Samliv vs reise i forbindelse med jobb

[Gjest Gjest]

Er i et forhold som er på bristepunktet på grunn av store uenigheter.

Det hele dreier seg om at han har sterk motstand mot at jeg i jobben reiser på fagseminar og kurs som innebærer overnatting. I løpet av dette året har jeg reist på tre samlinger, hvor to var utenbys og det er planlagt en samling til over en helg. I tillegg kommer en sommerfest, et julebord og et annet sosialt arrangement i regi av jobben som heller ikke mottas særlig. Så det er kun 10-12 reisedørgn i året, som jeg mener såvidt kan kalles reiseaktivitet. Et moment her er også at jeg jobber i en bedrift hvor det er stor overvekt av mannfolk.

Det er kommet til det punktet at han ikke vil være i et forhold med en "karrierekvinne" og jeg har vanskelig for å møte kravene jeg stilles ovenfor. Jeg har utdannet meg for at jeg ønsker et arbeid som jeg utvikler meg i og hvor jeg kan øke kompetansen min, og ønsker å jobbe i en bedrift som er villig til å kurse og engasjere seg i ens faglige utvikling. Han jobber selv i "arbeiderklassen" og krever ikke stort mer av en jobb at den er fra 8-4 og gir penger i kassa.

Nå mener jeg jo at familien kommer først, men jeg trenger utfordringene jeg kan få i en slik jobb og har ikke utdannet meg for uten grunn. Mye av dette er veldig prinsipielt også, at et forhold skal ikke handle om å begrense hverandre og slukke flammen for det den andre brenner for.

I tillegg kommer det uttalelser som jeg mener at totalt uriktige. Som at 99,9% av mannfolk misliker sterkt at damene reiser, slike forhold ender med destruktive forhold og skilsmisse...

Vil gjerne høre noen meninger fra dere( og gjerne fra det annet kjønn)! Vi blir trolig ikke enige og jeg vet ikke om jeg bør, eller klarer, å møte disse kravene.

(mulig jeg lar han se svarene her også, uten at det trenger å gjøre noe for saken ene eller andre veien...)

[Gjest TittTitt]

Alt i alt handler jo det om å stole på hverandre. I mine øyne virker det som han er redd noe skal skje på disse turene.

Vis han virkelig elsker deg, så skal jo han og være gla for at du har en jobb du virkelig elsker! I et forhold skal man støtte hverandres ønsker, og hjepe hverandre med å oppnå det en vil. Vis man ikke klarer å gjøre det for partneren sin, så sier jo det seg selv..

[Nabodama]

Mannen min har ikke sagt noe på at jeg må reise i forb med jobben før. Han gjør det jo selv også. Men nå skal jeg 3-dagers kurs ikke så veldig langt unna her, og han mente det var unødvendig å overnatte, og at jeg iallefall kunne komme hjem en av nettene.

Det ville han gjort...

Jaja, jeg liker å reise bort på kurs fordi vi bor på et mindre sted, og dette blir da også "byturer" med litt kafeliv og litt shopping. Ikke noe mer enn det, men det er som en vitamininnsprøytning å komme seg litt bort.

Synes det også blir i overkant slitsomt å kjøre såpass langt i tillegg til lang kursdag i stedet for å slappe av på hotellet.

Men det er altså flere menn som reagerer litt ja, og dette var første gangen for min.

[Gjest Gjest]

Han høres ut som en urimelig drittsekk. Når han ikke vil være i forhold med en karrierekvinne, så la han endelig få slippe. Jeg ville dumpet han på flekken.

[Gjest Gjest]

Er du sammen med en mann som jobber med noe helt annet deg da kanskje? Er han tømmerhugger,bonde, fisker eller lærer? Synd han er så trangsynt.

[Eve Luna]

Du er ikke "karriare-kvinne" fordi du reiser 10-12 dager i året.

Jeg mener han er helt urimelig i sine krav. Men hvis du ønsker å møte ham på midten så kan du kanskje ordne det slikt at han tar inn på det samme hotellet eller i hvertfall på et hotell i samme by som du skal være i. DA kan dere bruke litt dit sammen foruten det faglige, og han kan kanskje møte noen av dine kollegaer slik at han kan se hvor ufarlige de er.

[Gjest Gjest]

Du er ikke "karriare-kvinne" fordi du reiser 10-12 dager i året.

Hun kan være en "karrierekvinne" på tross av at hun reiser noen få dager i året. En karrierekvinne defineres ikke på antall reisedager.

[Gjest Gjest_Anita_*]

Du sier veldig lite om Hvorfor han synes at det er dumt. Eller, er det virkelig bare fordi du reiser og er karrierekvinne? Det ville jeg likt å ant.

[Gjest Gjest_Ella_*]

Høres ut som at han bare er sjalu. Men er det sånn? Sikker på at det ikke er at han er redd for at du skal ha det veldig spennende med alle andre menn på jobben, i en annen by?

Om han ser dette, kan han svare på om: Føler du deg lite spennende? Redd for at kollegaene hennes er mer spennende? Hva kan du selv gjøre for at du selv skal føle deg spennende? f.eks

[Humleblomst]

Jeg kan ikke noe for at jeg synes menn er latterlige av og til! Om han får viljen sin og du slutter å jobbe, hva skjer da? I de lignende situasjonene jeg har hørt om, blir mannen misfornøyd fordi hun ikke lenger tjener så bra, hun blir ulykkelig fordi hun mistrives på grunn av manglende utfordringer og hun føler at hun ikke bidrar med noe lenger, og han blir ulykkelig fordi hun plutselig ikke lenger er den kvinnen som han møtte og som han likte så godt. Og så bare baller det på seg, med to ulykkelige mennesker og en mann som har "fått viljen sin".

Og jeg er enig med noen av de over, denne mannen er sjalu og har dårlig selvbilde. Kan han ikke svelge at han ikke er "best" på alle punkter overfor partneren sin, bør han leve alene! Kan han ikke stole mer på deg enn dette, er sansynligheten også høy for at han ikke stoler på at han ville klart å holde seg på matta i en slik situasjon. Eller han bare har så dårlig selvbilde at han ikke klarer å akseptere at du faktisk ønsker å leve med ham, på tross av alle disse "fantastiske karrieremennene" som du omgås. Denne mannen trenger nok å ta en titt på seg selv; sin egen trygghet på seg selv og sitt eget selvbilde. Og han burde få ræven ut av sofaen og begynne å realisere seg selv og det han synes er viktig, istedenfor å trekke deg ned i dritten til ham. Det er bare slik han kan begynne å føle at han er verdt å leve med for et så engasjert menneske som deg.

Så, som en rask oppsummering: Problemet ligger ikke i at du jobber og reiser av og til, problemet ligger i mannens selvbilde. Og dermed vil ikke du kunne løse problemet ved å slutte i jobben din, mannen er nødt til å ta tak i selvbildet sitt og jobbe med seg selv på egenhånd. Det eneste du kan gjøre er å støtte ham, du kan ikke gjøre det for ham. Og vil han ikke, har du det kanskje bedre uten ham!!?

[Gjest Gjest]

Er i et forhold som er på bristepunktet på grunn av store uenigheter.

....

Det er kommet til det punktet at han ikke vil være i et forhold med en "karrierekvinne" og jeg har vanskelig for å møte kravene jeg stilles ovenfor. Jeg har utdannet meg for at jeg ønsker et arbeid som jeg utvikler meg i og hvor jeg kan øke kompetansen min, og ønsker å jobbe i en bedrift som er villig til å kurse og engasjere seg i ens faglige utvikling. Han jobber selv i "arbeiderklassen" og krever ikke stort mer av en jobb at den er fra 8-4 og gir penger i kassa.

Nå mener jeg jo at familien kommer først, men jeg trenger utfordringene jeg kan få i en slik jobb og har ikke utdannet meg for uten grunn. Mye av dette er veldig prinsipielt også, at et forhold skal ikke handle om å begrense hverandre og slukke flammen for det den andre brenner for.

.....

Du sier det meste selv. Du har ingen planer om å svikte familien, men vil gjerne gjøre ditt beste på jobb også. Meget rimelig etter min mening.

Han vil egentlig bare kontrollere deg.

Trenger du egentlig en kontrollør?

Dersom han ikke liker deg som den du er, er det vel ikek mye å satse på. Hva skal du egentlig med en mann som egentlig ønsker en annen en den du er, evt . ikke stoler på deg.

Gi ham et ultimatum: "slutt å mas eller finn noen andre å mase på".

[Gjest Gjest]

Om han er urimelig å ikke er vanskelig å si, fordi du ikke forteller mer om forhistorien deres.

Et par som ikke har noen grunn til å mistro hverandre gir stort sett mer frihet i forholdet enn et par hvor en eller begge har dårlige erfaringer med tillit og ærlighet.

Jeg er som din mann. Jeg liker overhodet ikke at min mann er på kurs,selv om det kun er lagt opp til kurs to ganger i året. Jeg har mine grunner til å mislike det

1. Han drikker for mye.

2.Han er ikke til å stole på når han drikker.

3.Han drikker seg alltid godt full på slike tilstelninger.

Siden jeg vet at han er kapabel til å drite på draget når han drikker,så er det russisk rullet for meg å si "hver så god,bare reis.".

Det står 4 unger,hus og et ekteskap på spill.

Jeg elsker min mann men jeg stoler ikke på han 100%. Han har ikke vært min tillit verdig tidligere. Så mens vi bygger opp igjen litt av tilliten så har jeg sagt til han hvordan jeg føler det. Jeg har ikke nektet han å reise, men jeg har sagt at det å være hjemme med våre barn mens jeg vet at han drikker seg så full om kvelden(e) ikke er den ultimate helg for meg.Både han og jeg vet hva som kan skje,for det har skjedd....

Han vet om problemet og han har selv sagt at det å bygge opp tilliten igjen og få meg til å stole på han er grunn god nok til å si nei takk til slike turer.

[Jade]

Si at du har stor forståelse for at han ikke liker at du er hjemmifra. Og at det nok ville vært lurt å få terapi for å finne ut av disse følelsene. Problemet ligger trossalt hos han. Jeg går utifra at hans bekymringer ikke er pga noe du har gjort tidligere som gjør at han ikke kan stole på deg.

[AnetteR]

Det høres veldig urimelig og egoistisk ut, ja. Jeg har mange flere reisedøgn i året enn du har, og reiser ofte sammen med menn. Blant annet enkelte faste reiser til en kunde der jeg reiser sammen med en annen mann, vi går ut og spiser sammen på kvelden og jobber tett sammen de døgnene dette varer. Reisingen inkluderer også sosiale happenings, og kurs i utlandet. Mannen min har aldri sagt et negativt ord om dette, og er uberørt av om jeg reiser med menn eller kvinner.

Nå er jeg gift med et karrieremenneske som også har egen reising, så da er det kanskje litt enkelt å møte forståelse. Men personlig kunne jeg aldri levd i et forhold der det var så store uenigheter om reising i jobb, og viktigheten av karriere. Både jeg og han ringer hverandre som siste ting før vi legger oss når vi er på reise, og forteller hverandre at vi savner den andre og gleder oss til å komme hjem. Jeg har aldri hatt noen grunn til i misstenke han for noe, og det samme gjelder andre veien.

[tomatsuppe]

Jeg kan virkelig ikke drømme om at min samboer skulle ha noe som helst å utsette på min jobbrelaterte reising. 10-12 døgn i året er jo langt fra betydelig. Om du ikke tidligere har gitt han noen grunn til å mistro deg, så synes jeg han er veldig urimelig som vil sette en stopper for din karriere og egenutvikling.

[Gjest Gjest]

Er i et forhold som er på bristepunktet på grunn av store uenigheter.

Det hele dreier seg om at han har sterk motstand mot at jeg i jobben reiser på fagseminar og kurs som innebærer overnatting. I løpet av dette året har jeg reist på tre samlinger, hvor to var utenbys og det er planlagt en samling til over en helg. I tillegg kommer en sommerfest, et julebord og et annet sosialt arrangement i regi av jobben som heller ikke mottas særlig. Så det er kun 10-12 reisedørgn i året, som jeg mener såvidt kan kalles reiseaktivitet. Et moment her er også at jeg jobber i en bedrift hvor det er stor overvekt av mannfolk.

Jeg kan faktisk forstå at han ikke er så begeistret for dette. Hvis han opplever det tøft at du reiser med jobben er 10-12 reisedøgn mye for han, selv om du syns det er lite. Jeg mener det ikke er ubetydelig ettersom det også avhenger av hans følelser, ikke bare dine.

Jeg skjønner at det kan være vanskelig å si nei til jobbreiser av og til, og du kaller dette fagseminar og kurs, og deretter også sommerfest, julebord, sosiale arrangement. Jeg kan forstå at det ikke føles like greit for han. Alle vet jo hva slags rykter slike jobbfester har, og en del opplever det ubehagelig at partneren går på sånne alene. Her skal du i tillegg overnatte borte. Det trenger ikke å handle om at han ikke stoler på deg i forhold til utroskap, men det kan jo hende han føler seg litt usikker på om du kanskje kan falle for noen andre. Det er ikke så usannsynlig at man gjør heller, det er ofte folk faller for kollegaer, da man bruker mye tid sammen, blir godt kjent, og i tillegg drar på turer sammen uten partneren. Det er jo ikke så mange andre sammenhenger enn jobb hvor man gjør alt dette sammen med personer av det kjønnet man tiltrekkes av.. tross alt er det mange som tilbringer mer tid med kolleger enn med familien sin.

Kanskje dere kan løse dette ved at du drar på noen viktige ting med jobben, men ikke nødvendigvis alle, og spesielt ikke alle "festene". Du har jo også innflytelse på jobbe til å foreslå å ha arrangementer nærmere hjemme slik alle kan dra hjem etterpå, eller foreslå å ha arrangementer med partnere. Hvis partner kjenner kollegaer bedre kan man ofte slappe litt mer av også, hvis de blir litt "felles venner". Jeg syns mange er pysete til å foreslå å ta med seg partneren på jobbarrangementer.

Hvis dere skal løse dette må iallfall du ta på alvor at han syns dette er vanskelig, selv om du ikke forstår han helt, så får dere finne et kompromiss sammen som begge kan leve med..

[Gjest Gjest]

Si at du har stor forståelse for at han ikke liker at du er hjemmifra. Og at det nok ville vært lurt å få terapi for å finne ut av disse følelsene. Problemet ligger trossalt hos han. Jeg går utifra at hans bekymringer ikke er pga noe du har gjort tidligere som gjør at han ikke kan stole på deg.

Feilen ligger da ikke hos Han alene.. feilen er jo at de ikke er enige om hva som er greit i deres forhold. Han har da lov å føle annerledes enn henne uten at problemet ligger hos han! Det er forholdet som har et problem når de er uenige, og da er dette også noe som må løses sammen.

Det er da ikke noe som sier at hennes følelser/meninger er riktigere enn hans.. begge er viktige skal forholdet være bra.

[Gir]

10-12 dager i året med reising er da ærlig talt ingen ting! Her må det ligge noe mer i bunnen, som at han er redd for at de skal skli fra hverandre pga dette, at hun vil være utro etc.

Mitt forslag: Prat om hva som ligger bak dette. Som et kompromiss kan du kanskje si nei takk til de turene som er kun sosiale, og bli med på de faglige seminarene?

[mann23]

Jeg blir så sinna når jeg leser slikt!! At det er mulig å være så sjalu og egosentrisk som han der. Skal ikke gi deg noen samlivstips, men jeg hadde aldri godtatt at noen bare hadde kommentert det engang, hvis jeg var i din situasjon

Reis å ha det kjekt TS! Du har lagt ned en innsats i studiet ditt, og du fortjener å høste fruktene. Ikke la en sjalu mann holde deg tilbake

My two cents

[Gjest Ts]

Jeg kan faktisk forstå at han ikke er så begeistret for dette. Hvis han opplever det tøft at du reiser med jobben er 10-12 reisedøgn mye for han, selv om du syns det er lite. Jeg mener det ikke er ubetydelig ettersom det også avhenger av hans følelser, ikke bare dine.

Jeg skjønner at det kan være vanskelig å si nei til jobbreiser av og til, og du kaller dette fagseminar og kurs, og deretter også sommerfest, julebord, sosiale arrangement. Jeg kan forstå at det ikke føles like greit for han. Alle vet jo hva slags rykter slike jobbfester har, og en del opplever det ubehagelig at partneren går på sånne alene. Her skal du i tillegg overnatte borte. Det trenger ikke å handle om at han ikke stoler på deg i forhold til utroskap, men det kan jo hende han føler seg litt usikker på om du kanskje kan falle for noen andre. Det er ikke så usannsynlig at man gjør heller, det er ofte folk faller for kollegaer, da man bruker mye tid sammen, blir godt kjent, og i tillegg drar på turer sammen uten partneren. Det er jo ikke så mange andre sammenhenger enn jobb hvor man gjør alt dette sammen med personer av det kjønnet man tiltrekkes av.. tross alt er det mange som tilbringer mer tid med kolleger enn med familien sin.

Kanskje dere kan løse dette ved at du drar på noen viktige ting med jobben, men ikke nødvendigvis alle, og spesielt ikke alle "festene". Du har jo også innflytelse på jobbe til å foreslå å ha arrangementer nærmere hjemme slik alle kan dra hjem etterpå, eller foreslå å ha arrangementer med partnere. Hvis partner kjenner kollegaer bedre kan man ofte slappe litt mer av også, hvis de blir litt "felles venner". Jeg syns mange er pysete til å foreslå å ta med seg partneren på jobbarrangementer.

Hvis dere skal løse dette må iallfall du ta på alvor at han syns dette er vanskelig, selv om du ikke forstår han helt, så får dere finne et kompromiss sammen som begge kan leve med..

Jobbreisene handler kun om det faglige og festlighetene jeg nevnte er jo årlige festligheter hvor vi bor som de fleste bedrifter arrangerer.

Forhold handler om å gi og ta. Og denne fordelingen blir temmelig ujevn om jeg skal ofre hver arbeidsdag i året ved å jobbe i en jobb jeg ikke trives i for at han ikke skal sitte hjemme og ha det kjipt 10 netter... Jeg kunne kanskje ofret overnattingene og reist med fly frem og tilbake de dagene dette dreide seg om, men ved at jeg måtte gjort vil det kun vist at forholdet kun består av mistillit og å fått meg til å gå og kjenne på at jeg ikke har en kjæreste som støtter meg.

Mangel på tillit er nok mye av grunnen, men totalt ubegrunnet. Det hele startet visstnok med at jeg ikke sendte melding en kveld jeg var bortreist, noe jeg hadde sagt jeg skulle gjøre når jeg var tilbake på hotellet. Siden det ble sent og jeg visste han hadde lagt seg tenkte jeg gjøre det når jeg stod opp. Hadde jeg ant konsekvensene hadde jeg nok handlet annerledes, men det er uansett en situasjon et forhold burde tåle.

Og at ryktene om hvor mye utroskap skal skjer i jobbsammenhenger skal brukes mot meg føles så forbannet urettferdig. For han som deg har dratt frem den, og hadde han hatt en grunn til slike mistanker eller tidligere felles erfaringer av slikt hadde jeg forstått det- men jeg har aldri gjort noe jeg ikke kan stå for.

Skal jeg henges for andres utroskap?

Og hadde jeg hatt noen innflytelse på jobbarrangementene skulle jeg gjerne gjort noe i forhold til det, men det har jeg ikke i noen grad.

Ikke vet han hva kompromisser er, det er "min vei eller ingen vei".

Jeg har støttet han i hans mål for livet, har vist at jeg setter jobben foran han i andre valg vi har tatt sammen, men føler ikke det er noen støtte i mine mål tilbake.

Men det er uansett seg av-seg-gjort, han har tatt sitt valg og det er vel forsåvidt greit, selv om det føles forbannet urettferdig....