Nyfamilien og vanskeligheter

[Gjest Gjest_megselv_*]

Nå sitter jeg her alene etter nok en eskalerende krangel. VI har knapt gjort annet siden vi flyttet sammen. Min samboer og jeg har fire barn til sammen, to hver. Vi trodde nok vi visste hva vi gjorde når vi flyttet sammen, eller jeg vet at jeg gjorde det. Men nå sitter jeg med følelsen av å blitt lurt de siste månedene.

Jeg føler at det generelt er lite forståelse for hvordan jeg føler ting, at jeg ikke blir respektert og at jeg lever her på nåde. Dette har igjen ført til at følelsen av ensomhet og tristhet er her hele tiden. Jeg er ikke lykkelig slik det er her nå.

I går startet en krangel utav en filleting, og det ene fulgte det andre. Krangelen fortsatte i dag.

Det han sier er at han føler han ikke var/er klar for å bo sammen med noen, ikke vil justere seg noe for å få forholdet til å fungere og at følelsene hans er borte når vi krangler.

Jeg mener at skal man være i et forhold er det en selvfølge at begge parter tar og gir, man kan ikke fortsette som om man er singel. Det er min mening. Han mener han skal fortsette å ta alle avgjørelser selv, og at jeg og barna mine bare får rette seg etter dem.

Jeg føler at for å få nyfamilien til å fungere så må vi også sette av tid til oss som voksne, dvs. at vi også trenger tid i hverdagen ikke bare de helgene vi er helt uten barn.

For meg er det naturlig at man tar hensyn til den andre, ikke bare seg selv. At jeg ikke lar ungene mine bråke på morgenen om han har vært på fest dagen før f.eks. At jeg også vil bli tatt hensyn til når jeg en gang sier at det ikke passer å bytte samværsdag eller ha dem ekstra. Dette har skjedd en gang, og det var det som startet krangelen sist.

Nå har han forsvunnet ut uten å gi beskjed om hvor han gikk. Ikke så rart i og med at han har sagt han er ferdig med forholdet. Han vil ikke mer.

Selv vet jeg at jeg ikke kommer til å takle å bo under samme tak frem til jeg finner meg et sted å bo, så derfor er jeg nok nødt til å krype hjem til mamma med unger og tingene mine. Jeg har ikke råd til å kjøpe meg noe nytt sted nå, jeg har nettopp solgt med tap og det kommer til å bli tap her også. Så jeg må ut på en vanskelig leiemarked.

Har prøvd å appellere til fornuften hans med at vi skylder både oss selv og barna å fighte for dette her, men det vil han ikke. Han vil ikke fordi han tror at det alltid kommer til å være slik som nå. Mens jeg mener at tingene som har skjedd de siste ukene er et resultat av flytting, oppriving av min familie fra vårt hjem og nye skoler, sammenslåing av to familier til en enhet, mm. Det er skjedd mye og vi har ikke vært flinke til å ta hensyn til oss som voksne.

Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Men et sted måtte jeg få det ut. Orker ikke høre fra alle andre jeg kjenner: Hva var det jeg sa?!

[Nabodama]

Herlighet, her er det mye han/dere burde tenkt på og diskutert før dere tok det store spranget å flytte sammen med alt det fører med seg. Kanskje dere gjorde det også, men så takler han det ikke likevel?

Synes han virker umoden i forhold til hvordan ting må fungere når man flytter sammen, og spesielt når det er barn i bildet.

Har han virkelig ikke forstått det før dere flyttet inn? Klart han ikke lenger kan bestemme alt selv, det går ikke når man bor sammen med flere.

Jeg synes virkelig synd på deg og barna, som ennå en gang må ut og finne noe nytt. Også i forhold til at du har solgt med tap, og nå kommer dårligere ut. Hvor lenge har dere bodd sammen? Og hvor lenge var dere sammen før dere flyttet sammen?

Huff, nå ble jeg nesten dårlig på dine vegne.

[Gjest Nishiki]

Ikke bra.

Klart man må gi og ta. I en periode når man akkurat har flyttet sammen må man kanskje gi enda mer en man tar, men det gjelder begge. To separate liv skal spleises til et og det er ikke nødvendigvis en enkel prosess, men man må være villig til å faktisk gjøre det.

Håper det løser seg for deg og barna dine. Lykke til i jakten på nytt sted å bo

[Hanna panna]

Synes også han virket litt umoden. Det er noenting her som dere er uenige i som jeg ikke skjønner at dere kan være uenige i "etter" at dere har flyttet sammen. Byttet barna skole også, når dere flytta inn? Betyr det at de skal bytte igjen nå?

Kan du si litt mer om hva dere var enige om før dere flyttet sammen?

"Jeg mener at skal man være i et forhold er det en selvfølge at begge parter tar og gir, man kan ikke fortsette som om man er singel. Det er min mening. Han mener han skal fortsette å ta alle avgjørelser selv, og at jeg og barna mine bare får rette seg etter dem."

Jeg fårstår ikke hvordan man kan egentlig i det hele tatt kan mene dette når man er samboere: Jeg skal fortsette å ta alle avgjørelser selv, og du og barna dine bare får rette seg etter dem.

[Gjest StoreSky]

Tips! BUP (barne og ungdom psykriatri) kan hjelpe dere! Vi skal, min ex, jeg og vårt felles barn. Begge to har ny-familie og alt som innebærer av det.

Se etter hjelp der du bor, finnes helt sikkert noen som kan hjelpe med veiledning, etc. (Familievernkontoret, BUP, Familiesenteret, Helsestasjonen)

[Gjest ts]

Hei

Takk til dere som svarte, det trøstet den dagen men jeg klarte rett og slett ikke svare.

Status pr. i dag:

Vi bor fortsatt i samme hus, og har vel inngått en slags våpenhvile. Jeg titter hver dag etter leiligheter på det stedet jeg og ungene bodde, noe min samboer ikke vet. Skal jeg flytte igjen blir det tilbake til det gamle og kjente. Det er klart.

Min samboer erkjente da han kom hjem at oppførselen hadde vært barnslig og "over the top". Men for meg kreves det mer for å reparere det som har vært. Han såret meg utrolig forrige helg, og det kreves nok mer enn unnskyld for å reparere det som skjedde de tre dagene.

Jeg innrømmer at jeg er en sårbar person og at jeg krever mer oppmerksomhet enn kanskje normalt. Men jeg føler også jeg har vært åpen på dette hele tiden, jeg har aldri skjult noen ting.

Akkurat nå er jeg i en tilstand av vil vil ikke, jeg vet ikke hva jeg vil. Mine barn forjtener en mor som er lykkelig og som fungere som mor. Det gjør jeg ikke nå synes jeg. Jeg er med på alt, men samtidig så er jeg ikke tilstede helt. Derfor teller jeg nå på knappene om jeg skla flytte for meg selv igjen. Min samboer klarer tydeligvis ikke gi meg det jeg forventer av et forhold.

Vi snakket mye i forkant av at vi flyttet sammen. Både pga mine og dine barn, vansker med ekser og andre ting. Men vi har nok ikke klart å snakke om alt, ikke visste vi alt heller. Han tar for mye hensyn til sin eks, synes jeg. Hun kan aldri bestemme hvordan jeg skal ha det i mitt hus, men slik følses det nå. Samtidig så vet jeg at kvinner kan være sånn, men jeg kunne aldri gjøre det mot min eks. *(selv om jeg føler han gjør en del feil, men han får prøve og feile selv).

Det jeg nå er redd for, og som jeg føler, er at jeg blir konstant veiet opp mot hans tidligere forhold og hans eks. Jeg føler jeg ikke kan være meg fordi hun gjorde ditt eller datt, enten positivt eller negativt. Jeg føler han på mange måter ikke er ferdig med tidligere forhold. Og det gjør meg redd, redd for å prøve på nytt. Redd for å prøve bygge dette opp igjen som han vil.

Jeg innrømmer det, jeg er redd. Er det egentlig noe håp for oss? Jeg tror vel innerst inne at det ikke er det. Det at jeg begynner å ta mine grep med oppsparing til depositum og titter etter leiligheter sier vel sitt, jeg tror nok jeg på mange måter er ute av forholdet.

Til deg som spurte om de igjen måtte bytte skole: Ja de må det, men det blir tilbake til den gamle, jeg kan aldri flytte et annet sted om jeg blir alene igjen. Sånn sett føler jeg hvertfall jeg kan begrense skadevirkningene på mine barn mest mulig.

[Gjest *nurket*]

Så trist at utfordringene har blitt så store. Siden dere pratet så mye i forkant av flyttingen så syns jeg det er rart at han ikke da fortalte at han ikke var klar for å ta dette steget. Han kan da virkelig ikke forvente at han ikke må omrokkere litt på ting i livet sitt. Dere skal da ikke innrette dere etter hans regler.

Vi blir selv en nyfamilie, med totalt seks barn. Vi har heldigvis ekser som vi samarbeider godt med. Og det byr ikke på de store problemene på noen måte. Ellers er det viktig for oss at alle barna føler seg hjemme i vårt felles hus, spesielt for de som bare bor der annenhver uke. De skal ikke føle at de er på besøk. Felles regler for alle ungene er også et must. Jeg vet han er en meget god far, og har sagt at vi tilrettelegger oss hans regler (har allerede begynt selv om vi ikke bor sammen enda) siden hans barn er eldre. Men skal ikke legge ut om hva vi skal gjøre...

Syns det er utrolig trist at dere må bryte opp familien igjen, flytte tilbake, bytte skole igjen. Men forstår deg godt med tanke på å flytte tilbake til det kjente. Men hva med å søke hjelp på familievernkontoret eller noe slikt??? Kan jo være litt oppstartsproblemer dere har. Det er jo en utfordring med mine og dine barn.

Lykke til videre.

[Jade]

Trist å høre om problemene. Uansett synes jeg du skal fortelle han at du har tenkt å flytte fra han (om han ikke vet det - det virket ikke slik utifra det du skrev?).

Synes han fortjener å bli forberedt, slik at det ikke blir totalsjokk dagen dere flytter ut. Samt at han ihvertfall får en sjangs til å prøva å reparere forholdet. Hvis du har bestemt deg 100% vil det jo ikke nytte, så du har jo ingenting å tape uansett, bortsett fra at det gjerne blir litt mer ubehagelig til du finner en ny leilighet. Men brudd er ikke enkelt.