Jeg blir sprø!

[Gjest Gjest]

Jeg er så oppgitt at jeg aner ikke hva jeg skal ta meg til. Klart, jeg er veldig glad i kjæresten min, men går veldig ofte å lurer på om det er noen fremtid i dette. Det er ikke en stor ting som er problemet, heller flere små som i lengden blir fryktelig slitsomt. Jeg lurer også på om det er jeg som er for lite tålmodig... Kan kanskje forsøke å forklare litt med noen eksempler. Hvis vi er ute og tar et par pils på en bar e.l. så har det hendt at vi må bytte plasser cirka 3 ganger før han endelig er fornøyd. Grunnen er at han ikke takler å sitte med ryggen til folk. Hvis vi skal kjøre en ukjent vei er det helt umulig å prate med han, da har han blikket skjerpet på veien og kjører gjerne litt under fartsgrensa for sikkerhets skyld. Dette er vel og bra, men det blir en anspent og dårlig stemning i bilen. OG det er i allefall ikke noen vits i å kjøre noen steder før rushen (tror han har angst for trafikk generellt). Når vi skal parkere funker det best lengst bort fra inngangen, og lengst unna andre biler. Han velger med andre ord den enkleste utvei, men kanskje ikke den mest praktiske i lengden. Han virker veldig redd for utrolig mye, og tålmodighets-strikken min er strukket litt vel langt nå. Det er ikke snakk om å gjøre noe som helst impulsivt, da blir han veldig stressa. Skal vi gå en liten tur i skogen (en halv time på skogssti), så tropper han ofte opp i fullt turutstyr, av typen grønn kamuflasje. Det blir litt ekstremt, og gjør også at en sånn liten tur tar evigheter å planlegge for alt utstyret må jo selvsagt være i orden. I går ble vi sittende i bilen og spise litt salat før vi skulle ta fatt på hjemveien. Jeg spurte om vi kunne skru på radioen for å høre musikk, istedet for at jeg satt å hørte på knaskingen hans. Det var absolutt ikke vondt ment, men ble visst tatt ganske ille opp. Han ble skikkelig sur, og sa "vel, jeg kan gå ut av bilen jeg", og så sto han ute i plaskregnet og spiste. Jeg skjønte ikke noen ting, og skrudde bare på radioen. Resten av turen forløp i stillhet. Jeg var i utg.pkt i godt humør, men nok en gang ble alt bare surt.

Nå har vi nettopp hatt en ny runde, og jeg er skikkelig deppa. Aner ikke hva jeg skal gjøre, for han mener at det er jeg som er problemet. At jeg lager storm i vannglass, osv. Men alt er så sykt vanskelig. Jeg oppfatter han som en engstelig mann i åtti-åra. Ikke en ung energisk mann i slutten av 20-åra. Om noen skjønner hva jeg mener? Hjelp, hva skal jeg gjøre??

(Ber om forståelse for at dette innlegget ble skrevet i affeksjon)

[Jade]

Har han sett noe lege el.l. for denne angsten (sitte med ryggen mot folk). Kan dere ikke sette dere slik at han kan ha ryggen mot en vegg? første gangen, altså? Ikke tredje?

Hvis han er utrygg på å kjøre, kan ikke du kjøre da? Du kan ikke tvinge han til å kjøre fortere enn han er komfortabel med. Jeg elsker å parkere på luftige parkeringsplasser. Gjerne hvor jeg kan kjøre igjennom en plass slik at jeg slipper å rygge ut.

[Gjest Gjest]

Hei og takk for svar!

Nei, han nekter for at dette er et problem. Han vil absolutt ikke snakke med noen, og mener at det er jeg som innbilder meg dette. Det er det som gjør det så fortvilende. Hadde han i det minste erkjent at han ofte er redd og utrygg hadde det kanskje vært håp om å gjøre noe med det. Dette med parkering er bare ett av tusen eksempler. Selve parkeringen er egentlig ikke verdens største problem i den store sammenhengen, men det gjør ofte hverdagen mye tyngre. Han er feks livredd for kjøpesentre og parkeringsplassene der.

Jeg kan godt kjøre, men jeg tror ikke det vil løse noe i lengden. Er av den tro at om man er redd for noe, er det bare ved å utsette seg for det man kan bli kvitt frykten. Og nå har det blitt slik at det ikke er bra nok at jeg kjører heller. Da sitter han som en pinne ved siden av meg og kommenterer hvordan jeg kjører osv. Han blir enda mer nervøs av at jeg kjører, for da har han ikke kontroll over situasjonen. Når det gjelder å sitte ute, så sitter vi oss en plass vi begge er komfortable med, men det viser seg at han ikke greier å henge med i samtalen, blir helt ufokusert, og så må vi flytte rundt i lokalet etterhvert, for at han skal føle seg bedre. Å bli med på quiz og slikt er uaktuelt, da er det aaaltfor mange folk. Og 17-mai skal helst tilbringes ute i skogen. Hva er det med alle folkene, liksom... Ja, det er ganske mye som ikke stemmer i dette forholdet, men det er ikke bare å slå opp heller, for gutten er utrolig snill og en utrolig bra kjæreste sånn ellers. Er det noen som har noen forslag til hva som feiler han, eller om det faktisk er jeg som overdriver?

[Gjest Nishiki]

Høres nesten ut som han har en form for angst. det kan man få behandling mot, men man må jo innse problemet selv.

Jeg hadde blitt smårar av å ha det sånn. Det kan jo ikke være noe godt for ham heller. Familieterapeut?

[Gjest hr]

Hei og takk for svar!

Nei, han nekter for at dette er et problem. Han vil absolutt ikke snakke med noen, og mener at det er jeg som innbilder meg dette. Det er det som gjør det så fortvilende. Hadde han i det minste erkjent at han ofte er redd og utrygg hadde det kanskje vært håp om å gjøre noe med det. Dette med parkering er bare ett av tusen eksempler. Selve parkeringen er egentlig ikke verdens største problem i den store sammenhengen, men det gjør ofte hverdagen mye tyngre. Han er feks livredd for kjøpesentre og parkeringsplassene der.

Jeg kan godt kjøre, men jeg tror ikke det vil løse noe i lengden. Er av den tro at om man er redd for noe, er det bare ved å utsette seg for det man kan bli kvitt frykten. Og nå har det blitt slik at det ikke er bra nok at jeg kjører heller. Da sitter han som en pinne ved siden av meg og kommenterer hvordan jeg kjører osv. Han blir enda mer nervøs av at jeg kjører, for da har han ikke kontroll over situasjonen. Når det gjelder å sitte ute, så sitter vi oss en plass vi begge er komfortable med, men det viser seg at han ikke greier å henge med i samtalen, blir helt ufokusert, og så må vi flytte rundt i lokalet etterhvert, for at han skal føle seg bedre. Å bli med på quiz og slikt er uaktuelt, da er det aaaltfor mange folk. Og 17-mai skal helst tilbringes ute i skogen. Hva er det med alle folkene, liksom... Ja, det er ganske mye som ikke stemmer i dette forholdet, men det er ikke bare å slå opp heller, for gutten er utrolig snill og en utrolig bra kjæreste sånn ellers. Er det noen som har noen forslag til hva som feiler han, eller om det faktisk er jeg som overdriver?

Jeg har vært litt sånn. Man blir på en måte fanget i det. Jeg har vokst av meg det meste, men kunne sikkert blitt kvitt det fortere med hjelp.

Hvis du føler at du kan gi ham et slags ultimatum, er det i min mening det beste.

Han er sikkert mer redd for å miste deg enn noe annet, så kanskje det funker.

Alt med forsiktighet såklart.

[Lille Lea]

Unnskyld at jeg ler, men dette var hysterisk morsomt.. Fordi jeg ser for meg, meg selv med denne gutten, og jeg tror det hadde seriøst klikket for meg! Er liksom svart og hvitt.

Fullt utstyrt for å gå en liten tur i skogen....hehe, søt er jo da.

Syns du skal si det til han det du har skrevet her å prøve å få han til å forstå hvordan det er for deg.. Syns synd på han at han skal ta alt så seriøst her i livet:( Tror han går glipp av MASSE.

[Gjest ts]

Takk for svar Nishiki! Jeg blir litt smårar. Eneste grunn til at jeg har holdt ut ett år nå, er fordi jeg har levd i troen på at det blir bedre etter hvert. At han bare trenger litt backup og tid. Men da må han jo skjønne at slike ting er et problem. Jeg har foreslått å gå sammen til terapi, men det mener han bare er for par med barn eller folk som virkelig har problemer. Han mener ikke at han har et problem, han mener at det er jeg som gjør dette til et problem. Det er det som gjør at jeg nå for alvor tenker på å slå opp. Jeg vet ikke om jeg greier og våger å gjøre det slutt, men jeg tenker mye på fremtiden. Jeg vil gifte meg, få unger osv. Trodde jeg hadde funnet drømmemannen til å gjøre dette med i fremtiden, men jeg føler meg ofte som en mamma i forholdet. Jeg har en ganske sterk fornemmelse for at dette ikke er særlig bra... Men jeg vet jo ikke om det er jeg som er for perfeksjonist. Er selv en veldig engasjert person, glad i impulsivitet, reising, bilturer, skravling, øl, kjæresten...Kan det være at jeg gjør noe som egentlig er et personlighetstrekk hos han til et mye større problem enn det er? Han har mange venner, og er en populær fyr.Han er ofte sett på som en litt raring, men alle er veldig glad i han. Det er bare med meg han opplever dette som et problem sier han. OG jeg kvitterer med at det er bare med han jeg har opplevd en enkel biltur som et problem...OG dermed har vi det gående.

[Humleblomst]

Kan det være han sliter med tvangstanker og tvangshandlinger? Det er ofte en lidelse som mennesket selv er klar over, men likevel prøver å skjule nettopp fordi h*n ser hvor irrasjonelt det er og er redd for å bli stemplet som gal om det kommer ut. Bare en tanke som slo meg... Du kan jo lese om det og se om det kan stemme.

[Bellatrix]

Han har tydelig problemer, i hvert fall med angst. Han må prate med legen sin, uten at jeg kan komme på noen lur måte å få til det på når han selv mener han ikke har problemer.

[AnetteR]

Jeg tenker med en gang lettere tvangstanker/angst. Og at dette neppe er noe som ordner seg av seg selv eller blir bedre med tiden. Ut i fra det du sier alene, ville jeg virkelig vurdert å trekke meg ut av forholdet. Det er en egoistisk tankegang, men slike tendenser kan bli værre med årene. Eventuelt bør du stille et ultimatum der du krever at han kontakter psykolog.

Men det er jo vanskelig å si noe konkret kun ut i fra hva du sier. Forsiktige sjåfører er det mange som er, man kan ha ulike preferanser for turantrekk (selv om dette hørtes ut som i overkant), jeg innrømmer gledelig at jeg foretrekker å sitte med ryggen til veggen når jeg er på restaurant (bytter riktignok aldri plass etter at vi har satt oss) og episoden i bilen kan jo være en missfortåelse. Hvis min kjære hadde slengt ut at jeg slafset når jeg spiste, uten å pakke det inn, hadde nok ikke svaret vært så hyggelig.

[Gjest78]

Jeg kjenner meg veldig igjen i han. Jeg har slitt med mange av de samme tingene, jeg må f.eks også sitte med ryggen mot en vegg på restauranter og utesteder. Forskjellen er at jeg er klar over at dette er et problem, og har gjort en stor innsats for å bli kvitt angsten min. Jeg har brukt år i terapi for å bli så bra som jeg er nå, og vil si at jeg er nesten helt bra. Noen ting henger igjen, (som f.eks å sitte med ryggen mot en vegg), men jeg har tatt førerkort nå i sommer etter tidligere å ha vært livredd for å kjøre.

Saken er at det er han som må se at det er et problem, det hjelper ikke at du gjør det. Mange synes at det er bedre å ha angst enn å måtte gripe fatt i det, gå til lege, og jobbe med seg selv. Og det må han jo forsåvidt få lov til. Det er du som må avgjøre om det at han ikke vil jobbe med det er grunn nok for deg til å avslutte forholdet. Det verste er vel kanskje at han blir så sur over småting som kan oppfattes som kritikk, og at hans angst skal gå såpass utover deg. Du må jo kunne kreve at han tilpasser seg litt han også.

[Gjest ts]

Godt, da har jeg i alle fall fått bekreftet at det ikke er bare jeg som overreagerer her. -men at det er flere som ville reagert på slik oppførsel. Jeg tror ikke han har noen tvangstanker slik som diagnosen definerer det, men han har en slags form for angst. En overdreven respekt for lover, regler og autoriteter. Det er nok derfor han er så manisk når det gjelder dette med trafikk. Trafikken er spekket med lover og regler, og han er livredd for å gjøre feil. Han fikk en fartsbot av en fotoboks i en tunell for en liten stund siden. Siden den gang har han nektet å kjøre den veien. Han har også en slags sosialfobi, som ved utesteder, 17-mai osv. Men det er ganske rart, for han greier å skjule det ganske bra. Jeg prøvde å fortelle broren min (de har en veldig god tone) hva jeg slet litt med. Han (broren min) ville liksom ikke tro på meg. Han bagatelliserte det hele, og mente at kjæresten min er en svært oppegående fyr. Og det er det nettverket rundt typen min føler også. Det er ingen andre som har lagt merke til disse tingene virker det som, bortsett fra faren min. Han har kommet med et par små kommentarer til ting han har lagt merke til. Som at kjæresten min er usedvanlig treg av seg når vi skal gjøre noe. Han vil ha et to timers varsel hvis vi skal på fisketur, eller på butikken sier han. Mulig han setter det litt på spissen, men det er fryktelig vanskelig å forholde seg til når vi er på besøk hos familien min. Det hender seg at vi er litt impulsive, av typen kle på oss turklær og fiske litt (og det er vel ikke så uoverkommelig). Jeg merker at han ikke trives hjemme hos oss, og han forklarer det med at han ikke får til å slappe av. Han blir stressa av at det hele tiden skal skje noe...OG det sier han etter ett par dager hvor vi to bare har vært hjemme alene om dagene, gått en liten tur, lånt ett par filmer, spist snop og generellt bare slappet av. Det er ingen ting som tilsier at dette er en stressende livsstil. Alle har bare vært seg selv, lagd mat, koset seg. Jeg ble så utrolig lei meg da jeg merka og hørte at han ikke likte seg hjemme i barndomshjemmet mitt. Det er så viktig for meg at jeg lot han dra hjem alene i sted, og endte bare opp med å sitte å grine her. Alt virker så tungt og vanskelig. Jeg merker at jeg stadig oftere tar meg selv i å drømme om en kjekk type som jeg kan slappe av med, og som er med på mer uten så mye om og men. Dette har liksom gått altfor langt... Han er helt vrang på alt som kan oppfattes som kritikk, og siden han ikke har noen problemer (mener han), så tar han ikke det jeg sier seriøst.

[Midna]

Må si jeg kjenner meg litt igjen i det med kjøringen. Jeg er ikke glad i å kjøre på ukjente steder, masse trafikk, trang parkering osv. Så det kan jeg på en måte skjønne, ut i fra mitt ståsted.

Men det andre hørtes litt "ekstremt" ut. Virker som om han har angst av noe slag? Du bør kanskje ta det opp med han slik at dere kan snakke om det?

Må si jeg også lo litt av det med fullt turutstyr for en halvtimes tur i skogen! Kan liksom se det for meg. Ikke slemt ment altså!

Håper det ordner seg for dere! Jeg syntes i alle fall du skal gjøre et forsøk før du gir opp.

[Gjest Gjest]

Kan vi skru på radioen slik at jeg slipper å høre på knasingen fra deg?

La oss parkere så tett opp mot inngangen, husk dette er liv om å gjøre!

Kvinner. Hadde dere rula hadde det vært alle mot alle og armaggeddon hver eneste dag.

[Gjest Gjest]

Jeg synes synd på han jeg,for jeg sliter med mye av det samme selv.

Å ha sosial angst kan virke totalt forvirrende for de rundt en.

Min mann f.eks har store problemer med å forstå

-at jeg kan gå på byen alene men ikke takler å gå på den lokale badestranden/butikken hvor jeg har vokst opp.

-at jeg takler ukjente mennesker bedre enn bekjente.

-at jeg er så redd for å kjøre bil at jeg har passert 30 uten å få lappen.

-at fester/sammenkomster med hans venner og hans familie kan få meg til å nesten hyperventilere.

-at det å shoppe i byen er noe jeg hater pga av den overveldende følelsen av å ikke takle folkemengder.

-at all impulsivitet kan bli et problem,fordi jeg må analysere og forberede meg mentalt.

Det er ingen som liker å være hemmet pga angst.Det er heller ingen med angst som liker å høre at "det er bare å skjerpe seg/jeg kan ikke forstå at noe så enkelt kan være et problem."

Min mann ble sint på meg på nyttarsaften da han måtte gå alene ut i gaten kl 24 for å hilse på alle naboene. Han synes det var latterlig at vi ikke kunne gjøre det sammen. "du må virkelig ha et problem",sa han.

Ja, jeg har det. Hele kvelden satt jeg og gruet meg til kl 24 da det var forventet at jeg skulle ut i en "folkemengde" og gi klemmer til mennesker. Jeg liker ikke slikt og jeg ble så stresset at jeg nærmest gjemte meg for å slippe unna.

Noen ganger går det greit,andre ganger ikke.

Det beste du kan gjøre for din kjæreste er å prøve å la han fortelle om hvilke følelser som er i sving når han opplever stressende situasjoner. Om du skjønner hvordan og hvorfor en bestemt setting kan få han til å føle angst så kan du hjelpe han,det tror jeg han behøver.

Akkurat nå så tror han sikkert at du ser på han som sær og vanskelig.

[Gjest Fjøsnisse42]

Dette var vanskelig. Det er to muligheter. Han er litt angstfyllt eller du er ei skikkelig masekjerring. Jeg gjetter på en kombinasjon.

[Gjest ts]

Jeg ser på han som sær og vanskelig. Ikke fordi han har angst for en del ting, men fordi han ikke kan innrømme at han har det, og dermed gjøre noe med det. Så lenge dette er noe som hemmer samlivet vårt, og gjør at jeg seriøst vurderer å gjøre det slutt på grunn av det, så er det alvorlig nok. Jeg prøver å være forståelsesfull, og prøver noen ganger å ta det opp på en fin måte at han bare må ta det i sitt tempo etc, andre ganger holder jeg kjeft, og noen ganger bare sprekker det. Det er vanskelig å være sammen med noen som er så hemmet i hverdagen at ting ikke fungerer særlig bra. Det kan nok hende han oppfatter meg som en masete kjerring innimellom ja, og det er selvfølgelig ikke bra. Jeg har tatt meg selv i å bli irritert over ting som strengt tatt ikke er så alvorlig, bare fordi alt bare har "tatt av". Føler meg som en dårlig kjæreste, men jeg vet at eksen hans kalte han for "gammelstødig" da hun slo opp, så jeg er tydeligvis ikke den første som har lagt merke til det. Jeg tror gutten er utrolig hemmet i livet sitt, men at han har hatt det slik så lenge at han ikke ser det selv. Han har funnet sin rytme og sine omveier, mens jeg utfordrer han og krever mer. Det gjør han en smule agressiv mot meg, noe som igjen ikke gjør saken lettere. Jeg aner ikke om han er født sånn, eller om opplevelser i livet har gjort han slik. Jeg vet han har opplevd en del vonde ting i barndommen, og ser ikke bort fra at det er slike ting som har gjort noe med han.

Er jeg fæl hvis jeg stiller et ultimatum? Av typen oppsøk hjelp, ellers orker jeg ikke mer? Det høres kanskje enkelt nok ut, men jeg har virkelig ikke lyst til å gjøre det slutt med han. En fantastisk gutt på alle måter, kjekk, snill, god samtalepartner, god kjæreste... Det er bare dette!

[Gjest Gjest_rigmor_*]

Kjenner meg igjen i din kjærestes problemer, og det høres ut som om han har sosial angst. Det er jo synd at han ikke vil erkjenne problemene sine da, men det er ganske typisk for menn. De er ikke slik som oss kvinner, som kan prate om alt mellom himmel og jord. Ikke at det skal være en unnskylding for å la vær å prate, men slik er virkeligheten. Forstår irritasjonen din til en viss grad, men det er ikke lett å åpne seg, når du reagerer slik du gjør. Når man sliter i sosiale settinger, er det veldig frustrerende å ha en impulsiv og sosial partner, som ikke har forståelse for hva dette dreier seg om. Har erfart det selv.

[Lissi]

Har ikke du skrevet en tråd om akkurat det samme for en mnd eller to siden?

[cilja]

Hei

Du har allerede fått mange flotte svar.

Jeg tror kjæresten din har angst og lider av tvangstanker/OCD.

Som du sier, han vil ikke søke hjelp fordi han ikke innser at han har et problem (eller to...)

Kanskje du kan begynne med å søke informasjon og støttet for deg selv på internet. Lær mer om angst og tvangstanker/OCD.

Går det an å kjøpe en bok om disse tingene, som han ser du leser og blir nysgjerrig? Eller type informasjonsark fra lege/terapaut?

På lang sikt tror jeg du må smøre deg med tolmodighet hvis du vil satse på denne mannen. Det kan hende du kommer til et punkt der du må be han søke hjelp hvis han ønsker deg i livet sitt. Eller det kan hende at ved å gi han trygghet og tolmodiget kommer han ut av angsten...

Lykke til

xx Cilja