Bedratt

[101]

Hei

Det gjelder utroskap. På nettet (diskusjoner) sier sånn rundt 90% at ”spark han/henne ut”, ”ta igjen med samme mynt”, ”den som er utro er en drittsekk”, ”bitch”, ”engang utro, alltid utro” osv osv osv. Men dette gjelder meg. Jeg har blitt bedratt av kvinnen i mitt liv. Kvinnen jeg elsker.

Jeg har levd sammen med min elskede i 12 år, vi har vært gift i 10 av de. For et halvt år siden hadde hun en affære som gikk over noen måneder. Jeg mistenkte noe lenge, hun blånektet selvfølgelig, men for to måneder siden fikk jeg det endelig bekreftet. Da hadde hun allerede gjort det slutt med ”den andre”.

Jeg var fullstendig knust. De første dagene gikk jeg rundt i sjokk, etterhvert kom sinnet, og tilslutt tårene. Sinne rettet mest mot henne, bebreidelser rettet mot oss begge. Og hylekoret i bakhodet selvfølgelig: ”Hun er ikke verdt det, kom deg vekk, hun er en løgner og en sviker, du hadde aldri behandlet henne på denne måten”.

Men livet er ikke sort/hvitt. Mennesker er komplekse. Jeg er 100% imot utroskap, la det ikke være noen tvil om det, men slikt er så lett å si. Det var dette med egne sko, og andres sko... Så nå når jeg engang er blitt bedratt forsøker jeg forstå hvorfor dette kunne skje? Jeg kan ikke, eller vil ikke, forsvare det, ingenting kan forsvare utroskap, det er noe av det mest bedritne man kan gjøre mot et annet menneske. Jeg mener likevel at jeg bør forsøke gå litt i meg selv (og forholdet vårt) og ta en titt der. For det finnes ikke et menneske som er perfekt, heller ikke den som ble bedratt.

Jeg håper, og tror, at vi kan kommme oss gjennom dette. Jeg fikk meg en real trøkk, og tilliten er svekket. Hun får også ”meldeplikt” i ganske lang tid fremover. Men tingene ser litt lysere ut, vi kommer nærmere hverandre for hver dag som går, og vi ønsker begge å bygge dette opp igjen. For vi har en utrolig sterk grunnmur.

Da jeg ga løftene mine for 10 år siden gjaldt de både i gode og onde dager, og til døden skiller oss ad. Disse løftene betyr mye for meg, og disse vil jeg forsøke å holde.

Ha en ting klart: jeg tror det er tøffere å bli enn å gå, og jeg har vært på nippet til å gå opptil flere ganger de siste månedene, men jeg tror at dette var et feilskjær fra min elskedes side. Derfor er jeg villig til å forsøke å gi henne en sjanse til (bare en) for jeg tror at vi hører sammen. Som alle andre som virkelig elsker, tror jeg at vi er det paret som passer best sammen i hele verden.

Det eneste jeg ønsker å oppnå med dette lange (beklager) innlegget er: tenk litt på det før dere roper ”drep, drep!” For det vanskeligste er faktisk å bli. Og jeg beundrer virkelig de som klarer en sånn trøkk, og finner sammen igjen. Det hadde vært mye enklere å gå. Ferdig med det, liksom.

Hevn er heller ikke noe alternativ. For man skal se seg selv i speilet hver dag, resten av livet, og da må man tenke gjennom hva man kan leve med...

Mvh

Vær68 – 6 måneder klokere

[Supramundane]

Først vil jeg si at det er leit at du må oppleve dette.

Jeg har hele tiden sagt at hvis min kjære er utro, kommer jeg til å tilgi han. Jeg kommer til å prøve å få ting til å fungere, men at de uansett aldri kommer til å gjøre det. Jeg kjenner meg selv, og mine følelser for han, godt nok til å vite at jeg ville ha kjempet .. men også at jeg ville mått gitt tapt, fordi tilliten oss mellom ville vært død og begravet.

Men prøvd, det ville jeg.

[Serenity88]

Jeg har det på samme måte som Supramundane over her... Selvfølgelig, hadde han hatt flere jenter på si og ikke så problemet med dette er det jo bare én ting å gjøre, men som i ditt tilfelle 101, ville jeg og prøvd å tilgitt. Ingen er perfekte, alle gjør feil og alle har dårlige dager/uker/år... Jeg tror også man kan komme seg gjennom det, komme seg videre og at det ikke lenger ligger i bakhodet som en evig mørsk sky. Kommunikasjon og evnen til å se at det skal to til for å ødelegge et forhold, og to til for å fikse et forhold er det viktigste!

Det største problemet jeg hadde hatt med utroskapen er hvis vi igjen hadde fått dårlige dager, hvor mye skal til før han gjør det igjen? På grunn av det tror jeg at det hadde tatt meg laaang tid å kunne slappe av... Vite at jeg kunne bitche, mase, si nei til sex, legge på meg, deppe osv uten at han faktisk gikk ut og hadde sex med en annen dame. Mener ikke at man skal ha lov til å være ufyselig, men noen ganger har man det ikke bra og da er det jo nettopp partneren man faktisk støtter seg til og forventer er der for deg?

Jeg synes du virker som en flott mann! Og jeg er sikker på at du har en flott kone, og jeg håper dere kommer dere gjennom dette! Vet ikke om dere går til noen for å få hjelp, det tror jeg nok at jeg hadde hatt lyst til hvis noe slikt hadde skjedd med meg...

Endret 29. august 2008 av Serenity88

[101]

Først vil jeg si at det er leit at du må oppleve dette.

Jeg har hele tiden sagt at hvis min kjære er utro, kommer jeg til å tilgi han. Jeg kommer til å prøve å få ting til å fungere, men at de uansett aldri kommer til å gjøre det. Jeg kjenner meg selv, og mine følelser for han, godt nok til å vite at jeg ville ha kjempet .. men også at jeg ville mått gitt tapt, fordi tilliten oss mellom ville vært død og begravet.

Men prøvd, det ville jeg.

Hei

Takk for svar

I motsetning til deg har jeg alltid sagt at hvis min elskede er utro kommer jeg ikke til å tilgi henne. Men livet vil det visst anderledes. Jeg tror faktisk tilliten kan bygges opp igjen. Jeg tror på en ny start. Jeg tror at hvis hun kommer meg i møte kan vi finne tilbake til det vi hadde. Kanskje sterkere? Hvis vi overlever dette, overlever vi alt. Jeg tror på kjærligheten. Og litt jobb, selvfølgelig :-)

vær68

[Supramundane]

Ja, la meg klargjøre det. Jeg har alltid sagt at jeg ikke kommer til å tilgi det jeg også. Men etterhvert har jeg innsett at .. hadde jeg egentlig kunnet la være?

Jeg hadde følt meg lurt, trampet på. Bedratt. Men jeg tror ikke jeg hadde klart å ikke prøve.

Men samtidig så tror jeg oppriktig talt at jeg til slutt ikke ville greid det. Usikkerheten hadde spiset meg levende, jeg hadde aldri klart å legge det bak meg.

Jeg håper det går greit for dere to, og at du klarer å gå videre. Hvis du oppriktig talt klarer det, så er det jo ingenting som er bedre enn det.

[Gjest Fjøsnisse42]

Et ONS kan være et "uhell", men flere mnd. bedrag blir et bevisst svik over tid. Jeg sier goodbye uansett.

[Lille Lea]

Jeg er enda veldig ung men har en regel som jeg IKKE kommer til å bryte i selvrespekt for meg selv!

Og det er enkelt. Jeg tilgir en gang, men ikke to.

Vanskelig situasjon å tenke på når det har pågått over flere mnd. Men du er virkelig sterk som klarer å tilgi.. Lykke til videre!

[Gjest Evelyn]

Så hyggelig at du står med åpne armer og tar din mann tilbake etter utroskap. Dette ser jo ut til å gjelde svært mange kvinner, at de tilgir på sekundet og står klar for å satse på nytt igjen, gang på gang...(slikt kan jo gjerne gjenta seg om det først har startet, og konen er den siste som får vite om det , om hun får vite det..)

Vi får håpe alle kvinner som blir sveket av sin mann gjennom utroskap står klar med åpne armer, smil og masse tilgivelse, så kan mennene få i pose og i sekk og kvinnene kan få beholde sin stabile tilværelse som "gift". I det minste på papiret, og det er jo fasaden og papiret som er viktigst, ikke hvordan man har det inne i seg.

Ikke sant?

[Gjest Gjest_rh_*]

Så hyggelig at du står med åpne armer og tar din mann tilbake etter utroskap. Dette ser jo ut til å gjelde svært mange kvinner, at de tilgir på sekundet og står klar for å satse på nytt igjen, gang på gang...(slikt kan jo gjerne gjenta seg om det først har startet, og konen er den siste som får vite om det , om hun får vite det..)

Vi får håpe alle kvinner som blir sveket av sin mann gjennom utroskap står klar med åpne armer, smil og masse tilgivelse, så kan mennene få i pose og i sekk og kvinnene kan få beholde sin stabile tilværelse som "gift". I det minste på papiret, og det er jo fasaden og papiret som er viktigst, ikke hvordan man har det inne i seg.

Ikke sant?

Tror dette er rimelig kjønnsnøytralt Evelyn.

Hilsen mann med følelser.

[101]

Så hyggelig at du står med åpne armer og tar din mann tilbake etter utroskap. Dette ser jo ut til å gjelde svært mange kvinner, at de tilgir på sekundet og står klar for å satse på nytt igjen, gang på gang...(slikt kan jo gjerne gjenta seg om det først har startet, og konen er den siste som får vite om det , om hun får vite det..)

Vi får håpe alle kvinner som blir sveket av sin mann gjennom utroskap står klar med åpne armer, smil og masse tilgivelse, så kan mennene få i pose og i sekk og kvinnene kan få beholde sin stabile tilværelse som "gift". I det minste på papiret, og det er jo fasaden og papiret som er viktigst, ikke hvordan man har det inne i seg.

Ikke sant?

Kanskje du skulle lese innlegget før du svarer?

[Gjest Knerten]

Kanskje du skulle lese innlegget før du svarer?

Nei, hun Evelyn har faktisk et jævli bra poeng! Det finnes så inni helsike mange eksempler på kvinner som faktisk står med åpne armer og venter på at mannen kommer nypult tilbake til dem. Kjenner ei som ble gravid for å beholde typen, fikk ungen, han begynte å slå henne og tilslutt gjorde HAN det slutt. Nå sitter hun der med guttungen og håper han snart vil ta henne tilbake.

Selvfølgelig, man lærer jo noe nytt om seg selv når man blir satt i en slik situasjon og ikke håndterer det på den måten en trodde man skulle håntere den, og dette er noe jeg ofte ofrer noen tanker. Ikke senere enn i dag funderte jeg over hva jeg skulle gjort hvis samboeren min hadde vært utro mot meg. Jeg vil si med hånden på hjertet at jeg elsker ham over alt, men jeg elsker rett og slett meg selv mer. Å bli ydmyket på en slik måte er utilgivelig for meg, og hans sidesprang ville gjort at jeg i senere tid alltid ville tvilt på meg selv.

Jeg kjenner meg selv såpass godt etter alt jeg har vært gjennom, at når jeg kan ha, til tider, "paranoid"-tendenser nå, når han ikke er utro, så vil jeg iallefall få det dersom han noensinne er det.

[lulle]

Ser du skriver i innlegget ditt, at det nok er vanskeligere å fortsette i forholdet etter utroskap, enn å gå. Dette stemmer nok rent følelsesmessig.

Personlig tror jeg det er MYE vanskeligst å gå. Hus og hjem skal deles. Den økonomsike levestandarden må senkes. Felles venner forsvinner... du må bygge opp hele livet på nytt grunnlag. I tillegg til følesen av mislykkethet fordi en ikke fikk det til, kanskje en mulig kjærlighetssort i tillgg, evt. sjalusi. Du ser ... aspektene er mange. Det nok også derfor så mange blir i forholdet til tross for utroskap, ( og vold etc...)

Det står respekt i at du vil forsette ekteskapet, og i mange tilfeller tror jeg det er riktig også. Du må bare være sikker på at du forsetter av de riktige årsakene. Lykke til med prosessen.

[fløtepia]

Jeg har selv vært i den situasjonen, riktignok var vi ikke gift eller vært sammen i 12 år, men jeg kjenner følelsen.

Så jeg vil bare gi deg ros og en og si at jeg synes du er utrolig tøff. Jeg valgte også å tilgi, men det tok mange år før jeg greide å glemme. Det at han hadde vært utro bragte frem det verste i meg, sjalu og sur kjerring og anklaget han for den minste ting. Utroskap er noe som sårer så utrolig mye.. Men hva skal du gjøre, når sånn som du sier- at man hører jo sammen. Det er mennesklig å feile. Vårt forhold endte desverre 3 år etter at det skjedde, og jeg vil si at det var mye pga utroskapen, jeg greide aldri å stole ordentlig på han igjen og forholdet skantet mye pga dette.

Men siden dere har en solid grunnmur i forholdet og du har den innstillingen som du har, så har jeg god tro på at dere kommer dere gjennom dette.

Jeg vil bare ønske deg masse lykke til!!

Masse klemmer i fra meg

[Gjest Gjest]

Ha en ting klart: jeg tror det er tøffere å bli enn å gå, og jeg har vært på nippet til å gå opptil flere ganger de siste månedene, men jeg tror at dette var et feilskjær fra min elskedes side. Derfor er jeg villig til å forsøke å gi henne en sjanse til (bare en) for jeg tror at vi hører sammen. Som alle andre som virkelig elsker, tror jeg at vi er det paret som passer best sammen i hele verden.

Jeg er helt enig med deg i at det kan være tøffere å gå. Jeg er en kvinne som da jeg var samboer opplevde at den jeg elsket gjorde en annen kvinne gravid. Heldigvis fortalte han meg om utroskapen dagen etter det skjedde og jeg "slapp" et langvarig bedrag.... Men om utroskapen var grusom å akseptere så var det ingenting mot den nyheten vi fikk en mnd senere da graviditeten var et faktum.

Alle rundt meg, mine venner, hans venner, min familie og til og med hans familie mente at jeg burde si takk og farvel. Det var for mye å takle at det kom et levende resultat av utroskapen.

Jeg ville gjøre samboerskapet slutt og gjorde det i en liten periode, men det var virkelig valget mellom to onder.

Så jeg valgte stikk i strid mot det alle mente var rett, jeg ble.

Det var noen tøffe år og de ni første månedene var jævlig. Det å vite at min kjære ventet barn med en annen. Men når barnet først var født, så kunne jeg begynne slutte med min første sorgprosses,sinne,bitterhet og sårhet og begynne å tenke på mer positive ting: Vi overlevde denne perioden og nå kan det bare gå oppover...

I dag er vi gift, har barn og har samvær med hans barn. Klart det har kostet, men jeg kan si, med hånden på hjertet, at hans barn ikke lenger er en påminner om hans utroskap. Barnet har blitt en bonus og et søsken til våre barn. Vi har vår familie og vi har et forhold som har overlevd det som ville være dødsstøtet til mange andre forhold og ekteskap. Men vi klarte det.

Jeg tror grunnen til at vi klarte oss er at jeg aldri har tvilt på hans kjærlighet. Det jeg har tvilt på er hans dømmekraft i fylla....og der sviktet han.

Min mann gjennomgikk store kvaler de første årene. Skuffelsen fra to familier og mine venner. Han måtte bevise,for alle rundt oss, at han var verd å ta inn i varmen igjen.Jeg holdt det på ingen måte som en hemmelighet at det var et barn på vei. Det fikke alle vite, til og med naboer. Siden jeg tenkte at det vil bli samvær og da skal ikke folk rundt oss lure på hvilket barn vi "har på besøk". Like greit å hoppe i det. Så forsvinner nyhetens interesse ganske fort.

Mine foreldre ga meg heldigvis full støtte da de forsto at jeg satset videre på han, selv om de ikke akkurat jublet. De forsto at det var en tabbe med et uheldig resultat, men at han var oppriktig lei seg og at han elsket meg.

I dag er jeg veldig glad for at jeg ikke gikk. Men det har kostet meg noen vomde år.

[101]

Nei, hun Evelyn har faktisk et jævli bra poeng! Det finnes så inni helsike mange eksempler på kvinner som faktisk står med åpne armer og venter på at mannen kommer nypult tilbake til dem. Kjenner ei som ble gravid for å beholde typen, fikk ungen, han begynte å slå henne og tilslutt gjorde HAN det slutt. Nå sitter hun der med guttungen og håper han snart vil ta henne tilbake.

Selvfølgelig, man lærer jo noe nytt om seg selv når man blir satt i en slik situasjon og ikke håndterer det på den måten en trodde man skulle håntere den, og dette er noe jeg ofte ofrer noen tanker. Ikke senere enn i dag funderte jeg over hva jeg skulle gjort hvis samboeren min hadde vært utro mot meg. Jeg vil si med hånden på hjertet at jeg elsker ham over alt, men jeg elsker rett og slett meg selv mer. Å bli ydmyket på en slik måte er utilgivelig for meg, og hans sidesprang ville gjort at jeg i senere tid alltid ville tvilt på meg selv.

Jeg kjenner meg selv såpass godt etter alt jeg har vært gjennom, at når jeg kan ha, til tider, "paranoid"-tendenser nå, når han ikke er utro, så vil jeg iallefall få det dersom han noensinne er det.

Point taken. Men det er faktisk en kvinne som har vært utro i dette tilfellet, så det var litt unødvendig å fremstille det som om det bare er kvinner som er "offer". Utroskapen nærmer seg faktisk 50/50 når det gjelder kjønnene.

[101]

Ser du skriver i innlegget ditt, at det nok er vanskeligere å fortsette i forholdet etter utroskap, enn å gå. Dette stemmer nok rent følelsesmessig.

Personlig tror jeg det er MYE vanskeligst å gå. Hus og hjem skal deles. Den økonomsike levestandarden må senkes. Felles venner forsvinner... du må bygge opp hele livet på nytt grunnlag. I tillegg til følesen av mislykkethet fordi en ikke fikk det til, kanskje en mulig kjærlighetssort i tillgg, evt. sjalusi. Du ser ... aspektene er mange. Det nok også derfor så mange blir i forholdet til tross for utroskap, ( og vold etc...)

Det står respekt i at du vil forsette ekteskapet, og i mange tilfeller tror jeg det er riktig også. Du må bare være sikker på at du forsetter av de riktige årsakene. Lykke til med prosessen.

Hei

Takk for svar

Joda klart alt det praktiske er vanskelig. Men det er forbigående. Velger man å fortsette i ekteskapet kommer man til å bære dette med seg (i større eller mindre grad) for resten av livet

[lulle]

Hei

Takk for svar

Joda klart alt det praktiske er vanskelig. Men det er forbigående. Velger man å fortsette i ekteskapet kommer man til å bære dette med seg (i større eller mindre grad) for resten av livet

Forbigående og forbigående..

På en vekstskål, på den ene stiden.... følelsen av å bli bedratt, sorgen, påminnelsen, jobben med å opparbeide forholdet på ny.

På den andre siden. Følselsen av å bli bedratt, sorgen av å mislykkes, sjalusi, tap av venner, tap av levestandart, tap av samvær med evt. barn. se på at barna er ulykkelige, forholde seg til nye steforeldre, den tidkrevende prosessen det er å resituere livet sitt....

Hvordan tror du vektskålen slår ut?

Du snakker om det praktsike rundt et samlivsbrudd. Samlivsbruddet inneholder akkurat de samme vonde følelsene som du har nå når du har oppdaget at kona har hatt en annen. I tillegg må du ta deg av alt det praktiske, som du nå slipper ved å bli værende.

Jeg svarer på innlegget på denne måten, fordi det er undervurdert hvor mye krefter et samlivsbrudd tar. Min oppfatning (med fare for å virke å ha en svart/hvitt tenkning) er at det er de sterke som går, de svake som blir. Dette gjelder jo selvsagt ikke alle., og er ikke mytet på deg TS.

[Gjest Evelyn]

Personlig tror jeg det er MYE vanskeligst å gå. Hus og hjem skal deles. Den økonomsike levestandarden må senkes. Felles venner forsvinner... du må bygge opp hele livet på nytt grunnlag. I tillegg til følesen av mislykkethet fordi en ikke fikk det til, kanskje en mulig kjærlighetssort i tillgg, evt. sjalusi. Du ser ... aspektene er mange. Det nok også derfor så mange blir i forholdet til tross for utroskap, ( og vold etc...)

Det står respekt i at du vil forsette ekteskapet, og i mange tilfeller tror jeg det er riktig også. Du må bare være sikker på at du forsetter av de riktige årsakene. Lykke til med prosessen.

Jeg vil hevde det motsatte. Det står ikke respekt av å velge den letteste utveien, der man gjør seg avhengig av alt utenfor seg selv. Da har man jo gitt avkall på egen styrke og seg selv som person.

Du nevner som argumenter økonomi, felles venner og følelse av mislykkethet fordi en ikke fikk ekteskapet til å vare, samt kjærlighetssorg.

Ja, dette kan man absolutt risikere å møte på ved alle slags typer av samlivsbrudd. Jeg synes ingen av disse tingene veier tungt nok til å svikte seg selv som person og menneske. Selvrespekten og egen verdighet går foran alt dette. Kjærlighetssorg og en følelse av sorg/mislykkethet må man tåle, man dør ikke av det. Man vokser på sikt.

Jeg har repsekt for de menn og kvinner som ikke velger den enkleste utveien, men som tør å møte seg selv i døren.

[Beast]

Utroskap er ikke bare svart/hvitt. Det er ikke slik at alle som har vært utro passer inn i en og samme mal.

Jeg synes uansett at det er beundringsverdig at du er villig til å tilgi og prøve på nytt. Og det at du faktisk er istand til å gå inn i deg selv og ta noen runder for å se om det kanskje kan være noe der som har vært med på å forårsake det, vel, sier ikke rent lite om deg som person! *imponert* Du fremstår for meg som en veldig bra kar med gode intensjoner og evne til selvinnsikt og selvransakelse, og jeg håper virkelig dere klarer det sammen! Men husk også å ikke gå på kompromiss med deg selv. Dersom du innser at det ikke går allikevel, så vær sterk nok til å avslutte, vel forsikret om at du iallefall gjorde et redelig forsøk.

*klem*

[Gjest Gjest]

Jeg lurer på om alle de "hardbarkede" - de som mener at å gå er det eneste rette - også har samme holdning overfor alt annet her i livet, eller om det bare gjelder i forhold til andre mennesker....?