Gir du komplimenter?

[Gjest Helen Parr]

Jeg ble så inspirert av tråden om de beste komplimentene vi har fått, der det tydelig går frem at de fleste av oss synes det er fint å høre bra ting om en selv, og at selv relativt små og ubetydelige komplimenter kan leve lenge i minnet.

Selv tenker jeg ofte at det er lett å gi et kompliment og at det varmer langt mer enn den beskjedne innsatsen skulle tilsi.

Gir du ofte komplimenter til de rundt deg? Og hva sier du i såfall?

[Gjest Tigress]

Ei av mine gode sider er at eg er flink til å gje komplimentar. Kva eg seier varierer, men eg kan seie til folk at dei har fint hår, eller fine sko eller fin veske eller kva, dersom eg synst det.

Det kostar veldig lite, men gjer veldig mykje, synst eg.

[Beast]

Absolutt! Det er alltid hyggelig å få komplimenter, så jeg prøver alltid å være oppmerksom på å gi dem selv. Og i en verden som stadig blir mer kynisk og kald, kan et hyggelig kompliment være den lille solstrålen som lyser opp hele dagen. Jeg tror også at det er ekstra viktig for oss jenter å gi hverandre komplimenter, ettersom vi er altfor flinke fra før til å kritisere hverandre.

[Gjest nobilian]

Jeg ble så inspirert av tråden om de beste komplimentene vi har fått, der det tydelig går frem at de fleste av oss synes det er fint å høre bra ting om en selv, og at selv relativt små og ubetydelige komplimenter kan leve lenge i minnet.

Selv tenker jeg ofte at det er lett å gi et kompliment og at det varmer langt mer enn den beskjedne innsatsen skulle tilsi.

Gir du ofte komplimenter til de rundt deg? Og hva sier du i såfall?

***

Svært ofte, men ikke ang. utseende, det forbeholdes dama.

Komplimenter går ofte på hyggelig selskap, vel utført arbeid, gode idéer osv.

"Dette hadde jeg holdt på med en stund om jeg skulle vært alene."

"Ikke dumt, ikke dumt i det hele tatt. Nesten lurt, nesten."

"Takk for laget, ville ikke vært det samme uten deg. Da ville det vært mer plass og mer mat."

[Gjest Gjest]

***

"Dette hadde jeg holdt på med en stund om jeg skulle vært alene."

"Ikke dumt, ikke dumt i det hele tatt. Nesten lurt, nesten."

"Takk for laget, ville ikke vært det samme uten deg. Da ville det vært mer plass og mer mat."

Hm, denne formen for å gi det du kaller komplimenter har ikke jeg sansen for. Skjønner det er ment humoristisk, men er det egentlig morsomt? Eller er det bare en måte å ufarliggjøre at man vil si noe pent til noen, men ikke helt tør?

"Takk for laget, ville ikke vært det samme uten deg" holder i massevis. Å legge til resten blir bare platt, og man står igjen med en følelse av at det du egentlig ønsker å si er at vedkommende var for høyrøsta og tok til seg for mye av maten.

Nr 2 du nevner går i samma kategori. Nr 1 kan passere som grei, selv om det hadde vært mer ok å si "Tusen takk for hjelpen, dette hadde tatt meg mye tid hvis jeg skulle gjort det alene".

Hvorfor pakke inn komplimentene?

Min samboer har en onkel som uttrykker seg sånn som du presenterer det i dette innlegget. Han er ikke en person vi tar seriøst. Han er ikke en person vi stoler på. Han er ikke er person vi tenker på med godhet og varme. Han er rett og slett bare en stakkar som ikke klarer å uttrykke seg.

Topic: Ja, jeg har lett for å si noe pent til (og om) andre mennesker. Det jeg sier er ekte ment, da jeg selv ikke har noe sans for en falsk ordflom. Det finnes alltid noe pent å si, så hvis folk heller leter etter det fremfor å trekke frem det negative, ville livet vært så mye hyggeligere for mange.

[Brunhilde]

Ja, jeg gir komplimenter, og folk rundt meg vet at jeg mener det jeg sier.

Hva komplimenter innebærer avhenger av situasjonen, men det kan være en fin kjole, hårfasong eller genser. Jeg kan fortelle en kollega som har vært syk at det hyggelig at h*n er tilbake, eller rett og slett si at jeg trives med å jobbe sammen med vedkommende.

Til barnet mitt kan det være at h*n har gjort noe for meg ubedt, eller at h*n har kledd seg spesielt pent før en tur på byen. Kan også gi kompliment for godt utført skolearbeid.

Det er viktig med komplimenter, men det aller viktigste er å mene det man sier, derfor er heller ikke jeg tilhenger av komplimenter pakket inn i vittig- eller spydigheter, mottaker vil som regel lure litt på hva som egentlig ble sagt, og komplimentet er gitt forgjeves, fordi det ikke kunne tas i mot.

[Hanna panna]

Ja. Men er også litt skummelt iblandt. De nærmeste får endel komplimenter, men kanskje jeg burde vært flinkere.

Søstra mi gir meg veldig mange komplimenter her og der, rimelig ofte. Når jeg gir til henne- har hun vansker med å ta de i mot. Eller, kanskje hun ikke får dem med seg..ikke lett å vite.

Men jeg er flinkere til å vise at jeg tenker på folk. Hvordan gikk det hos Tannlegen eks.

Endret 30. august 2008 av Hanna panna

[Gjest Kaya83]

Jeg gir komplimenter når de er fortjent.. Jeg går ikke rundt og slikker folk oppetter ryggen ved å skryte av alt de har på seg, ny frisyre, nytt ditt og nytt datt.. Komplimenter om utseende preller som regel av og betyr ikke like mye når man får høre det ofte.. Men er det derimot mennesker som har en ganske traust stil eller noe som en dag pynter seg og ser skikkelig bra ut, så sier jeg det..

Men jeg gir veldig ofte komplimenter på folks personlighet.. Intelligens, ferdigheter, humor, varme osv..

Men jeg er bøtte ærlig da, så hvis noen ikke har fått noen komplimenter fra meg, så er det fordi jeg ikke har noen komplimenter å gi..

[Gjest Wolfmoon]

Jeg gir sjelden komplimenter egentlig, men når jeg først gir de så vet vel alle de som kjenner meg at jeg virkelig mener det. De vet også at jeg er litt distre og uoppmerksom når det gjelder utseendet, så om jeg ikke gir kompliment for ny hårklipp o.l. så er det ikke fordi jeg ikke synes de er fine

Den senere tiden har jeg også blitt flinkere til å ta imot komplimenter, er nemlig lite jeg synes er mer pinlig enn å ikke være god på å motta komplimenter.

[Silmarill]

Ja, jeg gir komplimenter, og folk rundt meg vet at jeg mener det jeg sier.

Hva komplimenter innebærer avhenger av situasjonen, men det kan være en fin kjole, hårfasong eller genser. Jeg kan fortelle en kollega som har vært syk at det hyggelig at h*n er tilbake, eller rett og slett si at jeg trives med å jobbe sammen med vedkommende.

Til barnet mitt kan det være at h*n har gjort noe for meg ubedt, eller at h*n har kledd seg spesielt pent før en tur på byen. Kan også gi kompliment for godt utført skolearbeid.

Det er viktig med komplimenter, men det aller viktigste er å mene det man sier, derfor er heller ikke jeg tilhenger av komplimenter pakket inn i vittig- eller spydigheter, mottaker vil som regel lure litt på hva som egentlig ble sagt, og komplimentet er gitt forgjeves, fordi det ikke kunne tas i mot.

Presis sånn er det med meg også Brunhilde.

*******

Jeg gir ofte komplimenter til samboer, venner og familie der det er riktig å gi det

Endret 30. august 2008 av Silmarill

[Beast]

Jeg ville ikke si at å gi kompliment er å slikke folk etter ryggen, så lenge de er oppriktige. Og jeg ville aldri gitt et kompliment om jeg ikke mente det. Men nå prøver jeg som regel å gå rundt med innstillingen om at man skal prøve å se det beste i alle mennekser, samt at jeg er veldig oppmerksom på detaljer og estetikk. Ser jeg noe jeg synes er kult eller vakkert, så tar jeg ikke fem flate øre for å si det.

En gang gav jeg et kompliment til en jente jeg ikke kjente; hun hadde en skikkelig stilig hårsveis som var sprekt farget, så jeg gikk bort til henne og sa at jeg synes det var råstilig. Hun ble kjempeglad og sa at det var utrolig koselig, ettersom hun hadde hatt en skikkelig dårlig dag, og komplimentet fikk henne til å smile igjen. Det gjorde jo at jeg ble glad også!

[Gjest Sativa]

Jeg gir mye komplimenter,men jeg er opptatt at det skal være ekte og ikke sånn smiskegreie. Selv takler jeg dårlig å få komplimenter, særlig ting som går på utseende. Komplimenter rundt min personlighet og egenskaper varmer mest synes jeg.

[Gjest Tigress]

Hm, denne formen for å gi det du kaller komplimenter har ikke jeg sansen for. Skjønner det er ment humoristisk, men er det egentlig morsomt? Eller er det bare en måte å ufarliggjøre at man vil si noe pent til noen, men ikke helt tør?

"Takk for laget, ville ikke vært det samme uten deg" holder i massevis. Å legge til resten blir bare platt, og man står igjen med en følelse av at det du egentlig ønsker å si er at vedkommende var for høyrøsta og tok til seg for mye av maten.

Det kjem jo sjølvsagt an på kven ein seier det til, men det er jo lov å håpe at nobilian er omgjett av folk med humoristisk sans. Eg synst det var kule komplimenter, eg, skulle vore rimeleg humørlaus og kjip om ein ikkje fatta dei. Og er ein så humørlaus og kjip er det like greit å få det avslørt, så kan ein halde seg unna...

[Gjest Gjest_Henny_*]

Gir du ofte komplimenter til de rundt deg? Og hva sier du i såfall?

Selvsagt, det er da vanlig høflighet.

Jeg gir komplimenter og mingler/smalltalker en del i lunch og på jobben, så jeg forteller folk at de ser bra ut, at de har fine klær på seg, er fine på håret, legger merke til om de har vært hos frisøren, og andre postive saker som vedgår deres utseende, deres fortellinger, eller deres innsats på et eller annet område. Det er viktig å gi komplimenter og si noe bra til folk, selv om man ikke kjenenr de så godt. Også til sjefer. I Norge tror de rundt at det er smisking, men det bryr jeg meg lite om.

[Gjest Helen Parr]

I Norge tror de rundt at det er smisking, men det bryr jeg meg lite om.

Nettopp. Det er også mitt inntrykk. Det sitter langt inne hos folk å kommentere trivielle ting. Og det synes jeg er synd. Av og til er det greit å bare fortelle noen at de har fine sko, et fint kjede eller lignende.

Jeg oppfatter dette sjelden som smisking, med mindre det kommer fra en over gjennomsnittet lite troverdig person.

[lillesky]

Ja.

Jeg har til og med gitt kompliment til ei helt ukjent jente. Hun hadde så utrolig fine klær på seg, så jeg bare måtte si det til henne. Hun ble ganske overrasket...

[Gjest Gjest_Henny_*]

Jeg liker USA og høfligheten der, jeg liker amerikanere og jeg liker å gi komplimenter til folk. Jeg bryr meg ikke om at andre tenker at det er smisking, for det tenker de med en eneste gang. Skal man bry seg om nordmenn, så kan vi ikke si noe hyggelig til hverandre og hvertfall ikke til sjefene og andre i maktposisjoner!

Jeg gir komplimenter og sier noe høflig og hyggelig til kolleger og sjefer, så får de tenke hva de vil om det. Jeg har sans for den lette omgangsformen der man ikke må utbrodere halve sjelen for å ha konversasjoner.

[mysan]

Jeg gir komplimenter. Gjerne til fremmede også, om det faller seg naturlig.

Ikke om jeg går forbi en person med stilig hår på Karl Johan, men om jeg blir stående i en kø,og en dame ved siden av meg har en lekker kåpe for eksempel - da sier jeg fra, gjerne til fullstendig overrasket ansiktsuttrykk hos mottaker, før h*n får summet seg og takket, gjerne litt flau.

Vi må bli litt flinkere til både og gi og ta komplimenter synes jeg. Jeg lærte det da jeg bodde i USA for hundre år siden, og jeg har passet på å ta det med meg, fordi det er så hyggelig og koster så lite.

[Ciara]

Jeg er ganske flink til å gi komplimenter, og det er fordi jeg er bevisst på at når jeg tenker noe hyggelig om en person, ja da skal jeg også fortelle vedkommende det. Det kan gjelde alt fra utseende, pene klær, til god innsats på jobben etc.

Mannen får komplimenter hele tiden

[*melis*]

Jeg skjønner at jeg er ganske forskjellig fra mange andre når det gjelder dette med komplimenter. Jeg gir sjeldent komplimenter for ting som klær og hårsveiser, og det gir meg heller ingenting å få slike komplimenter, jeg ser mer på det som en type høflighet som blir litt for "stivt" for meg.

Det jeg derimot stadig prøver å forbedre meg på er å gi komplimenter for personlighet, ferdigheter og utseende (i form av det man er født med, og ikke klær eller sko). Jeg er ganske flink til å vise folk at jeg bryr meg (ved å lytte, være interessert og stille opp), men jeg kunne nok vært flinkere til å uttrykke meg og gi komplimenter.

Enig med de som synes komplimenter for personligheten er det beste.