Endre på barnefordeling?

[Gjest Gjest_Mai_*]

(Jeg skrev nettopp et langt innlegg, men det ser ut som det ikke kom på. Forsøker på nytt, så om det plutselig dukker opp to ganske like innlegg er begge fra meg.)

Jeg trenger råd om hvordan vi skal takle en barnefordelingssak.

Mannen min har en sønn på 10 år. Gutten bor annenhver uke hos oss, og annenhver uke hos moren. Alt i alt har nok gutten det like bra på begge steder, men han er mer knyttet til moren enn til faren. (Litt mammadalt )

I tillegg har han litt løsere tøyler hjemme hos moren enn hos oss. Vi krever ikke voldsomt mye av gutten, synes jeg, men vi ber han spise med bestikk istedet for med hendene (det er da normalt for tiåringer å ikke spise spagetti med hendene?) for eksempel. Og vi ber han rydde rommet sitt hver søndag, og han får beskjed om å gå på rommet sitt når han blir sur uten grunn. (Han kan bli sur for at han ikke får is på en tirsdag, eller for at han får et nytt dataspill) Hos moren er det ikke like mange grenser, og hun prøver å blidgjøre han når han er sur mens vi velger å overse surmulingen ved å sende han på rommet.

Gutten har i alle år (lenge før jeg kom inn i bildet) slitt med stadige raserianfall for slike ting som jeg beskrev ovenfor. Faren hans og jeg har jobbet mye med dette det siste året, og gutten oppfører seg nå svært mye bedre sammen med oss. Han blir ikke like for sur, og når han først blir det så går det mye raskere over. Hos moren er tingene som før.

Nå ønsker gutten å tilbringe mer tid hos moren sin. I utgangspunktet er alle vi tre voksne fornøyde med den ordningen vi har nå med 50/50. Men om det er til beste for gutten så er vi villige til å endre på dette. Det vi nå driver og veier for og imot er om det i det lange løp vil være en negativ ting om gutten får mindre kontakt med far. Vi tenker at ideelt sett bør et barn få like mye tid med begge foreldrene. Og i vår situasjon kan vi ikke se noen tungtveiende årsak til at gutten skal ha det bedre hos mor enn hos far. Begge hjemmene gir han kjærlighet, omsorg og materielle goder.

Men gutten ønsker selv å bo mer hos mor, så hva gjør vi? Som tiåring er han jo altfor liten til å skjønne konsekvensene av å velge bort tida med far. Tiåringen bør bli tatt på alvor, men vi voksne må jo vurdere hva som er best for han. Og det er der vi sliter med å finne det riktige svaret.

Er det noen som har tanker rundt dette som de kan tenke seg å dele?

[Far til 2]

Det blir en del synsing fra min side, og marginene for å mene det ene eller andre er små. Som en generell regel vil jeg imidlertid si at guttens ønsker bør bli ivaretatt så langt dette er mulig.

Men jeg ville forsøkt å finne ut mer hva som er årsaken til guttens valg, - uten at han skal måtte svare for sitt standpunkt i noe som oppfattes som et forhør.

Hos oss er det slik at også jeg er strengest. Men barna vet hvor de har meg og hvor grensene går. Det gjør dem "trygge" (selv om de noen ganger sier seg sterkt uenig med meg ). Men stort sett klarer vi å diskutere oss frem til en løsning uten at noen blir kjempesinte. Grensesetting har til en viss grad blitt akseptert og de forstår årsaken til at jeg ofte er strengere enn samværsforelder (jeg har forøvrig altid vært "streng" i egne øyne).

Gutten er i en alder da det er riktig å gi han mer "ansvar" og at han må ta konsekvener (til en viss grad) av de valg han gjør. Det kan være både skremmende og vanskelig, og da er det viktig å likevel ha en utstrakt hånd den dagen han trenger det. For den dagen vil garantert komme. Kansje tidligere enn en tror. La derfor barnet forstå at det gjør et viktig valg, men at dere fortsatt vil være der om barnet endrer mening (dette synes jeg er en vanskelig balanse).

Jeg er enig i at 50/50 er den beste løsningen for barn å vokse opp under. Spesielt de første årene hvor de knytter seg til foreldrene og foreldrene er den trygge havnen de altid kan komme til (dette med foreldrenes trygghet gjelder vel helt opp i voksen alder for mange). Men etterhvert vil venner/omgangskrets bli en viktig del av livet. Det er en naturlig utvikling og har lite eller ingenting med hvilket forhold barnet har til foreldrene. Dette kan være en årsak til at barnet nå ønsker en endring.

Selv vokste jeg opp med felles omsorg sammen med min søster. Og i tenårene valgte vi hvert vårt bosted pga venneflokken vi fikk. Å være tilhenger av felles omsorg er i mine øyne det samme som å akseptere andre valg enn det vi foreldre er vant til å ta for barnet. Vi er fortsatt like viktige for barnet, men i en helt annen setting etterhvert som barnet blir større.

En konflikt som fratar barnet muligheter det ønsker å oppnå er derfor feil slik jeg ser det. Ofte er det muligheten til å være like mye sammen med begge foreldrene som barnet ønsker. Etterhvert er det kansje muligheten til mer samvær med sine venner som er viktig. Det er viktig at vi som foreldre ivaretar begge alternativene, samtidig som vi må være våkne for hyppige endringer (for barna endrer mening raskt i denne alderen ).

[Gjest Gjest_Mai_*]

Takk for gjennomtenkt svar, far til 2!

Når det gjelder det med vennekrets tror jeg ikke det er årsaken til at gutten vil bo mer hos mor. Han er sjelden ute med venner (noe vi også bekymrer oss litt for, holder et lite øye med utviklingen der), og foretrekker å sitte inne alene og se på tv eller spille data. Dette gjør han jo like greit hos far og meg. Og vi er veldig nøye på å legge alt til rette for at han skal kunne treffe venner selv hos oss. Vi bor ikke veldig langt unna mor, men veien man må gå for å komme dit egner seg ikke helt for en tiåring. Så vi kjører han alltid. Vi sier aldri nei til å kjøre han til venner, eller hente han hos venner. Men det er som sagt sjelden dette er aktuelt. Vi har gjentatte ganger understreket at han kan ta med seg hvem han vil på besøk eller overnatting hos oss, vi henter og bringer vennene hans også, men i løpet av to år her vi bor har han vel hatt vennebesøk bare en håndfull ganger.

Gutten foretrekker å tilbringe tiden sammen med mor hjemme. Når hun er ute vil han heller være hos oss, se på tv eller spille data her. Når hun er hjemme vil han være der hun er. Jeg føler han får en litt usunn tilværelse. På begge sider finner vi på ting sammen med han for å få han i aktivitet, samtidig som han har en trening han går på en gang i uka. Men som nevnt er jeg litt bekymret for at han får for lite vennekontakt.

Han er ikke av den pratsomme typen når man prøver å snakke om ting som kanskje ikke er så greit. Da lukker han seg veldig og sier ikke et ord. (Er ellers en skravlekopp så lenge det handler om morsomme eller overflatiske ting) Derfor er det litt vanskelig å få rede på om han har noen problemer i forhold til venner. Han får gode tilbakemeldinger fra skolen, og han har aldri gitt uttrykk for at det er vanskelig å få venner. Kanskje er han bare av typen "ensom ulv" som trives best hjemme. Men hvor sunt er det for han i lengden?

Huff, det er mange ting man bekymrer seg for med de små!

[Gjest Gjest_Mai_*]

Ingen flere som har noen tanker å dele på dette området?

[Honey Bee]

Jeg har mange meninger om delt omsorg.I utgangspunktet syns jeg det er en fin ordning,men i noen tilfeller er det mest beleilig for de voksne.Jeg skal ikke synse så mye om deres grensesetting og mor sine.Men jeg tror så absolutt at barn i forskjellige faser i livet har behov for å være knyttet til ett hjem.I en fase kan det være hos mor,i en annen hos far.Jeg har selv to barn som har bodd delt hos meg og faren fra de var 10 og 12.Da 12 åringen nærmet seg 14 sa hun at hun ikke orket mer,hun hadde ventet lenge med å si noe fordi hun ikke ville såre faren sin.Hun syns det var slitsomt med flyttingen,følte at hun ikke fikk roen før det var tilbake til den andre.Søsteren hennes følte det ikke på den måten.Barn er så forskjellige og det er forferdelig viktig å lytte til hvilke behov de har.Kanskje gutten deres føler at han trenger ro??

Nå går jeg ut ifra det du skriver at det ikke er trusler om å flytte når dere krangler,men et behov han har nå.Man kan ha god kontakt med barna sine selv om ikke man følger en delt ordning slavisk,Lykke til

[Gjest Gjest_Mai_*]

Nå går jeg ut ifra det du skriver at det ikke er trusler om å flytte når dere krangler,men et behov han har nå.Man kan ha god kontakt med barna sine selv om ikke man følger en delt ordning slavisk,Lykke til

Takk for svar!

Nei, det er ikke snakk om flytteønske når vi krangler. Eller, han har jo brukt det et par ganger tidligere i situasjoner der han ikke har fått det som han ville. Men sånne utsagn har vi ikke tatt så alvorlig. Nå sier han det i "normale" settinger, og vi tar det derfor på alvor.

Vi må diskutere dette nærmere med moren hans. For det er hun som eventuelt får den største "byrden" ved at hun får mindre tid alene og må ta seg mer av sønnen alene. Men det burde vi klare å ordne ved å la gutten være hos oss på besøk på ettermiddagene sånn at hun kan gå ut og gjøre det hun vil, men så sover han hos henne. (Det er nok sovingen som er det viktigste)