Jeg har begynt å vurdere vennskapet med min venninne.

[Gjest Gjest]

Jeg har en veldig god venninne som jeg har vært mye sammen med de siste årene. Vi har mye tilfelles samtidig som vi er veldig forskjellige.

Jeg har et god forhold med min mann, mens hun har hele veien hatt mange partnere som ikke har behandlet henne bra. Jeg har støttet henne hele veien og vært en god venninne for henne gjennom å være en samtalepartner for henne, og vært der for henne når hun har det tøfft. Jeg vet at jeg ikke har det samme behovet som henne om å snakke om "vonde" ting ettersom jeg har det god med mannen min og ellers livet, men føler likevel at jeg ikke får snakket om mine ting lenger. Jeg har også behov for å snakke om mine ting.

Hun er nå i et forhold med en mann som igjen ikke behandler henne bra, og jeg har sagt at hun er verdt mye mer , og at hun ikke må finne seg i hvordan han behandler henne osv

Hun ringer meg når hun gjør det slutt og trenger meg når hun er nede, men ender alltid opp med å gå tilbake til han, eller finner en en partner som også behandler henne dårlig. Hun sa en gang i sommer at hun var sint på meg fordi jeg ikke likte partneren hennes og at jeg prøvd å splitte dem. Jeg ble veldig såret av den kommentaren, og er fortsat satt av at hun ikke forstår at jeg faktisk bruker masse energi på å støtte henne.

Jeg ønsker meg mest av alt at hun skal finne noen som hun kan være glad i og som er glad i henne. Hun sier også at jeg er bortskjemt ved å ha en mann som er snill mot meg og at jeg ikke "skjønner" hvordan menn egentlig er osv..

Hun er veldig seksuellt eksplisitt og har sterkt behov for oppmerksomhet og når vi er ute så flørter hun med andre menn, og jeg vet hun har andre hun har på vent om det skulle skjære seg med partneren hun har nå.. Jeg merker at jeg begynner å bli lei av oppførselen hennes og begynner å tenke at hun nesten ikke fortjener en snill partner fordi hun ikke er snill selv. Hun baksnakker også partneren sin til vennene sine, og mange syns syns på henne, og jeg tror hun gjør det for å distansere seg litt fra partneren sin, men jeg syns det forkastelig å snakke stygt om den man er sammen med..

En annen ting er at jeg syns også vennskapet vårt er veldig på hennes premisser nå, og hun tar ikke kontakt med meg med mindre hun trenger støtte. Jeg er føler nesten at jeg ikke har mer energi å gi henne ettersom hun ikke forandrer livstil og kun prater om det samme som før.

Når jeg prøver å prate om mine interesser kaller hun meg belærende ?? Jeg har nevnt dette for andre som ikke kjenner henne, som sier at jeg må ta en pause fra vennskapet mitt med henne for å verne meg selv. Likevel er jeg så glad i henne og trenger henne i livet mitt, men vet ikke om hun er bra for meg.. Etter en samtale med henne kan jeg bekymre meg dagesvis om hvordan hun har det, og hun vet at jeg bekymrer meg også, uten at hun tenker over hva dette gjør med meg..

Noen som har vært i lignende situasjon og kan gi meg noen råd her så blir jeg veldig glad..

[Supramundane]

Hun høres ut som en energivampyr.

Vennskap skal, etter min mening, være to-veis. Man skal veksle på å være den som lytter, og den som forteller. Man støtter hverandre, og fatter interesse i hverandres gleder og problemer. Det virker ikke som at balansen deres har vært god på veldig lenge.

Har du vurdert å ta det opp med henne helt direkte? Av og til trenger man bare å få åpnet øynene for at man er selvsentrert, det er jo noe som er vanskelig å se selv at man er.

[Hanna panna]

Enig med Supramundane åver. Virker som en Energivampyr.

Kjenner meg litt igjen, for jeg har lenge hatt en litt dramavenninne som egentlig aldri lar seg hjelpe.

Det virker som at hun her trenger all oppmerksomhet og aaldri kommer til å få nok. Jeg synes man skal kunne la være å lytte til slikt når det blir for mye tull, som man som regel kan gjøre med de fleste- men opplever ikke at energivampyrer tar det til seg så lett. Det blir vel bare enda en ting hun kan klage på eller lage drama om: En venninne som driter i om hun har det sånn og sånn.

Men den første hun vil oppsøke når hun trenger støtte er en som pleier å gi støtte og mate henne med oppmerksomhet. Hvis man støtter mindre, finner de vel seg noen andre å støtte seg til tilslutt? Men da vil hun sikkert ikke kontakte deg så mye mer, i og med at hun nesten bare ringer deg får å få støtte.

Men, er dette virkelig en god venninne,da? :klø:

[Gjest Gjest]

Takk for svar. Jeg har sagt ifra til henne at jeg syns det er tungt å støtte henne når hun ikke tar tak i problemene sine, og om vi kanskje kan snakke litt om mine ting og interesser.

Hun sier at hun såklart vil det, men hun tar ikke så mye kontakt når jeg setter foten litt ned.

Jeg tror kanskje at jeg har tatt litt feil av vennskapet vårt, og trodd at hun bare har vært gjennom en tøff periode. Men dette har pågått i mange år nå, og jeg vet ikke om jeg orker mer rett og slett. Hun har også vist litt misunnelse (dette er jeg ikke helt sikker på, men jeg føler ikke at hun alltid viser glede når ting går bra for meg)

Jeg har begynt å ta kontakt med andre venninner mer enn før, og ikke invitert henne så mye som tidligere. Jeg merker også at jeg ikke tenker så mye på hvordan hun har det når jeg ikke snakker med henne hele tiden, og hverdagen blir derfor lettere for meg. Jeg tror også hun har begynt å involvere andre venner i "drama" sitt, noe som gjør at hun ikke trenger meg til å lytte og støtte i den grad hun gjorde tidligere.

En dramavenninne vil vel sannsynligvis ikke være interessert i å snakke om andre ting enn seg selv videre livet heller, så kanskje like greit at kontaken mellom meg og henne sakte avvikles.

Jeg er veldig glad i henne, men tror kanskje ikke hun har energi til å være glad i andre enn seg og sitt.

[Supramundane]

Det er kanskje kynisk .. men slike venner klarer man seg uten. Det blir for meg bare å ønske de lykke til videre på veien, men samtidig velge å ikke gå den veien sammen med de.

Det virker jo ikke som at hun tar dette til seg når du tar det opp, så da er det ikke stort mer du kan gjøre.

[Hanna panna]

Takk for svar. Jeg har sagt ifra til henne at jeg syns det er tungt å støtte henne når hun ikke tar tak i problemene sine, og om vi kanskje kan snakke litt om mine ting og interesser.

Hun sier at hun såklart vil det, men hun tar ikke så mye kontakt når jeg setter foten litt ned.

Jeg tror kanskje at jeg har tatt litt feil av vennskapet vårt, og trodd at hun bare har vært gjennom en tøff periode. Men dette har pågått i mange år nå, og jeg vet ikke om jeg orker mer rett og slett. Hun har også vist litt misunnelse (dette er jeg ikke helt sikker på, men jeg føler ikke at hun alltid viser glede når ting går bra for meg)

Jeg har begynt å ta kontakt med andre venninner mer enn før, og ikke invitert henne så mye som tidligere. Jeg merker også at jeg ikke tenker så mye på hvordan hun har det når jeg ikke snakker med henne hele tiden, og hverdagen blir derfor lettere for meg. Jeg tror også hun har begynt å involvere andre venner i "drama" sitt, noe som gjør at hun ikke trenger meg til å lytte og støtte i den grad hun gjorde tidligere.

En dramavenninne vil vel sannsynligvis ikke være interessert i å snakke om andre ting enn seg selv videre livet heller, så kanskje like greit at kontaken mellom meg og henne sakte avvikles.

Jeg er veldig glad i henne, men tror kanskje ikke hun har energi til å være glad i andre enn seg og sitt.