik!

Det har ikke vært sånn alltid? Eller? Var det et tidspunkt der alt skar seg, eller kan du ha hatt det på denne måten tidligere i livet ditt? Er det noen du kan spørre om du forsto sosiale koder og kunne konsentrere deg som barn?

Jeg må være forsiktig med å foreslå for mye her. Men jeg vil anbefale deg å gå til legen din for å få en henvisning til psykolog. Så kan det hende at ting løser seg. Det er mulig det finnes et navn på det du sliter med, og det er ofte godt å få et svar. Men dette er selvsagt bare mine tanker, ingen faglig uttalelse:)

Trådstarter her.

Som barn var jeg aldri sjenert, det begynte vel rundt 14-års alderen. Jeg hadde venner som også var veldig rolige, ble vel litt påvirket. Man er uansett ikke så selvbevisst før den alderen.. Jeg synes det er vanskelig å snakke med gutter jeg finner attraktive i edru tilstand. klarer ikke å møte blikket, også får jeg nesten ikke ut et ord. Også klarer jeg ikke å være avslappet i kroppsspråket. Men veldig stygge gutter har jeg ingen problemer med å snakke med, bortsett fra i klassesituasjoner. Dvs at på jobben og på fester og sånt går det greit. Derfor får jeg også det problemet at gutter jeg ikke er interessert i tror jeg er det.. Jeg liker jo å prate med dem, fordi de er "trygge".. Men pene gutter og de fleste (ukjente) jenter er jeg redde for.

Jeg tror jeg er ekstra negativ nå fordi jeg nettopp har startet på ny skole et nytt sted, og da må man jo presentere seg selv på nytt for så mange mennesker. Jeg blir vel mer bevisst på hvorfan andre mennesker oppfatter meg. Er ikke så greit å hive seg ut i noe nytt og utrygt vet dere.

Takk for svar forresten

[Gjest Stjernedryss]

Du kan sende meg en PM hvis du vil. Jeg har hatt det omtrent som deg.

[Luckyme]

Jeg skjønner det ikke er lett å se positivt, når man føler seg så dårlig, og har dårlig selvtillit. Det er ikke alle som vet hvordan det føles på kroppen og slite med sånne problemer.

Jeg slet også med dette tidligere i barne og ungdomstiden og har ikke problemer med å se du sliter med selvbilde. Det krever en egen innsats fra deg selv på å endre din måte å være på. Det viktigste er å begynne med å like deg selv. Hvordan kan du forvente at andre skal like deg, når du selv sender ut negative energier. Det er noe med å starte å tenke positivt. Si til deg selv at du bryr om deg selv, er glad i deg selv og du betyr noe. Om du ikke føler det slik nå, vil ditt indre etterhvert tro på det du sier. Det starter en prosess som kun vil bringe noe positivt. Det blir vel verdt en tjangs?. Kanskje å kjøpe en bok som innholder noen råd til selvhjelp.

Det kan også være andre underliggende årsaker til at du føler slik du gjør. Ta kontakt med din lege, og spør om å få time hos en psykolog? Kanskje du har ADD/adhd? prøv å gjør noe med din situasjon, så skal du nok se det går mye bedre etterhvert.

klem fra meg

[Gjest men]

Det høres veldig ut som at hovedproblemene dine er sosial angst, og negative tankemønstre som forteller deg at du er negativt annerledes, at det alltid vil være slik, og at du hele tiden leter etter nye bevis på at du er en "taper". Det hører med til problemet å tolke andre menneskers reaksjoner negativt, og ta på seg skylden for alle relasjoner som ikke blir bra.

Vil absolutt anbefale deg å få henvisning til kognitiv psykolog av legen din, snakke med helsesøster hvis du fortsatt er på videregående, eller kontakte studentens psykiske helsetjeneste direkte hvis du er på universitet eller høyskole.

Når man har hatt sosial angst og negativt selvbilde en stund, tror man at den indre stemmen har rett i alt det stygge den sier. Du trenger sannsynligvis hjelp til å oppdage positive ting ved deg selv og andres reaksjoner, støtte til å trene på det du synes er vanskelig++. Du er inne i en vond sirkel nå, men jeg er sikker på at du kan snu den:-) Masse lykke til!

[Teriyaki]

Huff, dette kan jo ikke være godt!

Har hatt det litt som deg, men har kommet meg veldig. Som sagt tidligere oppe her så dømmer du deg selv hele tiden. Nesten som om du leter etter flere grunner til å rakke ned på deg selv. Selvbildet ditt er nok svekket veldig mye, og det vil du kanskje trenge hjelp til å endre.

Kognitiv terapi er en måte å kvitte seg med destruktive tanker som sliter selvbildet i stykker. Det tror jeg du vil ha stor nytte av.

Men det som er viktig, er at psykologen eller hvem du evt. får hjelp av, kan ikke hjelpe deg til mer enn å hjelpe deg selv. For når alt kommer til alt, må du hjelpe deg selv, og like deg selv for å få det bedre med både deg selv og andre.

Klem

[Gjest Gjest]

Jenter som er styggere enn deg har kjæreste?

Kanskje folk dømmer deg fort, siden du har en tendens til å gjøre det selv? De "stygge" har i allefall rett til det, så lenge du mener at de er mindre verdt enn deg.

[Lissi]

Huff.. Jeg er en jente mellom 20 og 24, la oss nøye oss med det.

Er livet mitt så mye vanskeligere enn alle andres? Det virker sånn. Jeg sliter på absolutt alle områder i livet.

Alt jeg begynner med, er vanskelig for meg. Jeg er ikke flink til å lære noe, hverken praktiske eller teoretiske ting. Jeg var flinkest i klassen før, men nå har jeg totalt mistet evnen til å konsentrere meg og huske ting. Jeg driter meg ut hver gang. Jeg interesserer meg ikke for noen ting i hele denne fæle verden. Jeg kommer aldri til å trives med noen ting.

Ikke har jeg noen hobby. Eier ikke talent for noe som helst. Det er ingenting jeg virkelig brenner for her i verden.

Og det jeg sliter mest med av alt er at jeg er så forferdelig sjenert. Problemet er ikke at jeg ikke eier sosiale antenner, men at jeg ikke klarer å følge opp normal oppførsel i praksis. Åpner jeg kjeften, høres jeg rett og slett dum ut. Jeg føler at folk oppfører seg på en annen måte mot meg enn andre. Og det må jo skyldes at det feiler meg noe, og ikke alle jeg møter. Jeg har jo samme problem uansett hvor jeg drar og hvem jeg møter.

Men det skal ikke så mye til før jeg åpner meg opp, det kommer mye an på situasjon. Verst er det i klasse-situasjoner eller i jobbintervju. Fremmede generelt. Jeg får følelsen av at folk ikke stoler på meg. Kanskje jeg oppfører meg eller ser tvilsom ut? Uten at jeg helt kan sette fingeren på nøyaktig hva jeg gjør galt.. Men jeg tror ikke jeg noen gang kommer aldri til å forandre meg.. Det er nok umulig. Åh, jeg skulle bare ønske jeg var sosial, utadvent!! Om bare jeg var mer som alle andre! Var fryktløs, og ga fullstendig faen og ikke var så selvbevisst. Jeg skulle ønske jeg var noen andre enn MEG.

Alt jeg gjør ender i fiasko, alt jeg tar i blir til dritt. Ikke har jeg kjæreste, jeg har knapt nok venner. Skal jeg få nye venner eller kjæreste, er jeg avhengig av at andre tar kontakt med meg. Aldri i verden at jeg tar initiativ. Men hvorfor skulle noen være interessert i å kaste bort tid på meg, når det finnes så mange andre mer utadvente mennesker der ute de kan kontakte isteden.. Jeg tror ikke jeg ville vært sammen med meg, eller vært venn med meg. Jeg er jo altfor passiv, kjedelig..

Hadde jeg i tillegg til alt annet vært direkte STYGG, hadde jeg jeg ikke levd nå for å si det sånn. Da hadde jeg ihvertfall ikke hatt sjans på å finne meg kjæreste en eller annen gang. Alle vet jo hvor overfladiske gutter er. Jeg vinner på utseende, men etter en stund når gutta blir kjent med meg, skygger de unna. Jeg blir for mye for dem, eller for lite...? Jeg føler at ingen vil kunne være stolt over å kalle meg kjæresten sin, pga hvor snål jeg virker. Faen ta utseende, mange jenter som er styggere enn meg har kjærester som er penere enn dem. Gutter blir aldri forelsket i meg, de blir aldri frelst av min fantastiske personlighet. Andre jenter har langvarige forhold meg gutter som elsker dem over alt på jord og er tøffelhelter. Hvorfor klarer ikke jeg å fange en gutt på samme måten? Det må jo være noe jeg mangler!

Folk saboterer livet mitt, det har skjedd gang på gang. Noen ganger har jeg vært så langt nede at jeg ikke hadde tenkt å krabbe meg opp igjen. Lærere stryker meg i muntlig eksamen fordi de ikke liker MEG. De sier jeg ikke er klar, og setter spørsmålstegn ved om jeg virkelig vil bli det yrket. Selv om eksamenen gikk ok, strøk de meg pga personligheten min. Når til og med fremmede mennesker klarer å snuse opp at det er noe skikkelig merkelig med meg, bør varsellampene lyse for fullt. Sånne slag i trynet gjør jo ikke akkurat bedre.

Jeg har ødelagt bilen. Nå ut med store summer, noe jeg ikke har økonomi til. Ja, jeg er fattig. Og det er jævlig. Jeg er ikke født med en gullskje i ræva sånn som Fredriksen-søstrene, Paris Hilton eller noen av de andre faenskapene som aldri har opplevd en dag i livet med motgang.

kORT OPPSUMMERT: Alle område i livet mitt er på bånn

Holdningene dine skremmer meg og det er ikke rart du har det som du har det. Du har inntatt offerrollen. Ingenting interesserer deg og alt er dritt. Du er et null i dine egne øyne osv.

Du hadde min sympati, helt til dine siste linjer. Du er ufattelig uviten om du virkelig tror at folk ikke har hatt motgang fordi de er født rike? Grunnen til at du driter deg maks ut er fordi du dro Fredriksensøstrene som eksempel og sier de ikke har opplevd en dag i livet med motgang.

Er du klar over at moren deres er død og har slitt med kreft i over 10 år?????

Du trenger hjelp. Jeg anbefaler deg å finne deg en god terapeut.

Få gjort noe med holdningene dine så kan det hende folk holder ut med deg:)

Endret 9. september 2008 av Lissi33

[Lissi]

Jenter som er styggere enn deg har kjæreste?

Kanskje folk dømmer deg fort, siden du har en tendens til å gjøre det selv? De "stygge" har i allefall rett til det, så lenge du mener at de er mindre verdt enn deg.

Ja mye fordommer og sjalusi på andre som har det bedre enn seg selv- er ikke et sjamerende trekk.

[Luckyme]

Du bør konsentrere over deg selv og ditt eget liv før du lar misunnelse og negativitet overskygge livet ditt. Jeg er enig med de som reagerer på de linjene du hadde med på slutten av ditt innlegg. Du viste en snev av bitterhet og misunnelse, og ikke noe spesielt sjarmerende trekk.

Du kan oppnå så mye du selv vil, så lenge du er positiv og målbevistt. Det er ikke bare andre som får det rett opp i hendene, som regel må alle jobbe for å oppnå sine mål.

Ta kontakt med en lege og psykolog, eller så har jeg hørt mye positivt om"the secret" eller Hemmligheten på norsk. Kanskje dette er noe til å endre tankesett??

Lykke til

[Nigo-san]

Huff, på en måte har jeg vondt av deg, for det er tydelig at du ikke har det noe godt. Det virker som om du har havnet i en negativ spiral der du opplever noe negativt, og deretter fortsetter å tolke negativt, og ubevisst leter etter alt det som oppleves negativt. Tar ting i verste mening, og antar at det har med dine egne feil og mangler å gjøre. Jeg håper du klarer å snu din egen tankebane litt, for det er der nøkkelen ligger. Det er ingen, verken Fredriksen-søstrene, Mor Theresa eller Gro Harlem Brundtland, som ikke har sitt. Frasen "det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det" høres fryktelig banal ut, men det har vel blitt en frase nettopp fordi den innehar i hvert fall en kjerne av sannhet...

Ja, jeg har vondt av deg, men på den annen side: "Alt er så vanskelig, livet er hardt!".... Ja, og så? Sånn tror jeg veldig mange har det, uten at det er grunn til å legge seg ned og grine for det. Ikke at man ikke har lyst av og til- og det er helt sikkert sunt å skrive av seg litt frustrasjon, for eksempel på KG-, men det hjelper jo fint lite, da. Jeg er litt som deg, får ikke til noe som helst, går på trynet stadig vekk, er rar og sær og dust, de store planene ryker en etter en til fordel for mer grå hverdagsrealisme. Personligheten er av temmelig tvilsom karakter, og i motsetning til deg, så kan jeg ikke en gang skryte på meg at jeg er særlig pen. Men jeg har for all del ikke tenkt å legge meg ned og gi opp av den grunn. Det finnes masse bra å glede seg over hvis man bare løfter nesa opp fra sin egen mislykkethet og forsøker å fokusere på noe annet. Å være overopptatt av hvor håpløs og dum man er, er bare en negativ måte å være selvopptatt på, når alt kommer til alt. Klart du kan noe du også! Og er det egentlig så farlig om man snubler litt gjennom livet, bare man gjør så godt man kan?

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Trådstarter igjen.

Jeg sier ikke at jeg ikke respekterer styggere jenter, eller misunner dem fordi de har pene kjærester og ikke jeg. Jeg skjønner jo godt hvordan de har fått det til, de er utadvente og har personlighet som skiller seg langt fra min. Men generelt sett er vel gutter mer opptatt av hva slags status du har (dvs hvor populær du er) enn hvor fin personlighet du har eller hvor pen du er. Men dette er bare min egen teori..

Forresten er det stor forskjell på hva man tenker, og hva man viser utvendig. Hvis jeg hadde mislikt/misunt en spesiell person, hadde jeg sørget for at vedkommende aldri fikk vite noe om hva jeg egenlig tenkte om dem. Såpass skjønner jo jeg og.

Og det men Paris Hilton og Fredriksen søstrene.. Det var bare et eksempel. Jeg vet egentlig ingenting om hvordan livet deres er. Men det var heller ikke poenget. Tingen der var at de aldri har trengt å jobbe for penger, de vet ikke hvordan det er å være fattig og ikke ta penger som en selvfølgelighet. Det var altså den biten som gjelder penger det var snakk om.

Bitter? Njæ.. Men det er vel noe som bor inne i alle mennesker, og kommer ut for full blomst når forholdene rundt legger til rette for det. Bitterhet er ikke alltid noe man kan unngå.

[Gjest Gjest]

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=359923

Denne tråden kan være nyttig for deg