Forlover fordi en forventer det?

[Gjest Vestfoldbrud]

Jeg skal gifte meg neste vår. Det meste er i boks av planlegging; lokaler, transport, fotograf, meny, musikk, vielseslokale, kjole etc. Forlovere var også egentlig i boks. Inntil veldig nylig...

Jeg hadde valgt hun som jeg regner som min bestevenninne i dag. Vi treffes flere ganger ukentlig, kan snakke om det meste og jeg har det utrolig artig med henne. Vi har ikke kjent hverandre siden barndommen, men har hengt mye sammen de siste 7 årene - og det synes jeg er viktigere.

For to år siden var jeg selv forlover i et bryllup. Ble litt perpleks da hun spurte meg, for anså oss ikke som SÅ nære venner, men ble samtidig smigret og synes det var kjempestas og være forlover for henne. Etter bryllupet deres har vi knapt møttes, dessverre. Hun har slitt mye psykisk, og jeg har prøvd å stille opp for henne - men har stadig blitt avvist. Til slutt har jeg bare latt det seile. Sendt meldinger og ringt med jevne mellomrom, men vi har hatt svært lite kontakt de siste to årene.

Da valget kom for folover valgte jeg så klart denne første venninne min. Jeg har gruet meg en del for å fortelle det til hun jeg selv var forlover for, fordi jeg vet at hun ventet å få være forlover for meg også. Det har stadig blitt utsatt... Så - i forrige uke møtte jeg denne venninnen og det ble naturlig å fortelle valg av forlover. Jeg prøvde å pakke det inn og skåne henne mest mulig, men hun ble helt sønderknust likevel. Begynte faktisk å gråte. Det viste seg at hun hadde regnet med at hun var forlover for meg, begynt på talen, funnet kjole osv! Jeg ble satt ut og fikk knalldårlig samvittighet for at jeg ikke har sagt noe før, samtidig som jeg synes det var litt rart at hun ikke har tatt "hintet" når hun ikke har hørt noe ennå.

Jeg foreslo at hun også kunne være forlover, at de kunne dele på rollen. Det godtok hun, hun ble faktisk kjempeglad. Men så tenker jeg; Er dette riktig? Velge henne som forlover fordi hun forventer det?

Kommer ikke til å gjøre om på dette nå, orker ikke knuse henne igjen. Men hva tenker dere om hele situasjonen? Kan nevne at vi har hatt SVÆRT lite kontakt de siste to årene, og at vi først har begynt å ha kontakt igjen nå siste ukene...

[Jade]

Veldig trist at hun har hatt psykiske problemer og alt det der... Og selvsagt snilt av deg å la henne også få være forlover.

Men jeg reagerer på at et voksent menneske ikke kan bite skuffelsen i seg. Det er unødvendig å sette andre i en slik knipe, når hun vet at du allerede har valgt. Selv om man har psykiske problemer, skal man ikke få grine seg til viljen til alt her i livet.

At dere har hatt så lite kontakt de siste årene, sier meg at hun er mer forelsket i ideen om å være forlover, ikke å være forlover for deg. På den andre side kan problemene hennes ha ført til at hun har hatt lite kontakt med deg - og andre. Og at hun likevel ser på deg som den nærmeste. Men uansett - ingen kan utnevne seg selv til å være forlover.

[Gjest Gjest_sommerbrud_*]

Jeg fårstår godt at du fikk litt panikk og sa at hun også kunne være forlover sammen med din bestevenninne, hadde nok vert enklere og si det som det var hvis du hadde sluppet og treffe henne ansikt til ansikt.

Men hva sier mannen din til dette? skal han også måtte finne to forlovere sånn at det blir likt?

Jeg tror faktisk jeg hadde sent henne en e-mail og forklart henne at det blir litt feil og ha to forlovere når mannen din bare skal ha en, og forklare henne at din bestevenninne forventer nok mer en henne og få være forlover fordi dere er barndomsvenninner og har daglig kontakt. Kan jo også si til henne at du ble litt satt ut da hun tok dette så tungt siden dere ikke har hatt noe særlig kontakt siden hun giftet seg.

Hadde jeg vert bestevenninna di hadde jeg blitt litt snurt for at jeg måtte dele oppgaven med ei bare for du ikke klarte si nei.

Men masse lykke til hvertfall:)

[Vera Vinge]

Det virker rart at hun bare antok at hun skulle være forlover, spesielt når dere ikke har hatt noe særlig kontakt de siste årene. Men det virker som hun ikke har det helt greit, og at hun sånn sett reagerte mer på dette enn hva andre ville gjort, og at det betyr ekstra mye for henne å føle at dere er nære? Jeg ville nok gjort det samme som deg i denne situasjonen, hvis jeg var interessert i å beholde vennskapet med denne personen, men jeg ville stusset over det hele, som du gjør. Men samtidig tenkt at det kanskje handler om hvordan hun har det ellers.

Ellers vet jeg jo at din gamle venninne ikke er den eneste som har en forventning om at forloveren skal være en venninne man har kjent lenge, gjerne siden barndommen/ungdomstiden. Jeg har to like gode og nære venninner, og der var det rett og slett hvor lenge jeg hadde kjent dem som ble avgjørende for valg av forlover. Men jeg syns likevel dette høres rart ut, altså, når man har så lite kontakt som dere har hatt.

Endret 4. september 2008 av Vera Vinge