Vanskelig problem med stedatter

[Gjest Gjest]

Prøver å lufte problemstillingen her inne, i håp om at noen har råd å komme med.

Jeg har en stedatter på 11 år. Hun har bodd annenhver uke hos oss i alle år, mammaen bor i nærheten.

Nå er hun kommet i puberteten, med humørsvingninger, sukkinger og stønninger.

Hun insisterer på at hun skal ha mye forskjellig av klær, utstyr og aktiviteter, og er vant til å få det som hun ønsker. Inntil nylig. For nå har nemlig faren hennes/ min mann, plutselig funnet ut at hun må lære seg å jobbe. Derfor har han lukket pengeboka og gitt henne beskjed om å sette i gang med både husarbeid og skolearbeid.

Jeg er selvsagt enig i at hun bør bidra litt i huset + jobbe med skolesakene sine, men tror nok dette kom veldig brått på. Min stedatter har surnet og reagert med å "flytte til mora".

Det er ikke første gang hun har "flyttet" til mora. Hun har brukt dette som pressmiddel også tidligere for å tvinge viljen sin gjennom, oftere nå i det siste.

Jeg synes synd på mannen min. Han er nok såret over at datteren bruker dette med flytting til mora som en trussel for å manipulere han og tvinge viljen sin gjennom.

Jeg lurer på hva vi kan gjøre med denne situasjonen?

1. er det best at hun bor hos mor hele tiden, siden hun likevel bare drar dit når det stilles krav til henne i vårt hjem? (bare hvis hun vil det selv, såklart).

2. ikke legge press eller stille krav?

3. fortsette som nå, dvs at hun springer over til mora selv om det er pappa-uke, hvis f.eks pappa har sagt at hun må rydde rommet og forberede seg til matteprøve..., og at hun kommer tilbake hit når hun vil? Dvs at hun bor der hun vil når hun vil?

4. snakke med noen eksterne/profesjonelle? iom. at mor og far er grunnleggende uenig om det meste på jordkloden, klarer de ikke snakke ordentlig sammen, de forstår hverandre ikke.

Takknemlig for innspill!

[Silmarill]

At hun "springer" over til mor de gangene dere setter krav er selvsagt feil! Snakk med hennes mor om dette! Hun vil vel heller ikke at datteren gjør dette(?) bare fordi far setter krav!

Datteren hans er vel ikke så ofte hos dere, så det å sette i gang alt mulig av husarbeid når hun er der er vel heller ikke helt riktig - men hun må så klart hjelpe til!

Om datteren "krever" at hun skal ha både det ene og det andre blir feil. Hun kan ønske seg ting, men ikke KREVE saker som er utover det "normale" at hun får!

Som nevnt, fortell dette til moren hennes, og er hun en "vanlig og oppegående mor" så må også hun snakke med datteren om dette!

Jeg mener dere gjør det rette i å ikke føye dere for ALT datteren til din mann sier!

Endret 1. september 2008 av Silmarill

[lulle]

Jeg vil først si at det høres ut som du har en gjennomtenkt mann.

At far stiller krav til lekser og husarbeid, synes jeg vitner om en tydelig farfigur.

I utgangspunktet synes jeg ikke hun skal bo mer hos mor, hvis grunnenen er uenighet med dere. Det er viktig at dere har mor med på lag - men ser du skriver at mor og far er grunnleggende ueninge. så da er det vell ikke mye å hente....

Dere bør holde fast på at hun skal forsette å bo hos dere annenhver uke. Prøv å avtale med mor at hun ikke får komme dit "på deres dager". , evt gi henne en konsekvens dersom hun gjør det.

Ellers har jeg stor tro på postiv feedback. Ta det med en gang hun gjør noe. eks rydde opp etter seg på kjøkkenent... så kjekt det er at du er så flink til å rydde etter deg... osv. Når hun får gode tilbakemeldinger fra skolen, minn henne på den gode/stolte følelsen det gir.

Lykke til, og vær glad du har en mann som har et gjennomtenkt forhold til det å være far...

[Gjest Gjest]

Datteren hans er vel ikke så ofte hos dere, så det å sette i gang alt mulig av husarbeid når hun er der er vel heller ikke helt riktig - men hun må så klart hjelpe til!

Dersom du LESER innlegget, så står det at hun bor der annenhver uke.

[Gjest ¤bella¤]

Hun burde ikke "få lov" til å flytte frem og tilbake som det passer henne.

Og konsekvensen burde jo være at hun da må bli boende enten hos mor, og komme på samvær til dere, eller omvendt, for om ikke kan hun jo bruke dette som pressmiddel i alle situasjoner hun er uenig med dere.

At hun må begynne med husarbeid og lekser for å få penger syns jeg bare skulle mangle når man er 11år.

[Far til 2]

Prøver å lufte problemstillingen her inne, i håp om at noen har råd å komme med.

Jeg har en stedatter på 11 år. Hun har bodd annenhver uke hos oss i alle år, mammaen bor i nærheten.

Nå er hun kommet i puberteten, med humørsvingninger, sukkinger og stønninger.

Hun insisterer på at hun skal ha mye forskjellig av klær, utstyr og aktiviteter, og er vant til å få det som hun ønsker. Inntil nylig. For nå har nemlig faren hennes/ min mann, plutselig funnet ut at hun må lære seg å jobbe. Derfor har han lukket pengeboka og gitt henne beskjed om å sette i gang med både husarbeid og skolearbeid.

Jeg er selvsagt enig i at hun bør bidra litt i huset + jobbe med skolesakene sine, men tror nok dette kom veldig brått på. Min stedatter har surnet og reagert med å "flytte til mora".

Det er ikke første gang hun har "flyttet" til mora. Hun har brukt dette som pressmiddel også tidligere for å tvinge viljen sin gjennom, oftere nå i det siste.

...

...

Min søster og jeg vokste opp med felles omsorg og 50/50. Og vi benyttet utvilsomt den første konflikten mellom foreldrene våre til å forsøke å forlange mer. Vi viste jo at begge foreldrene våre ønsker å tilby oss mest mulig for å beholde mest mulig samvær.

Kort tid (under 12 månder) etter bruddet mellom foreldrene våre begynte vi å oppdage endringer. Når vi gjennomførte våre flyttinger oppdaget vi at det ikke ble bedre dit vi kom. Flyttingen skjedde fra både moren og faren vår.

De hadde da oppdaget at ingen av dem klarte å opprettholde den levestandarden som vi ønsket oss. Vi var på vei til å bli noen ufyselige bortskjemte unger uten ansvarsfølelse.

Foreldrene våre begynte å snakke sammen pr tlf "bak vår rygg" .

Å ha barn medfører at vi som foreldre MÅ samarbeide, uavhengig av hva vi selv mener om den andre forelderen. Sannsynligvis vil heller ikke moren alene kunne opprettholde den levestandarden jenta ønsker. De fleste foreldre ser hva som skjer når barn gradvis blir mer bortskjemte. Moren bør derfor være like interesert som faren i å finne en løsning om hun skal beholde noe samvær/omsorg.

Løsningen for oss var at foreldrene våre begynte å snakke sammen. De MÅTTE det. Hvis ikke hadde vi flyttet frem og tilbake i mange år.

Endret 2. september 2008 av Far til 2

[superkul]

La jenta flytte fast til mor. Ikke la dere presse. Hun kommer garantert tilbake!

[Gjest Stjernedryss]

Jeg synes dere bare bør holde på deres, og la jenta flytte frem og tilbake som hun vil. Jeg synes ikke det er rimelig å nekte jenta å dra til mamma når hun vil det, eller pappa når hun vil det (Så lenge det passer da så klart). Hvis hun flytter som et pressmiddel kommer hun jo til å gi seg dersom dere ikke gjør noe med det.

[Gjest Portis]

Nå har ikke jeg lest gjennom alle innleggene, og jeg har heller ingen barn, så muligens har jeg ikke noe jeg skulle sagt.

Men jeg pröver meg med et lite tips iallefall.

Snakk med moren, og innför samme plikter i begge hjem. Slik som rydde sitt eget rom, gå ut med söpla og eller hva dere föler er riktig for både dere to og moren.

Om dere begge har like krav og samarbeider dere imellom, så skjönner hun nok fort at det ikke hjelper å bare "flytte".

Ikke gi opp iallefall - gir man en lillefinger så tar de hele armen....men pass også på å ikke sette altfor store krav.

Ellers får dere ha lykke til =)

[lolita90]

jeg har også truet med å flytte til pappa når mamma var sint på meg eller når hun prøvde å tvinge med til å gjøre lekser, lekser er jo veldig viktig å gjøre...

men pappa bodde så langt unna skolen at det ikke var aktuelt, nå er jo dette med min situasjon litt spesiell ettersom jeg har ADD og ikke hadde fått diagnosen på den tiden... men jeg ville nok tatt en prat med mamman til jenta, og ordnet opp i det, og at begge foreldrene sier ifra at sånn blir det...

[Alice Ayres]

Støtter de som råder dere til å snakke med moren. Så lenge moren åpner dør og armer hver gang datteren ikke får det som hun vil hos far, vil dette bare forsterke oppførselen og trassen til datteren. Mor og far må snakke sammen.

[Gjest Gjest]

TS her:

Tusen takk for alle innspill! Jeg er enig i at alt hadde vært bedre om mor og far kunne kommunisere, og de har prøvd, møtt hverandre både med og uten barn for å prate. Men det har ikke kommet noe ut av det.

Jeg tror at noe av problemet ligger i foreldrenes manglende evne til å forstå hverandre. Mor er et menneske som lever fra hånd til munn/fra dag til dag. Hun har dårlig økonomi, er periodevis arbeidsledig.

Far derimot er litt sånn gammeldags hardt-arbeidende "self-made", og er etterhvert blitt svært velstående. Det er ikke noe problem for han å betale for alt datteren ønsker seg. Men det far ønsker, er en datter som lærer seg å yte før hun kan nyte.

Mor og far lever altså i helt forskjellige verdener. Jenta har det luksuriøst hos oss, men blir forstyrret av en far som stiller krav. Hos mor er det trangere, men likevel friere, mindre krav. Mor signaliserer tydelig helt andre verdier enn far. Hun vil ikke kaste bort livet på å jobbe. Hun vil kose seg. Oppleve kunst og kultur. Gå på kino og teater. Være sammen med de nærmeste.

Jeg lurer på om min stedatter er kommet i en alder nå hvor hun modnes og prøver å stake ut en kurs for hvordan hun vil leve. Jeg tror hun ønsker morens frie liv, med fars materielle goder. Men bor hun hos mor, blir det lite penger. Bor hun hos far, blir det flere goder, men slitsomme krav.

Det som plager meg mest i denne situasjonen er at jeg synes hun er for ung til å velge bosted og flytte permanent til mor. Jeg tenker at hun har godt av å lære seg å stå på og jobbe litt, og erfare at egen-innsats lønner seg. Og jeg tror hun kan lære seg det i vårt hjem.

Samtidig tenker jeg vel innerst inne at mor tross alt er den viktigste personen i de fleste menneskers liv, og at det kanskje ikke spiller så stor rolle til syvende og sist hva jeg og far sier/gjør. Mor er nærmest uansett, og døtre kopierer sine mødre...? I forlengelsen av det tenker jeg at det er greit at hun gjør som hun vil, at hun selv bestemmer fra dag til dag hvor hun skal være og sove... Jeg synes jo det er galt å nekte henne å dra til mor når hun ønsker det. (Jeg er mor selv og ville nok reagert sterkt hvis barnet mitt ble hindret i å komme til meg..)

Summa sumarium.... jeg lurer på hvem som er best å spørre til råds i denne situasjonen, men som flere av dere sier: det viktigste er nok å få mor på banen og få en slags dialog..

[Gjest Gjest]

Prøver å lufte problemstillingen her inne, i håp om at noen har råd å komme med.

Jeg har en stedatter på 11 år. Hun har bodd annenhver uke hos oss i alle år, mammaen bor i nærheten.

Nå er hun kommet i puberteten, med humørsvingninger, sukkinger og stønninger.

Hun insisterer på at hun skal ha mye forskjellig av klær, utstyr og aktiviteter, og er vant til å få det som hun ønsker. Inntil nylig. For nå har nemlig faren hennes/ min mann, plutselig funnet ut at hun må lære seg å jobbe. Derfor har han lukket pengeboka og gitt henne beskjed om å sette i gang med både husarbeid og skolearbeid.

Jeg er selvsagt enig i at hun bør bidra litt i huset + jobbe med skolesakene sine, men tror nok dette kom veldig brått på. Min stedatter har surnet og reagert med å "flytte til mora".

Det er ikke første gang hun har "flyttet" til mora. Hun har brukt dette som pressmiddel også tidligere for å tvinge viljen sin gjennom, oftere nå i det siste.

Jeg synes synd på mannen min. Han er nok såret over at datteren bruker dette med flytting til mora som en trussel for å manipulere han og tvinge viljen sin gjennom.

Jeg lurer på hva vi kan gjøre med denne situasjonen?

1. er det best at hun bor hos mor hele tiden, siden hun likevel bare drar dit når det stilles krav til henne i vårt hjem? (bare hvis hun vil det selv, såklart).

2. ikke legge press eller stille krav?

3. fortsette som nå, dvs at hun springer over til mora selv om det er pappa-uke, hvis f.eks pappa har sagt at hun må rydde rommet og forberede seg til matteprøve..., og at hun kommer tilbake hit når hun vil? Dvs at hun bor der hun vil når hun vil?

4. snakke med noen eksterne/profesjonelle? iom. at mor og far er grunnleggende uenig om det meste på jordkloden, klarer de ikke snakke ordentlig sammen, de forstår hverandre ikke.

Takknemlig for innspill!

At en 11 åring blir trassig er ikke uvanlig,men at hun får "lov" til å flytte når verden går henner i mot, det er ikke bra. Når hun "flytter" så får far hente henne,evt mor levere tilbake. Det er nå hun skal lære seg å stå til ansvar og at det ikke er lønnsomt å rømme fra problemene.

Unger vil ha så mye, de tar i mot så lenge noen åpner sekken med penger. Det er foreldres f...plikt å sette grenser. Det handler om grenser.

En på 11 er fullt i stand til å delta i heimen uansett hvor hun bor. Hun er ikke gjest i hverken fars eller mors hus.

mor og far bør bli enig om at de setter felles grenser. da er det ikke vits i å flykte fra henne,men da må hun delta.

[Silmarill]

Dersom du LESER innlegget, så står det at hun bor der annenhver uke.

Jeg LESTE det "gjest" men annenhver uke er uansett ikke mye.......det er vel 4-6 døgn i måneden! Det er ikke ofte faktisk syns jeg da!

Uansett så tror jeg nok en dialog mellom mor og far er på sin plass her......

Endret 2. september 2008 av Silmarill

[superkul]

Jeg LESTE det "gjest" men annenhver uke er uansett ikke mye.......det er vel 4-6 døgn i måneden! Det er ikke ofte faktisk syns jeg da!

Uansett så tror jeg nok en dialog mellom mor og far er på sin plass her......

Hvordan kan annenhver uke bli 4-6 døgn i måneden?

For meg blir det ca 15 dager i måneden

[:-) anna]

Jeg har veldig tro på å behandle barn slik man forventer at de skal oppføre seg.

Jeg hadde nok, som far, lagd noen regler om hva som skal gjøres av plikter før hun får lommepenger/penger til å reise på noe. Første gangen ville jeg nok ha losa henne gjennom det, slik at hun faktisk ser at hun får penger til slutt.

(Da regner jeg ikke lekser f.eks som en plikt)

Vi hadde engang et avkrysningsskjema. Jeg skrev opp alt som skulle gjøres i løpet av en uke, og så kunne vi krysse av etterhvert som vi gjorde de forskjellige tingene. Og stesønnen min "tjente mer" alt ettersom hvor mange kryss han hadde opparbeidet seg. Om han ikke gjorde noe, så fikk han veldig lite også.

God dialog med mor er jo viktig, men om dere innfører et slikt system, så vil det jo ikke hjelpe for jenta å "rømme" til mor. Hun får ikke penger om hun ikke gjør pliktene sine.

[Silmarill]

Hvordan kan annenhver uke bli 4-6 døgn i måneden?

For meg blir det ca 15 dager i måneden

jeg er dårlig på å regne (14-16 skulle det sikkert stå, så jeg er dårlig på å skrive+lese også jeg)

[Gjest Gjest]

jeg er dårlig på å regne (14-16 skulle det sikkert stå, så jeg er dårlig på å skrive+lese også jeg)

Og dersom halve tida er for lite til å skulle gjøre husarbeid, så blir det jo ikke noe husarbeid verken hos mor eller far. Det synes jeg høres utrimelig ut for en 11 åring.

Ryddig av egne ting og eget rom bør hun gjøre begge steder. Samtidig bør hun ha andre oppgaver i begge hjem. Disse trenger ikke være de samme begge steder, men "arbeidsbelastningen" bør være nogenlunde lik.

[Far til 2]

TS her:

Tusen takk for alle innspill! Jeg er enig i at alt hadde vært bedre om mor og far kunne kommunisere, og de har prøvd, møtt hverandre både med og uten barn for å prate. Men det har ikke kommet noe ut av det.

Jeg tror at noe av problemet ligger i foreldrenes manglende evne til å forstå hverandre. Mor er et menneske som lever fra hånd til munn/fra dag til dag. Hun har dårlig økonomi, er periodevis arbeidsledig.

Far derimot er litt sånn gammeldags hardt-arbeidende "self-made", og er etterhvert blitt svært velstående. Det er ikke noe problem for han å betale for alt datteren ønsker seg. Men det far ønsker, er en datter som lærer seg å yte før hun kan nyte.

Mor og far lever altså i helt forskjellige verdener. Jenta har det luksuriøst hos oss, men blir forstyrret av en far som stiller krav. Hos mor er det trangere, men likevel friere, mindre krav. Mor signaliserer tydelig helt andre verdier enn far. Hun vil ikke kaste bort livet på å jobbe. Hun vil kose seg. Oppleve kunst og kultur. Gå på kino og teater. Være sammen med de nærmeste.

Jeg lurer på om min stedatter er kommet i en alder nå hvor hun modnes og prøver å stake ut en kurs for hvordan hun vil leve. Jeg tror hun ønsker morens frie liv, med fars materielle goder. Men bor hun hos mor, blir det lite penger. Bor hun hos far, blir det flere goder, men slitsomme krav.

...

...

Det er sikkert liten trøst, men jeg sliter med samme problematikken mht det at barna skal ta ansvar hjemme og at godene de får er noe de opparbeider ved handling, både mht lekser og gjøremål (husarbeid) hjemme.

Jeg er dessuten helt enig i at barnet nå er i en fase hvor det legger føringer for hvilket liv det skal ha senere i livet. Å få henne til å forstå dette kan være vanskelig, samtidig som at hun er gammel nok til å velge bosted om hun ønsker det.

Utifra det du sier finnes det ingen annen utvei enn å snakke med moren. La henne forstå at det ikke blir aktuelt for dere å påkoste det samme som dere gjør idag. Kansje moren da forstår at jenta vil ha det bedre rent matrielt ved å beholde dagens ordning. Samtidig mister moren noe av den friheten hun har til "å leve livet" i den grad hun gjør nå.

Sammen kan foreldrene gjøre noe. Vi har dessverre sett altfor mange tilfeller av barn/unge som i voksen alder tror det bare er å få overført penger fra myndigheter eller ex'er. Flertallet av foreldrene er inteligente nok til å forstå at slike økonomiske overføringer ikke kan legge et godt grunnlag for livet i voksen alder. Å lære seg "å ta ansvar" er derfor viktig mens barna fortsatt er forholdsvis unge.

Kan dere f.eks. vise til eksempler der "barn" har fått matrielle goder ved å ha ekstrajobb (oftest fra 14-års alderen) og hva utdannelse kan gjøre for å få et yrke en trives i både lønnsmessig og funksjonsmessig ? Alt dette er i tilfelle basert på "oppgaver" en har gjort seg fortjent til vha utdannelse og/eller hardt arbeid.

Er det mulig å gjøre arbeidsoppgavene "morsomere" ???

Barn i den alderen har ikke karakterer, men det hadde sikkert vært interesant å fått klare indikasjoner mhp hva en har oppnådd ved arbeidet en gjør. Karakterer på skolearbeidet er et alternativ.

Penger for hver enkelt arbeidsoppgave i hjemmet er et annet alternativ.