Pappa nekter mamma å ha kontakt med meg..

[Gjest Gjest_nå]

Jeg og min far har hatt våre uoverenstemmelser gjennom hele oppveksten. Det har vært krangler gjennom flere år, hvor fysisk vold også har vært med i bildet. Som voksen bestemte jeg meg for å ta meg sammen, og la fortid være fortid. Men problemet er at han fortsatt behandler meg som den opprørske tenåringen jeg var, selv om han ikke slår lenger. De syrlige kommentarene vekker gamle minner. Jeg har slitt en god del med selvbildet p.g.a hvordan jeg ble behandlet da jeg bodde hjemme. Og når han bruker den samme strategien nå, så føler jeg at han ripper opp i arrene mine. Jeg trodde de hadde grodd!.

Vel, til poenget: Jeg ble lei av konfliktene, og bestemte meg for å kutte ut kontakten med ham over en lengre periode. På den måten skulle jeg slippe å deppe over bagateller med ham. Men han har gått tilbake til sitt gamle jeg, og forbyr nå mamma og mine søsken å ha kontakt med meg. D.v.s hvis jeg besøker eller ringer de, og han er hjemme så begynner han å surmule, og lage bråk. Han mener at jeg skylder han en unnskyldning for manglende respekt. Foreldrene mine er i 60 årene, og er svært konservative. Mamma vil ikke sette ekteskapet sitt på spill p.g.a meg. Tross alt er ektemannen alt hun har igjen. Barna flytter jo ut etterhvert. Denne holdningen tærer på meg. Jeg ringer fortsatt mamma, men helst i tider når jeg vet at pappa ikke er hjemme. Føles som å være en tyv.

Jeg er gift med en mann som har et svært godt forhold til sin familie, selv om de bor 9 timer unna med fly. Det føles som om han også ser på meg som en taper av og til, siden jeg ikke fungerer med min biologiske familie. Jeg vet ærligtalt ikke hvordan jeg skal takle denne situasjonen. Har vurdert å legge meg flat, og be om unnskyldning for å avslutte konflikten. Men da vil jo han få viljen sin som han alltid har gjort, uavhengig av hvem som er den skyldige i situasjonen.

Noen som har råd til en fortvilet voksen kvinne som føler seg som en 17 åring igjen...

[Gjest Gjest]

Jeg og min far har hatt våre uoverenstemmelser gjennom hele oppveksten. Det har vært krangler gjennom flere år, hvor fysisk vold også har vært med i bildet. Som voksen bestemte jeg meg for å ta meg sammen, og la fortid være fortid. Men problemet er at han fortsatt behandler meg som den opprørske tenåringen jeg var, selv om han ikke slår lenger. De syrlige kommentarene vekker gamle minner. Jeg har slitt en god del med selvbildet p.g.a hvordan jeg ble behandlet da jeg bodde hjemme. Og når han bruker den samme strategien nå, så føler jeg at han ripper opp i arrene mine. Jeg trodde de hadde grodd!.

Vel, til poenget: Jeg ble lei av konfliktene, og bestemte meg for å kutte ut kontakten med ham over en lengre periode. På den måten skulle jeg slippe å deppe over bagateller med ham. Men han har gått tilbake til sitt gamle jeg, og forbyr nå mamma og mine søsken å ha kontakt med meg. D.v.s hvis jeg besøker eller ringer de, og han er hjemme så begynner han å surmule, og lage bråk. Han mener at jeg skylder han en unnskyldning for manglende respekt. Foreldrene mine er i 60 årene, og er svært konservative. Mamma vil ikke sette ekteskapet sitt på spill p.g.a meg. Tross alt er ektemannen alt hun har igjen. Barna flytter jo ut etterhvert. Denne holdningen tærer på meg. Jeg ringer fortsatt mamma, men helst i tider når jeg vet at pappa ikke er hjemme. Føles som å være en tyv.

Jeg er gift med en mann som har et svært godt forhold til sin familie, selv om de bor 9 timer unna med fly. Det føles som om han også ser på meg som en taper av og til, siden jeg ikke fungerer med min biologiske familie. Jeg vet ærligtalt ikke hvordan jeg skal takle denne situasjonen. Har vurdert å legge meg flat, og be om unnskyldning for å avslutte konflikten. Men da vil jo han få viljen sin som han alltid har gjort, uavhengig av hvem som er den skyldige i situasjonen.

Noen som har råd til en fortvilet voksen kvinne som føler seg som en 17 åring igjen...

Noen ganger kan det kanskje være lurt å bite tennene hardt sammen og legge seg flat. Men om du klarer det er jo en annen sak. Tror ikke jeg hadde klart det i den situasjonen sta som jeg er. Men det høres ikke ut som faren din har tenkt på skifte mening, man blir jo ikke akkurat mindre sta med alderen heller, og da blir det på en (egentlig litt feil) måte opp til deg... Høres ikke ut som noen morsom situasjon:( Men man har jo ikke foreldre hele livet sitt, så det kan kanskje være verdt å strekke seg såpass langt? Lykke til!!

[Gjest Gjest]

Kutt all kontakt med faren din og fortell moren din at hun er et voksent menneske som bestemmer over seg selv. Hvis moren din ønsker kontakt med deg, kommer du sikkert til å høre fra henne.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Takk til gjestene som svarte. Er jammen ikke lett dette her. Kanskje derfor folk flest ikke vet hva de skal råde meg til i en slik situasjon. Problemene ligger dypere enn som så. Jeg får vondt i magen av å tenke på dette. Vet ikke om jeg vil krype til korset. Hvorfor skal han alltid få viljen sin?! Jeg er jo tross alt ikke et barn lenger han kan styre. Føler at han får feil budskap hvis jeg lar ham vinne denne gangen også. Men samtidig er det andre ting som står på spill. Noen som har opplevd at andre ser ned på en om en ikke har så gode bånd til familiemedlemmene?

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Hmm, vanskelig tema dette her. Vet at det er mange som sikkert sliter med forhold til sine biologiske foreldre. Men det er jo ikke akkurat vanlig at man snakker høyt om det. Jeg ville bare si at jeg føler med deg, selv om jeg ikke har noen konkrete råd. Håper noen vil gi deg noen gode råd.

Trøsteklem

[Gjest det utakknemlige barnet]

Takk til gjestene som svarte. Er jammen ikke lett dette her. Kanskje derfor folk flest ikke vet hva de skal råde meg til i en slik situasjon. Problemene ligger dypere enn som så. Jeg får vondt i magen av å tenke på dette. Vet ikke om jeg vil krype til korset. Hvorfor skal han alltid få viljen sin?! Jeg er jo tross alt ikke et barn lenger han kan styre. Føler at han får feil budskap hvis jeg lar ham vinne denne gangen også. Men samtidig er det andre ting som står på spill. Noen som har opplevd at andre ser ned på en om en ikke har så gode bånd til familiemedlemmene?

Jeg er i akkurat samme situasjon som deg. Oppveksten var ikke den beste og med en mor som tafatt støttet min far, i frykt for å måtte klare seg selv. Tre ganger har jeg prøvd å ta det opp med det resultat at det er jeg som er familiens sorte får, slemme jenta som klager på sine snille foreldre. Jeg bor laaangt unna sånn at det er naturlig å ikke ha særlig med kontakt.

Jeg nekter å legge meg flat, jeg har vitner på hvordan han har oppført seg og min mor har klaget til meg over han men ikke til han. Likevel ringer hun meg kun når han ikke er tilstede. Jeg syns det er trist at en mor "ofrer" kontakten med barn og barnebarn pga. frykten for å måtte klare seg selv. Jeg holder avstand og har det bra der jeg er. Ingen har sett ned på meg fordi jeg ikke har så mye kontakt med familien min, de lurer selvsagt på hvorfor men som jeg sier så er ikke alle like heldige med familien sin. Min mann forstår meg for han har truffet dem og sett min far som den han er. Mine søsken er litt ambivalente i denne saken, den eldste har opplevd det samme men tør ikke si imot for han er avhengig av at lommeboken deres er tilgjengelig for han. Den yngste vokste opp som enebarn og har ikke sett eller erfart det samme som oss. Mine slektninger sier ikke mye, og de som har spurt har fått det svaret at alt er ikke bestandig som det kan se ut som og noen har gjennomskuet min far for lenge siden uten at jeg har sagt noe.

Mitt råd er å distansere deg fra dem, jobb med deg selv. Det er ikke din feil at dine foreldre er som de er, og du må jobbe med deg selv på hvordan du reagerer på dem. Og ikke ha mer kontakt enn du føler for selv, la dem ta kontakten. Jeg syns ikke det er verdt det i lengden å strekke seg fordi man ikke har foreldrene resten av livet. For hvorfor skal ikke foreldrene også strekke seg sånn at de opprettholder kontakten med sine barn og kanskje har noen som kan ta vare på dem siste del av livet. Det går begge veier synes jeg.

Ta vare på deg selv du.