Sykelig sjalu på hans fortid

[sykkeldama]

Jeg er en kvinne på 26 år som nettopp har blitt samboer med en flott kjæreste. Han viser med hele seg at han elsker og er tent på meg, og han lever og ånder for vår tosomhet, han er egentlig drømmemannen. Vi fant hverandre på nettet i mars, og fant fort tonen, snakket på telefonen og lengtet sykt etter hverandre, ble sammen allerede på første møte - det føltes som den mest naturlige sak i verden å kysse og gå hånd i hånd med ham 1 minutt etter at vi møttes første gang. Han berørte meg vidunderlig, vi var ett. Jeg var lykkelig.

Men de siste dagene har vært jævlige. Jeg liker å tro at mange bekker små har blitt til en stor å, men er ikke sikker. Faktum er at det har vært strevsomt å flytte - altfor mange ting har jeg, som egentlig er miljøforkjemper i hjertet! Det er vanskelig å få det koselig her, det stresser meg. I tillegg er jeg blakk - noe jeg har visst ville komme, men jeg har ikke klart å gjøre noe med det, og nå skal jeg søke sosialstønad - og har nærmest gitt opp de altfor høye drømmene mine. Og så bor jeg altså tett på kjæresten, som har allskens planer med oss, og så vet jeg ikke hva jeg egentlig vil. Jeg svinger. Og det som ble dråpen: Å vite om hans ekser - 5 i alt - som han har gitt munnsex som de har nytt. Mens jeg aldri har følt velbehag med det.

Når vi er nær, ser jeg eksene hans for meg, og tårene kommer, eksene forpester hele min og nå også hans hverdag, og nå skranter forholdet, vi er begge i ferd med å gå under, miste krefter, miste taket - han fordi han elsker meg, jeg fordi jeg ikke klarer å legge fortiden hans bort. Jeg har ligget på gulvet i fosterstilling, skreket i skogen, forestilt meg å hoppe foran en lastebil. Dagene våre har blitt til et helvete, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for at vi skal overleve sammen som kjærester, livsledsagere - bli gamle sammen... Og jeg vet at funker det ikke med ham, funker det ikke med noen. Min sykelige sjalusi har plaget meg i forhold før også, jeg har gått i terapi i to år, ble erklært frisk i vinter, men føler kjærligheten alltid vil være en ond sirkel, og at dette altså ikke dreier seg om mange bekker små, men en eneste kjempebekk som skyller meg vekk hver gang kjærligheten dukker opp. Det er øyeblikk der jeg liksom er til stede og ser på ham med varme øyne og tro i hjertet, men vips kommer kjempebekken og tar alt det fine bort fra tankene mine igjen. Det er som om jeg har gitt opp alt... Hjelp!

[Gjest Gjest]

Jeg er en kvinne på 26 år som nettopp har blitt samboer med en flott kjæreste. Han viser med hele seg at han elsker og er tent på meg, og han lever og ånder for vår tosomhet, han er egentlig drømmemannen. Vi fant hverandre på nettet i mars, og fant fort tonen, snakket på telefonen og lengtet sykt etter hverandre, ble sammen allerede på første møte - det føltes som den mest naturlige sak i verden å kysse og gå hånd i hånd med ham 1 minutt etter at vi møttes første gang. Han berørte meg vidunderlig, vi var ett. Jeg var lykkelig.

Men de siste dagene har vært jævlige. Jeg liker å tro at mange bekker små har blitt til en stor å, men er ikke sikker. Faktum er at det har vært strevsomt å flytte - altfor mange ting har jeg, som egentlig er miljøforkjemper i hjertet! Det er vanskelig å få det koselig her, det stresser meg. I tillegg er jeg blakk - noe jeg har visst ville komme, men jeg har ikke klart å gjøre noe med det, og nå skal jeg søke sosialstønad - og har nærmest gitt opp de altfor høye drømmene mine. Og så bor jeg altså tett på kjæresten, som har allskens planer med oss, og så vet jeg ikke hva jeg egentlig vil. Jeg svinger. Og det som ble dråpen: Å vite om hans ekser - 5 i alt - som han har gitt munnsex som de har nytt. Mens jeg aldri har følt velbehag med det.

Når vi er nær, ser jeg eksene hans for meg, og tårene kommer, eksene forpester hele min og nå også hans hverdag, og nå skranter forholdet, vi er begge i ferd med å gå under, miste krefter, miste taket - han fordi han elsker meg, jeg fordi jeg ikke klarer å legge fortiden hans bort. Jeg har ligget på gulvet i fosterstilling, skreket i skogen, forestilt meg å hoppe foran en lastebil. Dagene våre har blitt til et helvete, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for at vi skal overleve sammen som kjærester, livsledsagere - bli gamle sammen... Og jeg vet at funker det ikke med ham, funker det ikke med noen. Min sykelige sjalusi har plaget meg i forhold før også, jeg har gått i terapi i to år, ble erklært frisk i vinter, men føler kjærligheten alltid vil være en ond sirkel, og at dette altså ikke dreier seg om mange bekker små, men en eneste kjempebekk som skyller meg vekk hver gang kjærligheten dukker opp. Det er øyeblikk der jeg liksom er til stede og ser på ham med varme øyne og tro i hjertet, men vips kommer kjempebekken og tar alt det fine bort fra tankene mine igjen. Det er som om jeg har gitt opp alt... Hjelp!

Ganske godt. Det meste er likt bortsett fra det med ekser - i min situasjon er det kun snakk om ONS, og ikke bare oralsex men også den "vanlige" biten - jeg har ingen konkrete personer å forholde meg til og det er kanskje desto verre (føler jeg, hvem vet.)

Det eneste jeg vet er at i perioder så ønsker jeg å forlate forholdet fordi det er så vondt, men jeg vet også at ingenting kommer til å være annerledes i andre forhold. Jeg var jomfru da jeg traff han, han har vel vært "borti" 4-5 stk. Jeg har aldri søkt hjelp for å takle det, har vurdert det, men tenker kanskje at det beste er å ikke fokusere på det. Så den nye teknikken er å prøve å appelere til intellektet mitt som sier at måten jeg føler det på er urimelig og har ingenting med virkeligheten å gjøre og at jeg ikke bør føle det som jeg gjør. Heller det enn å fokusere på det vonde - det ender bare med at jeg hater han og han blir helt i fra seg på mine vegne.

Krysser fingrene for at det går, for jeg klarer ikke mange år med dette. 2 år med slike perioder av og på begynner å bli nok. Enten må følelsene rundt dette forsvinne ellers så får jeg leve alene resten av livet - for funker det ikke med han så funker det ikke med noen. Skal lete lenge etter en som har "vært borti" mindre enn han.

Så du er ikke alene i hvertfall. Ikke jeg heller! Det kan jo kanskje hjelpe på for din vinkling av det har jeg aldri hørt før.

[Gjest Fjøsnisse42]

Høres ut som om du er syk. Du trenger å ta tak i ditt eget liv. Hva med jobb, skolegang etc?

[Gjest Gjest]

Hei.

Dette høres ikke bra ut, og det må nok slite på forholdet.

Du sier at du flyttet til han, altså har det vært store forandringer i livet ditt? Venner, omgangskrets, jobb etc?

Når ting forandrer seg i livene våre, når store ting skjer, slik som bryllup, død etc, kan vi etter at stresset har lagt seg komme inn i en depresjon. Kanskje alt dette stresset har ført deg i en depresjon?

Du sier også at du lever av han, kanskje du nå burde prioritere å finne en jobb, skole etc. Ikke sunt å ikke gjøre noe. Da kommer tankene, og man spinner videre på disse.

At han har hatt noen ekser er helt normalt, faktisk så er det ikke så mange heller. Og egentlig så er du heldig som har en type som ikke har et helt harem etter seg.

Hva med å ta kontakt med fastlegen din og få samtaler med ham?

Vil nok råde deg på det sterkeste til å finne deg noe å gjøre, og få kontroll på tankene dine

[Gjest Britt Banditt]

Hvorfor er det egentlig så ille at han har hatt ekser? Har ikke du hatt det? Sammenligner du eksene dine med han? Hvis du ikke gjør det, hvorfor tror du han skal gjøre det?

Det er en grunn til at de ikke er sammen lenger vet du, og det er en grunn til at han er sammen med deg nå, og ikke de.

Jeg tror du burde skaffe deg hjelp igjen, før forholdet deres tar slutt

[Caramela]

Er enig med de overstående. Søk hjelp igjen før depresjonen fører deg alt for langt ned.

Men må bare spør, siden du vet at eksene har nytt oralsexen hans, har han fortalt deg det? Om han har fortalt deg det, synes jeg du burde sette deg ned og fortelle han hva du trenger, dine behov. Hvorav ett av de er at du ikke trenger å høre om hans seksuelle fortid med eksene. (Etter mitt skjønn er ikke dette noe man verken forteller, skryter av, eller tar opp med kjæresten - altså ekssex)

[Gjest Gjest]

Synes dette høres litt sprøtt ut jeg... Nå vet ikke jeg hvor gamle dere er, men for de aller fleste så er det vel en helt naturlig ting at man har hatt andre elskere før den man er sammen med nå. Så lenge han ikke ser ut til å drømme seg tilbake med en av dem, så er det vel ikke så mye å tenke på for deg. Du har vel hatt ekser selv?? Og hvis ikke, så er det uansett ikke verdens undergang når han så tydelig elsker deg NÅ. At de har nytt oralsex og du gjør det ikke trenger vel heller ikke å bety noe, dere finner vel ut hva som er godt for dere, og du har sikkert NOE de ikke hadde.

De fleste av oss liker vel ikke alltid å tenke på partnerens ekser, men å ta sånn på vei synes jeg er unormalt. Som de andre her sier, du må gjøre noe med deg selv!! Mist ikke drømmemannen din pga. at han har hatt en helt normal fortid. Du vil sikkert ikke finne så mange drømmemenn uten fortid!

[sykkeldama]

Ja, dette sliter sykt på forholdet, han sliter jo med det han skal denne høsten, nemlig skrive Masteroppgave. Jeg hoppet av studiene for 3 år siden pga. langvarig angst, depresjon og paranoia, og tanken på jobb gir meg de samme tankene. Men jeg blir jo også syk av å gå og tenke.

Jeg har bare flyttet 3 km, det var han som flyttet lengst, han bare VILLE bo sammen med meg så raskt som mlig, han trenger meg veldig, tosomheten, jeg har ikke energi til å takle så mye. Får ikke alltid puste. Men hvis jeg sier det, blir han knust, fordi han aldri trenger alenetid. Det er mange vansker her. Jeg har aldri hatt en så smart kjæreste, jeg trenger det.

Inkludert i flyttinga var det en del surr med huseieren, ting er ikke gjort etter helt lovlige metoder her, og jeg ble blakk, var på sosialkontoret og fikk vite bl.a. at de trenger å finne ut at jeg bor på en lovlig hybel, og fikk nettopp vite at hybelen ikke er godkjent ennå, så det tar lenger tid å få penger enn det burde. I mellomtiden betaler kjæresten for meg, jeg hater det, føler meg bare til bry, det kan også være medvirkende til at jeg graver etter dritt - så jeg liksom skal få bevis på at det er best at jeg bare avslutter hele mitt liv. Og så eer jeg for mange ting for denne lille hybelen, snubler i ting, og er generelt stresset hele tida, har ikke lenger noen sted å flykte.

Jeg blir generelt lett stressa, kroppen knytter seg. Har stive skuldrer. Det skal lite til før livet mitt føles uoverkommelig. Vanskelig å se at jeg kan få til noe som helst, faktisk. Og da tenker jeg også: Han kommer til å bli ødelagt av meg, jeg klarer ikke å gi noe godt. Men han sier jo: Du er god, du. Men jeg er jo bare svak.

For 3 år siden mista jeg meninga med livet, orka ingenting lenger, hadde ingen gleder, klarte ikke engasjere meg i studiet som jeg hadde valgt - biologi - jeg som elsket naturen hele barne- og ungdomstida! Jeg var redd. Da oppsøkte jeg hjelp, og 2 år etter følte jeg meg gladere. Men nå er jeg nesten tilbake der jeg var 3 år tilbake, livet føles som en ond sirkel, og det er vanskelig å være positiv.

Ja, jeg har også hatt ekser, men føler forholdene hans var annerledes enn mine - mine forhold var alltid vanskelige, mens det virker som han aldri kranglet med eksene. Dessuten debuterte han før meg, det har plagd meg at jeg debuterte sent, og han debuterte til og med med ei jomfru! Det var det jeg drømte om, men sånn ble det ikke for meg. Jeg føler han har opplevd det jeg drømte om. Jeg har hatt en kjæreste som ikke hadde hatt noen før meg, han var da 26, det var godt å slippe å være sjalu på hans ekser, men da var det han som var sjalu på mine ekser og til slutt slo opp fordi HAN ble ødelagt! Og nå er jeg der han var. Jeg vet ikke hvordan han har klart seg her i livet. Mulig han ikke orker forhold, han sa jeg ødela ham.

Jeg mener det er umulig å ikke sammenligne ekser, å "glemme" en eks forbinder jeg med fortrenging, det verste av alt, et mulig tegn på at man ennå egentlig har følelser for dem. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde ekser, at jeg kunne skru tida tilbake og debutere med en jomfru, og dermed trolig aldri føle sjalusi, men kjærlighet som varte, og at vi var sammen den dag i dag. Jeg ser ikke mye som var bedre med mine ekser enn med ham, men føler at mye var bedre for ham med hans ekser enn med meg... Tenker mest på sex nå.

Grunnen til bruddene hans har han vansker med å svare på, sier det var flere ting. Jeg vet han snakker sant. Men jeg tenker at han elsket dem, og at eksene var dem som slo opp. Hvorfor skal hans vilje for å holde på meg klare å veie opp for hans vilje dengang for å få forholdene til eksene til å fungere? For meg smuldrer ordet kjærlighet bort når det unike forsvinner, når alt føles som en blek kopi av hans fortid.

Ja, han måtte jo svare ang. eksene når jeg spurte. Han har opplevd dem skjelve under hans tunge, sett dem få orgasme, nyte. For meg er et forhold dømt til døden hvis jeg ikke kan føle deilig tosomhet under sex, særlig hvis jeg vet han har opplevd det før.

Jeg er best på det skrevne ord, kanskje skriver jeg et brev om alle mine problemer til legen? Slik jeg gjorde for tre år siden.

Det er veldig trist å tenke på at jeg kanskje aldri kan nyte kjærligheten og kanskje bør holde meg unna forhold fordi de koster mye mer enn de gir...

[Nabodama]

Ja, dette sliter sykt på forholdet, han sliter jo med det han skal denne høsten, nemlig skrive Masteroppgave. Jeg hoppet av studiene for 3 år siden pga. langvarig angst, depresjon og paranoia, og tanken på jobb gir meg de samme tankene. Men jeg blir jo også syk av å gå og tenke.

Jeg har bare flyttet 3 km, det var han som flyttet lengst, han bare VILLE bo sammen med meg så raskt som mlig, han trenger meg veldig, tosomheten, jeg har ikke energi til å takle så mye. Får ikke alltid puste. Men hvis jeg sier det, blir han knust, fordi han aldri trenger alenetid. Det er mange vansker her. Jeg har aldri hatt en så smart kjæreste, jeg trenger det.

Inkludert i flyttinga var det en del surr med huseieren, ting er ikke gjort etter helt lovlige metoder her, og jeg ble blakk, var på sosialkontoret og fikk vite bl.a. at de trenger å finne ut at jeg bor på en lovlig hybel, og fikk nettopp vite at hybelen ikke er godkjent ennå, så det tar lenger tid å få penger enn det burde. I mellomtiden betaler kjæresten for meg, jeg hater det, føler meg bare til bry, det kan også være medvirkende til at jeg graver etter dritt - så jeg liksom skal få bevis på at det er best at jeg bare avslutter hele mitt liv. Og så eer jeg for mange ting for denne lille hybelen, snubler i ting, og er generelt stresset hele tida, har ikke lenger noen sted å flykte.

Jeg blir generelt lett stressa, kroppen knytter seg. Har stive skuldrer. Det skal lite til før livet mitt føles uoverkommelig. Vanskelig å se at jeg kan få til noe som helst, faktisk. Og da tenker jeg også: Han kommer til å bli ødelagt av meg, jeg klarer ikke å gi noe godt. Men han sier jo: Du er god, du. Men jeg er jo bare svak.

For 3 år siden mista jeg meninga med livet, orka ingenting lenger, hadde ingen gleder, klarte ikke engasjere meg i studiet som jeg hadde valgt - biologi - jeg som elsket naturen hele barne- og ungdomstida! Jeg var redd. Da oppsøkte jeg hjelp, og 2 år etter følte jeg meg gladere. Men nå er jeg nesten tilbake der jeg var 3 år tilbake, livet føles som en ond sirkel, og det er vanskelig å være positiv.

Ja, jeg har også hatt ekser, men føler forholdene hans var annerledes enn mine - mine forhold var alltid vanskelige, mens det virker som han aldri kranglet med eksene. Dessuten debuterte han før meg, det har plagd meg at jeg debuterte sent, og han debuterte til og med med ei jomfru! Det var det jeg drømte om, men sånn ble det ikke for meg. Jeg føler han har opplevd det jeg drømte om. Jeg har hatt en kjæreste som ikke hadde hatt noen før meg, han var da 26, det var godt å slippe å være sjalu på hans ekser, men da var det han som var sjalu på mine ekser og til slutt slo opp fordi HAN ble ødelagt! Og nå er jeg der han var. Jeg vet ikke hvordan han har klart seg her i livet. Mulig han ikke orker forhold, han sa jeg ødela ham.

Jeg mener det er umulig å ikke sammenligne ekser, å "glemme" en eks forbinder jeg med fortrenging, det verste av alt, et mulig tegn på at man ennå egentlig har følelser for dem. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde ekser, at jeg kunne skru tida tilbake og debutere med en jomfru, og dermed trolig aldri føle sjalusi, men kjærlighet som varte, og at vi var sammen den dag i dag. Jeg ser ikke mye som var bedre med mine ekser enn med ham, men føler at mye var bedre for ham med hans ekser enn med meg... Tenker mest på sex nå.

Grunnen til bruddene hans har han vansker med å svare på, sier det var flere ting. Jeg vet han snakker sant. Men jeg tenker at han elsket dem, og at eksene var dem som slo opp. Hvorfor skal hans vilje for å holde på meg klare å veie opp for hans vilje dengang for å få forholdene til eksene til å fungere? For meg smuldrer ordet kjærlighet bort når det unike forsvinner, når alt føles som en blek kopi av hans fortid.

Ja, han måtte jo svare ang. eksene når jeg spurte. Han har opplevd dem skjelve under hans tunge, sett dem få orgasme, nyte. For meg er et forhold dømt til døden hvis jeg ikke kan føle deilig tosomhet under sex, særlig hvis jeg vet han har opplevd det før.

Jeg er best på det skrevne ord, kanskje skriver jeg et brev om alle mine problemer til legen? Slik jeg gjorde for tre år siden.

Det er veldig trist å tenke på at jeg kanskje aldri kan nyte kjærligheten og kanskje bør holde meg unna forhold fordi de koster mye mer enn de gir...

Unnskyld at jeg sier det, men dette var et skikkelig "synes-synd-på-meg"-innlegg.

Og det er sjelden jeg sier dette, men nå gjør jeg det: ta deg sammen!

Ja, du har sikkert psykiske problemer an mass, men du må finne andre å snakke med om dette, du kan ikke la det gå utover han på denne måten. Ettersom du har så store problemer går du vel til psykolog eller noe? Hvis ikke, få en henvisning snarest. Og snakk med venninner og/eller fastlege i mellomtiden.

Du må ikke grave etter dritt og slenge i ansiktet hans, bare for å se hvor lenge og om han holder ut med deg. For det virker som du gjør det nå. Du kommer til å miste ham før du vet ordet av det om du ikke slutter nå. Hadde det vært meg, hadde jeg forsvunnet forlengst. En slik oppførsel hadde skremt meg. Ikke haddet jeg giddet sånne utbrudd heller.

Endret 2. september 2008 av Nabodama

[Gjest Gjest_samsonite_*]

Unnskyld at jeg sier det, men dette var et skikkelig "synes-synd-på-meg"-innlegg.

Og det er sjelden jeg sier dette, men nå gjør jeg det: ta deg sammen!

Ja, du har sikkert psykiske problemer an mass, men du må finne andre å snakke med om dette, du kan ikke la det gå utover han på denne måten. Ettersom du har så store problemer går du vel til psykolog eller noe? Hvis ikke, få en henvisning snarest. Og snakk med venninner og/eller fastlege i mellomtiden.

Du må ikke grave etter dritt og slenge i ansiktet hans, bare for å se hvor lenge og om han holder ut med deg. For det virker som du gjør det nå. Du kommer til å miste ham før du vet ordet av det om du ikke slutter nå. Hadde det vært meg, hadde jeg forsvunnet forlengst. En slik oppførsel hadde skremt meg. Ikke haddet jeg giddet sånne utbrudd heller.

[Caramela]

Jeg har bare flyttet 3 km, det var han som flyttet lengst, han bare VILLE bo sammen med meg så raskt som mlig, han trenger meg veldig, tosomheten, jeg har ikke energi til å takle så mye. Får ikke alltid puste. Men hvis jeg sier det, blir han knust, fordi han aldri trenger alenetid. Det er mange vansker her. Jeg har aldri hatt en så smart kjæreste, jeg trenger det.

Kommunikasjonen mellom dere virker litt dårlig, har dere snakket sammen om deres individuelle behov for alenetid?

Jeg blir generelt lett stressa, kroppen knytter seg. Har stive skuldrer. Det skal lite til før livet mitt føles uoverkommelig. Vanskelig å se at jeg kan få til noe som helst, faktisk. Og da tenker jeg også: Han kommer til å bli ødelagt av meg, jeg klarer ikke å gi noe godt. Men han sier jo: Du er god, du. Men jeg er jo bare svak.

Om du ikke klarer på egenhånd å endre ditt selvbilde vil etterhvert drømmemannen din gå lei, sannsynligvis. Derfor, som sagt tidligere, søk hjelp igjen. Ikke vondt ment, men du trenger det kjære deg! Ikke bare for hans del, men så absolutt for din egen del. Selvtilliten og selvfølelsen din må bygges opp igjen før det sliter for mye på både deg selv, kjæresten din og forholdet deres.

Ja, han måtte jo svare ang. eksene når jeg spurte. Han har opplevd dem skjelve under hans tunge, sett dem få orgasme, nyte. For meg er et forhold dømt til døden hvis jeg ikke kan føle deilig tosomhet under sex, særlig hvis jeg vet han har opplevd det før.

En ting har jeg lært i løpet av mitt liv, og det er å ikke lenger spør om ting jeg egentlig ikke vil vite svaret på. Tankenes kraft er for stor til å kontrolleres til tider, og bilder jeg helst ikke vil ha på netthinna kan lett ødelegge det meste. Men om det er svaret han gav deg da du spurte, synes jeg han beskrev ting litt i overkant.

Uansett. Det er alltid en grunn til at det ble slutt med sin forrige kjæreste. Og det er mange grunner til at han har valgt å være sammen med DEG fremfor DE! I hans øyne er DU perfekt! Du, med både dine positive og negative sider. Og tenk! Tenk når du får hjelp til å overvinne den grusomme sjalusien som virker ødeleggende på sikt, tenk hvor mye mer han vil like deg da! Og tenk så mye mer du vil like deg selv! Da kan du, og han, nyte kjærligheten til det fulle!

Og jeg velger å avslutte med å si dette igjen, for dette er viktig å huske på, ikke glem at han har valgt å være med deg!

[samsonite]

Hei sykkeldama! Beklager dobbelpost, jeg er ny her.

Det er litt stygt å si det, men åhhh så herlig det er å endelig finne et hunnkjønn som sliter med samme type sjalusiproblemer som meg, frem til nå har jeg trodd det var et utelukkende mannlig problem - vi er jo tross alt det mest eiesyke kjønnet? Litt hevngjerrig av meg, men jeg mener det ikke vondt.

Jeg kan nok ikke løse problemene dine, men jeg kan fortelle deg litt om hva jeg selv har kommet fram til over årene:

Først og fremst, som det er nevnt over her, så er det deg han er sammen med nå, bare deg og deg alene. Akkurat i dette øyeblikket er det kun deg som står i fokus i hans kjærlighet og sexliv, og det er din egen fortjeneste. Hans tidligere erobringer og erobrelser har faktisk ingenting med deg å gjøre, det tilhører hans liv.

Det andre er psykologi. Jeg sliter med mindreverdighetskomplekser, gjør du det samme? Jeg ser på meg selv som langt mindre vellykket enn de fleste av mine medmennesker, uten at det stemmer med hvordan livet mitt egentlig er. Jeg er smart, jeg liker det jeg ser i speilet og mennesker rundt meg liker meg relativt godt. Allikevel presser jeg meg selv ned, og lar alle andre komme først, lar andre være best, tenker aldri på mitt eget beste, dreper mitt eget ego. Dette kan godt ha en sammenheng med sjalusi i samlivsforhold. Høres det kjent ut?

Det tredje er perfeksjonisme. Tanken om at "om noe ikke er perfekt, best, størst, minst, penest, sterkest" osv, så er det dårlig. Alt du selv ikke ser på som best, er bare ikke godt nok. Det kan gjelde både ditt eget utseende, gjenstander, musikk, innredning, handlinger, osv. Denne tankegangen er med på å mate mindreverdighetskompleksene.

Dette er tanker jeg jobber med hver eneste dag, og har gjort det i mange, mange år. Jeg motarbeider de sterkt for å holde meg sinnsfrisk og lykkelig. Og det hjelper! Selv om depresjonene ofte drar meg tilbake til min egen lille stygge verden, så hjelper det på å komme seg opp igjen så kjapt som mulig, få tankene vekk. Og jeg har et håp om at det en gang vil forsvinne helt, eller i alle fall nok til at det ikke kan anses som et problem lenger.

Hvorfor skal jeg bry meg om hennes fortid? Alt jeg egentlig trenger å bry meg om er min egen fremtid, og om det er noen jeg virkelig ønsker å tilbringe fremtiden sammen med, skal jeg ikke la noe komme i veien for det.

Kan det være noe i det for deg?

[sykkeldama]

For ham fins bare tosomheten, alt annet er verdiløst. Han ØNSKER ikke alenetid! Ja, vi har snakket om det. Jeg har korøvelse i kveld, det blir en deilig flukt. Men jeg kommer helt sikkert til å være deppa de første minuttene og tenke på ham, før jeg kommer i kormodus og fokuserer på sangen og de hyggelige kormedlemmene, som vet at jeg har slitt mye. De er min familie.

Marit Larsen synger: "Did you love her the way you love me?" Det er sånne tanker som også plager meg. Kjæresten sier at ved et brudd nå vil han lukke, bli et prosjekt igjen, bli den ensomme, han har snev av asbergers syndrom og har kreative tanker som bl.a. inkluderer en del stunts, som han kaller det. Han snakker en del om denne kunsten sin, bilder han ønsker å ta, kostymer han vil ha på seg, og jeg henger ikke særlig med, føler vi tenker så ulikt. Og han er så glad i å tenke på hvor like vi er. Jeg føler meg dum.

Jeg gikk til psykolog i to år, ble erklært frisk i vinter, men merker egentlig hvor likt hodet mitt er nå som da.

Mindreverdig? Såklart sliter jeg med det, når jeg erfarte å miste grepet om det som liksom var mitt domene. Plutselig klarte jeg ingenting. Angående utseende har jeg også alltid slitt med å godta genene. Shoppet en del klær i tiden jeg gikk i terapi for å øke selvtilliten ved å fremheve det jeg likte best. Syns det er vanskelig å vite at kjæresten har tatt på andre damers nakne kropper, elsket med huden deres. Jeg er jo ikke vellykket siden det har gått så i nedoverbakke med meg! Folk i slekta er bekymret, trolig også skuffet. Jeg svikter alle, og skammer meg, er flau, og hater å bli tilbudt hjelp osv, føler jeg bare er til bry, fordi jeg ikke klarer å tro på at ting hjelper (psykologen kunne egentlig ikke fortelle meg noe jeg ikke allerede hadde tenkt på). Og jeg aner seriøst ikke hva jeg vil bruke livet mitt på. Prøv, noen, å lede livet sitt uten å ha NOE holdepunkt! Jeg har ikke noe mål. Drømte om kjæreste og katt som barn. Nå har jeg en kjæreste som både gjør meg sjalu og ikke tåler katter (allergisk). Ironiske verden. Innimellom klarer jeg å le litt også. Har vel noen overlevelsesmekanismer.

Mitt ego (selvtillit i samfunnssammenheng) ble nok drept for flere år siden, da det eneste jeg ville bli var forfatter, men fikk flere avslag på slike studier. Jeg hadde ikke noe andrealternativ og har heller ikke funnet det siden. Mange har påpekt ting ved meg de liker som de ikke finner hos så mange, men det hjelper meg ikke til noen inntekt og et liv. Alt har vært enten eller for meg, noe midt imellom er vanskelig å godta.

Jeg har mitt håp i at koret i dag hjelper meg, og at jeg klarer å ta imot kjæresten min når jeg kommer hjem, med en følelse av at forholdet ikke allerede er over (føles egentlig som jeg allerede har sørget og erkjent et brudd). Jeg kan se at han er god, men det føles som at hjertet mitt har bestemt seg... Håper det ikke stemmer, jeg vil prøve å kjempe litt til.

Det er vanskelig å vite hvem man vil dele livet med hvis man generelt ikke klarer å se fremover.

[samsonite]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg har heller ikke noe holdepunkt i livet, vet ikke hva jeg vil gjøre, og de drømmene og mulighetene jeg en gang hadde har blitt revet fra meg for lenge siden.

Jeg kan si så mye som at jeg takler det med å være så kald og kynisk som overhode mulig, uten å frastøte familie, kjæreste og venner. Jeg bryr meg ikke om noe annet enn å oppnå lykke, og alt som går meg imot skyr jeg som pesten. Det er nok ingen sunn levemåte, men for meg fungerer det, så langt.

Endret 2. september 2008 av samsonite

[Gjest Gjest]

Det er ikke kjærlighet du føler for kjæresten din, ts. Det er eiesyke. Dette snakket ditt om at du vil være den eneste han har hatt, jomfru, osv., virker helt sykt. Du trenger virkelig en profesjonell å snakke med.

[sykkeldama]

Jeg vil bare at vi skal ha det beste sammen, ikke bare bra på noen områder. For meg henger sex og kjærlighet sammen, vanskelig da å ha det godt hvis sexen ikke er tilfredsstillende og å vite det jeg vet om hans fortid. Jeg tror ikke jeg takler å bli i forholdet hvis vi bare bestemmer oss for å kutte ut sex heller. For meg er sex den beste nærhet. Uten sex er vi bare venner, og det syns jeg ikke er nok. Jeg føler jo jeg er glad i ham og vil være kjæresten hans! Jeg tror ikke det fins en bedre...

[Gjest Gjest]

Du sliter og det er sikkert tungt for deg.

Jeg har vært med over 50 menn før min mann og forestill deg at han skulle miste nattesøvnen over det. Altså 50 menn har jeg vært med som ikke kan sammenlignes med min mann overhodet eller være en trussel mot det jeg har med han.

Jeg har ikke dårlig hukommelse. Jeg husker mye, men husker svært lite av den sexen jeg har hatt for 5-10 år siden. Folk forandrer seg med tiden og ser etter andre ting i sine partnere. Jeg hadde ikke valgt min mann for 10 år siden fordi jeg da var ute etter en annen type menn. Det betyr ikke at min mann ikke kan måle seg med de før han. Det betyr at jeg har utviklet meg og funnet en som passer meg NÅ.

Både jeg og min mann har barn fra før. Forestill deg at vi skulle være sjalu på hverandre pga våre ekser. Bare tull. Folk blir sammen og folk går fra hverandre. Noen ganger involverer det også forhold med barn. Det som er over er over og det som er nå er nå.

Å ønske at ens elskede aldri hadde vært med en annen er lov, men tenk om han aldri hadde vært med en annen enn deg. Etter noen år så hadde du kanskje blitt redd for at det også var en negativ ting siden han sikkert vil gå fra deg for å oppleve sex med en annen.....

Om du har en mann som elsker deg så er det synd om du ødelegger forholdet.

Folk flest gir en stor f.... i tidligere partnere. Jeg tenker på mine sånn ca en gang i skuddåret og ikke da alltid som noe positivt.

[Nabodama]

Jeg vil bare at vi skal ha det beste sammen, ikke bare bra på noen områder. For meg henger sex og kjærlighet sammen, vanskelig da å ha det godt hvis sexen ikke er tilfredsstillende og å vite det jeg vet om hans fortid. Jeg tror ikke jeg takler å bli i forholdet hvis vi bare bestemmer oss for å kutte ut sex heller. For meg er sex den beste nærhet. Uten sex er vi bare venner, og det syns jeg ikke er nok. Jeg føler jo jeg er glad i ham og vil være kjæresten hans! Jeg tror ikke det fins en bedre...

Det er sikkert ikke bare du som ikke takler å bli i forholdet hvis dere kutter ut å ha sex.

Men er virkelig tanken på at han har hatt sex med andre enn deg så ødeleggende at sexen ikke er tilfredsstillende og at du også er villig til å sette forholdet på spill?

Husk at forhold er å gi og få, ikke bare få. Du må også gi noe tilbake.

Du sier du er glad i ham, vil være kjæresten hans, og ikke tror det finnes noen bedre. Da må du slutte å behandle ham som en forbryter, og la være å gi ham dårlig samvittighet og gnag for at han hadde sex med andre før deg.

[hufsa!]

Ja hva kan man si.Tror ikke detta er plassen og få orden på livet ditt.Seriøst så virker du alvorlig syk du må søke hjelp umidelbart.

[samsonite]

Det er ikke kjærlighet du føler for kjæresten din, ts. Det er eiesyke.

For noe tull. Eiesyke kan det være, og sykdom kan det være, men det trenger ikke å utelukke kjærlighet. Hadde hun kunnet velge hadde hun sikkert valgt å være mer åpen og tolerant for hva kjæresten har funnet på tidligere i livet, denne måten er ikke akkurat den enkleste. Dårlig av deg å rakke ned på andre på den måten, du skal være glad du ikke opplever det selv.