stebarn

[NemoLinn]

Noen som føler at de burde "være mer glad i" sine stebarn enn de er?

Føler selvsagt omsorg og glede over de, men innimellom så blir jeg så sliten og lei av barna!

[Regndråpe]

Jeg kan i allefall GARANTERE deg om at du ikke er alene om det, og at det er helt normalt

Jeg kan vel si at jeg ofte føler det samme som deg.

Send meg PM om du vil snakke med en i samme båt

[Gjest New Dawn]

Noen som føler at de burde "være mer glad i" sine stebarn enn de er?

Føler selvsagt omsorg og glede over de, men innimellom så blir jeg så sliten og lei av barna!

Du må ihvertfall ikke vise ungene at du er lei av dem - eller at du ikke er glad i dem. Velger man en partner med barn fra tidligere forhold, så må man vite at man takler å bo sammen med vedkommendes barn.

Synes dette problemet virker å være et kvinneproblem - jeg har aldri hørt menn klage over konas barn fra tidligere ... tvert imot så synes jeg at de menn jeg kjenner har tatt imot stebarn på en helt utrolig måte og tar seg ofte bedre av dem enn deres biologiske fedre gjør.

[Regndråpe]

Er du stemor, New Dawn? Bare lurer

Jeg kjenner mange menn som har kjent på de samme følelsene.

Og nei, selvsagt viser man ikke dette for barna!

[Gjest New Dawn]

Er du stemor, New Dawn? Bare lurer

Jeg kjenner mange menn som har kjent på de samme følelsene.

Og nei, selvsagt viser man ikke dette for barna!

Nei, jeg er ikke stemor - men jeg har sett ett par tilfeller av kvinner som ikke takler stemorrollen. Det dreier seg bl.a. om min eldste sønn sin kamerat. Da foreldrene ble skilt så fant faren seg en ny kvinne, flyttet sammen med henne og de fikk en datter. Farens nye dame taklet overhodet ikke at han hadde en sønn på 17 år, hun skapte så utrivelig stemning ved å hele tiden kun fokusere på deres felles datter at 17-åringen kom hjem til oss og spurte om å få ligge over ett par netter før han skulle til moren igjen .. Han var helt oppgitt og nektet til slutt å besøke faren så lenge stemoren (og datteren) var hjemme. Mens de mennene jeg kjenner som fungerer som stefar takler dette helt supert, de sparker fotball, hjelper med lekser, kjører og henter, går på foreldremøter, følger stebarn til tannlegen og legen, etc .. barna elsker å tilbringe tid med dem - det er ikke bare ett tilfelle - det dreier seg om to venninner av meg som har giftet seg på nytt.

[Sekretæren]

Nei, jeg er ikke stemor - men jeg har sett ett par tilfeller av kvinner som ikke takler stemorrollen. Det dreier seg bl.a. om min eldste sønn sin kamerat. Da foreldrene ble skilt så fant faren seg en ny kvinne, flyttet sammen med henne og de fikk en datter. Farens nye dame taklet overhodet ikke at han hadde en sønn på 17 år, hun skapte så utrivelig stemning ved å hele tiden kun fokusere på deres felles datter at 17-åringen kom hjem til oss og spurte om å få ligge over ett par netter før han skulle til moren igjen .. Han var helt oppgitt og nektet til slutt å besøke faren så lenge stemoren (og datteren) var hjemme. Mens de mennene jeg kjenner som fungerer som stefar takler dette helt supert, de sparker fotball, hjelper med lekser, kjører og henter, går på foreldremøter, følger stebarn til tannlegen og legen, etc .. barna elsker å tilbringe tid med dem - det er ikke bare ett tilfelle - det dreier seg om to venninner av meg som har giftet seg på nytt.

Tror dette har med personlighet å gjøre, og ikke kjønn........

[Gjest Gjest_Helene_*]

JA, man kan bli lei av stebarna, og føle at en burde vært mere glad i dem.

Jeg var stemor til ei jente for mange år siden, forholdet varte i 6 år og jeg elsket den lille jenta. Mammaen til jenta så på meg som en ressurs, jenta var glad i meg og viste meg hengivenhet - min kjærlighet til henne ble med andre ord gjengjeldt - med mammaens velsignelse. Jeg har fremdeles et fint forhold til jenta, hun er fremdeles på besøk hos meg enda hun nå er voksen. Så jeg vet jo at jeg har fått det til..

Jeg ble stemor til en gutt på 5 år da jeg traff min nåværende mann, jeg har prøvd alt jeg kan, jeg har gitt av meg selv, jeg har gjort mitt beste. Mammaen hans ser på meg som en konkurrent, hun ser på faren som en betalingsterminal, og selv skal hun bestemme alt og ha full kontroll over gutten til enhver tid - vi skal gi men ikke få.

Vi kunne aller nådigst få passe han hvis hun måtte ha barnevakt - men bare visst ingen andre kunne - vi fikk aldri ha han utenom samvær annenhver langhelg hvis vi spurte, samvær ble heller trenert med at hun fant på mange andre moro ting som gutten heller ville gjøre hos henne.

Gutten er nå langt opp i tenårene, han trekker seg så langt han kan fra meg, sitter klistret til faren hele tiden, han er bortskjemt og gretten, og smiler kunn til meg hvis han skal be meg om å gjøre noe for han, eller han vil ha noe.

Jeg er drittlei hele gutten, jeg merker at jeg trekker meg tilsvarende bort fra han. Årevis med utakknemlighet og avvisning har gjort at jeg i dag ikke har noen følelser for han -annet enn at han er i veien for meg og mine, han tar plass i mitt liv og i mitt hus som jeg ikke unner han.

Jeg vet at mye av dette skyldes mammaens sjalusi, hun er unaturlig avhengig av gutten, jeg vet at dette ikke er guttens feil, men det faktum at han aldri er blitt stillt krav til, at han alltid er blitt feid vei for, gjør han uspiselig å ha i hus. Han sier ikke så mye, lusker bare rundt og lager dårlig stemning med sin taushet. Protesterer aldri høylytt, bare med taushet og tilbaketrekning, lukker seg helt, det er hans måte å "straffe" de rundt seg på.

Hadde vårt forhold fått utvikle seg naturlig og uten protester fra mammaen, hadde han ikke vært så utrolig bortskjemt - så ville ting vært annerledes, tror jeg... Jeg vet at mine følelser handler ikke om sjalusi, det handler heller ikke om at jeg ikke "tåler" min manns fortid..

[Gjest Gjest_Calvin 1_*]

Jeg var samboer til pappan til jente nå 25 og gutt nå 20:)

Selv om pappan deres og jeg skilte lag etter mange år er de fremdeles i livet mitt. Og vil alltid ha en plass hos oss uansett hva.

Da jeg stiftet ny familie var de to eldste alltid innkludert i. De kaller seg storesøster og storebror og synes det er en berikelse med en liten rabagast i familien sin:) De båndene vi knyttet da de var små vil ingen klare å ødelegge.

Veien vi har gått har ikke alltid vært like lett. De var småe budbringere fra moren med såre hilsner fra en bitter mor. De ble påvirket og dratt i mange retninger. Selv om det var lett å bli sint på de pga urolighetene hadde faren og jeg alltid som fokus at de kun var barn og ikke var skyldig i dette.

I dag ser jeg resultatet at jeg klarte behandle de respektfult.

To unge mennesker så full av kjærlighet til en bror som biologisk sett ikke er det. Jeg lærte de ved å være tolmodig at kjærlighet har ingen grenser:)

[Gjest Piper]

For å berolige deg litt, så blir jeg sliten og lei mine egne barn av og til også. Jeg tror det er helt normalt, for jeg tror det er umenneskelig å bare føle glede over barna hele tiden.

[Gjest Gjest]

For å berolige deg litt, så blir jeg sliten og lei mine egne barn av og til også. Jeg tror det er helt normalt, for jeg tror det er umenneskelig å bare føle glede over barna hele tiden.

Enig med denne!

Jeg er både mor og stemor, og blir utrolig sliten av og til. Mine egne barn får gjerne høre det når jeg er trøtt og lei, men jeg kjefter aldri på stebarna (jeg har bestemt meg for å være så tålmodig som mulig, så får heller mamman og pappan kjefte når det trengs) . Stort sett har vi det fint sammen alle sammen, og hvis jeg får noen pauser innimellom (en time på treningssenteret eller en sykkeltur flere ganger i uka) så henter jeg meg fort inn igjen når jeg er sliten:)

[la Flaca]

For å berolige deg litt, så blir jeg sliten og lei mine egne barn av og til også. Jeg tror det er helt normalt, for jeg tror det er umenneskelig å bare føle glede over barna hele tiden.

Akkurat mine tanker om dette her. Det er egentlig en merkelig oppfatning at et stemor ikke skal bli lei stebarnet sitt. Klart man blir det! Det vil ikke si at man ikke har et godt forhold.

Jeg har vært stemor i 10 år og mamma i 4 år, og jeg kan skrive under på at jeg blir like lei mine egne unger som jeg blir av stebarnet. Dvs. hun fremstår som en drøm nå, med sine 11 kloke år i forhold til småsøsknene sine, som blomstrer i sin herligste trassalder for tida. Husker jeg var like fortvilt over stebarnet da hun var i den alderen, og nå skjønner jeg at jeg ikke burde hatt dårlig samvittighet.

Forresten er barn tidvis irriterende elemetenter helt til de flytter ut, både stebarn og egne barn. Det er visst bare noe vi foreldre må leve med.

[Minni-Mus]

Som de siste sier. Det er helt naturlig å bli lei barn i ny og ned. Både sine egne, stebarn og andre for den saks skyld. jeg har vært stemor norn år, før jeg ble mor selv. Blir lei stebarna, men blir lei min egen også. jeg har to stebarn. Den ene har bodd sammens med oss nesten hele tiden, jeg har mye med han å gjøre. Det er jeg som er hjemme ved lekser middag og det meste.... jeg er like gla di han som min egen datter. Vi har et nært og godt forhold. Eldste stebarnet mitt er mere reservert, litt som ble beskrevet lengre opp her, med sjalu mor som bare ser på far som en pengemaskin.... Slik er det her og. Så mor har vendt det eldste stebarnet mot oss (både far og meg som stemor). jeg er kjempeglad i barnet, men blir mer lei og føler at alt blir feil på grunnlag av at barnet er bortskjemt og ikke er så mye hos oss for her har vi rutiner, regler og forventer endel ting. Så når det eldste barnet er her går det mye utover de andre barna, på en negativ måte. De ser jo all unnasluntringen og oppførselen osv osv.

men tilbake til saken. Like naturlig og av og til blir lei stebarna sine ja, like vanlig som å bli lei sine egne barn.Og det trenger ikek ha noe med å gjøre om man er nok glad i dem eller ikke.

[superkul]

I begynnelsen var både samboern og jeg veldig opptatt av å ikke gjøre forskjell på ungene. Alt skulle være likt, også klem og kos.

Mange ganger føltes det overhodet ikke naturlig, men jeg sto på. Og jeg trodde jo at man ble like glad i stebarn som sine egne ...

Nå når barna er mye større vet jeg med meg selv at jeg aldri blir så glad i noen andre som i mine egne barn. De går før alt. Min samboer og jeg gjør ikke praktiske forskjeller, men vi tar oss nå av våre særkullsbarn spesielt. Det virker det som om barna også setter mye mer pris på enn denne "vi skal for enhverpris være en stor lykkelig familie".

Blod er tykkere enn vann.

[Gjest Gjest]

Dette er et tabubelagt emne. Sier en at en drittlei stebarna, er en den onde stemoren til Snehvit, Askepott, Hans og Grethe i en håndvendig. jeg er dritt lei mine stebarn til tider. Jeg er drittlei mine barn til tider. Min samboer. Min mor. Min søster. Min svigerinne. Min jobb. Håret mitt. kroppen min. Sofaen min. Fargen på veggene. Dette er menneskelig.

[Frk Johansen]

Dette er et tabubelagt emne. Sier en at en drittlei stebarna, er en den onde stemoren til Snehvit, Askepott, Hans og Grethe i en håndvendig. jeg er dritt lei mine stebarn til tider. Jeg er drittlei mine barn til tider. Min samboer. Min mor. Min søster. Min svigerinne. Min jobb. Håret mitt. kroppen min. Sofaen min. Fargen på veggene. Dette er menneskelig.

Veldig enig!!

Og jeg tror at 99% av oss ønsker å være like glad i stebarn som biologiske, men tror vel det er et fåtall forunt å føle det fullt ut. Jeg er ærlig på at jeg er glad i mitt stebarn, men han kan ikke måle seg med mine egne. Tror det er naturlig jeg, ikke noe å skamme seg for, man trenger jo ikke gjøre forskjell på ungene for det!

[*Tingeling*]

Min stefar har aldri vært glad i meg på den måten han burde. Han har heller vært sjalu på meg:(

Noe som har ført til dårlig kontakt på den siden av familien:(

[Modic]

Unntak finnes selvfølgelig, her som ellers.

Men de aller fleste av oss, tror jeg med hånden på hjertet kan si at har vært lei sine stebarn til tider.

-OG sine egne barn!

-OG sin mann!

Jeg er også enig med et tidligere innlegg: Det er nok ikke noe unormalt at man har andre, og sterkere følelser for egne barn enn stebarn. Dette betyr ikke at man ikke er glad i sine stebarn! - Og enda viktigere: Det betyr ikke at man trenger å gjøre forskjell!!

Jeg er stemor til to, som bor hos oss, og mor til et felles barn som jo også bor hos oss. Er veldig glad i alle tre, men allikevel har jeg helt andre følelser for mitt eget barn enn for stebarna - men har forståelse for at min mann har de samme følelsene for alle tre! Og i tillegg: Våre tre barn behandles likt, det er vi bevisste på. Vi klarer ikke å hindre en viss forskjellsbehandling fra besteforeldrenes side, men hos oss er det ingen forskjell.

Jeg tror det er menneskelig å bli lei av og til, men så lenge man har et edruelig forhold til det, trenger ikke det å gå ut over barna!

Endret 6. september 2008 av Modic