som alle andre lurer jeg på om jeg elsker ham

[tabaki]

Hmmm… nå har jeg akkurat skrevet et langt innlegg på PC’en med rotete tanker om forholdet. Men det blir så utrolig generelle spørsmål av typen ”hvordan vet jeg at jeg elsker ham?” ”Hvorfor blir jeg ikke tent?” og nesten alle andre spørsmål man ser på trykk i et hvert dameblad. Og de svarer jo hver gang også – så det bør ikke være så vanskelig å finne ut av.

…

Men det er det visst.

For om man er sammen med noen man ikke vet om man elsker – hvordan kan man vite svaret? Skal man tro at gresset alltid er grønnere på den andre siden? Skal man tro på at ”hvis du elsker ham, så vet du det! Kjærligheten er enestående!” som i hollywood-filmer? Eller skal man innse at kjærligheten er som det meste ellers her i verden – det ser litt bedre ut med riktig lyssetting og innøvd manus?

- Altså . Det jeg selv prøver å finne ut av er om forholdet mitt tross alt er godt nok, selv om jeg ikke har en daglig kjærlighetsrus. Han er jo snill som et lam, tålmodig, har mye samme moral og tankesett som meg, og gir meg trygghet. Det er tusen ganger mer enn det 90% av befolkningen kan be om.

… men har gir meg ikke pågangsmot, og på et vis gir han meg ikke livsglede.

Når jeg koser meg og er så tilfreds som jeg kjenner meg hver kveld med ham, får jeg ikke behov for å utrette noe mer. Men det tror jeg at jeg kommer til å angre på. Det er som å se en god film, eller sove lenge en morgen. Det kan virke helt riktig i øyeblikket, veldig behagelig. Men når man står opp innser man at været har vært nydelig og alle vennene har vært på stranda og kost seg – du har ikke oppnådd en dritt! (unnskyld ordbruken – føltes så riktig!)

Så hva skal jeg tenke – hva skal konklusjonen være?

Et trygt og godt liv? Med stor fare for å angre, og stor fare for å ikke utrette det jeg ønsker å få utrettet i løpet av livet?

Eller

Miste tryggheten? kanskje det er nettopp tryggheten jeg trenger for å være sterk nok til å kjempe for det livet jeg ønsker meg! Jeg finner sikkert en annen etter hvert – det er jeg ikke redd for. Men finner jeg en som gir den tryggheten jeg vil ha når jeg blir gammel? Og som er så god som ham?

(når jeg sier ”kjempe for det livet jeg ønsker meg” og når jeg snakker om å ”utrette ting” så tenker jeg ikke på noe konkret, og heller ikke på å lage verdensfred … men å kanskje bidra litt i den retningen:).)

Det er ikke lett.

Er det dårlig gjort å ”holde ham på pinnen”, å bare fortsette å være sammen med ham når jeg tenker slike tanker? Tankene har vært der en stund. Men det er helt umulig å bestemme seg. Skulle ønske det var en fasit.

Nå får jeg starte på et nytt innlegg - om sex’en vår. Kan jo ikke skrive så langt! Da gidder ingen å lese! Også ender jeg opp med ingen svar. (som når jeg nyttesløst spør meg selv)

[Gjest Chrissy82]

HVor lenge har dere vært sammen?? Har du snakket med han om dette??

[Gjest Gjest]

Jeg har vært i hans sko (lignende situasjon, bare jeg er kvinnen). Jeg tror i utgangspunktet at når kvinner tviler så er det mer kritisk enn når menn tviler, men jeg gir noen erfaringer likevel.

Får du noen ganger spontan lyst til å kose/klemme på han?

Har det hendt at du har klemt han litt ekstra hardt inntil deg of sagt/tenkt "mmmmmm" (litt vanskelig å forklare, men..)?

Hvis ja: slike ting kom fra en dyp kjærlighet i han, viste det seg. Har du det på samme måten, er det meget mulig at du virkelig elsker han.

Å få noe ut av livet annet enn hyggelige kvelder med film og trege morgener er det du som har ansvar for. Du må ta initiativ selv og ikke forvente at han skal gjøre livet ditt spennende på vennskaplige måter. Det beste er likevel om du får med deg han i et "la oss bege bli flinkere å komme oss ut&opp-prosjekt".

Noen andre ting du bør tenke på. Er svaret "han" på alle spørsmålene, synes jeg det er gode tegn:

- Hvis du får en god/dårlig nyhet, hvem er den første du ønsker å fortelle nyheten?

- Hvem kan du være mest deg selv med?

- Hvem kan du åpne deg mest for?

[Nabodama]

Du får ikke alt i èn mann, uansett hvor mye du leter, og uansett hvor grønt det såkalte gresset på den andre siden ser ut til å være.

Det èn har, mangler en annen. Og det som mangler må du enten finne i deg selv eller i andre enn mannen din.

Det å gjøre livet spennende, det å få noe ut av livet osv, det må du ta tak i deg selv for å få til.

Det er uavhengig av hvilken mann du har, og hvordan han er (nesten, regner da ikke med de som tar fra dama alt som heter selvstendighet ved hjelp av fysisk eller psykisk vold)

Forøvrig har gjesten over her veldig gode innspill.

Endret 2. september 2008 av Nabodama

[tabaki]

tusen takk for svarene deres! satte veldig pris på dem!

Svarte ikke med en gang, for visste absolutt ikke hva jeg skulle svare. Det var nok i stor grad fordi jeg ikke ønsket å tenke store dype tanker om hva akkurat jeg følte.

Men for ikke mange dager siden tok plutselig følelsene overhånd (etter at blant annet deres innlegg, og andre samtaler med meg selv og venninnerm, hadde kvernet rundt i hodet mitt.). Det endte dessverre med at jeg gjorde det slutt med min samboer. Det blir fryktelig tungt.

Men en av tingene dere sa: at jeg måtte ta ansvar for mitt eget liv selv (høres jo så opplagt ut) var nok en av tingene jeg ikke fikk helt taket på når jeg snakket med venninner i virkeligheten. Det er godt å ha noen på nett som kan skrive akkurat det man mener. Man trenger flere perspektiver noen ganger.

Takk for hjelpen.

[Gjest Gjest]

tusen takk for svarene deres! satte veldig pris på dem!

Svarte ikke med en gang, for visste absolutt ikke hva jeg skulle svare. Det var nok i stor grad fordi jeg ikke ønsket å tenke store dype tanker om hva akkurat jeg følte.

Men for ikke mange dager siden tok plutselig følelsene overhånd (etter at blant annet deres innlegg, og andre samtaler med meg selv og venninnerm, hadde kvernet rundt i hodet mitt.). Det endte dessverre med at jeg gjorde det slutt med min samboer. Det blir fryktelig tungt.

Men en av tingene dere sa: at jeg måtte ta ansvar for mitt eget liv selv (høres jo så opplagt ut) var nok en av tingene jeg ikke fikk helt taket på når jeg snakket med venninner i virkeligheten. Det er godt å ha noen på nett som kan skrive akkurat det man mener. Man trenger flere perspektiver noen ganger.

Takk for hjelpen.

Herregud, gjorde du det slutt pga hva noen "fjortisser" og kanskje tullinger på nett skriver..