De som ikke trives som singel

[Tyren66]

Hei

Jeg er i en singeltilværelse som jeg ikke kan si at jeg trives veldig godt med, men så er det slik også at jeg ikke "stresser" med å komme meg inn i ett forhold, og når det kommer, så skal det kjennes rett, hvis ikke så vil jeg heller være i en singel tilværelse som jeg ikke trives så godt med.

Men, denne tråden er ment for de som kjenner hverandre igjen i dette, som vil bidra med forslag til hva enn kan gjøre for å skape en så fin singel tilværelse som mulig, tross at enn har drømmer og savn om noe annet.

Mange har kanskje ansvar for små barn, eller større barn, som gjør at det og reise bort til venner / bekjente eller andre aktiviteter ikke alltid er så lett.

Så det er bare og være kreative, kanskje noen knytter kontakter også,,, hvem vet :-)

[Gjest andungen]

Hei

Jeg er i en singeltilværelse som jeg ikke kan si at jeg trives veldig godt med, men så er det slik også at jeg ikke "stresser" med å komme meg inn i ett forhold, og når det kommer, så skal det kjennes rett, hvis ikke så vil jeg heller være i en singel tilværelse som jeg ikke trives så godt med.

Men, denne tråden er ment for de som kjenner hverandre igjen i dette, som vil bidra med forslag til hva enn kan gjøre for å skape en så fin singel tilværelse som mulig, tross at enn har drømmer og savn om noe annet.

Mange har kanskje ansvar for små barn, eller større barn, som gjør at det og reise bort til venner / bekjente eller andre aktiviteter ikke alltid er så lett.

Så det er bare og være kreative, kanskje noen knytter kontakter også,,, hvem vet :-)

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver...

Har ikke barn, men har vært singel i mange år nå, og kan ikke si at jeg trives sånn skrekkelig godt med det lengre. Men som du skriver, jeg stresser heller ikke med å få tak i en kjæreste, og jeg tar ikke hva som helst for å slippe ut av singeltilværelsen. Da fortsetter jeg heller som singel.

Men jeg forsøker å jobbe med meg selv, både psykisk og fysisk. Siden ettermiddagene stort sett er blottet for planer har jeg funnet ut at jeg like gjerne kan gå på treningssenteret. Der treffer jeg litt folk (får et hei om ikke annet), og får brukt kroppen litt. Vekten rusler nedover, og selvtillitten kryper oppover.

Mentalt forsøker jeg å gjøre det beste ut av singeltilværelsen, og fokusere på det som er positivt. Jeg har ingen å ta hensyn til når det gjelder planer, klesvask, tv-programmer eller rot og hybelkaniner. Jeg har ei svær seng helt alene. Jeg bestemmer hva jeg vil kjøpe, når og hvorfor. Jeg har blitt selvstendig. Jeg klarer meg selv økonomisk, selv om det hadde vært mye enklere å vært to. Jeg har mange gode venner og en super familie. +++ Prøver å vinkle så mye som mulig til det positive!

Ta en tur til byen en dag og bare kikk på livet. Sett deg på en bryggekant eller kafe, og bare slapp av og vit at du kan bruke timene til akkurat det du ønsker. Forsøk å vinkle det positivt (selv om det føles mest negativt)...

Men ja, savnet er der! I større og større grad...

[Tyren66]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver...

Har ikke barn, men har vært singel i mange år nå, og kan ikke si at jeg trives sånn skrekkelig godt med det lengre. Men som du skriver, jeg stresser heller ikke med å få tak i en kjæreste, og jeg tar ikke hva som helst for å slippe ut av singeltilværelsen. Da fortsetter jeg heller som singel.

Men jeg forsøker å jobbe med meg selv, både psykisk og fysisk. Siden ettermiddagene stort sett er blottet for planer har jeg funnet ut at jeg like gjerne kan gå på treningssenteret. Der treffer jeg litt folk (får et hei om ikke annet), og får brukt kroppen litt. Vekten rusler nedover, og selvtillitten kryper oppover.

Mentalt forsøker jeg å gjøre det beste ut av singeltilværelsen, og fokusere på det som er positivt. Jeg har ingen å ta hensyn til når det gjelder planer, klesvask, tv-programmer eller rot og hybelkaniner. Jeg har ei svær seng helt alene. Jeg bestemmer hva jeg vil kjøpe, når og hvorfor. Jeg har blitt selvstendig. Jeg klarer meg selv økonomisk, selv om det hadde vært mye enklere å vært to. Jeg har mange gode venner og en super familie. +++ Prøver å vinkle så mye som mulig til det positive!

Ta en tur til byen en dag og bare kikk på livet. Sett deg på en bryggekant eller kafe, og bare slapp av og vit at du kan bruke timene til akkurat det du ønsker. Forsøk å vinkle det positivt (selv om det føles mest negativt)...

Men ja, savnet er der! I større og større grad...

Hei igjen,

Skjønner veldig godt hvordan du har det :-(

Men, du har evnen til og tenke positivt og det er viktig, fokusere på og glede seg over de små tingene...

Fysisk trening er også veldig viktig, det utløser mange hormoner som gir deg en følelse av oppstemthet, som skyver bort noen tunge tanker, som ønsker velkommen noen lyse tanker :-)

Skulle vært en internett oppslagstavle i hver enn by, sånn at enn kunne se om det var noe enn kunne gjøre sammen med noen, vet ikke om det finnes noe slikt, men det hadde vært en knakende god ide :-)

[Gjest Gjest]

Jeg trives ikke som singel, vil gjerne treffe andre oppegående mennesker i samme situasjon.

Er en dame på 31, ett nydelig barn på 7 år fra tidligere forhold. Samarbeid fungerer veldig fint, 50/50.

Studerer om dagene, trives med det, flink til å finne på ting men trives ikke alene.

[Tyren66]

Jeg trives ikke som singel, vil gjerne treffe andre oppegående mennesker i samme situasjon.

Er en dame på 31, ett nydelig barn på 7 år fra tidligere forhold. Samarbeid fungerer veldig fint, 50/50.

Studerer om dagene, trives med det, flink til å finne på ting men trives ikke alene.

Hei,

Jeg er også i samme situasjon, har en nydelig gutt på 5 (altså helt objektivt sett), skulle også gjerne truffet noen i samme situasjon, gjort noe sammen på fritid, fått aktivisert seg litt, men det er jo også geografisk betinget da jeg også har delt omsorg.

Mitt tilholdssted er Sandefjord i Vestfold

[Gjest Gjest_Meg_*]

Jeg trives heller ikke med singletilværelsen. Har egentlig "alltid" vært i et forhold helt siden jeg gikk på gymnaset og er derfor ikke vant til å være alene. Nå har jeg vært single i ca. ett år, etter at et langvarig forhold gikk i vasken i fjor. Har passert 30 år og føler at alle andre etablerer seg med familie, mens jeg har rykket tilbake til start.

I tillegg har jeg nylig flyttet til en ny plass i forbindelse med jobb, og uten noe sosialt nettverk her føler jeg meg virkelig alene. Går på treningssenter etter jobb og slår ihjel noen timer der, men strever likevel med å fylle fritiden.

At mitt eneste lyspunkt i tilværelsen -en sommerflørt jeg holdt kontakten med, men som ikke lenger lar høre fra seg- også gikk i vasken gjør at jeg rett og slett føler meg litt deppa for tiden...

Vel, det var bare et lite hjertesukk fra meg...

[Gjest Stjernedryss]

Jeg har vendt meg til singeltilværelsen og har det jo i grunn OK. Likevel merker jeg at noe mangler. Jeg blir lei av å legge meg alene, stå opp alene, spise middag alene osv. Noen ganger føles det ganske tomt og meningsløst, men andre ganger er det ok. Helt topp er det vel egentlig aldri...